onsdag 15. januar 2020

Audur Ava Olavsdottir: Frøken Island


Frøken Island

Hovedpersonen i denne romanen heter Hekla og kommer fra bygda Dalir nordvest på Island. Faren hennes er lidenskapelig opptatt av vulkaner som det også fremgår av navnet hennes. Hekla er dikter - hun er ikke så gammel når hun tar med seg skrivemaskinen sin og flytter til Reykjavik med bare ett mål i livet - å bli forfatter. I 1963 er det svært dårlige odds for en ung kvinne å bli forfatter. Kafeen Mokka er dikternes samlingsplass, der er hun ikke velkommen.
Men Hekla får da antatt og trykt flere dikt og noveller, riktignok under et (maskulint) pseudonym. For å livnære seg tar hun de jobbene som dukker opp, en av dem på et av Reykjaviks hoteller der hun raskt blir flyttet fra kjøkkenet til spisesalen som servitør på grunn av sitt fordelaktige utseende.
De første nettene bor hun hos venninnen Isey som er gift med Lydur og har et lite barn og flere skal det bli. Isey skriver også, dagbok og noen fantasifulle historier. Så flytter Hekla inn hos den homofile barndomsvennen Jon John som er sjømann men helst vil være kostymedesigner.
Bokas tittel henspeiler på forretningsmannen som Hekla treffer på bussen til Reykjavik og senere dukker opp på hotellet ved mange anledninger og stadig prøver å få Hekla med som deltaker på en ny skjønnhetskonkurranse han lanserer - frøken Island. Det er andre også som kommer på hotellet og blir interessert i Hekla - bibliotekaren og dikteren Starkadur. De to blir et par, og Hekla flytter inn hos ham, men i begynnelsen gjemmer hun skrivemaskinen under senga og skriver bare når hun besøker Jon. Starkadur er en god mann for Hekla, men ikke så god som venn.
Når Starkadur oppdager skrivingen hennes takler han ikke helt at Hekla har mer suksess enn ham, det gjør ham deprimert og mismodig.
Livet som dikter med pseudonym blir for trangt for Hekla. Jon John har dradd til København for leve ut sin legning der og sender henne penger til reisen. Så får Hekla prøve å være kvinnelig dikter i København. Og så drar hun og Jon på en reise til Middelhavet, på de siste sidene i romanen opplever hun et jordskjelv, det er ganske åpent hva som skjer videre, men hun har i alle fall fått antatt sin første roman og siden det er på et islandsk forlag må hun bruke et mannsnavn, og Starkadur har stilt sitt navn til disposisjon.

Mye har nok skjedd på Island siden 1963 for Audur Olavsdottir er en av Islands mange kjente kvinnelige forfattere og hun skriver lett og lekent om livet på sagaøya både i nåtid og i fortid. Det er det som jeg liker best ved denne boka - uten store fakter beskriver hun hvordan ungdommen lever i trange små leiligheter, sover på sofaer eller på golvet, tar de jobbene som er å få enten det er å håndtere slakteavfall eller å servere kåte menn i spisesalen. Her er mange fine beskrivelser av bipersoner: venninnen Isey som elsker sin Lysur og sine barn men er livredd for at hennes drømmer om flere barn skal gå i oppfyllelse. Jon John som helst vil holde på med moter og tekstiler og som elsker Hekla på alle andre måter enn seksuelt, Starkadur som elsker Heklas kropp og utseende men blir redd for hennes styrke og Heklas far som lever og ånder for vulkaner.

Og så føler jeg med Hekla hvordan mannsjåvinismen på Island ligger som en tung sky over øya, hotellsjefen som mener severingsdamene bare må finne seg i at mannfolkene klyper dem bak, redaktøren som ikke kan trykke noe som en kvinne har skrevet for dikterånden hører mannfolkene til.

Vi var på Island i fjor sommer og jeg synes det er ekstra stas å kjenne igjen beskrivelser av gater jeg har gått i og steder jeg har sett.

Likevel sitter jeg igjen med en følelsen av å savne noe i denne boka. Jeg synes boka mangler litt retning. Selv om Hekla har flyttet på seg ser jeg ikke noen egentlig utvikling i livet hennes, hvordan blir samlivet med barndomsvennen Jon, og hvordan skal vi tolke de siste sidene om jordskjelvet? Jeg behøver ikke å ha alle svar, men litt tydeligere spørsmål hadde vært greit.

1 kommentar:

  1. Flott omtale av boka. Har lest den og kan nok være enig i konklusjonen din. Men jeg syns forfatteren er et friskt pust fra sagaøya, så jeg likte den godt.

    SvarSlett