Judith Hermann har. skrevet en rekke novellesamlinger og romaner, den siste var «Der hjemme» som hun bl.a. presenterte på Kapittelfestivalen i Stavanger.
I denne boken skriver hun om å skrive, om å lage historier. Hun skriver om opplevde historier fra sitt eget liv, hvordan de har blott til skrevne historier. Hun skriver også om drømmer, om hva som er sant og hba som er oppdiktet. Hun forteller om et møte med han som har vært hennes psykiater gjennom mange år, hvordan hun kan snakke med ham på en bar i forhold til det hun har fortalt ham liggende på sofaen på hans legekontor.
Det foregår mye teoretisering omkring livet og fortellerkunsten i denne boka. Og innimellom dukker det opp brokker fra Hermanns eget liv. Som at hennes mor fikk greie på at faren hennes hadde vært Totenkopf-SS først på dødsleiet hans. Eller at bestemoren ikke hadde vært velkommen av familien sin i sommerhuset ved kysten av Nord-Tyskland på grunn av sitt umoralske liv.
Jeg må innrømme at jeg ikke henger helt med i alt metapratet rundt skriving og sannhet og diktning. Jeg foretrekker nok når Judith Hermann forteller meg historier, og jeg behøver ikke vite hvordan og hvorfor hun fant på dem.
Men så spinner hun deler av sin egen historie rundt omkring i boken, de blir hengende som et vakkert spindelvev og for meg løfter det boka opp..
SvarVideresend |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar