.
Boken er skrevet som en beretning om tre dager der hver av dem får spille hovedrollen. Jussi forteller fra 1949. Han lever for det meste i sin egen verden, er noe tilbakestående og sterkt plaget av epileptiske anfall. Jussi blir ertet og baksnakket av mange, men han får likevel jobbe litt på verket under oppsyn av andre. Jussi er opptatt av naturen og har mange sterke assosiasjoner til alt han ser rundt seg. Han savner far sin. Noen sier faren er død, men hver fødselsdag får han brev fra han, stadig fra nye steder i USA. Jussi er glad i søstrene sine og i niesen Saara, men kanskje han liker aller best Reko, Helmis samboer og kjæreste som kommer langveisfra, fra Polen og Frankrike. Reko holder på å utvide det vesle huset for at Helmi, Saara og han selv skal få egne rom. Det ender med en tragedie.
Helmis fortelling fra 1950 starter når hun er blitt enke. Helmi er den eneste av søsknene som har fast arbeid på verket. Hun er pliktoppfyllende og arbeidsom, liker at alt har sin vante plass og i motsetning til Raili er hun opptatt av hva andre folk synes om dem. Når Reko fatter interesse for henne tror hun først ikke det er mulig, men de blir et par og når hun blir gravid blir Reko henrykt. Saara blir et elsket barn, både av Reko og alle tre søsknene, selv om Raili under noen ganger kunne virke nesten litt sjalu på Helmi.
Når Helmi starter sin fortelling har tragedien skjedd og livet hennes har falt i grus. Hun klarer såvidt å jobbe, Saara klarer hun ikke å ta seg av og det blir Raili som får tilbygget ferdig. Helmis fortelling er sår og vond og en glemmer nesten at hun har hatt sine lykkestunder i livet.
Raili er den søsteren som går sine egne veier, hun blir kalt for Helsinkihore av noen etter hun bodde noen år i hovedstaden. Raili er ikke interessert i fast arbeid eller noen faste forpliktelser, men hun finner stadig arbeid og tar seg av og til av Saara når det trengs. Raili har en skarp tunge og er ikke redd for noen. Hun kan være øm og hensynsfull, men også ondskapsfull. Når hun forteller om sin reise til Helsinki (nærmest en flukt) skjønner vi mer av hele hennes personlighet. Det er hun som forteller oss om farens brutalitet, og vi aner at det også har vært misbruk inne i bildet. Det viser seg at hun også har vært gravid en gang. Barnet, en gutt, ble født for tidlig og var dødfødt. Hun fikk ikke se ham og har aldri forsonet seg med dette. Så tolker jeg også hennes siste setning som at hun endelig har klart å gi sønnen sin et navn.
Ellers følger vi industrisamfunnet og glassverket, produksjonsprosessen, fremstilling av kunstferdige dekorasjoner og av vindusglass, viktigheten av riktig fyring og kjøling, kvinnenes inntog under krigen når mennene var ved fronten mot Sovjet. Etter krigen kommer det flyktninger fra Karelen. Vi blir kjent med en rekke personligheter fra alle nivå i samfunnet. En av dem er "Nåden", glassverkets matriark som er en fin, eldre frue med stor avstand til undersåttene sine, og som i likhet med familien Tyynelä har et tilbakestående barn - dette barnet blir imidlertid holdt tilbake fra omverdenen.
Jeg synes også det er interessant å lese om hvordan dette vesle industrisamfunnet tross alt klarer å finne en liten plass til Jussi, han får litt forefallende arbeid, det er faktisk en del mennesker utenom familien som av og til stiller opp for ham og det er ingen som gjør noen forsøk på å sperre ham inne. Men så er vi jo heller ikke på 60-tallet - de store institusjonenes tiår.
Dette er en bok som jeg syntes det gjorde godt å lese, en bok som jeg flytter inn i og blir omslukt av mens jeg er i den og helst ikke vil bli ferdig med. Det dukker av og til opp slike bøker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar