Alex Michaelides: The Silent Patient

Denne engelske kriminalromanen har vært rost opp i skyene i alle anmeldelsene jeg har lest. Alicia Berenson har drept sin ektemann Gabriel. Det er det liten tvil om, derimot er det ingen som forstår hvorfor, og hun har selv ikke sagt ett ord til noen etter at hun ble funnet ved siden av det blodige liket for seks år siden og nå er hun pasient ved en psykiatrisk institusjon.

Theo Faber er psykoterapeut og er nesten lidenskapelig opptatt av Alicia Berensons tilstand. Når det blir utlyst en stilling på klinikken søker han og får jobben. Han er overbevist om at han skal få henne til å snakke. Og det skjer gradvis en endring av Alicias oppførsel, ikke uten dramatikk, og ikke nødvendigvis til det bedre.

Theo har selv en forhistorie med en barndom  preget av vold fra hans brutale far. Psykologistudiene var en av hans veier for å prøve å kurere seg selv fra skadevirkningene.

Både Alicia og Gabriel var fremstående kunstnere, Gabriel fotograf og Alicia maler. Theo ser Alicias kunstneriske sider som en mulig vei inn til henne,  dels gjennom å vurdere bilder hun har malt og dels ved å la henne male selv. Han tar også kontakt med folk som Alicia og Gabriel hadde kontakt med for å finne ut mer av det som har skjedd. Dette gjør han tvert imot retningslinjer han har fått fra institusjonen ledelse, men han synes selv at det bringer ham videre.

Vi får samtidig et innblikk i Theos eget liv, hans gleder og utfordringer og hans varme følelser for Kathryn, hans ektefelle. Men det er mørke skyer i horisonten - Theo får gradvis inntrykk av at Kathy treffer en annen.  Samtidig får Theo dannet seg et bilde av forholdene før og rundt drapet.

Alicia har en dagbok som vi får bruddstykker av underveis. Det fremgår at Alicia ofte så en skikkelse utenfor huset deres i perioden før drapet, og dette blir også bekreftet i noen av de samtalene Theo har med personer som kjente henne.

Helt på slutten tar boka en helt ny vending, og det er her jeg ikke følger alle de positive omtalene boka har fått. Det viser seg at det meste vi har lest må sees på med hel andre øyne. Det er ikke noe galt med det, i og for seg, men måten dette er gjort på synes jeg bryter med forfatterens "kontrakt" med leseren. Noen synes kanskje dette er genialt, jeg synes ikke det fungerer godt nok til at det blir troverdig, og da faller det helt igjennom fra min side.