Johan Harstad: Max, Mischa og tet-offensiven

Hovedpersonen Max i denne romanen er oppkalt etter Kar Marx. Søsteren Ulrikke var oppkalt etter Ulrike Meinhof, men når hun ikke lenger var et greit ideal forandret foreldrene stavemåten. Max' foreldre var kommunister og AKP'ere i Stavanger tidlig på 70-tallet. Senere ble de mindre rødglødende, særlig faren som gjør alvor av å utdanne seg til pilot. Når vi møter Max som barn har foreldrene akkurat bestemt seg for å flytte til USA, til Long Island. Faren vil få bedre lønns- og arbeidsvilkår som pilot i USA.

Romanen kan godt karakteriseres som en oppvekstroman. Max vokser opp i staten New York med en sterk følelse av å høre til et annet sted. Han overvinner vanskene, perfeksjonerer engelsken, lærer seg til og med å tenke på engelsk. Han begynner å svømme og får kameraten Mordecai. Guttene blir trukket inn i et aktivt skoleteatermiljø og det er det som kommer til å prege oppveksten hans og etterhvert yrkesvalg.

Så er det Mischa som Max treffer når han er i femtenårsalderen. Mischa er åtte år eldre enn ham og er allerede en etablert kunstner. Aldersforskjellen er et stort drawback de første årene, men får mindre og mindre betydning. For de to blir et par som holder sammen i årevis, helt til det begynner å skurre og Mischa trekker seg ut. Men i løpet av de årene de er sammen utvikler Mischa seg som kunstner og blir svært anerkjent og ettertraktet.

Tet-offensiven henspeiler på Max' store fascinasjon for Vietnamkrigen. Han begynte å se filmer om krigen allerede før han flyttet til USA. Han var særlig opptatt av  "Apocalypse Now". Ironisk nok var det ikke så mye den politiske bakgrunnen han var interessert i, den som hadde ført foreldrene sammen i deres felles engasjement i solidaritetbevegelsen. Det var mer de kunstneriske sidene ved filmen som opptok ham, og Vietnamkrigen nærmest som kultfenomen.  Denne interessen kommer han til å bære med seg gjennom ungdomstida, helt til han blir kjent med onkelen Ove eller Owen som han nå heter. Owen som reiste til USA for musikken, for å få en karriere som jazzpianist og til slutt havner i de amerikanske Vietnamstyrkene fordi det er den eneste måten han kan få fast arbeids- og oppholdstillatelse på. Så Owen har opplevd den krigen som Max bare har sett gjennom en kameralinse.

Owen har så stor plass i boka at han kunne godt ha fått en egen plass i boktittelen. Vi følger ham litt frem og tilbake i tida men får med både hans første år som jazzmusikker, neddykkingen til et liv som transportarbeider og fabrikkarbeider og hvordan han tilfeldigvis kommer til å få dele en svær leilighet midt i New York city, en leilighet som han til slutt får overta som leietaker til en overkommelig pris. Overkommelig for Owen fordi han har fått en merkelig karriere som musiker for et firma som arkiverer og selger alle slags musikkopptak til underholdningsbransjen.

Og dette blir det roman av. En roman som jeg av og til synes godt om og av og til blir lei av. Boken er for lang, jeg synes ikke den forsvarer sine 1082 sider. Noen ganger er det side opp og side ned med utlegninger over kunstretninger som følger Mischa sine arbeider, eller om filmhistoriske betraktninger. Dette blir ofte for mye av det gode. Språket er også av og til litt for oppstyltet, litt kjekt og akademisk og jeg vet ikke helt om det er Johan Harstad som snakker sånn eller unggutten Max. Kanskje det siste, for han skriver vel litt annerledes når han forteller fra Owens liv i 3. person.  Men jeg har bestemt meg for at jeg skal gjennom hele boka. Og så er det jo mye som fascinerer, ikke minst at det er en drivende god oppvekstskildring fra amerikansk forstadsmiljø. Jeg har ikke funnet ut hvor Harstad har kjennskapen sin fra dette miljøet fra, men det fungerer godt i romanen.

Det er flere interessante personskjebner her. Max sin far forlater familien for videre karriere og et annet, mer spennende og ungdommelig forhold, begge deler strander etter noen år. Max' mor klarer seg på et vis i en forstadsleilighet - hvorfor reiser hun ikke tilbake til Norge, tro? Kameraten Mordecai er et lysende skuespillertalent men har ikke noe stort talent for livet. Den som jeg synes vi får minst tak i er Mischa. Jeg skjønner Max sin fascinasjon for henne men hun omgir seg med et skall av noe betydningsfullt og jeg føler ikke at jeg kommer bakenfor det skallet. Jeg synes også forholdet mellom Max og Mischa rett og slett er litt tamt beskrevet, jeg kjenner ikke på noen erotikk mellom dem.

Den personen som ruver i boka er Max selv, han er både sår og ensom og rotløs og eplekjekk tenåring. Like omsorgsfull overfor mora som han er bitter og uforsonlig overfor faren. Han er en fremmed fugl i USA men bygger opp en slags amerikansk identitet som han lever videre med.

Mye godt i denne romanen, også noen svake sider og først og fremst trekker lengden ned.

Elizabeth Strout: Olive, again

Dette er Elizabeth Strouts andre bok om Olive Kitteridge. Den frittalende og litt beiske, matematikklæreren i småbyen Crosby i Maine er nå pensjonert og bor alene. Ektemannen Henry som hun hundset men likevel elsket døde på slutten av forrige bok. Oppbyggingen av boken er ellers den samme som i de andre bøkene jeg har lest av forfatteren. Gjennom en serie historier der hovedpersonen noen ganger har hovedrollen og andre ganger bare såvidt blir nevnt vever hun et bilde av Olive og det miljøet hun ferdes i.

Er Olive den samme? På noen måter er hun det. Forholdet til sønnen Christopher er ikke blitt lettere som vi opplever det når Chris kommer på julebesøk med sin andre kone Ann, deres lille sønn Henry og Ann sine to døtre. Det blir et vanskelig juleselskap og skylden for det kan nok deles ut nokså likt på mor og sønn.

Jack er også med, den rike enkemannen som av en eller annen grunn har lyst til å dele resten av livet med Olive. Og Olive er åpen for nye eventyr. Hun selger huset som hun og Henry fikk bygget med den fine utsikten mot havet og flytter inn i Jacks store villa. De får noen gode år sammen, og aner vi at Olive er blitt litt rundere i kantene på sine gamle dager?

I tillegg til at at vi møter mange interessante skjebner i Crosby følger vi Olive inn i alderdommen, alderdommen med sine forskjellige trivielle og ikke fullt så trivielle plager. Samlivet med Jack blir litt mer frynsete i kantene, begge to lengter vel litt tilbake til sine gamle liv med hver sin ektefelle, men de får likevel til et brukbart og nokså harmonisk forhold. Jack dør og Olive blir alene igjen, nå i Jacks store villa der hun ikke føler seg så tilpass. Et hjerteattakk setter henne tilbake, hun blir avhengig av hjemmehjelp og til slutt aksepterer hun at Chris får henne inn i en eldrebolig. Under over undre - Olive finner en "soulmate" der, Isabelle, og vi tar avskjed med Oliver Kitteridge, nå over 80 år. Det er noe som sier meg at det ikke blir flere bøker om henne.

Denne boka var fin å lese og jeg har stor sans for måten Elizabeth Strout skriver på. Olive er en figur som jeg ikke kan unngå å bli glad i trass i alle hennes feil. Jeg synes kanskje julebesøket til Christopher er et av  høydepunktene i boka. En annen var "Exiles" der vi møter brødrene Jimmy og Bob. Jimmy, den rike, flyttet til New York og hans kone avskyr barndomsbyen hans som pesten, den andre, Bob,  ble værende i Maine og hans kone er redd for storbyen. Både brødrene og ektefellene deres kjenner på ensomhet, hver på sin måte. Fantastisk skildret.

Likevel synes jeg ikke denne kommer helt opp mot den første boka om Olive Kitteridge. Kanskje har jeg ikke helt troen på at Christopher klarer å behandle moren med ømhet og respekt på hennes gamle dager, og så er det et sted der jeg synes forfatterens politiske holdninger blir litt for fremtredende og selv om jeg sympatiserer med holdningene synes jeg ikke de kler boka helt. 

Egentlig holder jeg Strouts forrige bok. "Anything is possible" for hennes beste. Der tegner hun et enda mer sammensatt bilde av en småby pålandsbygda i Maine og boka har såre undertoner og langt mer mørke enn bøkene om Olive Kitteridge, men også glimt av håp og forsoning.

Inger Bråtveit: Dette er også vatn

Denne boka fikk jeg av svigerdatteren min til jul. Hun bor i Suldal og kjenner forfatteren derfra. Den har ligget og ventet på meg og nå fant jeg ut at det passet å lese den.

Boka blir omtalt som en hybridroman og hva er nå det for noe?. Den har vel egentlig ikke noen gjennomgående handling men er en blanding av opplevelser til jeg-personen (henne selv? antagelig, for det meste, men kanskje ikke 100% - hva vet jeg) og refleksjoner hun gjør seg, noen ganger nesten i en essayistisk form. Men det er et gjennomgående tema og det er vann. Svømmeturer, ferier ved vann, fostervann, ubåten Kursk som er fanget under vannet. Vannet er både livgivende og livstruende.

Vi følger jeg - personen som forfatter, lærer, mor, stemor og ektefelle i noen faser av livet. Fødselen av hennes datter som mot slutten har blitt noen år. Også noen tilbakeblikk på hennes barndom gjennom noen bilder hun finner.

Hun blander også inn sitater og betraktninger rundt andre bøker. Jeg blir glad over gjensynet med Sommerboka av Tove Jansson fra Finland og Museum for betingelsesløs overgivelse av Dubravka Ugresic fra Kroatia.  Herta Müller og Nordal Grieg er også med og mange andre.

Dette høres nok nokså rart ut, og i begynnelsen lurte jeg nok også på hva hun ville med alt dette, men så lot jeg meg bare flyte med i bølgene. Da var det greit, og jeg kunne nok ha blitt der enda lenger. Fin bok!

Tara Westover: Noe tapt og noe vunnet

Jeg husker ikke riktig hvem som anbefalte meg denne boka, mulig det var en i litteraturgruppa som jeg går i. Jeg leser sjelden denne typen bøker (dvs historier fra virkeligheten) men ble litt interessert.

Tara Westover er en ung amerikansk forsker fra Idaho og dette er hennes egen historie. Tara er født i 1986 i en mormonerfamilie på en fjellgård eller vi kan kanskje kanskje heller si en søppelplass. Jeg hadde en oppfatning av at boka var et slags oppgjør med et pietistisk mormonermiljø, men Taras far skiller seg også ut fra mormonermiljøene i småbyene rundt og i nabostaten Utah. De fleste mormonere er frafalne i hans øyne.
Taras oppvekst er en oppvekst i fullstendig utenforskap. Alle barna til Gene og Faye (fiktive navn) er født hjemme, fødslene blir ikke registrert og foreldrene husker heller ikke fødselsdatoene og etterhvert heller ikke årstallet barna er født. De holder barna unna skolegang for såkalt hjemmeundervisning, men undervisningen er det knapt med den og går ikke stort lengre enn til grunnleggende leseferdigheter.

Taras far jobber med søppel, bilopphogging og skraphandel ved siden bygningsarbeid. Faye er urtekyndig og blir etter hvert presset av Gene til å operere som jordmor, vel og merke uten lisens eller formell utdannelse. Gene elsker nok barna sine men utsetter dem likevel stadig for livsfare der de må delta i bilopphogging og bygningsarbeid uten å bry seg om de mest grunnleggende sikkerhetsforanstaltninger. Og det går galt. Mange ganger. Alle barna opplever farefulle situasjoner og noen blir lemlestet eller får alvorlige hodeskader. Og siden sykehus er satans verk er det bare mammas urtehage som kan brukes ved tredjegradsforbrenninger og alvorlige kuttskader. Gene har også et imponerende våpenlager og organiserer et stort bensindepot når årtusenskiftet (Y2K - hvis det er noen som husker det?)  nærmer seg. Han blir litt skuffet når katastrofen uteblir.

Det er et sterkt familiesamhold i denne familien og det må det være når foreldrene har bygget opp et bilde for barna av at de er omgitt av et fiendtlig samfunn der de ikke kan stole på noen. Gene er svært opptatt av våpen men opptrer ikke selv voldelig. Det gjør derimot en av Taras eldre brødre Shawn som i likhet med faren antagelig har en bipolar lidelse. Etter han får en hodeskade begynner han å opptre voldelig, spesielt over kvinner. Foreldrene ser dette men griper ikke inn når det trengs.

Tara er et kunnskapstørst barn. Først i en alder av 17 år får hun kontakt med en undervisningsinstitusjon når hun klarer opptaksprøven på Brigham Young universitetet i nabostaten Utah. Selv om foreldrene er skeptiske lar de henne begynne.  Brigham Young er en undervisningsinstitusjon som er drevet av mormonere, så særlig revolusjonerende var ikke dette, men for Tara var det likevel et møte med verden, en verden som var fullstendig ukjent for henne. Det er der hun kommer til å spørre om betydningen av et ord som hun aldri har hørt før, og læreren og medelevene tror hun  holder dem for narr. Ordet er Holocaust. Hun få også høre om borgerrettsbevegelsen som var helt ukjent for henne. Gene er Holocaustfornekter og har sine oppfatninger om utryddelsen av jødene fra antisemittisk litteratur.

Taras liv som student er på den ene siden preget av hardt arbeid for å ta igjen all lærdommen hun har gått glipp av  i oppveksten, og hun oppnår enestående resultater som ender med et stipend til et universitet i Cambridge i England. På den andre siden prøver familien, særlig faren og Shawn å trekke henne tilbake til familien, ta avstand fra alt hun lærer i den andre tilværelsen og leve sitt liv i skyggen av farens rasistiske og fanatisk religiøse ideer.

Det er først helt mot slutten av boka vi opplever at Tara innser at hun må bryte kontakten med faren, hvis ikke han er villig til å vise henne respekt som et selvstendig menneske. Det koster henne all kontakt med moren og med alle søsknene bortsett fra de to andre som også har flyttet hjemmefra. Disse to lever i mormonermiljø men er relativt uavhengige av farens ekstreme fanatisme og tør derfor ha normal kontakt med søsteren sin.

Boka er svært godt skrevet. Kanskje ikke noe stort litterært mesterverk, men det er vakre passasjer der om fjellene hun er vokst opp under og hun er svært dyktig til å beskrive hvordan familiebåndene river og sliter i henne selv..  Det som kanskje gjør mest inntrykk på meg er nettopp dette - at hun ikke tar det bruddet med faren og broren tidligere og setter hardt mot hardt. Jeg husker når jeg selv gjorde opprør mot foreldrenes forventninger til hvordan livet mitt skulle være. Jeg valgte min vei og sto for den og det var det. Jeg hadde litt laber kontakt med foreldrene mine noen år, men det gikk seg til. Men dette var i hippietiden, det var normalt å gjøre opprør og jeg var ikke oppvokst i selvpålagt "mentalt slaveri" som Tara siterer fra Bob Marley.  Jeg får noen tanker når jeg leser dette om hva som kan skje med mennesker som vokser opp med en mur av fanatisme rundt seg, en mur som like gjerne kan komme fra en strøm av hatpropaganda fra sosiale media som fysisk isolasjon fra samfunnet. 

Thomas Bernhard: Amras

Jeg er vært nysgjerring på tyskspråklig litteratur, og navnet Thomas Bernhard har dukket opp noen ganger, senest på et boksalg i Oslo i september. Dette var en tynn flis av en bok, og jeg leste bakpå at østerrikeren satte denne boken høyest av alle romanene han hadde skrevet.

Boka handler om to gutter som har vokst opp med en mor med en alvorlig, dødelig sykdom. Vi får ikke helt vite hvilken sykdom, det følger med epilepsi, og den ene av guttene, Walter har arvet samme sykdommen. Faren går konkurs, og foreldrene beslutter at hele familien skal begå kollektivt selvmord. Foreldrene dør, men guttene overlever og onkelen deres gjemmer dem unna i et tårn i en periode for å beskytte dem mot omverdenens fordømmelse. 

Det meste av boka, som er på bare 68 sider, foregår i dette tårnet, eller omhandler tankene til den ene av guttene, K. Noe av dette skriver han om i flere brev.  Etter en tid tar Walter sitt liv og K  utvikler tegn på sinnsykdom.

Denne boka traff meg overhodet ikke. Siden den var så kort var den grei å komme gjennom. Ifølge etterordet skulle den bl.a. handle om hovedpersonens frigjøring fra sine foreldres autoritære grep på en eller annen måte, men det med frigjøringen fant jeg aldri ut av. Livet til de to guttene i tårnet, deres sjeldne møter med livet utenfor tårnet og deres vei ut av denne sumpen (Walter sitt selvmord og K sin sinnsykdom), alt dette virket som det foregikk i en annen dimensjon som jeg ikke var interessert i å vite mer om. Sorry!

Karin Smirnoff: Jag for ner til bror

Av og til liker jeg å lese svenske bøker på svensk, det er så mye som ikke blir oversatt til norsk. Norli i Oslo har et godt utvalg og denne plukket jeg opp når jeg var der i høst.

Jana er på vei til sitt barndomshjem, til tvillingbroren Bror som holder på å forgå i drukkenskap og ensomhet i utkanten av den den (oppdiktede) norrlandske småbyen Smalånger. Fra bussen har hun et stykke å gå, det er oktober og været er elendig og verre blir det. Det er en annen som også er ute og går i uværet. Det er John som Jana nesten ikke kjenner igjen. John er noe eldre enn henne, amatørmaler og har en dårlig behandlet leppe/ganespalte. Hun blir med ham hjem for å varme seg litt, og varme blir det på mer enn en måte. Slik begynner Karin Smirnoff sin debutroman som ble nominert til den gjeve Augustprisen, ikke verst for en debutant på over 50 år.

Denne boka traff meg som et skudd, selv om jeg slet endel med språket i de første kapitlene. Det er det visst en del svenske lesere som også har gjort, har jeg skjønt. Smirnoff bruker mange dialektord og har et veldig rett frem språk, nesten litt brutalt, og i tillegg skyr hun unna store bokstaver og tegnsetting så godt hun kan. Bare etter punktum er det stor bokstav, ikke i navn og navnene blir gjerne slått sammen til et ord. Men dette ble jeg vant til etter hvert. Jeg syntes det var en uttrykksmåte som var med på å beskrive hovedpersonen og fortelleren Jana.

Bror holder på å gå i hundene, og Jana vasker og ordner opp. Det gjør hun også hos klientene sine når hun får seg jobb som hjemmehjelp. Og jo lengre  hun blir der jo mer kommer frem om saker ting som har skjedd i bygda. Vi får samtidig hennes egen historie (og brors historie), bit for bit. Allerede i de første kapitlene skjønner vi at tvillingenes oppvekst har vært preget av en brutal og voldelig far og en mor som ble hundset og som heller ikke stilte opp for barna sine, det har også vært brutale seksuelle overgrep. Jana hater minnet om sin far, men like mye hater hun sin mor som glattet over og lot det vonde skje. Hun har ikke sett henne siden hun flyttet hjemmefra som tenåring.

Bygda har mange andre vonde minner. Maria, bygdas femme fatale som var gift med John og var Brors (og svært mange andre menns) besettelse ble funnet død midt i en blomstereng bare noen måneder før Jana dukker opp. Og er det riktig at hun var Brors og Janas halvsøster?

John og Jana henger for det meste sammen. Han har noen svært mørke sider som gjør at Jana ikke helt kan ha tillit til ham, men hun kjenner likevel en sterk dragning mot ham. Men er det hennes barndomserfaring med en voldelig far som hun henger fast i, er forholdet deres usunt for Jana?

Gjennom boka blir Jana tvunget til å gå i dybden i flere av bygdas og sine egne hemmeligheter, tildels mot sin vilje. Noen avsløringer tar nesten knekken på henne, men hun kommer helskinnet fra det. Er hun blitt sterkere eller bare enda mer hardhudet?

Jeg elsket denne boka og måten Jana fremstår på som rå, sår og brutalt ærlig, nesten ubarmhjertig. Det gjør vondt å lese om all volden, men Jana jobber seg gjennom minnene og boka fungerer nesten som en renselse. 

I fortsettelsen, "Vi for upp med mor" skal vi møte morens barndomsbygd som er knuget av en religiøs sekt som minner om lestadianerne. Den har også fått gode anmeldelser, og den må jeg lese.

Colum McCann: Danseren

Første bok jeg leste av McCann var en kortroman som ble gitt ut sammen med to lengre noveller, «Thirteen ways of looking». Jeg likte den så godt at når denne boken dukket opp i bokbyen Fjærland måtte den bli med hjem.

«Danseren» er en roman om den russiske balletdanseren Rudolf Nurejev som herjet verdens balletscener på 1960 og 70-tallet. Nurejev vokste opp i en by i Sibir. Han var et naturtalent som kjempet seg frem og opp i ballettverdenen sterkt imot sin fars vilje og ble en av de mest fremstående ballettdanserne i Sovjetrussland på slutten av 50-tallet, og i 1961 hoppet han av i Vest-Europa på en turne med Kirovballetten. Deretter lå veien åpen til de største ballettscenene i Vesten, mens veien tilbake til Sovjet og til familien hans var ettertrykkelig stengt. Nurejev blir kanskje særlig husket for sitt årelange samarbeid med den britiske ballettstjernen Margot Fonteyn. I min ungdomstid husker jeg at disse ble sett på som de beste av de beste.

Mc Cann’s roman begynner med oppveksten i et krigsherjet land og senere beskriver han livet både i småbyen i Sibir og i dansemiljøet i Leningrad, først under Stalins, senere Khrutsjovs skygger.  Mc Cann lar mange forskjellige personer beskrive Rudik: En sykepleier, søsteren Tamara, moren, mannen til den tidligere ballettstjernen Anna som oppdager hans talent og hjelper ham frem, Julia, ekteparets datter i Leningrad, av og til også en nøytral fortellerstemme. Dette synes jeg er et svært godt fortellergrep, det gjør skildringen av Nurejevs oppvekst til en storslått beretning om en ung gutts uslokkelige tørst etter dansen som en helt nødvendig del av livet, og samtidig en tørst etter livet selv. Men ikke nok med det, vi får også et innblikk i Sovjetunionen i denne perioden, hvordan det kan ha artet seg for vanlige innbyggere som vi møter.

Senere, når Rudi er blitt en verdenskjent (og etter hvert velstående) ballettstjerne hører vi hans egen stemme i et langt kapittel som omhandler perioden 1961-1971. På en måte synes jeg nesten vi kommer tettere innpå ham i andre deler av boka der det er andre som har ordet, det er noe nesten manisk flyktig over denne delen av boka. Det er stadig nye scener, nye byer, nye berømtheter, sex, dop....  Men samtidig skinner ensomheten og savnet av familien igjennom. Rudi ble dømt til syv års straffearbeid i hjemlandet for den store forbrytelsen å flytte ut av Sovjetunionen og kan ikke sette sin fot innenfor landet, han er også stadig redd for å bli angrepet og invalidisert av agenter.

Først i 1987 får Nurejev lov til å reise en kort tur til hjembyen til sin mor som ligger for døden. Det er Gorbatsjov og Glasnost og han tar sjansen. Det er søsteren Tamara som forteller om besøket. Ruri får snakket til moren der hun ligger på dødsleiet, men han er ikke sikker på at hun kjenner ham igjen. Han treffer også Julia igjen på en mellomlanding i Leningrad på vei tilbake til Wien og det blir vårt siste møte med Rudi, fortalt av Julia selv.

Jeg liker fortellerstemmene til McCann veldig godt i denne boka. På sitt beste blir det en slags symfoni som beskriver livet til et særegent og fascinerende dansegeni. Rudolf Nurejev sto for meg som selve personifiseringen av den klassiske balletten, og denne boka har brakt ham nærmere (på godt og ondt) og har også vist noen interessante biter av livet i Sovjetsamfunnet i etterkrigstiden.

Boken har også gitt meg lyst til å lese mer av Colum McCann. Flere av hans bøker er oversatt til norsk, men jeg prøver meg på engelsk neste gang, tror jeg.