Karin Smirnoff: Vi for upp med mor

I boka "Jag for ner til bror" reiser Jana Kimmo til sin tvillingbror i den norrlandske småbyen Smalånger og ender opp med å redde han fra å gå under i alkoholisme. Samtidig jobber de seg igjennom minnene fra sin vanskelige oppvekst med en brutal og ondsinnet far som også var overgriper og en mor som ikke blandet seg inn.

Nå er mor Siri Kimmo død, og på dødsleiet ber hun om å få bli begravet i byen Kukkujärvi i Norrbotten der hun har en gravplass og forteller også at hun eier et hus der oppe. Hun har også et brev til Maria halvsøsteren deres som hun ber dem om å overlevere.

Så Jana og Bror pakker bilen og kjører nordover med kisten og det hele. Småbyen Kukkujärvi er dominert av en læstadiansklignende sekt der kvinnene er underdanige og alt styres av pastoren for menigheten. De får bo hos slektningen Jussi Rahanni som selv har fjernet seg fra sekten. Men allerede etter første møte med menigheten blir Bror tiltrukket av det fanatiske, men tette miljøet og bestemmer seg for å bli en del av det.

I resten av boka anstrenger Jana seg for å få Bror på bedre tanker, hun prøver seg også på moren sitt hus der et par alkoholikere har flyttet inn og nekter å slippe henne til. Hun får til slutt jobb som lærer i forming og tegning og har en viss suksess med det, selv om ungene stort sett bare har lært å tegne Jesus. Jana sin "gamle" elsker John, spøker i det fjerne, men Jussi er nærmere og tryggere og god å ha. 

Jana og Bror treffes tross alt av og til og leser igjennom Siris brev til Maria. Siri fikk Maria etter at den daværende pastoren hadde misbrukt henne og hun ble fratatt barnet ved fødselen. Maria tok sitt eget liv, men det visste ikke Siri. Det fremgår mer og mer av det lange brevet at Siri var mest opptatt av Maria som ble tatt fra henne ved fødselen.  Dette er noe av det som Jana sliter mest med i livet sitt - at hun (og bror) ikke fikk ta del i morens kjærlighet.  

Forholdet mellom Siri og Maria er også en parallell til Janas forhold til Diana, Janas datter som ble tatt fra henne etter fødselen da var en jente på 16 år. Diana ønsker mer kontakt med moren - men Jana synes det er vanskelig. Det er jo først og fremst den lille babyen som hun savner og alle barneårene, det er ikke det samme å forholde seg til en nesten voksen dame.

Janas liv i Kukkujärvi må jo ta slutt en gang, og hun der tilbake i Smalånger der boka slutter med en skikkelig cliffhanger.

Jeg er veldig begeistret for disse to bøkene, og vet heldigvis at det er kommet ut en tredje. Den må jeg få tak i. Jeg liker meg svært godt i Janas selskap - det er noe uoppslitelig godt i henne trass i at hun gjør mange dumme valg i livet, og jeg vil helst ikke at boka skal ta slutt. Karin Smirnoff har en særegen skrivemåte. Det er korte setninger, et nesten minimalistisk språk. Hun bruker stor bokstav i starten på setningene og punktum etter, men aldri komma eller andre tegn. Alle navn skrives med små bokstaver og uten mellomrom og det finnes mange dialektuttrykk. Jeg synes det kler fortellingen - den holdes på en måte veldig, veldig ned på jorda.