Jeg har lest de to første bøkene av Jenny Erpenbeck som kom ut på norsk, "Alle dagers ende" og "Går, gikk, har gått". Jeg likte begge, men aller best "Alle dagers ende". Denne romanen kom ut på norsk i 2019, men ble utgitt på tysk i 2008, altså en god stund før de to andre.
Et hus ved en av innsjøene i Brandenburg utenfor Berlin står sentralt i denne boken, man kan si at huset er bokens hovedperson. Huset blir oppført i 1930-årene av en arkitekt som en sommerhus til konen hans og vi følger eiendommen og huset gjennom de mange skiftende tidene i Tyskland. Huset er vakkert og hemmelighetsfullt, har fine smijernsdekorasjoner og har også et hemmelig rom bak kleskottet. En ung kvinne druknet seg i sjøen lenge før huset ble bygd. En familie flytter til utlandet for å unngå jødeforfølgelsene. Arkitekten graver ned alle verdisakene i hagen på vei til forhør under en av de mange utrenskningene i Øst-Tyskland. Arkitektens kone gjemte seg i det hemmelige rommet når de russiske soldatene marsjerte inn i Berlin. Et ektepar returnerer fra eksil i Sibir. En student drukner i forsøk på å svømme over en elv til Vest Tyskland.
Gartneren bor i sin beskjedne gartnerhytte og holder styr på den fine hagen i krig og fred og gjennom de omskiftelige beboernes krav og forventninger og naturens forskjellige luner inntil han en dag sporløst forsvinner omtrent på samme tid som huset blir revet ned.
Det er mye fint i denne boken, men jeg klarer likevel ikke å få den innunder huden, jeg blir ikke helt engasjert verken av de forskjellige beboerne eller av huset selv som en metafor for hele det tyske samfunnet på 1900-tallet. Den kommer ikke opp i nærheten av "Alle dages ende" som også bretter ut Tysklands historie i samme tidsrom, men som jeg følte berørte meg hele veien.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar