Yrsa Sigurdardottir: Dragsug

Yrsa Sigurdadottir er et hett navn blant Islands krimforfattere. Jeg har lest en av hennes romaner tidligere, den handlet om noen drap ombord på et skip. Jeg likte ikke den boken noe særlig, men jeg tenkte jeg skulle gi henne en ny sjanse. Jeg var på jakt etter noe lettlest å låne på en utenlandstur og denne boken hennes kom opp på Bookbites.

Radarparet i noen av bøkene hennes er politimannen Huldar og barnepsykologen Freyja. Begge er degradert i jobbene sine på bakgrunn av en dramatisk skyteepisode, antagelig i en annen av Yrsas bøker.

Forhistorien til romanen er noe som vi skjønner blir et grusomt overgrep mot den vesle jenta Vaka.

I nåtiden blir politiet innkalt til en videregående skole der de holder på å gå igjennom en 10 år gammel tidskapsel der elevene skulle beskrive Island om 10 år. En av beskrivelsene inneholder skremmende spådommer om fremtidige drap, og skolen vil at politiet skal se på saken. Huldur tar med seg Freyja for å gjøre en vurdering av innholdet. Politiet finner frem til hvem som skrev lappen. Det viser seg å være sønnen til han som ble dømt for overgrepet og drapet av Vaka 12 år tidligere.

Denne saken blir snart overskygget av en grotesk hendelse - politiet får en anonym henvendelse om noe de kan finne i en bestemt hage. Det er en hage full av skrot, og tilslutt finner de et par avhugde hender i en gammelt badekar. Det viser seg at hendene sannsynligvis er hugd av mens offeret levde.

Dette er bare innledningen til en rekke like hendelser som hver for seg er groteske nok til å kunne nå overskriftene til skandalepressen verden over. Det er forsåvidt god sammenheng i etterforskningen og det er en slags logikk i intrigen når den til slutt blir avslørt. Ikke overraskende er det klare sammenhenger mellom disse drapene og overgrepssaken fra innledningen. Men jeg synes jeg ikke dette henger på greip. Det blir for mye blod og gørr og det blir nesten som om hver ny hendelse må overgå den forrige i grusomhet. Som om ikke den opprinnelige overgrepssaken var grotesk nok.

Jeg klarer heller ikke å få den helt store sympatien med Huldar og Freyja, de virker begge to nesten litt distanserte fra saken. Og det hjelper heller ikke at Huldar ikke klarer å la være å antaste en av gjerningsmennene mot slutten - sikkert bare et grep for igjen å sette ham i "underdog"-rollen i senere bøker.

Da behøver jeg ikke lese mer av Yrsa Sigurdadottir, det hjelper ikke at hun får strålende anmeldelser.