Yrsa Sigurdardottir: Dragsug

Yrsa Sigurdadottir er et hett navn blant Islands krimforfattere. Jeg har lest en av hennes romaner tidligere, den handlet om noen drap ombord på et skip. Jeg likte ikke den boken noe særlig, men jeg tenkte jeg skulle gi henne en ny sjanse. Jeg var på jakt etter noe lettlest å låne på en utenlandstur og denne boken hennes kom opp på Bookbites.

Radarparet i noen av bøkene hennes er politimannen Huldar og barnepsykologen Freyja. Begge er degradert i jobbene sine på bakgrunn av en dramatisk skyteepisode, antagelig i en annen av Yrsas bøker.

Forhistorien til romanen er noe som vi skjønner blir et grusomt overgrep mot den vesle jenta Vaka.

I nåtiden blir politiet innkalt til en videregående skole der de holder på å gå igjennom en 10 år gammel tidskapsel der elevene skulle beskrive Island om 10 år. En av beskrivelsene inneholder skremmende spådommer om fremtidige drap, og skolen vil at politiet skal se på saken. Huldur tar med seg Freyja for å gjøre en vurdering av innholdet. Politiet finner frem til hvem som skrev lappen. Det viser seg å være sønnen til han som ble dømt for overgrepet og drapet av Vaka 12 år tidligere.

Denne saken blir snart overskygget av en grotesk hendelse - politiet får en anonym henvendelse om noe de kan finne i en bestemt hage. Det er en hage full av skrot, og tilslutt finner de et par avhugde hender i en gammelt badekar. Det viser seg at hendene sannsynligvis er hugd av mens offeret levde.

Dette er bare innledningen til en rekke like hendelser som hver for seg er groteske nok til å kunne nå overskriftene til skandalepressen verden over. Det er forsåvidt god sammenheng i etterforskningen og det er en slags logikk i intrigen når den til slutt blir avslørt. Ikke overraskende er det klare sammenhenger mellom disse drapene og overgrepssaken fra innledningen. Men jeg synes jeg ikke dette henger på greip. Det blir for mye blod og gørr og det blir nesten som om hver ny hendelse må overgå den forrige i grusomhet. Som om ikke den opprinnelige overgrepssaken var grotesk nok.

Jeg klarer heller ikke å få den helt store sympatien med Huldar og Freyja, de virker begge to nesten litt distanserte fra saken. Og det hjelper heller ikke at Huldar ikke klarer å la være å antaste en av gjerningsmennene mot slutten - sikkert bare et grep for igjen å sette ham i "underdog"-rollen i senere bøker.

Da behøver jeg ikke lese mer av Yrsa Sigurdadottir, det hjelper ikke at hun får strålende anmeldelser.

Håkan Nesser: Levende og døde i Winsford

Hovedpersonen og jeg-fortelleren i denne boka er en svensk middelaldrende kvinne, Maria, som vi møter på vei til et lite hus hun har leid i nærheten av småbyen Dulverton ved Exmoor i Sørvest England. Huset heter Darne Lodge  og som selskap har hun hunden Castor. Kvinnen oppgir ikke sitt egentlige navn, og det er noe uklart for omgivelsene hva hun egentlig driver med, men etterhvert avslører hun at det er noe skrivearbeid.
For oss lesere avslører hun litt mer, litt etter litt utover i boka. Maria er gift, har permisjon fra en godt betalt produsentjobb i SVT og er kjent fra TV-skjermen fra den gang hun var ung og vakker. Hun  er gift med Martin og har to voksne barn som begge bor et stykke unna og som de har litt sporadisk kontakt med gjennom email og telefon.
Martin er professor i litteratur. Han har også en forhistorie fra noen reiser han gjorde i sin ungdomstid. Han bodde en tid sammen med en liten gjeng på en gresk øy, den gang det var regnet for å være eksotisk. Noen år senere møtte han den samme gjengen i landsbyen Taza i Marokko. Noe skjedde der som Martin aldri har villet dele med Maria. De har ellers et godt liv sammen, men Maria mistenker Martin for å skjule adskillige forhold til andre kvinner, med god grunn skal det vise seg.
Maria trives godt i Darne Lodge sammen med Castor. Hun går på turer på kryss og tvers over Exmoor, prater med folk på puber og vertshus. Det at hun har med hund virker som en døråpner til sosiale relasjoner. Noen blir hun bedre kjent med, og etterhvert får hun en venn, Mark Britton som bor alene med sin sønn som har en psykisk lidelse. Men det er ikke alt som er like enkelt for Maria, av og til får hun det for seg at det er noen som er ute etter henne. En bil som flere ganger kjører skremmende nær. En død fugl på trappen. Merkelige lyder.
Maria og Martin var på vei til Marokko, til Taza der Martin hadde planer om å jobbe frem en bok eller et skuespill med bakgrunn i noen av de menneskene har ble kjent med den gangen. Men hvor ble det av Martin?  Ganske tidlig i boka avslører Maria at hun har hatt en finger med i spillet til Martins forsvinning uten at jeg skal gå mer inn på det. Maria innser snart at hun må ta opp kommunikasjonen med omverdenen igjen og hun gjør det gjennom dels sin egen og dels Martins emailkontoer. Det får henne til å føle seg trygg en stund, men er det nå sikkert at Martin ikke kan følge etter henne eller få andre til å gjøre det? En rekke små hendelser tyder på at det kan være noe i det.

Forholdet til Mark Britton er det som beroliger Maria og får henne nedpå igjen. De har god kjemi, Maria liker seg godt i hjemmet hans og blir også akseptert av sønnen. Hun tar opp skrivearbeidet til Martin også for å ha noe å presentere når hun engang må reise hjem igjen. Hun er på sporet etter en fil som muligens inneholder detaljer om Martins historie fra Taza, men sliter med å gjette passordet og det tar lang tid før vi får delt det nokså uhyggelige innholdet med henne.

Mot slutten av boka føler Maria at det vil være trygt for henne å vende hjem, hun har klar en dekkhistorie om Martin og hun ser frem til et liv der Mark Britton kan ha en viktig rolle i fremtiden. Hvordan det går skal jeg ikke røpe.

Jeg har vært i akkurat det området som Håkan Nesser beskriver for oss. Vi var der riktignok ved påsketider, her er det mørkt, kaldt og dystert, men det er varme i peisen på pubene, det er lenestoler og masse varm te. Nesser gir en ypperlig beskrivels av livet på landsbygda i Sørvest England, sett med øynene til en utenforstående.  Boka er fint bygd opp, Maria er en troverdig forteller og jeg griper meg i å sympatisere litt med henne til tross for det hun har gjort. Uhyggen Maria føler er godt beskrevet. Og når handlingen til slutt blir nøstet opp på de siste sidene blir det nesten et antiklimaks - men også det fungerer godt. En svært god spenningsroman for den som ikke er opptatt av hvinende bilbremser, eksplosjoner og pistolskudd.

Margaret Drabble: The Pure Gold Baby

Alle bøkene jeg har lest av Margaret Drabble, og det begynner å bli en del, er preget av hennes egen bakgrunn og alder. Hun er en kvinnelig, britisk akademiker som var ung på 60-tallet, dvs 10 år eldre enn jeg er, og nå er hun gammel, over 80. Denne boken ble gitt ut i 2013, og jeg likte den like godt som de andre bøkene jeg har lest av henne. Den navnløse hovedpersonen i boken skriver om livet til sin gode venninne og nabo Jessica Speight. Jess studerte sosialantropologi og var med på en ekspedisjon til Zambia som ung, lovende forsker. Og forsker kunne hun ha blitt, men resultatet av en romanse med sin (gifte) mentor som bare blir omtalt som professoren blir datteren Anna.

Jess er en lykkelig mor, og Anna er et vakkert barn, en pen, godlynt, omgjengelig baby som ikke er til bryderi for sin mor eller for noen andre. Etter en stund vekker Anna's godlynthet mer og mer bekymring hos Jess og det viser seg at Anna er et barn som er litt tilbakestående. Hun har ikke Downs syndrom og det er ingen kjente arvelige defekter her. Anna er rett og slett et barn som aldri kan utvikle seg til en selvstendig og uavhengig kvinne.

Boken beskriver Jess sitt liv med Anna, først gjennom barneårene og så som hjemmeværende og voksen datter. Det skjer ikke noe dramatisk med Anna. Hun får en god oppvekst i trygge omgivelser. Lekekameratene utvikler seg raskere enn henne, men de er snille og hensynsfulle mot henne. Hun er glad i musikk og dans, lærer tall og bokstaver, men klarer aldri å knekke noen lesekode. I flere år lar Jess henne bo på et internat for barn med ulike lærevansker i tråd med det som var regnet for å være best på 60 tallet. Anna tilpasser seg her også på sin egen måte, men når Jess vil ha henne hjem igjen etter noen år er det også greit. Anna er "det gyldne barnet".

Jess har også sitt eget liv, jobber innenfor faget sitt, får kjæresten Bob som hun etterhvert gifter seg med, og en stund har de det bra. Men kjærligheten er ikke sterkere enn at Jess slipper taket når Bob reiser på et langtidsoppdrag utenlands. Så blir hun nærmest invadert av poeten Steve som viser seg å være mentalt ustabil. Etter et selvmordsforsøk hjelper Jess ham inn på en institusjon for psykisk syke, og gjennom sine besøk der blir hun kjent med noen av Steve's medpasienter.

Jess sitt liv og sin oppmerksomhet kommer til å dreie seg mye om folk som er utenforstående, både barn og voksne, deres sykdommer og skavanker, ulike teorier om utvikling og behandling osv. Svær mange i hennes omgangskrets har også en eller annen forbindelse til slike spørsmål, som pårørende eller som personer som selv er eller har vært behandlingstrengende.

Jess sine minner fra sin Afrikareise som ung student har alltid stått sterkt i hennes bevissthet og på slutten av boken følger vi henne og Anna på en reise i hennes egne fotspor, tilbake til Zambia, denne gangen sammen med Bob som hun igjen har fått et godt forhold til.

Fortellingen om mor og datter står sentralt i romanen. I Jess sin verden kommer omsorgen for Anna først, mennene i hennes liv må alltid finne seg i å komme på andreplass. Det er en omsorg som har som mål at Anna skal ha et godt liv, videre ambisjoner er ikke aktuelt.  Jeg liker også godt å lese fortellerens betraktninger om livet i England fra 60-årene og frem til bokas nåtid. Vi får mange skarpe observasjoner av helse-og sosialomsorg på godt og vondt, og det samme gjelder livet i bokas nåtid som kanskje skal være på 2000-tallet en gang. Hovedpersonene er blitt eldre, men de er ikke gamle. De behersker data men har ikke Instagramkonto.

Men noe trekker ned også. Handlingen i boka er svært, svært langsom, og av og til synes jeg forfatteren går seg litt bort i det sosiale miljøet rundt Jess. Margaret Drabble skriver også mye bedre om alderdommens utfordringer, dens skjønnhet og heslighet i boka "The Dark Flood Rises", en bok som  ikke har noen egentlig handling men likevel har både drama og nerve så det holder.

Audur Ava Olavsdottir: Frøken Island

Hovedpersonen i denne romanen heter Hekla og kommer fra bygda Dalir nordvest på Island. Faren hennes er lidenskapelig opptatt av vulkaner som det også fremgår av navnet hennes. Hekla er dikter - hun er ikke så gammel når hun tar med seg skrivemaskinen sin og flytter til Reykjavik med bare ett mål i livet - å bli forfatter. I 1963 er det svært dårlige odds for en ung kvinne å bli forfatter. Kafeen Mokka er dikternes samlingsplass, der er hun ikke velkommen.
Men Hekla får da antatt og trykt flere dikt og noveller, riktignok under et (maskulint) pseudonym. For å livnære seg tar hun de jobbene som dukker opp, en av dem på et av Reykjaviks hoteller der hun raskt blir flyttet fra kjøkkenet til spisesalen som servitør på grunn av sitt fordelaktige utseende.
De første nettene bor hun hos venninnen Isey som er gift med Lydur og har et lite barn og flere skal det bli. Isey skriver også, dagbok og noen fantasifulle historier. Så flytter Hekla inn hos den homofile barndomsvennen Jon John som er sjømann men helst vil være kostymedesigner.
Bokas tittel henspeiler på forretningsmannen som Hekla treffer på bussen til Reykjavik og senere dukker opp på hotellet ved mange anledninger og stadig prøver å få Hekla med som deltaker på en ny skjønnhetskonkurranse han lanserer - frøken Island. Det er andre også som kommer på hotellet og blir interessert i Hekla - bibliotekaren og dikteren Starkadur. De to blir et par, og Hekla flytter inn hos ham, men i begynnelsen gjemmer hun skrivemaskinen under senga og skriver bare når hun besøker Jon. Starkadur er en god mann for Hekla, men ikke så god som venn.
Når Starkadur oppdager skrivingen hennes takler han ikke helt at Hekla har mer suksess enn ham, det gjør ham deprimert og mismodig.
Livet som dikter med pseudonym blir for trangt for Hekla. Jon John har dradd til København for leve ut sin legning der og sender henne penger til reisen. Så får Hekla prøve å være kvinnelig dikter i København. Og så drar hun og Jon på en reise til Middelhavet, på de siste sidene i romanen opplever hun et jordskjelv, det er ganske åpent hva som skjer videre, men hun har i alle fall fått antatt sin første roman og siden det er på et islandsk forlag må hun bruke et mannsnavn, og Starkadur har stilt sitt navn til disposisjon.

Mye har nok skjedd på Island siden 1963 for Audur Olavsdottir er en av Islands mange kjente kvinnelige forfattere og hun skriver lett og lekent om livet på sagaøya både i nåtid og i fortid. Det er det som jeg liker best ved denne boka - uten store fakter beskriver hun hvordan ungdommen lever i trange små leiligheter, sover på sofaer eller på golvet, tar de jobbene som er å få enten det er å håndtere slakteavfall eller å servere kåte menn i spisesalen. Her er mange fine beskrivelser av bipersoner: venninnen Isey som elsker sin Lysur og sine barn men er livredd for at hennes drømmer om flere barn skal gå i oppfyllelse. Jon John som helst vil holde på med moter og tekstiler og som elsker Hekla på alle andre måter enn seksuelt, Starkadur som elsker Heklas kropp og utseende men blir redd for hennes styrke og Heklas far som lever og ånder for vulkaner.

Og så føler jeg med Hekla hvordan mannsjåvinismen på Island ligger som en tung sky over øya, hotellsjefen som mener severingsdamene bare må finne seg i at mannfolkene klyper dem bak, redaktøren som ikke kan trykke noe som en kvinne har skrevet for dikterånden hører mannfolkene til.

Vi var på Island i fjor sommer og jeg synes det er ekstra stas å kjenne igjen beskrivelser av gater jeg har gått i og steder jeg har sett.

Likevel sitter jeg igjen med en følelsen av å savne noe i denne boka. Jeg synes boka mangler litt retning. Selv om Hekla har flyttet på seg ser jeg ikke noen egentlig utvikling i livet hennes, hvordan blir samlivet med barndomsvennen Jon, og hvordan skal vi tolke de siste sidene om jordskjelvet? Jeg behøver ikke å ha alle svar, men litt tydeligere spørsmål hadde vært greit.

Lars Saabye Christensen: Byens spor. Skyggeboken.

Denne fikk jeg heldigvis til jul! Det var lang venteliste på biblioteket. Jeg ville ikke låne den på ukeslån  for jeg ville ha god tid på den, likevel leste jeg den på 4-5 dager. Som med de to første bøkene følte jeg det som jeg flyttet inn i boka, bøkene er skrevet sånn at en kommer så tett på både personene og byen og tiden, som nå er 70-årene. Det er jo også en tid jeg har et nært forhold til. 

Det er gått tolv år siden Maj tok abort, kong Håkon døde, Jostein sverget evig trofasthet til avdøde Elisabeth Vilder og ble ansatt av faren, Henry Vilder og Jesper flyktet til sjøs. Stine går ut av gymnaset med toppkarakterer og begynner på medisinstudiet. Maj jobber fremdeles på DekRek, men det går nedover med reklamebransjen. Margrethe Hall har stadig flere blåmerker fra fall i trappen når hun dukker opp på styremøtene i Røde kors. Trude er en fremgangsrik jurist og har ikke fått noen ny kjæreste. Og Jesper er det ingen som har hørt fra.

Men boka åpner med en annen historie - fire gutter på vei til badestranden på Huk finner en død mann som har lagt fra seg et selvmordsbrev. Dette er de fire kameratene fra "Beatles" som jeg bare har sett på film, og likefunnet er visstnok også fra den boka. Den døde mannen viser seg å være Bjørn Stranger, Olav Hall's stesønn som var Josteins redningsmann en gang i tiden.

Slike tråder er boka full av, for det er ikke bare jeg som har flyttet inn i boka, det har også forfatteren selv. Og vi møter ham stadig vekk, både med kommentarer til handlingen, med referanser til andre av hans romaner eller til kjente personer han har møtt, og fremfor alt sin egen sykehistorie som foregår mens han skriver romanen, selvsagt ikke mens romanen pågår, for da var han jo bare guttungen selv.

Saabye Christensens tilstedeværelse i boka er kanskje det som er mest typisk for denne boka, og en skulle tro at dette ville ta oppmerksomheten vekk fra hovedpersonene og tydeliggjøre at de er oppdiktede. Men slik synes jeg ikke det er, jeg synes han holder seg på respektfull avstand og lar dem utspille sine liv. Likevel blir hans nærvær av og til for mye av det gode. Han har blant annet tatt med noen ikke så veldig innsiktsfulle betraktninger om terrorisme flere steder i historien som jeg ikke synes passer inn. Ett sted skriver han med tydelig vemod: "Klassebildet i Urraparken fra 1967 finnes ikke lenger. Vi var blonde og blåøyde. Min tid er forbi" med referanse til en leder i en eller annen organisasjon som sier "Det å være blond og blåøyd kommer til å forsvinne". Her blir jeg urolig for hva han egentlig mener. Disse bøkene har jo lassevis av nostalgi, og nostalgi kan være et tveegget sverd.

Men jeg følger gladelig Stine sin vei innom AKP, studiesirkler, selvproletarisering og den ene mer uspiselige kavaleren etter den andre, Jostein sine begeistrede forsøk på entrepenørvirksomhet og sin stadige omsorg for Stine, Margrethe sin vei ut av ekteskapet med den brutale Olav (vil hun klare det, jeg biter negler av skrekk for at hun skal slippe ham inn igjen), Trude sin sorg over Jesper som forsvant, og Jesper som omsider dukker opp og ikke på noen måte er i orden. Og så Maj som prøver å holde hodet over vannet i alt dette som skjer rundt henne.

Noen anmeldere har fremhevet Maj sin rolle i denne boka, men jeg synes selv at det er Stine jeg føler mest nærhet til. Maj kom mer til sin rett i den forrige boka. Og Jesper synes jeg dessverre blir litt for usynlig, ikke så rart med den sykdommen, men jeg savner ham likevel, hva er han egentlig opptatt av nå?

Marta Norheim i NRK beskriver trilogien som en hengekøye der den midterste er litt svakere enn nr. 1 og 3, men for meg blir det mer en tue der den midterste rager høyest. Men likevel en verdig avslutning. 

Katie Kitamura: En separasjon

En ung kvinne (vi får ikke vite navnet hennes) reiser til en gresk øy for å møte sin fraseparerte mann, Christopher. Hun ønsker å få gjennomført skilsmissen fra sin notoirisk utro ektemann. Hun har ikke fortalt omgivelsene at de er separert, bortsett fra deres felles venn Yvan som hun har bodd sammen med etter separasjonen.

Hun tar inn på det samme hotellet som mannen har bodd på, men han har reist derfra tilsynelatende for å gjøre research blant en gruppe profesjonelle gråtekoner for en bok han holder på å skrive om sorgarbeid.

Hun blir raskt sikker på at en av resepsjonistene, den unge Maria, har hatt en affære med Christopher, og det er helt i tråd med hennes forventninger. Maria og sjåføren Stefano er ellers et par, og Stefano er tydelig sjalu. Men det virker ikke som om noen av dem vet hvor Christopher er.

De første dagene gjør hun seg kjent med øya og sjåføren Stefano tar henne rundt omkring. Hun blir til og med med på en intervju med en av gråtekonene for hun har gitt seg ut for å selv jobbe med den boken som Christopher var i gang med.

Men så dukker det forslåtte liket av Christopher opp, og hun har plutselig fått rollen som den sørgende enka. Det blir for henne nesten en klaustrofobisk følelse, samtidig som hun plages med mistanker om at Stefano kan ha vært delaktig i drapet.

Svigermoren Isabella og Mark kommer, og selv om hun har tanker om at hun burde fortelle dem om separasjonen gjør hun det ikke. Etterforskningen av drapet står i stampe, og hun velger å ikke fortelle om Christopher sitt forhold til Maria selv om det kunne ha vært et drapsmotiv.

Tilbake i London gjenopptar hun samlivet med Yvan. Men båndene til Christopher er blitt sterkere av hennes "sørgende enke" - opplevelse, og hun sier selv at hvis Christopher hadde levd hadde hun sikkert giftet seg med Yvan og fått et godt liv. Istedet lever hun i en slags limbo. Kommer hun seg ut av den noen gang?

Ytre sett kan dette virke som en enkel og banal historie, men den er skrevet på en måte som gjør at jeg blir dradd rett inn i hovedpersonens dilemmaer og ser hennes opplevelser på den greske øya helt og fullt gjennom hennes øyne. Det er godt gjort, nesten suggererende.

Tor Åge Bringsværd: Gobi. Barndommens måne

Jeg leste ikke Gobi-serien til Bringsværd da den kom ut på åttitallet en gang. Men jeg leste nylig en artikkel om Bringsværd og ble nysgjerrig på bøkene hans. Gobi-serien er nettopp kommet ut i en ny utgave. Jeg er nettopp ferdig med "Barndommens måne" som er den første i serien og det er den som har barnekorstogene som tema.

Gobi er den store ørkenen midt i det sentrale Asia og den er nær opprinnelsen til det mongolske riket - utgangspunktet for Djengis Khan sine grusomme herjinger over store deler av Asia og Europa. I en bosetning i utkanten av Gobi har gjøgleren Wolfang fra Godesberg søkt tilflukt. Wolfgang ble født i 1204 og i en alder av åtte år fulgte han som så mange barn den karismatiske unggutten Nicholas på en reise mot Jerusalem for å ta tilbake det hellige land, en reise som var støttet av paven. Nå avdekker han gradvis sin del av denne reisen gjennom små glimt fra sine opplevelser, og det er en brutal og utrolig historie vi får høre. Historien har også klare paralleller til eventyret om Rottefangeren fra Hameln.

Det er usikkert hvor mye fakta som ligger bak legenden om barnekorstogene som skal ha funnet sted i kjølvannet av de "voksne" korstogene. Men legenden har i alle fall rot i den tidens klasseforskjell, religiøse fanatisme og overtro. Svært mange av barna skal ha dødd på veien over fjellene mot Italia. Noen skal ha nådd frem til havet som dessverre ikke åpnet seg for dem slik Rødehavet hadde åpnet seg for Moses. De fleste som fikk overfart på seilskuter over Middelhavet og som ikke druknet ble solgt på de arabiske slavemarkedene.

Det er dette Wolfgang forteller om, men han øser også av erfaringer fra sine utallige reiser i Europa, Midt-Østen og Asia som gjøgler og trubadur og vi merker innflytelsen fra kristendommen, fra islam og fra kinesisk og mongolske religioner.

Jeg skulle gjerne visst mer av Wolfgangs historie - hva han opplevde selv på veien til Jerusalem og hvordan han kom til å få et personlig forhold til en av Djengis Khans rådgivere, Ye Liu Chutsai. Kanskje det dukker opp i en av de neste bøkene? Men denne boka står seg godt alene, slik som Bringsverd forteller om korsfarertiden i et av og til nesten drømmeaktig språk om en annen tid og et annet sted og gjør det levende for oss.