Anki Edvinsson: Snøengelen

Denne krimromanen kom seilende forbi når jeg googlet nye bøker. Strålende omtaler, verdt å prøve.  Dette er en del av en serie med Charlotte von Klint ved Umeåpolitiet i hovedrollen. Jeg liker ofte krim fra de nordlige områdene, Åsa Larsson og Stina Jackson er noen av mine favoritter.

En gutt hopper fra en bro. En middelaldrende kvinne blir funnet drept i sin leilighet. Lederen for et beryktet narkosyndikat i Stockholm slipper ut av fengselet og er på vei til Umeå. En tenåringsjente forsvinner. Mange tråder her, og gradvis nærmer de seg hverandre. Alt henger sammen med alt.

Det er en driv i romanen som jeg liker. Flere av personene er ganske greit tegnet, du vet i alle fall hvem du håper det går bra med. Men det går ikke bra med alle.

Jeg klarer ikke helt å forsone meg med Charlotte selv. En rik Stockholmsjente som bare kan høyne budet på eiendommen hun har lyst til å kjøpe med 500 000 for å bli kvitt andre interessenter så hun får huset for 12 millioner. Adelig er hun også. Men hun tar altså til takke med en jobb som er risikabel, kronisk underbetalt og lite fritid. Det må jo bety at hun er full av motsetninger og de synes jeg kommer lite frem, bare i noen ytre ting som designerklær og dyre viner. For min det kunne forfatteren gjerne ha redusert prisen på huset til 8 millioner og fjernet adelstilknytningen.

Stoffmiljøet i Umeå blir kanskje overdrevet en smule, hva vet jeg?  Jeg synes det er flere svakheter ved boka, men det som trekker opp er et intenst driv som ansporer til å lese videre, og jeg synes også at intrigene er relativt tilforlatelige og alle tråder nøstes opp. Noen av personene synes jeg også blir godt beskrevet, ikke minst Linn, venninnen til den forsvunne tenåringen med sin anmassende designermamma og sine usunne spisevaner som grenser til det sykelige. Og så har boka en litt åpen slutt - det skal vel være noen usikkerhetsmomenter i de etterfølgende bøkene også.....

Jeg kommer ikke til å kaste meg over de andre bøkene i serien, men hvis en av dem tilfeldigvis krysser min vei kan det godt hende at jeg leser den. 

Men kan ikke Stina Jackson snart komme ut med en ny bok??

Jo Spain: After the fire

Jo Spain har skrevet 6 kriminalromaner med Tom Reynolds i hovedrollen, dette er den femte jeg leser (men den sjette og siste i serien). Tom har nå en ledende stilling og driver egentlig ikke med etterforskning, men på et sykehusbesøk kommer han tilfeldig borti en sak som han ikke klarer å la være å blande seg bort i. En ung jente blir observert løpende naken i Dublins gater, og hun er tydeligvis svært stresset. Noen kvinner tar seg av henne og får sendt henne på sykehus, og de oppfatter ordene " jeg klarte ikke å redde babyen". Det viser seg at jenta har flyktet fra en brann og snart er vi borti et prostitusjons- og traffickingsmiljø. Et lik blir funnet i det nedbrente huset, senere blir det flere.

Det blir Laura Lennon, hun som overtok Toms etterforskerstilling som  blir satt på denne saken. Tom selv har ferie, men setter seg likevel i baksetet på etterforskningen og deltar både her og der. Hovedutfordringen blir å få de to kvinnelige vitnene i saken til å fortelle hele sannheten om det som skjedde det nedbrente huset (eller bordellet som vi heller kan kalle det). Vitnene er jenta som kom løpende fra huset og en annenjente med irsk bakgrunn som også hørte til beboerne der.

Parallelt med dette er Laura Lennons mann Ray involvert i etterforskningen av en våpenliga som har ført til en rekke drap, nærmet likvideringer. Det virker som om det er knyttet til en irsk forbryterbande der lederen sitter i fengsel. 

Og så er hele tiden historien om babyen der. Det kommer for en dag at en av jentene på bordellet hadde født en baby som nå er forsvunnet. Dette er med på å intensivere jakten.

Løsningen på drapsgåtene er slett ikke helt opp i dagen, og jeg synes Jo Spain har laget en troverdig og passe spennende intrige. Det er igjen et nytt miljø hun beskriver, og dette er en av styrkene med denne serien.  Men nå er nok Tom Reynolds utbrukt som krimhelt, det er grenser for hvor mye fotarbeid som kan tillegges en politimann i administrativ stilling.

Jeg har igjen en av de seks bøkene og kommer nok til å lese den også. 

Katrine Marie Gudager: Det samme og noget helt andet

Jeg har lest flere bøker av denne danske forfatteren og jeg har likt de svært godt. Denne romanen handler om henne selv. Jeg er ikke noen stor fan av autofiksjon og ga opp Knausgaards "Min kamp" midt i første bind. Jeg ble likevel nysgjerrig på denne boken og ga den en sjanse.

Boka handler om forfatterens liv og hennes forhold til familien sin i årene etter hun opplevde to svært triste dødsfall tidlig i 20-årene. Hennes beste venninne ble skutt på gaten i Nicaragua og like etter døde hennes far i en togulykke. Hun var svært knyttet til faren som hun valgte å bo hos når han og moren ble skilt, mens storesøsteren valgte å bo hos moren.

I tillegg til den tunge sorgen sliter hun med følelsen av å bli holdt utenfor av familien og hun vil så gjerne være innenfor, ha tilhørighet. Gang på gang opplever hun små stikk, bemerkninger, beskyldninger som får henne til å føle seg uønsket, uelsket. Det er ingen dramatiske hendelser og det er selvfølgelig en subjektiv fremstilling men det beskriver nokså destruktive familierelasjoner. m

Samtidig begynner hun å ta skrivingen sin  seriøst. Hun melder seg til en forfatterskole, får antatt et dikt, senere en diktsamling som blir svært godt mottatt. Det blir flere diktsamlinger, en kortroman. Dette gir henne en følelse av egenverdi, men løser ikke opp i forholdet til familien. Hun begynner i terapi hos en psykoanalytiker og det fortsetter hun med i hele perioden det skrives om.

Parallelt med fortellingen fra forfatterens ungdomsår er det korte kapitler om skriveprosessen av denne boken som foregår i 2019 og 2020, litt inn i pandemien. Her møter vi en voksen kvinne som har et godt og trygt liv men som likevel er preget av den delvis traumatiske fortiden hun skriver om.

I begynnelsen falt jeg ikke for dette, men gradvis snek boka seg inn under huden min og jeg begynte å se den unge jenta som står der i en krise som hun føler seg svært alene om. Jeg synes også at hun har laget en skikkelig roman ut av dette.  Hun sier selv at hun skrev boka fordi hun skulle ha ønsket at det fantes en slik bok.

Boka er ikke oversatt til norsk, men er svært lett å lese på dansk. 

Nora Ikstena: Morsmelk

Jeg leste en anmeldelse av denne boka og fikk lyst til å prøve den. Forfatteren er fra Latvia og boka spenner over hele perioden Latvia er en republikk i Sovjetunionen. Boka beskriver et mor og datter-forhold. Men moren er selv en datter, født under krigen, oktober 1944 når sovjetsoldatene frigjør Latvia fra nazistene, pakket inn i en koffert av sin mor som gjemmer seg i et skap fra de samme sovjetsoldatene når de lemlester mannen hennes og sender ham i fangeleir. Etter noen år gifter hun seg igjen. Stefaren blir en farsfigur for den eldste av hovedpersonene og senere en morfar for hennes datter.

Moren blir tidlig glad i bøker og er fast bestem på å utdanne seg til lege, og det gjennomfører hun også og blir en dyktig gynekolog. Hun blir gravid som 25-åring men nekter å amme barnet sitt og forsvinner i fem dager. I mellomtiden har mormor sørget for melkepulver og det blir mormor og stemorfar som opptrer som foreldre i de første leveårene. Morsmelk og melk blir brukt gjennomgående som metaforer for liv og varme gjennom hele boka

Mor er en urolig sjel og er vitebegjærlig, et typisk forskersinn, Når hun forlater barnet sitt er det fordi hun tror det er best for datteren, hun har ingen tro på sine evner som mor. Hun er ingen åpen opposisjonell, men nekter å underordne seg de sovjetiske normene og ufriheten. Hun klarer stort sett å unngå konfrontasjoner men ikke alltid, og slik blir hun fratatt en forskerstilling med utsikter til videreutdanning i Leningrad. Hun må nå ta til takke med en underordnet  jobb ved et lokalt legekontor.

Datteren klarer seg godt i livet, til tross for det hjerteskjærende savnet av sin mors nærhet. Hun har det bra hos sine besteforeldre som elsker henne som om hun var datteren deres. Men når moren  mister jobben og må reise til en småby for å jobbe der vil hun ha med seg datteren sin som nå er ni år. Det blir en hjerteskjærende avskjed med mormor og stemorfar, selv om hun får besøke dem ofte.

Det blir et tøft liv for de begge, på hver sin måte. Gradvis tilpasser de seg til hverandre, mor og datter. Morskjærligheten er dypt innkapslet og har vondt for å slippe opp til overflaten, men den er der. Men så må datteren ofte klare seg selv, moren har lange vakter og går helt opp i jobben. Rollene byttes langsomt, det blir datteren som viser omsorg for sin plagede mor. Noe mottar hun også, moren forteller henne om det som de ikke lærer på skolen - om kvinneliv og fødsler, om det hun henter ut fra verdenslitteraturen, om at det fantes en latvisk stat en gang.

Livet går videre. Datteren må melde seg inn i Komsomol, ungdomsorganisasjonen. Det er pliktarbeid på kollektivbrukene om sommeren. Stadig overvåking, og datteren blir flere ganger konfrontert med morens eksentriske iv og synspunkter. 

Moren sliter med vissheten om at de lever i et diktatur, kjenner frihetslengselen og får ikke gjort noe med den. Hun er ofte deprimert og har en dragning mot døden. Likevel har hun glede av livet sammen med datteren.

Når datteren reiser hjemmefra for å få videreutdanning faller moren sammen. De blir vanskeligere og vanskeligere å klare å jobbe for fullt. Tilslutt tar hun en overdose, blir reddet men tvangsinnlegges på psykiatrisk sykehus i en periode.

Datteren får mer og mer sympati for opposisjonen. I siste kapitel deltar datteren i kjeden av mennesker som står hånd i hånd gjennom de tre baltiske landene. Moren klarer ikke å gå ut av rommet for å være med på å markere veien mot den nye friheten og kort tid etter dør hun.

Dette var en usedvanlig vakker bok. Den er fortalt i et nydelig språk. En av de fineste scenene er der hvor mor og datter går til elva for å bade nakne i forsommervarmen. Moren motvillig "Men da hun kom ut i vannet sa hun: varmt som melk." Det er ømhet og savn, mangel på (eller fortrengt) morskjærlighet. Nysgjerrighet på livets mysterier. Og et tidsbildet av livet i Latvia gjennom 45 år. 

Jeg må også si noe om strukturen i boka. Annet hvert kapittel fortelles av mor og datter. De kan nen ganger handle om samme begivenheter, men ikke så ofte, for de lever på mange måter i hver sin verden og er opptatt av forskjellige saker. I begynnelsen var dette litt forvirrende, men når jeg ble vant til det syntes jeg det bare satte et annet perspektivet på både avstanden og nærheten mellom de to.

Maria Broberg: Bakvatten

Noen bøker er sånn at jeg ikke vil at de skal slutte og dette er en slik bok. Dette er debutromanen til Maria Broberg Hun er født i 1977 i Piteå i Västerbotten og bor nå i småbyen Sorsele, også i Västerbotten. I boka er Sorsele det nærmeste tettstedet, så forfatteren kjenner miljøet hun skriver om.

Håkan er godt voksen og sliter med minnet om lillebrorens død for mange, mange år siden, et dødsfall som han mener seg ansvarlig for. I resten av boken får vi høre om hendelsene som fant sted og på mange måter forårsaket dette dødsfallet.

Vi begynner i 1948 når 17-åringen Assar treffer på Margareta på landhandelen. Hun er det vakreste han kan tenke seg og han forelsker seg hodestups i henne, en kjærlighet som skal vare hele livet. 

Margareta har flyttet til bygda sammen med musikeren Hebbe. Som hun sier det selv: Hebbe reddet henne fra sult og elendighet da hun var 17, for kanskje 10 år siden

Margreta og Hebbe har ingen barn. De lever i en slags fordragelighet men har ikke noe seksuelt forhold. Vi får ikke vite hvorfor. Kanskje er Hebbe homofil? Kanskje har han noen fysiske forhindringer? Når Assar nærmer seg tjue har Margreta og Assar et kort, intenst forhold, men så viser Margareta ham bort og han reiser til byen. Margareta blir gravid og Hebbe tar seg av sønnen Håkan som det skulle være hans egen. Håkan vokser opp med en stefar som han elsker og ser opp til, og Hebbe er en ordentlig farsfigur for ham.

Når Hebbe dør blir det tungt for Margareta å klare seg alene. Hun får hjelp av samen Lars. De blir et par og får en sønn, Nilas, men Lars vil ikke bo fast sammen med Margareta, han har en liten reinflokk og vil leve som reindriftssame en del av tiden. Håkan er glad i lillebroren sin.

Margareta er ensom og skriver til Assar og ber ham om å komme. De gjenopptar forholdet, og til slutt bestemmer Margareta seg for å overlate Nilas til Lars, la Håkan klare seg alene og flytte med Assar til byen. 

Men midt i reiseforberedelsene blir Nilas borte. Lua hans blir funnet like ved elva, ellers er det ingen som vet noe. Det blir noen forhør, men ingen blir kjent skyldig i noe som helst. På folkemunne blir likevel Lars mistenkt for å ha ansvar for at Nilas har druknet.

Mange år senere er det noen som finner de nedgravde restene av Nilas i en myr og historien kommer opp til overflaten igjen. Håkan er nå en middelaldrende mann. Hans samboer Petra er mye yngre og hun finner seg ikke i alle fortielsene lenger. Vi får til slutt vite hva som skjedde den gangen da Nilas var en liten, forskremt pjokk, Håkan en halvvoksen gutt på vei til å utdanne seg,  spille fotball og komme seg oppover i livet og Margreta klar til å begynne på et nytt liv.

Det er ikke først og fremst historien som fenger her, det er heller måten den blir fortalt på. Maria Broberg bruker mye dialekt, og det kler fortellingen svært godt. Jeg føler nesten at jeg går inn i naturen og området hun beskriver. Det er noen sterke personskildringer, både av Assar med sin altoppslukende kjærlighet og av Håkan og hans oppvekst. Hebbe får vi bare et vagt, men mest positivt inntrykk av. Og så er det Margareta, da. Hun blir stående som en person med dype, mørke sider men også i det lyset hun utstråler og som Assar faller for.  

Jeg vet ikke hva som gjorde at jeg likte denne boka så godt. På en måte minner den meg om turene vi tok til Sverige de årene jeg bodde i Mo i Rana, gjennom byer som Lycksele, Strømsund og Umeå og gjennom den nordsvenske "gläsbygden". Jeg kjenner igjen skogene, myrene, vannene og myggen om sommeren.  Jeg synes også Broberg får frem fortielsen og tausheten som tar et godt kvelertak på hovedpersonene i boka. 

Jeg kunne godt tenkt meg å få vite mer om Margareta og om Hebbe, men nå ble dette heller Håkan sin bok og det er helt greit. Håper Marie Broberg skriver flere romaner.

Når blir den oversatt til norsk?

Jo Spain: The boy who fell

Den første av to krimbøker av den irske forfatteren som jeg har lest på kort tid, jeg har leste tre andre i serien tidligere.  Jeg synes Jo Spain får til gode miljøtegninger og personer vi kan tro på, både etterforskerne og vitnene, enten de er skyldige eller ikke. Etterforsker Tom Reynolds er hovedpersonen og i denne boka er et ungdomsmiljø i fokus med diverse konflikter og spenningsområder. Den mistenkte gjerningsmannen (gutten) er homofil, muligens er også offeret det, i så fall befant han seg godt inne i skapet. Det er rikmannsbarn og fattigmannsbarn, bråkjekke gutter og jenter og noen som ikke er fullt så tøffe. Noen lyver, kanskje alle? Kan etterforskerne stole på foreldrenes utsagn? Den unge gutten som er mistenkt for å ha kastet en av sine kamerater ut av en vindu etter en fest sitter i varetekt og nekter å uttale seg. Det er vel ikke å røpe for mye å si at løsningen er betydelig mer komplisert enn som så.

Sympatiske Tom Reynolds er nettopp utnevnt til å etterfølge sin sjef Sean McGuinness som "chief superintendent" og det er hans siste sak som etterforsker. Forfatteren har latt Sean McGuinness følge direkte med på saken som en slags "libero", litt usannsynlig er det nok, men en som står på terskelen inn til pensjonisttilværelsen kan kanskje unne seg noen sprell?

Som vanlig i disse bøkene går etterforskingen litt på kryss og tvers og følger flere tråder. Løsningen er ikke helt opp i dagen men ikke direkte overraskende. V følger også med på miljøet i etterforskingsteamet. Det er helt ok, heldigvis får det ikke så altfor mye plass. Det eneste som jeg synes er litt irriterende er de stadig tilbakevendende problemene Tom Reynolds har med å avpasse innsatsen sin på jobben til privatlivet, ikke så merkelig men det blir litt for forutsigbart når det stadig kommer frem i alle bøkene.

Alt i alt en kriminalroman som holder interessen min oppe hele tiden og som gir meg stadig nye innblikk i Irlands samtid og/eller historie.

Bernhard Schlink: Olga

 

Det oversettes alt for lite tyskspråklig litteratur til norsk! Denne romanen er skrevet av forfatteren til "Høytleseren" som det ble laget en veldig god film av. Vi får Olgas historie fra begynnelsen av 1900-tallet til hennes død i 1971 med et etterspill. Olga kommer fra en fattig familie. Hun blir tidlig foreldreløs og vokser opp hos en bestemor som tar seg av henne av plikt, ikke av kjærlighet. Herbert er sønn av en godseier. Olga, Herbert og Herberts lillesøster Viktoria blir venner, trass i klasseforskjellen, kanskje fordi de alle tre er "outsidere" på skolen. 

Olga er skoleflink og får vite at hun har sjanse til å komme inn på lærerakademiet hvis hun klarer å få gode resultater. Det er hennes sjanse i livet og hun tar den. Veronikas fremtid er å bli godt gift. Herberts er å overta driften av godset. Men Herbert har helt andre planer. Han er en urolig sjel og drømmer om å reise langt og mye, om å oppnå det uoppnåelige, om å nå det uendelige.  Viktoria blir gift, Herbert og Olga henger sammen og gradvis forstår de at de er forelsket i hverandre. Herberts foreldre er selvsagt imot forholdet. Herbert har en liten arv etter en tante og dette og Olgas eventuelle lærerinntekt kunne de kanskje ha levd på. Men Herbert elsker sine drømmer høyere enn han elsker Olga og reiser ut i verden. 

Olga får sin lærerutdanning og finner en jobb. Herbert reiser til Tysk Sydvest-Afrika der han slåss mot innfødte opprørere.  Hjemme igjen hviler han ut hos Olga som har tatt til seg en foreldreløs gutt, Eik. Olga deler ikke Herberts entusiasme for krigshandlingene i Afrika. Men Herbert legger ut på nye eventyr, Argentina blir det neste. Der blir han alvorlig syk uten å ha nådd Andesfjellene. Neste reise går til Karelen der han opplever sommer, høst og vinter og igjen opplever tøffe tak.

Det blir flere reiser, overalt på kloden og hele tiden med Tysklands globale interesser i tankene Og når han er hjemom i Tyskland er det først og fremst Olga han oppsøker. Så blir han opptatt av Arktis, av å finne Nordøstpassasjen. Han begynner å planlegge en ekspedisjon og reiser rundt for å samle støtte til den. Herbert får sin  ekspedisjon, men den blir hans bane, han kommer aldri tilbake og ingen finner spor etter ham i isødet.

Nazistene overtar Tyskland. Eik blir oppslukt av nazismen til Olgas fortvilelse. Selv mister hun hørselen etter en infeksjon og må slutte som lærer, hun kunne nok likevel ikke ha fortsatt under naziregiment. Men hun lærer seg å lese på munnen og flytter til en mindre landsby der hun lever av å sy for folk. Så kommer østfronten nærmere og hun flykter vestover sammen med andre til hun ender opp i en liten by ved Elben. Nå er hun blitt pensjonist og hun sper på pensjonen ved å sy for en familie.

Så langt er det en forfatterstemme som gir oss Olgas historie. Annen del av boka fortelles av sønnen i huset der hun jobber som syerske. Han og Olga utvikler et nært forhold og hun forteller ham både om sitt liv, om forholdet til Herbert og alle reisene hans. Når sønnen blir voksen er kontakten mer sporadisk, inntil han får beskjed om at Olga ligger på sykehuset etter  ha blitt alvorlig skadd under en eksplosjon. Han besøker henne på dødsleiet, og når hun dør viser det seg at hun har gjort ham til enearving. 

Det er ingen stor formue han arver, men pengene kommer godt med når han mange år senere får vite at det befinner seg en liten samling med brev fra Olga på et antikvariat i Tromsø. Han reiser til Tromsø og kjøper brevene.

i tredje del av boka går vi gjennom alle brevene. Nesten alle er brev som Olga skrev til Herberte etter han la ut på ekspedisjonen, selv når hun visste at han helt sikkert var død. På denne måten blir Olgas historie komplettert.

Det er mye fint ved denne boka. Den er beskrevet som "En besettende historie om kjærlighet og savn". Men kanskje den handler like mye om å leve videre til tross for svik og savn? Det svakeste partiet synes jeg er den delen der gutten Ferdinand forteller om "frøken Rinke". I utgangspunktet en god ide å gi oss en annen synsvinkel, men det er akkurat som om Olga blekner bort i denne delen, synes jeg. Pussig at Olga selv skriver i et av sine siste brev at Ferdinand en god gutt, men litt kjedelig. Da er det mer kraft over den siste delen med alle brevene, den gir oss mer av Olgas indre liv.