Dette er den tredje romanen jeg leser av denne pakistanske forfatteren, og det er også den eldste. Hun ga den ut i 2005, to år før hun flyttet fra Karachi til London.
Hovedpersonen i romanen, Aasmaani er tidlig i trettiårene kommer fra den intellektuelle overklassen i Pakistan. Hun er fremdeles sterkt preget av at hennes mor forsvant 14 år tidligere og antas å være død. Moren, Samina Akram var en feministisk aktivist. Hun og faren gikk fra hverandre like etter Aasmaani ble født, og moren gikk til sitt livs kjærlighet, en frittalende og svært beundret forfatter som blir kalt Poeten gjennom hele boka. Aasmaani vokste opp sammen faren og hans nye kone Beema. Hun hadde et nært forhold til sin mor som stadig var på farten enten som aktivist eller som følgesvenn for Poeten på hans mange reiser, delvis for å unnslippe det brutale styret i Pakistan. Poeten blir funnet myrdet og torturert to år før Samina forsvant.
Aasmaani har nettopp fått jobb i et TV-selskap som er i gang med å produsere en ny TV-serie med den tidligere store stjernen Sheenaz Saeed. Sheenaz var også en nær venn av Aasmaanis mor. Aasmaani treffer Sheenaz' sønn Ed på TV-stasjonen. De får et spesielt forhold, vennskap/fiendskap/kjærlighet - ikke helt godt å si.
Så får Aasmaani tilsendt noen papirer som er skrevet i en hemmelig kode som Samina og Poeten brukte når de skulle skrive til hverandre for å unngå myndighetenes innblanding. Denne koden er det bare Aasmaani som kjenner utenom de to. Det begynner å reise seg en spire av tvil om det virkelig var liket av Poeten som ble funnet den gangen. Det kommer flere papirer og innholdet i dem kan muligens tyde på at de er skrevet av Poeten i fangenskap.
Aamaani begynner å lete, stille spørsmål, undersøke gamle avisarkiver og lignende, men det er ting som tyder på at sterke krefter i samfunnet vil forhindre henne i å lete.
Bokas røde tråd er gåten rundt Poetens død og Saminas forsvinning, og den kommer til å tære hardt på Aasmaani og på hennes forhold til familien sin og til Ed.
Bakteppet for denne historien er Pakistan fra Zia-Ul-Haq tok makten i 1977 ved et statskupp. Årene fremover ble preget av islamisering og et brutalt og kvinnefiendtlig styresett med visse svingninger og litt forskjellige ledere helt frem til i dag.
Noe av det som jeg synes gjør boka nokså forskjellig fra de andre to jeg har lest er at vi hele tiden er plassert midt i dette veldige landet med sine tradisjoner og sitt levesett. vi gjennomgår en periode med Ramadan og påfølgende Eid og opplever hvordan det er en helt naturlig del av livet. Så godt som alle personene vi møter er liberale mennesker som ønsker en utvikling med demokrati og flere rettigheter for kvinnene. De er også smertelig klar over at hvis de forfekter slike synspunkt står de i fare for å bli forfulgt. Jeg opplever boka som veldig tydelig plassert inne i det pakistanske samfunnet mens de senere bøkene er mer påvirket av vesten og hvordan diasporaen lever der. Dette gjør kanskje boka mer interessant, men jeg opplevde den som mindre tilgjengelig, fjernere fra mitt eget liv på en måte. Jeg synes også at deler av romanen blir for tung, det er mange referanser til myter og historier som er ukjent eller lite kjent, både pakistanske men også myter fra den vestlige tradisjonen. Men så er det jo også et sterkt mor/datter-tema som er nokså almenmenneskelig. Ofret Samina datteren for sin egen aktivisme og for sin kjærlighet til Poeten - eller forlot hun datteren for å beskytte henne?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar