Colum McCann: Thirteen ways of looking

Denne boken dukket opp mens jeg søkte på noen av mine amerikanske yndlingsforfattere og jeg kjøpte den som ebok som et ledd i planlegging av en papirbokfri ferie. Dette er en slags novellesamling. Det er ikke 13 noveller som man kan forledes til å tro. Tittelen kommer fra et dikt "Thirteen ways of looking at a blackbird". Boken består av en kortroman med samme tittel som boken og 3 noveller.

"Thirteen ways of looking" tar for seg den siste dagen i livet til 82-år gamle pensjonerte dommeren Peter Mendelssohn. Han går ut av leiligheten sin for å møte sin sønn Elliot til lunsj på en restaurant i New York. Gjennom forberedelsen til turen og selve måltidet får vi rullet opp mye av Peter Mendelssohns forhistorie, forholdet til hans avdøde hustru, datter og ikke minst hans kalde og kyniske sønn. Dette møter vi gjennom Peters mange og skarpe betraktninger over sitt eget liv og alt han møter på sin vei, alt fortalt i 3.person.

Dette er en side av historien. Men den ender ikke der, for på vei ut av restauranten (sønnen følger selvsagt ikke sin aldrende far hjem) blir han slått ned og dør av skadene. Den delen møter vi gjennom glimt fra etterforskningsteamet som går igjennom alle spor og ikke minst alle overvåkningskameraer som vår gamle venn rekker å passere. Og til tross for alle disse bildene og glimtene er det vanskelig å slå fast hva som egentlig skjedde ute på de glatte, islagte fortauene. Men vi får rullet opp flere sidehistorier som setter særlig Elliot inn i et perspektiv.

Litt av bakgrunnen for denne kortromanen er at forfatteren selv opplevde å bli slått ned på åpen gate da han forsøkte å forsvare en ukjent kvinne som var i vanskeligheter. Men forfatteren sier selv at han hadde planlagt historien lenge før den episoden.

I "What time is it now, where you are?" møter vi en forfatter som skriver om en kvinnelig soldat i Afghanistan som er ute på et dramatisk oppdrag og prøver å kontakte sin kvinnelige samboer hjemme i USA og sin sønn Joel. Her blir det en utveksling mellom novellens forfatter og hans oppdiktede personer, han bygger opp historien samtidig som han fundere på sitt eget liv og sine valg og ikke minst hvordan kan vi kommunisere gjennom telefonlinjer via satelitt - hva er det egentlig som skjer?

I Sh'khol møter vi en fraskilt kvinne, Rebecca med en 13 år gammel adoptivsønn som er noe tilbakestående og er døv. Han er svært flink til å svømme og de er på et feriested i nærheten av Galway i Irland. Han har fått ny våtdrakt som er litt for stor. Så forsvinner sønnen og da våtdrakten er borte skjønner hun at han er på sjøen. Vi følger Rebecca gjennom noen hjerteskjærende dager/timer med leteoperasjoner. Eksmannen kommer også og det er til noe hjelp, men gjør at hun må tåle hans bebreidelser i tillegg til sine egne.

I "Treaty"  møter vi Beverly, en aldrende nonne som bor sammen med andre nonner i et hus på Long Island. En dag får hun se et ansikt hun kjenner igjen fra sin fortid da hun ble kidnappet et sted i Colombia for svært lenge siden. Hun hadde blitt slått, torturert og voldtatt av denne mannen som nå er deltaker på en fredskonferanse i London. Hun reiser til London, til sin bror og klarer å arrangere et møte med denne mannen som først fremstår som en glatt og velpolert fredsentusiast men til slutt avslører seg som den brutale torturisten han egentlig er.

Hver og en av disse historiene gjorde inntrykk på meg. Jeg likte også godt språket og variasjonen av oppbygging.

Linda Bostrøm Knausgaard: Velkommen til Amerika

Jeg hører til dem som aldri fikk interesse for Karl Ole Knausgaard sitt forfatterskap. Jeg hørte halve bok 1 av Min Kamp og ble lei. Så ble jeg jo ekstra nysgjerrig på Linda sin siste bok, da.

Hovedpersonen i denne korte, intense romanen er 11-årige Ellen og alt sees gjennom hennes øyne og i hennes språkdrakt. Ellen bor sammen med moren, en skuespiller ved Dramaten i Stockholm og broren som kan stenge seg inne på rommet sitt i dagevis og tisser på flasker. Faren var psykisk syk og var en plage for familien og omgivelsene til slutt kastet moren ham ut. Når han døde sluttet Ellen å snakke. Dette er altså en familie i full oppløsning.

Boken har fått tittelen fra et skuespill som moren spiller i og som nærmer seg premiere. Moren er tilsynelatende den friske i familien, hun er den som alltid er optimistisk, som tror at alt skal bli bra. Hun nedtoner også Ellen sin taushet i bekymringsmøter med skolen. Begge barna er tilsynelatende nokså opptatt av moren og stolt av henne, likevel kan vi lese mellom linjene i Ellens skarpe betraktninger at hun aner at morens sprudlende optimismen ikke bare er av det gode.

Moren er lys til sinns, vakker og omsvermet, har elskere. Hennes gjentatte motto er "vi er en lys familie". Dette sier hun mens datteren er på full fart inn i en dyp psykose og sønnen lever i sin egen verden.

Ellens bror har en kjæreste i en periode, det bryter litt med mønsteret. Han stenger seg mindre inne og er hyggeligere. Ellen oppfatter dette som litt urovekkende, det er en foruroligende forandring, men hun liker at broren er mindre aggressiv. Men så kommer ikke kjæresten lenger og alt er tilbake til det vanlige igjen.

Ved en anledning gir Ellen en skriftlig respons på noe hun opplever. Dette blir moren så begeistret for at hun gladelig avlyser alle planer om psykologisk utredning av datteren. Og Ellen selv er svært oppsatt på at hun ikke må "glemme seg bort" og si noe, reagere på noe. Det kan virke som om tausheten hennes er planlagt, noe hun har kontroll over.

Ellen sitt språk er nok av og til litt for voksent til en 11-åring, men jeg synes ikke det svekker boken. Det viktigste er at forfatteren formidler et barns følelsesliv og mangel på overblikk og distanse som de fleste voksne lærer seg etter hvert. På den måten blir fortellingen hennes brutalt ærlig og direkte. Det er ingen lyspunkter.

Eduardo Halfon: Den polske bokseren

Denne tittelen virket jo litt lovende for en som er nokså interessert i østeuropeisk historie, så den fikk lov å bli med hjem fra biblioteket. "En episodisk roman" står inni som undertittel. Romanen er bygget opp rundt enkelte episoder i jeg-personens liv. Jeg-personen har samme navn som forfatteren, men dette behøver slett ikke være en selvbiografisk roman for det. Ellers har romanen svært lite med Polen å gjøre, bortsett fra at det i en av episodene dukker opp en polsk bokser som kom med et godt råd som reddet livet til Eduardos bestefar da han satt i Auschwitz.

Eduardo selv er (i likhet med forfatteren) opprinnelig utdannet ingeniør og er litteraturprofessor i Guatemala. I den første episoden forteller han om en nokså hverdagslig undervisningssituasjon med uengasjerte og nokså uvitende elever bortsett fra et lysende unntak, en ung indianer med en poetisk åre som sender Eduardo ut på en reise til den fattige landsbygda.

I andre episoder blir det møter med andre, svært ulike mennesker, en jødisk kvinne som reiser rundt i Latin-Amerika, et seminar om Mark Twain i Durham, møter med pianisten Milan Rakic fra Serbia. Og altså episoden med den polske bokseren. Milan dukker opp igjen, nå sender han postkort fra hele verden som Eduardo setter stor pris på. Kjæresten Lias er med Eduardo i flere av episodene, hun har den nokså spesielle vanen at hun tegner orgasmene sine.

Eduardo blir ikke ferdig med Milan, han får ikke lenger postkort fra ham, og når jobben sender ham til Madrid, hva er da mer naturlig enn å legge reisen innom Beograd, Milans hjemby? Det viser seg å ikke være så enkelt verken å reise inn i Serbia og heller ikke å komme nærmere inn på Milan og miljøet hans. I de siste episodene drar Eduardo rund på kryss og tvers i og i nærheten av Serbias hovedstad, oppsøker de mest lugubre barer, møter sigøynere som spiller den heftigste musikk og som kanskje eller kanskje ikke har spilt sammen med Milan eller vet noe om ham.

På slutten kommer historien om den polske bokseren tilbake, men nå i en helt annen versjon. Og her er mye av poenget med boka: hvilken betydning litteraturen har, historiene som blir fortalt. Litteraturen gir oss en illusjon om at virkeligheten er én, men den er bare "et bra triks, som trikset til en tryllekunstner". Litteraturen kan skape en virkelighet for så å rive den ned og skape en annen.

Så var dette en bra bok? Jeg likte godt å lese boken, å "være i" boken. Forfatteren leker med litteraturen og virkeligheten på en måte som jeg liker og jeg følger ham på reisene hans. Men på en eller annen bar i Beograd mister jeg tråden litt, jeg venter en klarhet om Milan, enten at han møter ham eller at han får vite et eller annet, men så koker det bare bort i kålen, synes jeg. Likevel, jeg synes han drar det inn i den siste episoden, der han får den alternative historien om den polske bokseren.

Solrun Michelsen: På den andre side er Marts

Jeg kjøpte to bøker når vi var på Færøyene i april (på strikkefestival). Utvalget av bøker oversatt til dansk var lite (Danmark: skjerp dere). Men jeg var godt fornøyd med kjøpet. Den ene var en kriminalroman, for jeg tenkte det måtte være kult med færøysk krim. Den andre var denne - en selvbiografisk roman om forfatterens tid med sin mor det siste året før moren dør. Boken var nominert til Nordisk råds litteraturpris 2015 og kunne godt ha vunnet, var det opp til meg. (Nei det blir jo feil, det var jo da Jon Fosse vant med trilogien, finner jeg ut når jeg googler.)

I boken beskriver Michelsen sine mange besøk hos sin mor som først bor hjemme i det lille huset sitt og mot slutten på sykehjem. Hun beskriver seg selv som "..en kvinde i første halvdel av tresserne (60+).....Ikke længere karrierekvinde, mor, husmor og elskerinde som klarer alt det, der forlanges af mig, og resten med venstre hånd. Nu er jeg kone, mor, bestemor og min mors mor. Men jeg skal stadig gøre det, der forlanges af mig."

Og hun stiller opp for sin mor, av og til med forventninger om at de skal komme nærmere hverandre gjennom de mange besøk. Forventningene blir sjelden innfridd. Moren er ikke lenger den hun var, av og til er hun i sin egen verden og  av og til i denne og det er ikke alltid enkelt å finne ut av det. Noen ganger er likevel kontakten der, hun klarer bedre og bedre akseptere morens "vandrende sinn" og møte henne der hun befinner seg.  Samtidig får møtene med den aldrende moren henne til å tenke over sitt eget liv, vissheten om "at den korteste del av vejen er tilbage" er ikke alltid så lett å forsone seg med.

Hun blir ofte trett av kravene som kanskje ikke moren selv, men hennes tilstand stiller til henne. Hun kan bli for eksempel bli oppringt midt på natten av en mor som er engstelig og når hun kommer husker moren slett ikke at hun har ringt og ha overhodet ingen problemer.

Det er en aldeles nydelig bok. Den er personlig, men svært respektfull mot forfatterens nærmeste. Språket er vakkert, ofte poetisk og inneholder noen maleriske beskrivelser av den færøyske naturen. Og ikke minst inspirerer den til refleksjon over hvor en selv står i livet. 

Elizabeth Strout: My name is Lucy Barton

Denne er skrevet av forfatteren til "Olive Kitteridge", boken som tok flere priser, bl.a. den amerikanske Pulitzerprisen og som ble gjort til en svært populær (og god!) TV-serie. "Olive Kitteridge" var bygd opp av en rekke noveller fra en amerikansk småby der Olive Kitteridge spilte en viktig rolle i hver av dem. Boken dannet på den måten en helhet rundt henne som person og er mer roman enn novellesamling. Hun ble fremstilt som et menneske med en nokså hensynsløs opptreden mot familie, naboer og kolleger, men likevel ikke uten empati. Jeg ble egentlig nokså glad i Olive..

Her er Lucy Barton hovedperson og jeg-person hele veien. Vi møter Lucy når hun ligger på sykehus etter en blindtarmoperasjon som får alvorlige ettervirkninger med infeksjoner som holder henne sengeliggende i ni uker. Lucy er forfatter, gift med en elskelig mann og har to døtre.

En dag dukker moren opp, moren som hun ikke har sette på mange år og som fortsatt bor i det trange,fattigslige huset i den lille landsbyen Amgash i Illinois sammen med broren som ennå ikke har klart å ta steget ut i voksenverdenen. Forholdet mellom mor og datter er tilsynelatende svært lite hjertelig og moren legger ikke skjul på at hun er kommet fordi Lucys ektemann har bedte henne om det og betalt reisen. Men de to begynner å prate sammen, om løst og fast, om minner fra ungdomstiden, om hvordan det er gått med den ene og den andre bekjente og på den måte får mer og mer kjennskap til de nokså trange forholdene i den lille landsbyen og Lucys egen oppvekst  som var preget av ekstrem fattigdom og utenforskap. Samtidig merker vi at båndene mellom mor og datter er ganske så sterke når det kommer til stykket. Det er de femdagene moren sitter ved sykehussengen hennes som er sentrum for handlingen i boken.

Det er ganske brutal fattigdom som blir avdekket. Helt til Lucy er elleve bor familien i garasjen til onkelen. Men det blir bare marginalt bedre når onkelen dør og de flytter inn i huset hans. Kulde om vinteren, mangel på ordentlig mat. Størst inntrykk gjør minnet om når hun som femåring ble låst inne i en lastebil i timer av gangen, noen ganger som straff, andre ganger fordi begge foreldrene jobbet. Når hun begynte på skolen ble hun heldigvis sett av læreren, hun la merke til at Lucy var glad i å lese og skaffet henne flere bøker. Og hun kunne være på skolen etter at undervisningen var over. Lucy elsket å sitte i den varme skolestuen og lese. Det ble springbrettet til videre utdanning og et annet liv. Et valg som ikke ble motarbeidet av foreldrene, men som de aldri viste noe som helst interesse for.  Lucy bor nå i New York. Fra sykehussengen ser hun Chryslerbygningen, badet i lys om kvelden. For henne er det et bilde på det gode i livet i storbyen. Hun har overhodet ingen lengsel tilbake til livet på landet.

Gjennom samtalene ved sykehussengen og Lucys refleksjoner og minner fra barndommen møter vi leveforholdene for USAs fattige hvite befolkning og samtidig de skjøre, men samtidig sterke båndene som er i en familie til tross for alt som adskiller dem. Det er faktisk mulig å elske en mor som låste deg inne i en lastebil når du var liten, som aldri har sagt at hun er glad i deg og som aldri spør deg om hvordan du har det i livet ditt.

Dette er en roman, men oppbyggingen minner likevel litt om "Olive Kitteridge". Hvert kapittel blir en liten historie med et eget tema, selv om disse henger tydeligere sammen enn en novellesamling. Det er noe som minner om Alice Munroes  "Lives of girls and women" som jeg leste for ikke så lenge siden. Hvert av kapitlene lever på en måte sitt eget liv, og det er ikke behov for en overgang til neste kapittel.

Jeg kan absolutt kan anbefale denne boken, men likevel - jeg var mer begeistret for "Olive Kitteridge". Elizabeth Strout har nylig gitt ut en ny roman/novellesamling om landsbyen Amgash. Den gleder jeg meg til å lese.

Anthony Doerr: Alt lyset vi ikke ser

Dette er en roman som har fått mye oppmerksomhet og vunnet flere priser, bl.a. amerikanske Pulitzer-prisen for litteratur i 2015. Vi leser den i litteraturgruppen som jeg er med i.
I romanen følger vi to parallelle handlinger som begge foregår før og under 2. verdenskrig i Europa. Marie-Laure er datter av sjefnøkkelsmed LeBlanc ved naturhistorisk museum i Paris (har det noensinne fantes det en slik stilling?). Etter at hun blir blind som seksåring lærer hun seg blindeskrift og faren lærer henne å finne frem ved å bygge modeller i tre av gatene der de bor, telle avløpsrenner og fortauskanter. Marie-Laure er svært opptatt av alt som finnes på museet og er også glad i bøker. Bøker i blindeskrift er ikke lett å få tak i men Jules Verne er en favoritt.
Når krigen kommer flykter Marie-Laure og faren som så mange andre fra Paris. Faren er en av de utvalgte 4 som har fått i oppdrag å ta vare på museets største skatt - den enorme diamanten "Flammehavet" som det er laget 3 kopier av og ingen av de 4 vet hvem som har originalen. De ender opp i kystbyen St.Malo, i huset til grandonkel Etienne som er krigsskadet fra 1. verdenskrig og som ikke har kontakt med andre enn husholdersken sin. Han blir sett på som forstyrret.
LeBlanc fordriver nå tiden bl.a. med å lage en modell av den indre byen i St.Malo til Marie-Laure. Men så bestemmer han seg for å ta en tur inn til Paris for å sjekke om det fortsatt finnes folk på museet han kan rådføre seg med. Han blir arrestert på veien og havner i fangeleir. Marie-Laure er tilbake med sin grandonkel. Etienne har en radiosender i et hemmelig rom på loftet, til tross for påbudet om å levere inn alt radioutstyr. Så blir både han og Marie-Laure med i en undergrunnsring, hun som kurer (for onkelen tør ikke gå ut) og han som radio-operatør for å sende meldinger til de allierte.

Werner Pfenning vokser opp på et barnehjem i den tyske gruvebyen Zollverein, sammen med søsteren Jutta. Foreldrene er døde, faren omkom i en gruveulykke og Werner vet at han er selv nødt til å begynne i gruva når han blir 16. Det er en barndom preget av fattigdom, men det er ikke fritt for kjærlighet og omsorg. Bestyreren frau Elena er svært glad i alle barna sine og Werner og Jutta holder sammen i tykt og tynt. Werner er interessert i teknikk, særlig alt som har med radioer å gjøre. Han finner en gammel rør-radio og får liv i den. Og så fanger han og Jutta opp en kortbølgesending der hver kveld en franskmann leser fra forskjellige populærvitenskapelige bøker. Disse sendingene blir i flere år lyspunkt i den temmelig grå hverdagen. Werner reparerer flere radioer for andre og får etterhvert rykte på seg for å være en tusenkunstner. Så får han i 1940 hjelp til å søke plass på en nasjonal politisk utdanningsinstitusjon. Han blir tatt opp og vi følger ham gjennom noen år med et opplæringsprogram som er sterk preget av forakt for svakhet, rasedyrkning og andre nasjonalsosialistiske verdier. Werner krymper seg ofte for de verste utslagene, men viker unna for å ta noe standpunkt og fjerner seg med dette mer og mer fra søsteren Jutta.
Werner blir selvfølgelig innrullert i den tyske hæren. Han blir med i en liten ingeniørtrupp som har i oppdrag å avdekke hemmelige radiosendere hos motstandsbevegelsene i de tyskokkuperte områdene, for det meste på østfronten. Det blir en reise gjennom krigssoner, utbrente landskap, overalt ligger det lik etter sivile, og når de avslører radiosendere blir det avrettinger på stedet.
I 1944 blir den lille ingeniørtruppen sendt til St.Malo der tyskerne mener det skal være en uidentifisert radiosender som er kritisk for den forestående invasjonen.

Det er også en sidehistorie i den tyske sersjantmajor von Rumpel som har i oppdrag å finne skatter i de okkuperte landene for den tyske staten. Han er på leting etter "Flammehavet" og har gjort dette til sin private misjon.

St.Malo blir bombet av de allierte. De tre handlingene møtes her under bombetoktene i et intenst klimaks i romanen. Noen dør, noen overlever.

Det er mye bra i denne boken. Den har mye i seg som jeg forbinder med en god, gammeldags roman. Handlingen veksler nokså jevnt mellom de to hovedpersonene og av og til von Rumpel. Handlingen hopper ellers mellom 1944 og forhistorien. Litt forvirrende i begynnelsen, men når jeg først kom inn i det var det ganske greit. Jeg likte også godt den rollen som radiosendingene fikk, jeg oppfattet radiobølgene nærmest som en metafor på mennesker sin søking etter kontakt med hverandre på tvers av alle slags grenser - det var noe vakkert over det.

Likevel klarte jeg ikke helt å engasjere meg i boka før mot sluttet når dramatikken fikk overtaket. Jeg levde meg aldri helt inn i historien, den ble litt kunstig for meg. Jeg synes også at endel av personene ble fremstilt litt for svart hvitt. Det gjaldt særlig von Rumpel (ensidig ond) og LeBlanc (ensidig god). De to hovedpersonene var vel litt mer nyanserte - særlig Werner som jeg synes ble nokså troverdig fremstilt som person.

Erlend O. Nødtvedt: Vestlandet

Dette var en av bøkene som ble presentert på bokpraten i Stavanger som "forberedelse" og inspirasjon til Kapittelfestivalen høsten 2018. Det ble den som fikk bli med meg hjem.
"Vestlandet" er en slags roadtrip og handler om en reise to kamerater foretar seg på kryss og tvers av Vestlandet. Det er Erlend (forfatteren selv) og Yngve (har han en levende modell?) De har satt seg fore å bringe hodeskallen av Anders Lysne fra Bergen til hans hjemsted Lærdal der de mener den hører hjemme. Hodeskallen har de tatt fra en monter på en utstilling.

Anders Lysne er en reell person. Han var Lærdalsbonde og var med på bygge veien over fjellet og fikk som de andre veibyggerne løfte fra kongen om at de var fritatt for å bli utskrevet til militærtjeneste så lenge som de vedlikeholdt veien. Men så ble de likevel tvangsutskrevet (muligens var ikke kongen involvert). Anders Lysne samlet bøndene til protest og for det ble han halshugget i 1803.

Det er mange andre virkelige personer i boken som figurerer i mer eller mindre oppdiktede hendelser, spesielt fra litteraturhistorien. Det er ikke mangel på oppdiktede personer heller med fantasifulle navn og av og til nesten ikonaktig oppførsel. Noen av dem tilhører Vestlandske Frigjeringsfront, VFF - en organisasjon de ikke har så mye til overs for men likevel har litt sympati med. Reisen foregår i en gammel "nikotingul" Toyota Camry og den blir stadig fylt opp med "nødvendighetsartikler" som er alkoholholdig drikke og som de politisk ukorrekt nok jevnlig heller i seg betydelige mengder av gjennom hele turen.

Boken starter med at guttene tar seg inn i kjelleren til Olav H.Hauge og forsyner seg med sider og diverse bøker fra et kjellerarkiv. Olav H. Hauge døde i 1994, men det har de ikke fått med seg. Så går ferden videre på kryss og tvers av vestlandsfjorder, over fjelloverganger og til øyer i havgapet. De går i fotefarene til størrelser som nevnte Olav H. Hauge, Jacob Sande, Per Sivle, I.C.Dahl, Salhuskvintetten, Ivar Medaas, Ivar Aasen, Ludvig Eikaas, Kenneth Sivertsen, Jon Fosse - sistnevnte dukker faktisk opp i egen person på landstedet i Gulen. De har stappet så mange vestlandske kulturpersonligheter inn i romanen som det er plass til og vel så det - ved siden av de fiktive.

Det tok litt tid før jeg ble venn med boken. I begynnelsen syntes jeg det bare var et stort røre, og lurte på hva som var vitsen. Nå er jeg jo vestlending selv, og det som fikk med til å henge med var kanskje alle referansene til vestlandsfenomener som jeg kjente meg så veldig igjen i. Stedsnavn - ei lita bygd der jeg var på sommerferie med en venninne i barndommen. bratte, steile veier der vi kjøre på familieferie. Måbødalen. Tokagjelet. Kultursteder som Eikåsgalleriet i Jølster og Boknatti i bokbygda Fjærland. Fergene. Broene. Rasfaren. Sommernettene. Regnet.

Det er en fantastisk historie som blir fortalt, om selve reisen. Vi befinner oss også i et Vestlandet et lite skritt inn i klimakatastrofen. Ekstremvær, ras og en vegg av regn som tar liv av en vindusvisker er en del av opplevelsen. Virkeligheten strekker nok ikke alltid til - men så tar diktningen over og legger til overnaturlige folk og hendelser. Jeg gir meg bare fullstendig over og følger kameratene med på den elleville ferden helt til slutten.

For en roman!!