Lucy er Lucy Barton fra "Jeg heter Lucy Barton". Lucy vokste opp i ekstrem fattigdom i den oppdiktede landsbyen Amgash i Illinois. Familien var fattig på penger, men like mye på omsorg og omtanke. Lucy fikk et stipend, reiste på college, begynte å skrive bøker, ble en suksessrik forfatter. Gift først med William og fikk to døtre, skilte seg fra ham på grunn av hans notoriske utroskap, ble sammen med musikeren David som forgudet henne men nå er han død.
I boka "Å, William" har Lucy og William gjenopprettet et vennskapelig forhold. Nå insisterer William på å ta Lucy med vekk fra New York til et hus han har leid ved havet et sted i Maine. William er naturforsker og er bekymret over viruset som det er så mye snakk om. Lucy går med på å reise etter det dukker opp flere alvorlige sykdomstilfeller i nærheten. Og så opplever vi pandemien sammen med Lucy og William fra en liten by nord i Maine, omtrent frem til tiden da mobben stormet Capitol.
Dette er på mange måter en ganske stillestående bok. Lucy og William hanskes med karantene, isolasjon og munnbind. Det sosiale livet er gått i dvale. Kontakten med de døtrene er så som så - de har begge tydeligvis problemer men tar lite kontakt med foreldrene og det plager særlig Lucy. Lucy har i det hele tatt lett for å gå i mørke, og det er det jeg synes flere av bøkene om henne er så bra på å beskrive. Det finnes en stor floskel om folk som har kommet seg vekk fra en traurig barndom: "og han så seg aldri tilbake". Lucy ser seg ikke tilbake men det mørket som hun vokste opp i blir hun aldri helt kvitt og det truer av og til med å trekke henne ned, selv om hun selv er blitt en person som er raus og full av omtanke for andre.
Om den ytre handlingen ikke er så omfattende foregår det svært mye på det indre planet, først og fremst i Lucy Bartons egen tankeverden, hvordan hun møter omverdenen, hvordan hun takler den nære kontakten med en mann som var fullstendig upålitelig mot henne, hvordan hun klarer alderdommen.
Og så møter vi personer fra de andre universene Elizabeth Strout har skapt gjennom bøkene sine. Bob Burgess ("The Burgess Boys") har hun og William kontakt med gjennom hele boka. Katherine ("Abide with Me") er også med. Til og med Olive Kitteridge dukker også opp gjennom sin hjemmehjelp Carlene.
Når jeg begynte å lese denne boka følte jeg nesten at jeg hadde kommet hjem. (Litt av et paradoks, for det som Lucy sliter med selv er at hun lengter hjem, men hun synes ikke hun har noe hjem å lengte til.) Jeg ble samtidig tvunget til å se meg selv på nye måter. Men jeg har også noen innvendinger. av og til synes jeg det blir litt mye Lucy, hun har vært i sentrum for 4 av Elizabeth Strout sine bøker og jeg ønsker meg nye universer, nye persongallerier fra hennes side.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar