Dette er Fuglehaug sin andre bok med vossingen Agnes Tveit i hovedrollen. Også her er handlingen lagt til Voss i et av bygdas kjente arrangementer, denne gangen er det Vossajazz om alltid foregår i begynnelsen på påskeuka. Saksofonisten Marta Tverberg, også vossing og verdenskjent(!), har nettopp spilt ferdig sitt bestillingsverk til festivalen. Deretter holder hun en harmdirrende takketale der hun har kritisert det norske jazzmiljøet i sin alminnelighet og Vossajazzen i særdeleshet. Så faller hun død om. Og den unge legen som har prøvd å gi henne livreddende førstehjelp dør også like etter.
Agnes Tveit som mistet skriver på en biografi over Marta Tverberg og arbeidet hennes blir videreført til en slags "true crime" setting som gjør at Agnes kommer svært tett på etterforskningen. Hun kommer også ganske tett på sin store ungdomskjærlighet, den ferske og relativt unge Vossajazzsjefen. Og Agnes viker ikke unna for farene som kan komme fra folk som er i stand til å gjennomføre et så brutalt og spektakulært mord. Det er Martas mangfoldige historie, hennes islandske ektemann og hans datter fra første ekteskap. Det er den forsmådde eksmannen til legen som døde. Det er folk i jazzmiljøet. Det er medlemmene i Martas band. Det er narkotikaomsetning. Det er økonomisk vinning, rangordning i jazzmiljøet, forsmådd kjærlighet og mye mer. Og Agnes kommer altså farlig nær. Med på laget (av og til sammen, av og til på en armlengdes avstand) er hennes barndomskamerat politimannen Viktor.
Jeg synes Randi Fuglehaug har sydd sammen en heidundrandes og ganske troverdig historie som selvsagt blir litt for stor for Voss, men det blir bra likevel. Jeg likte den noe bedre enn den første boka. Agnes er en hovedperson jeg er begynt å like, dumdristig, med et fantastisk pågangsmot og en stadig sviktende evne til å velge gode partnere. Den verdenskjente saksofonisten er kanskje et litt drøyt påfunn, men jeg synes det er et snev av lett selvironi over disse bøkene så det fungerer helt greit. I motsetning til Jørgen Brekkes "Formørkelsen og dens lys" der det var en norsk verdensberømt regissør jeg hadde vanskelig for å svelge.
Klarer Fuglehaug å snekre sammen enda en vossahistorie? Finnes det ikke flere spektakulære arrangement å legge dette til? Voss tåler da en mordhistorie til? Håper det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar