Frida Isberg: Merking

Jeg hørte denne forfatteren snakke om boka på litteraturfestivalen på Lillehammer i vår og bestilte den øyeblikkelig fra biblioteket. Det var lang venteliste og jeg fikk den først som ebok i Allbok-appen. Det passet bra, for da fikke jeg den med på ferietur. 

Dette er forfatterens debutroman, hun er 31 år og har tidligere gitt ut et par diktsamlinger og en novellesamling. Vi er på Island i nær framtid. Samfunnet har hatt mye problemer med vold og kriminalitet. I stedet for å svare på vold med motvold har samfunnet satt i gang et system der befolkningen kan teste sin empati. De som ikke består testen og de som blir tatt for en forbrytelse får tilbud om rehabilitering ved et psykologprogram og i noen tilfeller medisinering.

Empatiprogrammet blir godt mottat av store deler av befolkningen. Mange føler de lever tryggere, det finnes også boligområder som  bare har tilgang for de som har bestått testen, de merkede. Det er arbeidsplasser som er "merkede" der bare de merkede får arbeid. Flere og flere. Det finnes også motstand mot dette systemet. Boka starter like før en folkeavstemming som skal gi merkesystemet større virksomhetsområder og mer autoritet.

Boka blir fortalt gjennom 4 personer. Olafur er leder av psykologiforeninges ja-kampanje. Hans kone som og er psykolog er skeptisk og ser store svakheter. Eyja er en kvinne som stalker sin eksmann. Hun er full av hevntanker og har ikke bestått testen.  Vetur er lærer og lever i stadig angst for sin voldelige eksmann. Hun er selv merket. Eksmannen ble straffet for volden og har fått forbud om å komme nær henne. Men er det mulig at han kan bestå testen så forbudet blir opphevet? Tristan er en ung rusmisbruker som er prinsipiell motstander av merkingen og vil ikke la seg teste. Han får store problemer av dette, må ty til småkriminalitet for å ha noe å leve av, men vil egentlig bare ha en enkel leilighet og komme sammen med jenta si igjen. 

Vi følger disse 4 personene i tiden frem til folkeavstemmingen og like etter. De har løse tilknytningspunkter med hverandre og det blir en del dramatikk.

Det er en svært fin og tankevekkende bok. Vi ser at når dette systemet som er ment til å la det gode (empatien) vinne over det vonde (vold og kriminalitet) blir enerådende og skyver vekk grunnleggende menneskerettigheter får vi et nytt slags diktatur, folk som blir skjøvet ut i det ytterste mørke, intoleranse og krav om uniformitet. Samtidig kjenner vi på den gamle frykten for vold og ondskap. Det er lett å få assosiasjoner til den brutale anti-abortkampanjen i USA og deler av Sør-Amerika og lignende aktuelle anti-liberale bevegelser.

Frida Isberg lar stort sett de forskjellige synene bryne seg på hverandre, men hun lar også noen personer målføre kritikken mot merkingen,  kanskje aller best gjennom faren til Olavur. Jeg synes likevel ikke dette blir overtydelig, det skjer så mye i boka at det er greit å ha noen klare standpunkter. Boka har ellers gjennomgående et godt og forfriskende språk, det er lett å merke (og bra!) at det er en ung stemme vi hører.

Peter Robinson: Not dark yet

Alan Banks er som vanlig etterforskeren i denne kriminalromanen av Peter Robinson. Men hovedpersonen i boka, eller den personen boka fokuserer på er Zelda, en vakker ung kvinne fra Moldova som har en forhistorie som barnehjemsbarn, ble kidnappet og grovt unyttet som prostituert i svært ung alder og endte opp som samboer med den mye eldre Ray Cabbot, kunstnerpappa til Banks kollega Annie Cabbot. 

I første kapitel er Zelda er ute på en hevnekspedisjon mot lederen for barnehjemmet hun vokste opp på - hun er sikker på at han hadde en finger med i spillet når hun i sin tid ble bortført. Vi får også vite at Zelda tidligere har tatt livet av Goran Tadic, en av brødrene som bortførte henne fra barnehjemmet. 

Hjemme i England pågår det etterforsking av drapet på Connor Blaydon, en rik kjeltring som bl.a. organiserte tvilsomme selskap med innslag av kokain og luksusprostituerte.  Et videoopptak av en voldtekt som foregikk i et av disse selskapene dukker opp. Annie Cabbott jobber videre med voldtektssaken. En tidligere "kjenning" av Alan Banks, Phil Keane dukker opp i kjølvannet av denne saken - og han har muligens også noe med Tadic-brødrene å gjøre.

Når Zelda er tilbake i England forsvinner hun plutselig og på en måte som får Alan til å mistenke at hun er bortført, og like etterpå blir han selv slått ned i sitt hjem og våkner opp i en nedlagt fabrikk. Og hvem står over ham, om ikke det er brannstifteren Phil Keane som forsøkte å ta liv av ham for en del år siden.

Nok av spenning her, med andre ord og jeg skal ikke fortelle mer om handlingen og hvem som overlever hva. Og spenningen gjør at jeg leser videre. Men jeg har store innvendinger mot denne historien. Det er for mye sammensausing av venner og elskere og gamle kjente, etterforskeren er for tett på forbryterne, det er som alt foregår i en stor familie.

Jeg synes også at det er for mange klisjeer, for mange arketyper. Den smellvakre Zelda som alle menn, og ikke minst Alan selv sikler etter. Den unge, vakre men også ødelagte Zelda som finner roen hos en gammel mann som kunne være hennes far, om ikke bestefar. De fryktelig slemme østeuropeiske kjeltringbrødrene. Psykopaten Phil Keane som nyter tanken på å dynke en fyr med parafin og tenne på. Bare for å nevne noen.

Jeg synes forøvrig boken er best der voldtekten og drapet på Blaydon blir etterforsket. Det er solid politiarbeid og har en del interessante menneskelig aspekter.

Jeg har likt mange av Peter Robinson sine romaner, men nå tror jeg han må få Alan Banks ut av nærmiljøet sitt!

Arnaldur Indridason: Mur av taushet

Jeg gleder meg alltid til en ny Arnaldur-krim. I denne har den pensjonerte politimannen Konrad hovedrollen, og fortellingen er mørk og dyster i kjent stil. Flere gamle historier om vold, brutalitet og barnemishandling knyttes sammen i denne boka. 

Boka åpner med et likfunn i en kjellermur under et hus i Reykjavik. Dette er et hus der folk de siste tjue årene har bodd kort tid og flere har opplevd en uhyggestemning der. Vi får høre om likfunnet, men egentlig nokså lite om etterforskningen av det. Politiet holder Konrad på en armlengdes avstand. I stedet tar Arnaldur oss med til dem som bodde der i tiden da drapet skjedde og dette blir den egentlige handlingen i boka ved siden av Konrad sine undersøkelser rundt drapet på hans far. Det siste har vært tema i alle bøkene med Konrad i hovedrollen.

Konrad sin venninne Eyglo er også med. Eyglo er synsk og selv om hun ikke praktiserer evnene sine overfor andre blir hun av og til kontaktet av folk som søker hjelp. Hun ble en gang bedt om å besøke en som bodde i dette huset for å sjekke om hun også opplevde noe unormalt der, og hun hadde følt et stort ubehag. 

Ikke uventet virker det som det er en sammenheng med hendelsene rundt drapet/likfunnet i kjelleren og det som skjedde med faren til Konrad og Konrad kommer også nærmere en visshet om hvordan faren hans døde. Drapet finner også en Konrad kommer med et nødskrik unna ubehageligheter under et fengselsbesøk.

En vond og dyster forhistorie om vold og kvinneundertrykking i familien blir rullet ut og vi skjønner at det er dette som fører til drapet, men vi vet ikke hvem det er som kommer til å dø og hvorfor det ikke ble noen etterforskning den gangen. Noen må jo ha forsvunnet. Og helt mot slutten av boka får vi vite hva som skjedde, denne gangen av forfatteren selv, ikke via et etterforskningsteam.

Hva er det så jeg liker ved denne boka? Først og fremst miljøbeskrivelsene som maler Islands nære forhistorie frem for oss. Konrad selv har en innebygget stahet som driver han fremover til tross for alle advarsler og trusler fra sine tidligere politikolleger og en god del motstand fra hans egen familie. Konrad er glad i sin familie men tråkker dem likevel gjerne på tærne. Hans undersøkelsesmetoder er ofte litt klossete, han er litt som en elefant i et glassmenasjeri. Men jeg kan ikke unngå å like han. Jeg har også sans for forholdet hans til den synske Eyglo - det virker på meg som om forfatteren er like skeptisk til overnaturlige fenomener som Konrad er (og jeg også), men likevel lar han henne få en plass i bøkene og i Konrad sitt liv.

 

Gaute Heivoll: Forklaringen

I sin siste roman er Gaute Heivoll på Sørlandet, nærmere bestemt Kristiansand og han skriver om hendelser fra virkeligheten. Gaute Heivoll er virkelig på hjemmebane når han dikter liv i virkelige hendelser.

I november 1967 blir Eli på 15 år funnet knivstukket og død i et skogholt like utenfor sentrum, ikke så lenge etter hun og venninnen Kristin hadde følge hjem fra skolen. Byen er i sjokk. Men politiet får fort en ung mann i søkelyset. 21-årige Arne Isaksen er kjent fra politiet for voldsepisoder og "upassende oppførsel" overfor kvinner. Han blir regnet som tilbakestående. Under forhør tilstår Arne forbrytelsen. Han blir fengslet og saken regnes som oppklart.

Men det er noe som ikke helt stemmer i Arnes forklaring og jo nærmere de kommer inn i saken jo mer uforståelig blir det. Og så kommer det en annen tilståelse...

I boka følger vi etterforskningen nøye i beste kriminalromanånd, men samtidig får vi høre hva som foregår i tankene på flere av de involverte. Dette kan av og til være ganske forvirrende, for det er ikke alltid et logisk mønster i disse tankene og det førte i alle fall meg på villstrå flere ganger. Jeg så også flere mulige gjerningspersoner i menneskene rundt den stille og beskjedne Eli. 

Det viktigste ved boka er ikke hvem som gjorde denne ugjerningen, det er heller å beskrive hvor mye som kan befinne seg i menneskesinnet og hva slags følger det kan få. Faren for at politiet kan fremkalle falske tilståelser blir jo berørt i boka, men blir egentlig ikke gjort til et hovedpoeng, slike som jeg kanskje hadde forestilt meg det ut fra bokomtalelsene.

Dette er en god roman, men av bøkene jeg har lest av Heivoll er jeg nok mest glad i "Over det kinesiske hav", og denne kommer ikke helt opp der.

Ia Genberg: Detaljerna

Dette er en svensk roman, vinner av Augustpriset 2022 og bokvalget mitt var inspirert av en forfattersamtale på litteraturfestivalen på Lillehammer i år, 2023. Eller der det riktig å kalle dette en roman?  

I en slags oppvåkning fra sykdom og isolasjon under pandemien skriver Ia Genberg om møter med fire personer  som har betydd mye for bokas jeg-person gjennom livet. (Bokas jeg-person kan godt være forfatteren selv, men ikke nødvendigvis). Det er hennes tidligere samboer/kjæreste Johanna, den ustadige og stadig dramatiserende venninnen Niki, den chilenske sjarmerende men nokså egoistiske Alejandro og sist men ikke minst moren Birgitte som ble utsatt for et overgrep i ung alder og aldri kom helt over det.

Hver av disse personene får sitt eget avsnitt i boka der Ia Genberg forteller åpent om gleder og sorger, om hva de opplevde sammen, om konflikter og problemer, om hva de hadde felles, de gode stundene, de katastrofale. I det siste avsnittet om Birgitte skildrer hun moren med ømhet og overbærenhet, men like varmt beskriver hun forholdet til faren som var en trygg og omsorgsfull person hele livet hennes, også etter moren og faren ble skilt.

Underveis i lesingen spør jeg meg selv om hva det er disse personene har felles, hva er egentlig meningen med boka? Jeg har lest anmeldelser som påpeker at den er en inngående skildring av 90-tallet - det kan hende, men mitt 90-tall er det i alle fall ikke. Er alt dette selvopplevd - i beste autofiksjons ånd? Det aner jeg ikke, og jeg synes ikke det spiller noen rolle heller. Men når jeg nå har lest ut boka, og særlig etter det siste kapitlet føler jeg at boka (og jeg) har landet på en eller annen måte. Det er som om forfatteren har våknet til live igjen gjennom å betrakte et liv gjennom disse fire fortellingene.

Noen punkter som jeg finner interessante - de fire hovedpersonene har alle sammen personlighetstrekk som man godt kunne finne på å gi en eller annen diagnose, men bortsett fra Birgitte blir det aldri gjort noe forsøk på dette fra forfatterens side.  Jeg-personens biseksualitet kommer frem der det er naturlig men blir  ikke problematisert eller gjort noe vesen av. 

Alt i alt lander jeg på at dette likevel er en roman og en svært god en.

Tove Alsterdal: Rotvälta

En svensk krim der handlingen er lagt til et lite bygdesamfunn i Norrland. Politikvinnen Eira Sjödin er flyttet tilbake til hjembygden sin for å ta vare på sin mor med begynnende demens. 

Olof Hagström kjører sørover på E4 på vei til Stockholm for å avlevere en bil, men når han nærmer seg Ådalen tar han en omveg mot sitt barndomshjem der han ikke har vært siden han var 14 år. Når han nærmer seg huset hører han hundeglam og ser vann som renner ned fasaden. Han tar seg inn i huset mot sine beste instinkter og finner hunden innestengt og i andre etasje ligger faren, Sven Hagström død på badet med et blødende sår i magen..

Eira får ansvaret for å etterforske drapet, og Olof Hagström blir fort den mistenkte. Olof som måtte rømme bygden mistenkt for voldtekt og drap på den unge jenta Lina. Han hadde tilstått udåden og det ble ingen rettsak på grunn av hans lave alder. Kanskje har han noe å hevne faren for? Men etter hvert viser det seg at denne saken ikke er så opplagt, det er forhold som svekker mistanken mot Olof og Eira må utvide undersøkelsen. Så blir Hagström-huset blir påtent og Olof holder på å stryke med. Saken får enda større dimensjoner.

Det blir en riktig omfattende kriminalsak av dette og historien om voldtekten og drapet på Lina kommer også i fokus. Eira er ung og uredd og prøver å snu hver en stein for å komme til bunns i saken, og får ikke alltid støtte av sine overordnede i dette. Men det blir virkelig ubehagelig når etterforskningen kommer altfor nær hennes egen familie. Eira var selv bare seks år når Lina forsvant, men hennes storebror og kameratene hans var på samme alder som Lina. 

Intrigen er godt fortalt og bygdemiljøet fremstår som troverdig. Og så er bakteppe den store, litt dystre  Norrlandske skogen som forfatteren gjør levende for oss, ikke minst med den dramatiske rotvelte-episoden. Og så kommer hun inn på Ådalens historie med streiken i 1931 da flere arbeidere ble drept da politiet skjøt med skarpt. Tove Alsterdal har fått med utrolig mye i denne boken, og likevel virker den ikke overlesset. Eira Sjödin er en politietterforsker jeg gleder meg til å lese mer om.

"Bygdekrim" er en genre der Sverige har svært mange godt forfattere. Tove Alsterdal, Stina Jackson, Sara Strömberg og Åsa Larsson for å nevne noen.

C. J. Sansom: Tombland

Nå har jeg vært på en 800 siders reise på 1500-tallet. Den pukkelryggede hederlige advokaten Matthew Shardlake er helten og hovedpersonen i Sansoms kriminalromaner fra 1500-tallet. Matthew blir denne gangen sendt ut på et oppdrag på vegne av 15-årige prinsesse Elisabeth (som senere skal bli dronning Elisabeth den første). Det er hennes enda yngre halvbror Edvard som er konge nå.

En slektning av Elisabeths mor Anne Boleyn (Henrik den åttendes kone nr. 2 som ble halshogd), John Boleyn er fengslet for drapet på sin hustru Edith. Kan Shardlake undersøke saken, kan han bidra til en rettferdig rettergang (om det er mulig?)finnes det andre mulige skyldige? Og vår kjære advokat reiser til Norfolk sammen med sin unge assistent Nicolas Overton.

Det er en vanskelig sak, Matthew er ikke overbevist om at John Boleyn er skyldig, men finner heller ikke beviser på det motsatte. Han får noen fiender på nakken når han gjør undersøkelser og så skjer det flere mord på personer som sannsynligvis sitter inne med informasjon.

Men plutselig befinner Matthew og Nicolas seg midt i et bondeopprør og det gjør også hans gamle våpendrager Jack Barak. Matthew havner mer eller mindre motvillig som juridisk rådgiver for en av opprørslederne og vi blir «vitne» til en av de største bondeoppstandene som fant sted i England noensinne. Opprørerne hadde egentlig loven på sin side - godseierne hadde urettmessig frarøvet dem store områder som skulle være felles beiteområder. De gjør godt fra seg, men det går jo sånn som det måtte gå, det var ikke nok å ha en lovlig og rettferdig sak. Opprøret blir slått ned og lederne blir henrettet.

Mordhistorienviser viser seg å ha forgreninger langt inn i opprørsleiren og får sin forklaring helt mot slutten av boka.

Dette var kanskje vel så mye en historiebok som en kriminalroman, men jeg fulgte villig med Matthew Shardlake rund omkring i Nordfolk-området og i den enorme opprørsleiren. Sansom klarer å gjøre historien levende for oss, og personene er troverdige. Nå tror jeg ikke boka hadde tapt noe på en slankekur, den kunne gjerne vært 200 sider kortere. Men likevel, jeg synes hele serien om Matthew Shardlake er storartet å lese. Jeg lest meg igjennom hele Henrik VIII sin regjeringstid og alle hans koner og nå altså hans eneste sønn på tronen, Edvard som dør svært ung. Da kommer Elisabeth og Edvard sin halvsøster Maria den blodige til makten - blir det en ny Shardlakehistorie ut av det, tro?

Noe av det som fascinerer meg ved disse bøkene er at det i det hele tatt fantes et rettssystem på denne tida da vi ellers får inntrykk av at overklassen og kongehuset hersker grusomt og enerådende. Men det fantes nok lover og regler, rettsaker ble holdt og det fantes faktisk grenser for overklassens makt på enkelte områder. Likevel, de mektige rådde, bestikkelser florerte og lovene var utformet av overklassen.