Elizabeth Strout: Oh, William

Jeg har lest de fleste av Elizabeth Strouts romaner og likt dem svært godt. Jeg elsket Olive Kitteridge - for en personlighet! Mer enn nok til å fylle de to bøkene som er skrevet om henne. I denne romanen som er hennes siste møter vi Lucy Barton igjen, fra "Jeg er Lucy Barton". Lucy gikk også igjen som en slags rød tråd i "Anything is possible", en samling historier fra småbyen Amgash der forfatteren Lucy Barton vokste opp i ekstrem fattigdom og utenforskap.

William er Lucy Bartons første ektemann som hun traff i studietiden og som hun hadde to døtre med. Lucy forlot ham i sin tid etter en serie med utroskap fra hans side. Nå har hun nettopp blitt enke etter sin andre ektemann David som hun sørger dypt over. William på sin side har nettopp blitt forlatt av sin tredje kone og tyr til Lucys vennskap i sin ensomhet. 

William engasjerer seg i slektsforskning og oppdager at han har en halvsøster i Maine et sted. Han visste at hans mor Caroline forlot sin første ektemann i et gledesløst ekteskap for en tysk krigsfange som hun hadde blitt kjent med og levde resten av sitt liv med - Williams far, Wilhelm. Men det William ikke var klar over var at Caroline også hadde forlatt sin ettårige datter i Maine.

William ber Lucy om å reise med ham til Maine for å oppdage mer om søsteren, kanskje ta kontakt med henne. Lucy blir med, litt motvillig, på en reise i Williams og ikke minst Carolines fortid, Caroline som ble en slags mentor for Lucy i hennes klassereise. Det blir en reise i Caroline og Wilhelms historie og samtidig en reise innover i både Lucy og William sine liv.

Dette er i grove trekk handlingen i boka. Men dette er først og fremst Lucy Barton sin bok, Elizabeth Strout graver videre i familieforholdene, vi får vite mye mer om hva Lucys bakgrunn har betydd for hennes voksne liv.  Hun som vokste opp i en ombygd garasje i et hjem der det var knapt med mat og lite kjærlighet. Det fantes ikke TV, ikke bøker og Lucy sørget for å bli igjen på skolen så mye som mulig fordi det var varmt nok der til at hun kunne sette seg ned å lese. 

En voksen kvinne sørget en gang for at hun fikk stipend til videreutdanning, satte henne inn i bilen sin og kjørte henne til colleget og fra den dagen tok hun en fullstendig brudd med småbyen og det svært lite idylliske livet på landsbygda. Hun elsket tilværelsen i New York og ville aldri reise tilbake. Men hun blir likevel på mange måter en fremmed i livet i middelklassen. 

William hadde på mange måter en helt annen bakgrunn, men det skal vise seg at det fantes flere likhetspunkter i hans bakgrunn enn hun var klar over. Spesielt gjelder det Caroline Her er også et av temaene i boka: Hvor mye kan en egentlig kjenne hverandre i et ekteskap?

Jeg blir ikke helt klar over hva jeg mener om denne boka. På en måte syntes jeg den ble litt innadvendt i forhold til de andre bøkene jeg har lest av forfatteren. Det dreier seg stort sett om William og Lucy, deres to døtre og den avdøde svigermoren Caroline, og noen ganger syntes jeg det ble et for trangt miljø til å fylle hele boka. Men så dukker det opp korte passasjer, sammenligninger som får Lucy til å stille spørsmål ved hele sin tilværelse og som får meg også til å tenke igjennom mitt liv. 

Og i bunnen ligger det en visshet om at det går an å komme fra en gledesløs bakgrunn til et godt og meningsfylt liv, at det går an å skape et liv for barna sine som ikke er merket av den mangelen på kjærlighet en har opplevd selv. Det er Lucy Bartons sin styrke, og det er det Elizabeth Strout er så dyktig til å formidle.

Men nå håper jeg hun vil dikte opp nye bekjentskaper i sine neste bøker!

Belinda Bauer:Snap

Denne kriminalromanen ble langlistet til Bookerprisen i 2018. Det er ikke ofte en finner krim blant bøkene som er plukket ut til Bookerprisen, boka har fått svært gode anmeldelser og jeg var ute etter en krim, så da ble det denne. Jeg tror ikke den er oversatt til norsk. Jeg har lest en krim av samme forfatter for en del år siden. Det virker ikke som hun han noen "serie", ingen etterforsker som går igjen eller noe sånt.

Begynnelsen er hjerteskjærende. Jack, 11 år, Joy, 9 år og babyen Merry blir igjen i bilen mens den gravide moren går for å få hjelp, bilen har brutt sammen, det er 1998 og mobiltelefoner er nesten ikke funnet opp ennå. Jack får i oppdrag å passe på. Tiden går, moren kommer ikke tilbake, ungene begynner å gå langs hovedveien og kommer til slutt frem til en telefonkiosk men moren er ikke der.

Tre år senere, i 2001 våkner den høygravide Caroline While og fornemmer at hun ikke er alene i huset. Etter en skremmende runde i huset oppdager hun klare tegn på at noen har vært inne men hus ser en skygge forsvinne utenfor. Når hun skal legge seg har inntrengeren etterlatt en kniv og en kort med denne beskjeden:"I could have killed you".

I 2001 er Jack blitt 14 og han har virkelig vært nødt til å passe på. Moren hadde blitt funnet knivstukket og drept. Faren kom hjem fra sin jobb på en oljerigg men brøt sammen og stakk av og Jack gjør hva han kan for å holde søsknene under barnevernets radar og livnære den lille familien ved særdeles utspekulerte innbrudd i hus der eierne er på ferie. 

V befinner oss i Cornwall. Flere politifolk etterforsker innbruddsserien og kommer etter hvert også til å se på den tre år gamle drapssaken. DC Marvel, sendt vekk fra sin tidligere spennende jobb i London pga. sin noe rufsete opptreden. DS Reynolds er velstelt og opptatt av å gjøre alt formelt riktig. Gnisningene i dette umake paret er litt fornøyelige, men også nokså forutsigbare.

Det er en uvanlig kriminalintrige. Det er en slags "feelgood" atmosfære over den, på godt og vondt. Vi møter en rekke spesielle personligheter - heleren som har fått barn og har lyst til å slå inn på den smale vei, en svært eksentrisk produsent av unike, håndlagde kniver, den litt masete nabokjerringa som også har sine gode sider og ikke minst de tre morløse barna som klarer seg på et vis mot alle odds. Vo kommer ganske godt innpå Jack og forstår hvor plaget han er av deminene som rir ham om natten og av det tyngende ansvaret. Men for sin unge alder - er han ikke litt for flink, litt for streetsmart? Han er en karakter du får lyst til å stryke over håret og gi ham en stor Buddha Bowl, opptatt som han er av sunn mat. 

Forholdet mellom de to politimennene dras litt for langt, den ene blir i overkant klønete og uheldig og det er akkurat som om jeg har sett typen før, i utallige engelske krimdrama. Og den litt lune atmosfæren går av og til ut over troverdigheten til historien.  Særlig synes jeg det taper seg på slutten, på oppklaringen av knivdrapet. Jeg finner ingen troverdig forklaring på at morderen gjorde det han gjorde. Jeg synes boka har fått ufortjent mye ros, selv om den var grei å lese.

Tilman Spreckelsen: Die Nordseefalle

Jeg har nettopp avsluttet et artig prosjekt: Å lese en hel bok på tysk! Vi har vært i Nord-Tyskland både i fjor sommer og sommeren 2020t før, det var overkommelig å reise dit midt i COVID-tiden. Første stedet vi overnattet i juni 2020 var småbyen Husum i det Schleswig-Holstein. Vi visste ingen ting om stedet men likte oss der. Husum har en spennende historie som havneby ved Vadehavet, et område vest for Danmark og Tyskland der hav og land nærmest går i ett. 

Så fikk jeg ideen til å prøve meg på et leseprosjekt. Det måtte bli en kriminalroman, og jeg valgte denne da jeg så at den foregikk nettopp i Husum. Det viste deg at det lå flere "overraskelser" på lur. Bokas detektiv heter Theodor Storm. Han er en virkelig person, var jurist i Husum midt på 1800-tallet og var også forfatter. Jeg hadde faktisk besøkt Theodor Storm-museet i Husum, hans tidligere hjem. Dette er en av 4 bøker med Storm i hovedrollen, og akkurat denne beveger seg i øyriket utenfor Husum, midt i Vadehavet.

Et viktig tema i boken er ryktene om et forsvunnet skattekart fra Rungholt. Rungholt var en driftig by på øya Strand i Vadehavet med en befolkning på flere tusen mennesker på 1300-tallet. Men i 1362 ble byen tatt av en stormflo som tok livet av mellom 10 000 og 30 000 mennesker på øyene totalt sett og er den største naturkatastrofen i Danmarks historie.  Et skandinavisk Atlantis på en måte - 650 år etter blir dette kult og spennende mer enn tragisk. 

Boka er i sin helhet fortalt av Peter Söt, Theodor Storms skriver (sekretær, bærer, altmuligmann). Også han en virkelig person. Kriminalhistorien er derimot oppdiktet. Det begynner med at Storm blir bedt om å være forsvarer i en opplagt mordsak. Morderen ble funnet på lyngheden døddrukken med en kniv oppå sitt knivstukne offer. Men så er ikke saken så opplagt likevel, kniven er ikke mordvåpenet og Storm og Söt finner flere andre uoverensstemmelser. To forbrente lik dukker opp i en kalkovn, og vi hører om en gammel mugge som kan ha stammet fra Rungholt. Blir det skattejakt? 

Ferden går til øya Föhr der flere overraskelser dukker opp, bl.a. en ungdomskjæreste av Theodor Storm. Vi drar på dansetilstelning og besøker en (den gang) svært berømt badeanstalt. Danskekongen er på besøk på Föhr, og H.C. Andersen er også med!

Christian VIII av Danmark skal ha hatt minst 10 barn utenfor ekteskap og dette får en ikke helt ubetydelig rolle i historien. Det har visstnok versert et rykte om at H.C.Andersen var en av dem.

Kanskje bokas høydepunkt er når en person på jakt etter Rundholts beliggenhet oppdager at han befinner seg på en sandbanke som kommer til å bli oversvømmet ved flo sjø.....

Vi har gode og troverdige skildringer av både natur og kultur og ikke minst av datidens politiske intriger. Og boka virker ikke overlesset heller, selv med flere mord, Christian VIII's mange sønner, Atlantis og H.C.Andersen på en gang. 

Dette var rett og slett en virkelig fornøyelig leseropplevelse, midt i de grufulle mordene. Og jo - det var nok tungt å lese tysk. Jeg husket jo stilen fra oversettelsesoppgavene mellom tysk og norsk som vi hadde på gymnaset - setningene var de rene puslespill. Jeg lurer på om all tysk skjønnlitteratur er like snirklete skrevet? Her er  boka lagt i munnen på en person fra 1800-tallet. Kanskje det er litt mindre kansellistil i en nåtidig bok?  

Selvsagt fikk jeg ikke med alle detaljene, men det ble slett ikke så verst likevel! Og boka er ikke oversatt til norsk.

Angelika Klüssendorf: Jenta

Jeg husker ikke helt hva som var opptakten til at jeg lånte denne boka, bortsett fra at jeg generelt er nysgjerrig på tysk litteratur, særlig fra det tidligere Øst-Tyskland.  Det oversettes kolossalt mye engelskspråklig litteratur til norsk i forhold til det som oversettes fra tysk. Denne oversettelsen har fått støtte fra Goethe-instituttet. 

"Jenta" er en oppvekstroman fra Øst-Tyskland, fra omkring 60-tallet. Den navnløse hovedpersonen bor sammen med sin lillebror Alex og sin ukjærlige og brutale mor, kanskje i en småby? Moren jobber i en kneipe og drar av og til med seg mannfolk hjem og forøvrig vanskjøtter og slår hun begge de to barna sine. Jenta og Alex leker sammen, men det er Jenta som har overtaket og veksler mellom å være glad i og å tyrannisere ham. Jenta er ellers våken og nysgjerrig på livet og sluker alt hun kommer over av bøker. 

Et par ganger dukker den alkoholiserte faren opp, da blir det mindre juling og mer festing. En gang tar han henne med seg og hun får bo sammen med ham og kjæresten hans en stund. Men faren tar aldri noe skikkelig ansvar for henne. Jenta sprenger grenser, rømmer hjemmefra og ender opp på et barnehjem. Livet på barnehjemmet blir på noen måter bedre, hun slipper morens brutalitet men savner likevel familien, spesielt den nyfødte lillebroren Elvis som hun hadde fått et nært forhold til. Det tar over et år før moren vil ha henne på hjemmebesøk i skoleferien.

Jenta er tøff, hun er en som overlever, gradvis jobber hun seg opp en viss autoritet overfor de andre barna på hjemmet, men det er en autoritet med sterke islett av brutalitet og hakkekyllingmentalitet og jenta får prøve å være både på bunnen og på toppen av hakke-hierarkiet. Vi følger henne gjennom skolesystemet til hun får jobb på et landbrukskooperativ og flytter fra barnehjemmet.

Dette er en rå skildring av en vanskelig oppvekst. Den virker realistisk og troverdig, uten store fakter og overdrivelser. En roman der de såre følelsene står mellom linjene. Fra det lille jeg finner om forfatteren får jeg inntrykk av at romanen kan ha selvbiografiske innslag.  Hun har skrevet en oppfølger til denne, "April" som jeg naturligvis må lese en gang.

Jan Carson: The Fire Starters

Denne boken var overraskende god. Kanskje ikke blant mine topp 10, men svært lesverdig. Jeg kom til en forfattersamtale på Skudenes litteraturfestival for å høre John Boyne (Gutten med den stripete pyjamasen). Jan Carson var også intervjuet. Henne hadde jeg aldri hørt om, men jeg ble såpass fascinert av det hun fortalte om sitt forfatterskap og sin siste roman at jeg kjøpte den med meg - det var noe som sa meg at jeg ellers ikke ville få tak i den. 

The Fire Starters foregår i Belfast der forfatteren også bor. Det er en roman med sterke innslag av overnaturlige fenomener og hendelser. Det er to parallelle historier i boka. Dr. Jonathan er almenpraktiserende lege. Han har hatt en traurig barndom med foreldre som ikke brydde seg om ham og har et like traurig liv som voksen. Men en dag får han en telefon fra en lett hysterisk kvinne som han burde ignorere men det klarer han ikke. Han oppsøker henne og hun viser seg å være et overnaturlig vesen - en sirene med en dragning mot vann og hang til å trekke all verdens mannfolk ut i død og katastrofe. Hun forlater ham heldigvis etter en intens samlivsperiode men etterlater deres felles nyfødte spebarn som Jonathan kaller Sophie. Men hva bor det i denne babyen - vil hun bli som sin mor når hun vokser opp med potensiale til store ødeleggelser?. Jonathan både elsker og frykter sin lille baby, og hva skal han gjøre med henne når hun vokser opp og kanskje begynner å lokke til seg og skade mennesker bare med stemmen sin?

Sammy Agnew er en håndverker med kone og tre barn. Han har en bakgrunn fra protestantiske paramilitære grupper under "the Troubles" og har liv og ødeleggelser på samvittigheten men lever nå som en lovlydig borger og har stor empati for sine nærmeste. Han og Natalies eldste sønn Mark er hans store bekymring - Mark har siden sin tidligste barndom hatt et strøk av ondskap i seg og virker totalt fri for empati med sine medmennesker. Nå er han voksen men bor fortsatt hjemme på gutterommet der han antagelig driver med svært uheldige sysler med PC'en sin. Mark kjenner fremdeles på et indre raseri som var en av drivkreftene i ham i hans forbryterske ungsomstid. Er det fedrenes synder som nå har slått rot i Mark? 

Bakteppet for disse historiene er en serie med påsatte branner som herjer i Belfast. Det er en tradisjon i det protestantiske miljøet å tenne bål ute om sommeren i forbindelse med noen av de store og nokså aggressive feiringene sine. Det er satt grenser for hvor store disse bålene kan være, men nå er det en figur på Internet som inspirerer folk til å tenne bål når som helst og hvor som helst. Mange hus, både private og offentlige går opp i røyk, og politi og brannvesen prøver desperat å få situasjonen under kontroll. Men Sammy Agnew føler seg rimelig sikker på hvem inspiratoren for disse brannene er.

Vi får også noen historier om barn som vokser opp med overnaturlige egenskaper - en jente er født med vinger, men tør ikke fly. En annen blir til en båt. En gutt kan lese fremtiden på en hvilken som helst våt overflate. Familiene til disse barna har startet en forening som Jonathan får kjennskap til. Kan de hjelpe ham med Sophie?

Sommeren kommer på hell, den væte høsten setter en stopper for brannene. Faren over? nei, nå kommer inspiratoren tilbake og begynner å snakke bomber.... Og Jonathan ser at Sophie vokser til og han har en svært ubehagelig plan for hvordan han skal hindre henne i å bruke stemmen til å lokke mennesker til fortapelsen. Spenningen stiger mot slutten, helt til de siste sidene.

Begge historiene blir fortalt på en nokså enkel og hverdagslig måte med et lett anstrøk av ironi. Sammy sin i 3. person og Jonathan i 1. person. Likevel er det som vi kommer under huden på de begge to, jeg kjenner på Sammys undertrykte raseri sammen med hans empati overfor kona og nesten også overfor Mark. Og vi kjenner på Jonathans ensomhet og hans blandede følelser overfor datteren.

Jeg ser flere likhetstegn med Anna Burns "Melkemannen". Burns beskriver det katolske Belfast og er ganske brutal i sin avdekking av fordommer og brutalitet i dette samfunnet. Jan Carson beskriver det protestantiske Belfast og er like brutal i sin avsløring av fordommene og brutaliteten i dette samfunnet. Men det er to helt forskjellige romaner med vidt forskjellig fortellerstil. Anna Burns fikk Booker prisen i 2018 for sin. Jan Carson fikk EU's pris for litteratur  i 2019 for sin. Men hvorfor er den ikke oversatt til norsk?

Grethe Bøe: Mayday

Grethe Bøe var en av dem som ble intervjuet på krimkvelden på SILK-festivalen (Litteratur i Skudeneshavn). Jeg ble nysgjerrig på boka fordi den har handlingen fra Nordkalotten med øst/vest-spenning og det hele.

Og her er det mye øst/vestspenning. Nato-styrker oppmarsjert på den ene siden og russiske styrker på den andre. Og over dem svever vår heltinne Ylva. Hun er jagerpilot og skal under øvelsen fly sammen med legenden John Evans som har vært ute på de farligste oppdrag for USA over hele verden. Deres første oppdrag blir å assistere et helikopter som er blitt "stresset" av et russisk jagerfly. Helikopteret er på vei fra en oljeboringsinstallasjon i Barentshavet. 

Oppdraget ender med katastrofe. De jager unna det russiske flyet, men kommer for nær, de får den ene vingen skadet og mister kontrollen over flyet som seiler inn over russisk område og nærmer seg en russisk atombase.  De er ikke i stand til å svare på anrop fra russerne. Så skyter det russiske jagerflyet på dem, og de klarer akkurat å skyte seg ut før flyet blir truffet av en missil.

Og så er vi i gang. På russisk side blir Ylva sin F16 betraktet som et fiendtlig angrep på en atombase. NATO  sliter med å komme opp med en forklaring på overflyvningen. Den russiske piloten vender hjem og sier ingenting om at det norske flyet var skadet.  NATO får en frist på 48 timer på å legge frem bevis på at flyet deres ikke var på et fiendtlig oppdrag, hvis ikke kan de vente et russisk angrep.

NATO's generalsekretær Stoltenberg er med, forsvarsminister Søreide er med og det er også Russlands president Putin, ingen av dem med navn men likevel lett å kjenne igjen. Det er et høyt politisk spill som foregår.

I mens følger vi Ylva og John Evans gjennom isødet på flukt fra varmesøkende kameraer, russiske spesialstyrker og en ugjestmild natur. John Evans er mentalt ødelagt av sine opplevelser i krig og i fangenskap men Ylva er den store heltinnen. Hun snakker russisk og så får vi etter hvert også vite at hun har samisk bakgrunn.

Grethe Bøe har virkelig slått på stortromma her. Litt for mye etter min smak. Jeg synes ikke hun innfrir helt sine ambisjoner. Hun skriver rett og slett ikke godt nok. I de første kapitlene syntes jeg personene ble skildret så flatt og "ubesjelet" at jeg vurderte å levere inn boka. Når jeg leste litt lenger fant jeg ut at jeg ville henge med av ren nysgjerrighet på om hun klarte å lande historien. Det var en grei nok drivkraft og det lå jo en del spenning i det, men da måtte jeg gjennom en hel serie av utfordringer som bokas heltinne løser nesten uten videre.  Klatre ned islagte fosser, komme seg unna varmesøkende kameraer, sultne ulveflokker, en russisk aggressiv alfahann, vandre gjennom minelandskap for å nevne bare noen.

Den virkelige intrigen i boka - krigsprofitørene som ligger bak og trekker i trådene - var en god ide og den er med på å trekke boka oppover. Men igjen blir det slått for stort opp til å være troverdig, og jeg mener også det lå flere logiske brister i den historien.

Tror jeg vil tilbake til mer tilforlatelig Vestfoldskrim med Wisting.

Arnaldur Indridason: Den tause moren

Jeg både gleder og gruer meg når jeg skal lese en ny krim av Arnaldur I. Bøkene hans gir meg alltid noe, og så gruer jeg meg til å bli ferdig og måtte vente på neste.

Hovedpersonen i denne romanen er den Konrad, en pensjonert politietterforsker. Konrad er tynget av minnet etter en svært usympatisk far som livnærte seg på å utnytte andre menneskers svakhet. Faren ble knivdrept på en slakteritomt i Reykjavik for mange år siden og drapet ble aldri oppklart.

I denne boka engasjerer Konrad seg i etterforskningen av et drap på kvinnen Valborg. I sin tid avslo Konrad  å hjelpe Valborg med å finne sitt barn som ble bortadoptert etter fødselen.  Siden Konrad har en viss kjennskap til saken tar hans tidligere kollega Marta ham av og til motvillig med på råd. Konrad engasjerer seg like mye i å finne ut hvor det var blitt av det barnet som Valborg hadde født og han angrer på at han ikke var mer hjelpsom en gangen hun ba om hjelp, selv om det egentlig ikke hadde vært hans plikt som etterforsker.

Samtidig med Valborg-saken undersøker Konrad også videre rundt drapet på faren. Dette var han også i gang med i den forrige boka. Faren samarbeidet i en periode med en mann som regnet seg som synsk og sammen utnyttet de etterlatte kvinner som ønsket å komme i åndelig kontakt med sine avdøde. Datteren til den synske, Eyglo, er også interessert i finne ut mer om de sakene som faren hennes var involvert i. Konrad og Eyglo utgjør et umake par. Hun har av og til merkelige opplevelser som hun oppfatter som overnaturlige, og hun er åpen for at det finnes en åndelig dimensjon som det er mulig å komme i kontakt med. Konrad er jordnær og nøktern og helt utenforstående til den slags. Forholdet mellom de to er dels gjensidig respekt og varme, dels åpne konflikter.

Drapet på Valborg fant sted i et boligkompleks. Der treffer vi bl.a. en gjenboer med kikkert, en kvinne med barn som blir  mishandlet av mannen sin og en ung kvinne som har et forhold til sin søsters mann som er i pengeknipe og har motiv for et rovmord. Senere treffer vi en alkoholisert eldre mann som såvidt kom seg unna en voldtektsdom for mange år siden og hans tidligere arbeidskamerat som har kommet seg oppover i samfunnet og har fin jobb, flott kontor, en vakker kone og en datter. Et fotografi av denne familien finnes hjemme hos Valborg

Etterforskningen av mordet på Valborg, letingen etter Valborgs barn og undersøkelsene av drapet på Konrad sin far skjer parallelt, og overraskende nok er det noen felles tråder mellom dem. Avsløringen av Valborgs morder skjer helt på slutten. Flere personer med motiv og anledning har vært inne i bildet. Jeg synes denne oppklaringen er den største svakheten med boka, det blir litt for mange tråder og jeg har følelsen av at de snubler litt i hverandre. 

Konrad kommer stadig noen skritt nærmere å få vite noe om drapet på faren, og Eyglo må forsone seg med at faren hennes har hatt en aktiv rolle i  flere falske spiritistseanser enn hun var klar over. Jeg regner med at vi får mer om dette som sidetema i neste bok om Konrad.

Å lese denne boka er som å se en svart/hvitt film fra Island, av og til dystert og av og til vakkert filmet. Det er noe suggererende over fortellerstilen. Jeg synes nok mordintrigen var litt svak i denne boka, men det overskygges av andre kvaliteter. Jeg liker hvordan forfatteren skriver om det umake paret Konrad og Eyglo. Han lar det stå helt åpent om det er noe hold i de merkelige fornemmelsene Eyglo får, samtidig som han får frem en spenning mellom Konrads inngrodde skepsis til slike fenomener og hans respekt for mennesket Eyglo. 

Nå må jeg dessverre vente en stund på neste bok.