Gaute Heivoll: Mitt liv i disse skogene

Johannes er odelsgutten på gården Hesdal. Ingeborg er tjenestejenta på gården. De to har en sterk dragning mot hverandre, Ingeborg er noe helt annet enn alle kvinnene Johannes har møtt, "det er noe dunkelt og dragende ved henne". Og de får hverandre, de gifter seg i 1933, Ingeborg er tretti, Johannes to år eldre. Faren dør, og Johannes skal overta gården. Men en dag oppdager han at Ingeborg ikke trives på gården, det blir sterkere og sterkere, hun begir seg ut på vandringer, hun insisterer på at hun må vekk og det er utenkelig for Johannes å bli igjen.

Johannes finner et annet eldre bruk han kan overta, så får broren overta gården hans. De flytter inn på Kleveland og med hardt arbeid kommer de i gang. Men selv om de har et godt sexliv blir ikke Ingeborg gravid. Ingeborg får noen anfall av tungsinn uro og av og til raseri. Men de har også gode stunder sammen.

I det første krigsåret får Johannes en svært ubehagelig overraskelse. Det er dukket opp en arving etter Bertel, den forrige eieren av gården på Kleveland og han gjør krav på gården og får rettslig gjennomslag for det.  Igjen må de flytte, denne gangen noe lenger vekk. Igjen må Johannes jobbe hardt for å dra igang et gårdsbruk som har ligget nede lenge, men nå har han ikke lenger noe særlig hjelp fra Ingeborg. Ingeborg sine anfall kommer stadig oftere og er verre. Johannes prøver å ta seg av henne så godt han kan samtidig som han skjuler hennes tilstand for omgivelsene så godt han kan. Og er dette som er det egentlige hovedtemaet i boka - hvordan Johannes lever med en sterkt sinnslidende ektefelle gjennom det meste av sitt voksne liv.

Ingeborg har gode perioder og hun har slått seg på veving av filleryer. Store sekker med avlagte klær blir forvandlet til de nydeligste tepper når hun har sine lyse stunder. Men det er ikke noe partnerskap i gårdsarbeidet og Johannes har ingen samtaleparter i Ingeborg heller. Og så gir hun seg ut på vandringer alene, ut i skogen av og til riktig langt.

Slik lever de i flere år, men når Ingeborg under et raserianfall tar med seg en liten nabojente griper naboene inn. Ingeborg blir sperret inne med makt og hun blir tvangsinnlagt på Eeg, en anstalt for sinnslidende. Og det viser seg at Johannes hadde ingenting å være redd for når det gjelder naboene, de er både støttende og hjelpsomme og betrakter Ingeborg som et menneske med en alvorlig sykdom. Så går det noen år med flere langvarige innleggelser men til slutt vender Ingeborg hjem med medisiner som skal holde anfallene i sjakk.

Så følger det noen år der de lever et noenlunde normalt liv. De er begge i sekstiårene og nå jobber de sammen på gården og fordeler oppgavene seg imellom. Noe veving blir det på Ingeborg og Johannes får dyrke noen av sine interesser for bøker og historier. Men alderen tærer på, Johannes får hjerteproblemer. Ingeborg begynner å bli litt urolig igjen, så har hun sluttet å ta medisinene. Men det er ikke det største problemet hennes, hun har kjent store kuler i brystet, hun har fremskreden brystkreft. Når livet hennes tilslutt begynner å ebbe ut er også Johannes tilværelse over, han har ikke lenger noe mål, noe å leve for.

Det er på mange måter en nydelig roman der Johannes sin kjærlighet og tålmodighet måles opp mot de prøvelsene det må være å leve med en sinnslidende person uten hjelp. Og på den tiden var det vel ikke så mye hjelp å få, særlig når det var så mye skam forbundet med psykiske lidelser. Jeg blir likevel litt irritert på Johannes - så mye han legger i å skjule Ingeborgs tilstand fxor omgivelsene i alle de årene når han kunne ha fått god hjelp av folk rundt seg. Riktignok er det av kjærlighet, men er han ikke selv et menneske som har rett på kjærlighet og omsorg? Slike tanker gjør jeg meg, spesielt når han på slutten av boka (og i livet) nærmest betrakter sitt liv og sin innsats som ingenting verdt. Men boka er likevel mye verdt.

Colum Mccann: Zoli

Mccann har først og fremst gjort inntrykk på meg med sine kollektivromaner Transatlantic og The world is spinning. Begge disse er bygd opp av mange fortellinger som henger løst sammen og går opp i en slags høyere enhet. Dette er en fortellerteknikk som Mccann virkelig behersker Denne er fra 2006 og er en mer «vanlig» roman på den måten at den dreier seg om en enkelt kvinne - romkvinnen Zoli fra Slovakia, selv om den også blir fortalt fra flere ulike perspektiver.

Zoli blir foreldreløs som 6-åring når fascoster dreper en gruppe romfolk, deriblant foreldrene hennes. Dette skjer noen år før 2. verdenskrig. Hun vokser opp hos bestefaren og den gruppen de slutter seg til klarer å holde seg unna Holocost. Bestefaren er både fremsynt og gammeldags, han lærer Zoli å lese men sørger for at hun gifter seg tidlig

På 50-tallet er Zoli en vakker, ung dame med fantastisk sangstemme og har begynt å lage egne sanger og dikt. Engelskmannen Stephen Swann faller for hennes talent. Han har slovakiske røtter og har reist til Bratislava for å skrive. Ved hjelp av en diktervenn får ha skrevet ned mange av diktene til Zoli og gitt dem ut, hun synger og leser dikt på,store konserter og blir en berømthet. Stephen og Zoli blir elskere, hennes mann er svært gammel og sykelig.

De tsjekkoslovakiske myndighetene vil vingeklippe det romske samfunnet og tilbyr dem nye blokkleiligheter mot at de gir opp sin omreisende tilværelse. Dette viser seg å ikke være tilbud men tvang - romfolkets vogner blir ødelagt, hestene deres blir avlidet. Zoli blir anklaget for å ha skyld i aksjonene siden hun har «menget seg med» det etablerte samfunnet. Hun blir utelukket fra det eomske fellesskapet, evig fordømt. Zoli vandrer alene, et slags mål er Paris som hun har hørt så mye om, men veien er lang og det er flere godt bevoktede grenser å forsere. Hun bærer hele tiden på hatet mot Swann, hun ser på ham som medansvarlig for det som har skjedd med folket hennes og med henne selv.

Zoli finner til slutt fred og en slags tilværelse hun kan ha det godt i. Mot slutten av boka møter vi henne igjen som en gammel kvinne og historien avrundes på en ganske fin måte.

Det er en storslått beskrivelse av livet til romfolket i Mellomeuropa modt på 1900-tallet vi får her og det er skrevet med en inngående kjennskap til detaljer og i Colum Mccann sitt vakre språk, ofte med korte, malende innskutte halvsetninger. 

Jeg synes ikke at Mccann idylliserer romfolkets nomadetilværelse. Det er latter og farger og romslighet, men også nød, elendighet og rus. Forbannelsen som blir sendt over Zoli må hun leve med som en skade på sjelen resten av sitt liv.På den måten viser Mccann kompleksiteten i den romske kulturen. Samtidig viser han de fremmedfiendtlige og ødeleggende holdningene de ofte blir møtt med også i våre dager.  

SvarVideresend Legg til en reaksjon

Ann Cleeves: The Mill on the Shore

Molly og George Palmer-Jones blir bedt av Meg Morrissey om å undersøke omstendighetene rundt hennes mann Jimmys død. Politiets undersøkelser har konkludert med at det var selvmord. Jimmy Morrissey var berømt for sitt arbeid med miljø-og klimasaker og var en bekjent av George. Selvmordet virker opplagt og George og Molly godtar oppdraget nokså motvillig, men etter å ha jobbet en stund med saken er det flere og flere uklarheter som kan tyde på at det dreier seg om et mord.  

Miljøet på Morrissey-eiendommen er spesielt. Meg driver kurs og hjemmeundervisning med fast hånd og betrakter seg selv nærmest som en slags supermamma.   Meg og Jimmy trakk seg tilbake dit etter at Jimmy ble utsatt for en ulykke. Samtidig trakk han seg ut fra det suksessrike tidsskriftet "Green Scenes". Han har jobbet lenge på en bok, en slags selvbiografi og boken ser ut til å ha forsvunnet.

Jakten på Jimmy Morriseys manuskript blir viktig for saken. Morrissey var ikke en person som hadde lett for å få fiender, men kunne boken inneholde viktige avsløringer? Alvorlige miljøproblemer kommer frem i dagen, problemer som noen har prøvd å feie under teppet. Men det er også andre spor, ikke minst rundt noen av Morrisseybarna so  har flere  - og så skjer det et annet dødsfall.

Løsningen på krimgåten kommer nokså overraskende, synes jeg, men er likevel troverdig. Ann Cleeves skriver nok bedre både i Shetland-serien, bøkene om Vera og bøkene om Matthew Venn enn hun gjør i disse tidlige kriminalromanene. Men jeg liker godt hvordan hun får intrigene til å utvikle seg i utforskningen av relasjonene mellom de involverte - det dukker alltid opp noe uventet, kanskje det har noe å si for oppklaringen, kanskje ikke.

Ida Jessen: Barna

Ida Jessen har skrevet en rekke bøker fra den fiktive småbyen Hvium som ligger ved Limfjorden på Jylland. Jeg har lest to av dem tidligere og jeg likte særlig godt "Det første jeg tenker på". Sentralt i den sto bilulykken der presten Lisa's sønn Gustav blir påkjørt på sin 7-årsdag og dør av skadene. Den historien er et sidetema i denne romanen, men hovedtema er likevel hovedpersonen Solvej.

Helsesøsteren Solvej flytter til Hvium nærmest hals over hode for å bo i nærheten av sin 5-årige datter Christiane. Hennes eksmann har fått foreldreretten etter at Solvej flyttet fra dem på grunn av et intenst erotisk forhold til en annen mann. Nå vil hun prøve å gjenopprette kontakten med datteren. Hun har hverken jobb eller husrom men får hjelp til bolig av bonden Søren Martinsen. Etter hvert får hun også jobb. Hun innleder et seksuelt forhold til Søren. Dette blir et svært destruktivt forhold i den korte tiden det varer. Samtidig har Solvej so helsesøster ansvar for Sørens gravide kone Britta. Britta er et menneske som sliter med seg selv, med forholdet til sin brutale ektemann og med omsorgen for sine barn. 

Solvej blir nærmere kjent med Ebbe, rektor på Christiane sin skole og nå finner hun et godt, stabilt forhold. Og etter noen år får eksmannen hennes problemer og må flytte og Solvej får tilbake omsorgen for Christiane. Men forholdet mellom mor og datter blir aldri riktig godt. Når Christiane er voksen flytter hun hjemmefra så fort hun kan og ønsker ikke å ha mye kontakt med moren.

Det er også noen parallelle historier i boka. I Hvium blir Solvej kjent med Ragna som lever i et kjærlighetsløst ekteskap, og hun klarer ikke å rive seg løs fra det før det skjer noe dramatisk. Og så er det ungjenta Manne som er oppover ørene forelsket i Albin. Manne og Albin kjører bil og klarer ikke la være å ta på hverandre i godværet, det er hverken andre biler eller folk å se men så er det likevel en syvåring som er ute og rusler og katastrofen har skjedd. 

Det er mye godt stoff i denne boka og viktige tema som blir tatt opp. Når ens eget sex - og kjærlighetsliv kommer i konflikt med omsorg for egne bar er kanskje det aller viktigste. Men jeg ble likevel ikke sp begeistret for boka. Jeg synes ikke det fungerer så godt når handlingen springer fra Solvej til Britta og til Ragna og til Manne. Jeg har ingenting imot kollektivromaner, men i denne boka synes jeg det skiftende perspektivet fungere dårlig. Jeg opplever også at den svært rotete og uansvarlige Solvej som vi møter i begynnelsen ikke er den samme som den mere rolige og reflekterte Solvej som lever sammen med Ebbe på .slutten av boka. Og jeg synes ikke vi får se hvordan den forandringen har skjedd.

Men hvis jeg ser boka som en del av det store verket om befolkningen i Hvium passer det kanskje bedre?

 

Anders Totland: Til jord skal du bli

Jeg leste Totlands "Vintertonar" for noen år siden, og det var en roman som jeg likte svært godt. Jeg husker ikke så mange detaljer - en sønn kommer hjem, en døende far, traumatiske minner, noe uavklart i fortiden som kommer frem. Men den gjorde inntrykk på meg.

Dette er noe helt annet. Biblioteket har klassifisert den som "humor". Det er besk og svart humor. Den pensjonerte presten Jacob Juul bor alene i den gamle prestegården som han på mystisk vis har fått beholde selv om det er kommet en ny prest. Han driver med birøkt og hjemmebrent, det siste for å komme tettere innpå bygdemiljøet. hans kjære kone Margot har ligget på sykehjemmet i mange år og har mistet all evne til kommunikasjon. Deres eneste sønn Knut-Halvard reiste hjemmefra som 18-åring og de har ingen kontakt.

I løpet av kort tid blir Jacob angrepet av torpedoer og blir selv drapsmann,  barnevernet be ham om å ta omsorgen for barnebarnet Isabella Donnatina(som han ikke visste om) siden Knut Halvard har forsvunnet og Margot trekker sitt siste sukk. Det blir mye dramatikk av sånt. Vi aner også at Jacob selv ikke er av de enkleste personene å omgås.

Er det spennende? Er det morsomt? Ikke veldig spennende, det blir nærmest noe feelgood over den relativt sprelske intrigen og jeg synes ærlig talt Jacob blir en litt for lite troverdig figur, selv i en slik farseaktig fortelling som dette. Morsomt? Jeg dro på smilebåndet noen ganger, det gjorde jeg. Men det jeg sitter igjen med er dette spørsmålet: Hvorfor skrev Anders Totland denne boken?

Sara Stridsberg: Farväl til Panic Beach

Jeg har lest flere bøker av Sara Stridsberg, den første var "Darling River". Den husker jeg som litt rar. Bäckomberga elsket jeg - romanen om folk i og rundt det store psykiatriske syjehuset like ved Stockholm som nå er nedlagt. Såvidt jeg vet har Sara Stridsberg egne erfaringer med å ha nøre familiemedlemmer innlagt der som sikkert har inspirert denne glitrende romanen. Og "Kjærlighetens Antarktis" der fortellerstemmen er en myrdet prostituert kvinne.

Sara Stridsberg skriver ikke om A4-familier. Dette er en nokså stort anlagt familiehistorie som begynner tidlig på 1900-tallet og går frem til i dag. Også denne romanen er befolket av mennesker som befinner seg nokså langt fra det "vanlige", på godt og ondt. 

I begynnelsen slet jeg med å komme meg gjennom boka - det var så mange mennesker som var nevnt og jeg hadde problemer med å se hva slags relasjoner de hadde til hverandre. Handlingen går frem og tilbake i tid, det gjør det ikke enklere. Men gradvis begynte bitene å falle på plass - hvem som var foreldre til hvem, hvem som var nåværende og tidligere elskere. Hvem som var alkoholikere, for alkoholismen flyter langs boksidene i strie strømmer.

Hovedpersonen er Nina som i nåtiden er godt voksen - hvor gammel vet jeg ikke, hun har voksne barn.  Men en av de første som dukker opp er David. Han er sønn av Samuel Grossman og Laura - et elskende men umake par som ikke kan få hverandre. Samuel kommer fra en russisk jødisk familie, I stedet får Laura Harry som hun egentlig ikke vil ha og han blir oppført som Davids far.David og Lykke får barna Matti og Hanna og Matti er Ninas far. Matti er en uhelbredelig og sjarmerende alkoholiker og kvinnebedårer og totalt ansvarsløs. Siri kommer fra en familie med flere alkoholikere. Hun og Matti får Nina, senere slår han seg sammen med Jane, men det har vært mange kvinner i mellom. Mange år senere får Matti og Jane datteren Eddie. Nina blir og lillesøsteren blir svært knyttet til hverandre. Matti og Nina står hverandre også nær men Matti ignorerer nærmest Eddie.

Ninas forhold til Eddie preger store deler av boka, vi skjønner at Eddie dør, gradvis får vi vite mer og mer om hennes død, og vi skjønner at hun tok livet sitt. Det kommer også gradvis frem at noe har skjedd med Eddie, har Matti forgrepet seg på henne? Det blir aldri sagt rett ut, men antydet nokså sterkt. Og her er vi ved et punkt som jeg synes er vanskelig med boka. Eddie betror seg til Nina like før hun tar livet sitt, men Nina tar aldri noe egentlig oppgjør med Matti. Han får fortsette å leve sitt alkoholikerliv og det er vanskelig å forstå at Nina opprettholder en slags kontakt med sin far til tross for det hun har fått vite. 

Å lese denne boka er som å gå inn i en egen, nokså spesiell verden der ingen går på jobben om morgenen og kommer hjem og spiser middag, ingen går på skole, foreldre går ikke på foreldremøter og barna går ikke på fotballtrening eller i speideren. Det totale fravær av vanlig dagligliv. Det kan være forfriskende en stund, men så får jeg lyst til å trekke handlingen inn i en mer normal hverdag, eller i alle fall oppleve at handlingen forholder seg på en eller annen måte til det vanlige hverdagslivet.

Yal Van der Wouden: The safe keep

Isobel steller hagen i det store huset hun bor i, i en eller annen småby i Nederland i 1961. Hun har bodd i huset alene siden moren døde for et par år siden. Louis, storebroren og Hendrik, lillebroren er begge flyttet ut.  Vi aner at det var noe i situasjonen hjemme hos moren, eller kanskje småbyen sin trangsynhet som det ville vekk fra. Mest tydelig gjelder det Hendrik som kom ut av skaoet og etter hvert slo seg sammen med kjæresten Sebastian. Louis har derimot bare kvinnelige kjærester, og det er mange av dem. Nå er det Eva som gjelder, en platinablond-farget sexy og, etter Isobel og Hendriks oppfatning, nokså tomhjernet når de tre søsknene møtes på en restaurant. Eva blir ikke vel mottatt, særlig ikke av Isobel.

Kort tid etter kommer Louis og Eva på besøk til Isobel. Louis har fått et jobb-oppdrag i en annen by, Eva har ikke noe sted å gjøre av seg - kan hun ikke få bo i det store huset noen uker? Svært motvillig og etter sterkt press går Isobel med på dette.

Det blir noen pinefulle uker der Isobel ignorerer Eva så mye hun kan. Eva gjør sine egne ting, av og til overrasker hun ved å stille Isobel nokså inngående spørsmål om hennes tilværelse ensom i det store huset. Isobel får det for seg at det forsvinner saker og ting fra huset, og mens hun tidligere kunne mistenke hushjelpen for smånasking overvåker hun nærmest Eva.

Forholdene mellom dem endrer seg likevel - det oppstår når panseret som Isobel omgir seg med slår sprekker. Hun har vært ute med sin nabo, en venn og antagelig beiler men hun har ikke gitt etter for hans påtrengende amorøse tilnærmelser. Men hun drikker enda mer vin sammen med Eva og de utveksler et hett kyss. Og kysset blir til flere.

Like før Louis kommer tilbake skjer det brått noe annet mellom de to kvinnene som gjør at Eva forlater huset. Så får Isobel greie på mer om Eva sin bakgrunn og det gir lys til hendelser hun husker fra sin egen oppvekst som hun ikke har forstått før nå. Men hva kan fremtiden bli etter dette?

Dette var både en rørende, dramatisk og av og til sexy kjærlighetshistorie og et dystert innblikk i en del av Europas nære historie som vi ikke hører så mye om. Jeg likte hvordan boka var bygd opp, og jeg synes det var et interessant portrett av Isobel. Først virker hun som en innbitt og nesten aldrende peppermø, men det viser seg at hun er ikke så gammel likevel. Hun er bare stivnet i sin eneboertilværelse, gått på sparebluss først under morens vaktsomme øyne, deretter har hun nesten inntatt morens rolle. At begge brødrene nærmest flyktet hjemmefra sier vel noe om morens dominerende innflytelse over barna sine. Det er noe ved Isobel i første del av boka som minner om den gamle damen i Dickens "Store Forventninger", Isobel kunne ha blitt slik. 

Likevel stiller jeg spørsmål ved hennes jobbløse tilværelse - gikk det an å leve slik i Nederland på 60-tallet uten å være stenrik? Ta seg av et stort hus, ha hushjelp og leve helt fett uten egen inntekt? Jeg har større forståelse for Evas situasjon - hun er ribbet for alt, kjemper for sin eksistens som menneske i dette landet. Det er også noe ved transaksjonene rundt huset på slutten som virker litt for enkelt på meg. Men disse innvendingene går ikke utover det utbyttet jeg hadde av å lese boka.

Boka ble kortlistet til Bookerprisen 2024 og er oversatt til norsk - "I minnenes hus", noe som jeg syner er en dårlig oversettelse av tittelen.