Nina Lykke: Vi er ikke her for å ha det morsomt

Men er Nina Lykke her for å ha det morsomt med oss? Som i de to foregående romanene bruker hun satiren som våpen og kaster opp en rekke absurde situasjoner med tette koblinger til fenomener i samtiden. Her er det forfattere som får gjennomgå, eller kanskje først og fremst autofiksjonen som genre og alt som kan blomstre opp rundt den.

Hovedpersonen er forfatteren Knut. Knut skrev en roman for ti år siden som både ble bestselger og fikk mye oppmerksomhet og skryt i bokbransjen. Årene etter har det gått jevnt og trutt nedover. Han har gitt ut flere romaner men ingen har fenget i markedet. Også i privatlivet går det nedover. Det har begynt å gå opp for ham at skilsmissen fra Lene var et stort feilgrep. Hans nærmeste omgangsvenn er naboen Frank som i lange perioder er fullstendig oppslukt av et håpløst homofilt forhold til den sympatiske pakistanske legen M.

Nå er Knut invitert til litteraturfestivalen på Lillehammer for å delta i en panelsamtale om utroskap sammen med bl.a.  "Virkelighetsforfatteren" som har stor suksess med en roman der hun henger ut Knut med fullt navn for en fylleepisode for noen år siden når Knut fremdeles var i vinden. Knut er invitert i siste liten, sannsynligvis fordi at noen andre har trukket seg.

Knut gjennomgår diverse sjelekvaler, men reiser til Lillehammer der han roter det kraftig til, både for seg selv men også for "Virkelighetsforfatteren".  Jeg skal ikke røpe hva som kommer ut av dette, men det blir i alle fall noen interessante dykk i virkelighetslitteraturens mange krumspring, muligheter og fallgruber. For hva er virkeligheten, er det noen som eier den og er det egentlig sannheten som kommer frem?

Jeg kjenner (heldigvis) ikke godt nok til forfattermiljøet i Norge til å vite om denne historien er knyttet til spesifikke personer eller hendelser, så jeg velger å lese den som en kommentar til alle diskusjonene som har vært i kjølvannet av Knausgård sin "Min Kamp"-serie og Vigdis Hjorts "Arv og miljø" og autofiksjonen i sin alminnelighet. Kanskje også noen innslag av kritisk blikk på deler av  "Metoo" - bevegelsen. Jeg ser Knut som et slags talerør for Nina Lykke, han blir ingen helt, men en person som vi likevel kan sympatisere litt med. 

Nina Lykke svinger pisken mot forfattermiljøet, men kanskje like mye mot dem som svermer rundt forfatterne, forleggerne, litteraturjournalistene og alle som koser seg over pikante glimt inn i sexlivet til forfatterne i moderne liberal og frigjort stil.

Er det bra? Er det morsomt?  Og er det virkelig?  Heldigvis behøver det ikke være virkelig/realistisk, for Nina Lykke presenterer det ikke som virkelighet men som en fabulering over fenomener i samtiden.  Morsomt er det til tider, men kanskje blir Knut litt for mye fanebærer for Nina Lykkes kritikk av autofikasjonshysteriet? Likevel synes jeg vi trenger bøker som dette og jeg er spent på hvor forfatteren svinger pisken neste gang.  Men jeg holder fremdeles "Nei og atter nei" som hennes beste roman, den fikk meg til å tenke på Fay Weldon på hennes beste.