fredag 19. juni 2020

Sigridur Hagalin Bjørnsdottir: Den avstengte øya

Den avstengte øya
Island har mistet forbindelsen med omverdenen. Ingen får telefonkontakt med omverdenen. Ingen fly lander, ingen båter ankommer og de få båtene som legger ut på langtur og fly som tar av bare forsvinner. Det finnes ikke internetforbindelse - det klarer forresten noen datanerder få i gang igjen, men bare med islandske nettsteder. 

Dette skjer i dag, eller i morgen eller i overmorgen, kan være når som helst. Presidenten, statsministeren og en rekke av andre ministre er på reise til Europa, men de hører man ikke fra. Dette er ikke en kortvarig situasjon, en forbigående elektrisk forstyrrelse, det blir snart klart at situasjonen kommer til å være sånn lenge, for bestandig? ligger resten av verden i grus?

Først blir vi kjent med journalisten Halti som bor sammen med fiolinisten Maria og hennes to barn som han ikke har noe spesielt godt forhold til og ofte glemmer å ta hensyn til. Hans barndomskjæreste Elin er innenriksminister. Hun overtar midlertidig statsministerfunksjonen, noen av de andre ministerne deler på de andre departementene. Så prøver de å ta styringen over utviklingen.

Det oppstår selvfølgelig matmangel og mangel på andre forbruksvarer, hamstring skjer de første dagene, så blir det ikke lenger mulig å få tak i varer å hamstre, det blir svartebørs og ulovlige lagre. Elin og regjeringen prøver å bygge opp en bevissthet og tro på at islendingene kan klare å brødfø seg sjøl, som i gammel tid, på fisk, enkelt jordbruk, sauehold, poteter. Få folk ut på landsbygda for å dyrke opp jorda. Så er det viktig å unngå panikk, få folket til å tro på at myndighetene har kontroll. Til dette blir forbindelsen mellom Elin og Halti viktig, han kommer til å lede propagandaarbeidet.

Det er mange som vil ha nyvalg, men statsministeren vil vente til de har fått situasjonen under kontroll, deretter vil hun holde på den kontrollen de har så noe valg blir det ikke snakk om. For å holde kontrollen allierer de seg med en slags milits som mer eller mindre består av rene motorsykkelbander.

Islendingene klarte å leve av øya si i gammel tid. Man da bodde det under 50000 mennesker der, nå bor det over  350000. Kan situasjonen bli lettere hvis befolkningen blir redusert, hvis en sender vekk alle turister, tilreisende, utlendinger? Og så er det de som har islandsk statsborgerskap men som opprinnelig ikke er "rene" islendinger. Alt dette har regjeringen en plan for, stue sammen alle de uønskede i store leirer og sende de ut på havet.

Boka blir fortalt i kapitler der vi følger Halti, Maria og Mara, Marias tenåringssdatter, og så er det noen avsnitt som er merket "Svangi" der vi møter en person som har gjemt seg unna all elendigheten. Halti blir invitert inn i kjernen rundt Elin, statsministeren, og får viktige oppdrag i propagandaøyemed, og også tilgang på både mat of kaffe. Halti er ingen heroisk person og relativt tilfreds med dette livet, men etterhvert kommer tvilen frem.
Maria opplever at kulturhuset "Harpa" bir sprengt, midt under en konsert og er en av svært få som kommer fra det med livet. Hun prøver å klare seg som best hun kan med de to barna, tenåringen Mara er ustyrlig og trekker mot et belastet ungdomsmiljø. Enstund klarer hun og sønnen sin seg på et idealistisk kollektiv, men det blir angrepet av bandene. Og gradvis merker Maria utfrysing på grunn av hennes søramerikanske bakgrunn og utseende. 
Mara føler friheten i et ungdomsmiljø rundt noen rivningsrårder, tiltrekkes av det røffe språket og tilgangen på alkohol og andre stoffer, men etterhvert opplever hun at dette har sin pris.
Rundt disse personene beskrives et samfunn i fullstendig oppløsning, kampen for tilværelsen er beinhard og de voldelige "sikkerhetsstyrkene" får meg til å tenke på noen av bandene i undergrunnen i boka "Metro33".
Boka er svært godt skrevet, språket er malende og fortettet og gir god innlevelse i det dystre miljøet. Interessant også å lese midt under pandemien, og jeg må innrømme at etter å ha lest den ble jeg mer bevisst på hvor viktig og riktig det er å legge begrensninger på regjeringens utvidede fullmakter som har vært oppe i debatten.  Jeg synes også det er pussig å tenke på ad i David Mitchells "The bone clock" er nettopp Island det vestlige samfunnet som klarer å opprettholde en slags menneskelighet....
 
Bokas første setninger: "Hør på meg. Vi er her. Vi er i live." og siste setninger: "Men vi er her. Vi er i live. Hører dere det."  gir muligens en smule håp i denne dystopien.

Dette var en svært god bok som jeg synes det er rart jeg ikke har hørt om, den kunne vært en god kandidat til Nordisk råds litteratupris.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar