Arno Geiger: Vi har det bra

Denne boken plukket jeg opp i bokbyen Tvedestrand. Det er en familiehistorie fra etterkrigstidens Østerrike og jeg syntes den så lovende ut.

Alma og Richard har nettopp fått datteren Ingrid når tyskerne marsjerer inn under Anschluss i 1938, fra før har de sønnen Otto. Det blir slutten på Richards karriere som forretningsmann.

Syv år senere, i 1945 streifer den 15-årige  Hitlerjugend-gutten Peter rundt i gatene for å forsvare byen mot russerne 

Freden i 1945  bringer med seg håp, men ikke nødvendigvis lykke. De første ti år etter krigen lever Østerrikerne med skyggen av Sovjetunionen over seg. Richard gjør en politisk karriere. Ingrid treffer den åtte år eldre Peter og de blir et par. Den voksne (men likevel ikke helt voksne?) Peter livnærer seg på strøjobber og på inntekter fra lisensene til spillet "Hvem kjenner Østerrike" som han har store forventninger til. Ingrid studerer medisin. Dette er ingen "match in heaven", og Richard blir rasende og tar avstand fra Ingrid ut når hun insisterer på å beholde Peter.

Alma står på ingen måte sammen med Richard i hans avvisning av Ingrid og Peter, og det er mye annet som skurrer i ekteskapet deres også, ikke minst Richards utroskap. Hun har måttet legge bak seg sin egen yrkeskarriere og dyrker nå sin hobby - birøkting. Når de blir eldre forfaller Richard og blir gradvis dement og sykehjemspasient og Alma bor alene i det store huset. 

Trass i alle konfliktområdene i og rundt Ingrid og Peter holder de sammen og får to barn, Sissi og Philipp. Philipp. Peter jobber med trafikkplanlegging og Ingrid er lege og trekker samtidig det tyngste lasset i hjemmet. Men så drukner den ellers svømmedyktige Ingrid i en tragisk ulykke. Peter gjør en hederlig innsats som alenefar til den svært utfordrende tenåringen Sissi og den lille, engstelige Philipp. 

Vi møter Philipp helt fra begynnelsen av boka da han overtar det gamle huset etter Alma. Han er nå en voksen mann, men har fremdeles noe uforløst over seg, jeg synes jeg ser den usikre, redde, morløse gutten i ham fremdeles. Han har et forhold til en gift kvinne, meteorologen Johanna som kommer og går når det passer henne. Huset er fullt av gamle gjenstander og minner, duene har rasert loftet og taket er i en elendig forfatning.Johanne finner et par "handymen" fra Ukraina til å hjelpe til med saneringen og arbeidet med dette og alle minnene som dukker opp blir en gjenganger i romanen. Ellers får vi bruddstykker av familiehistorien fra 1938 og frem til 2001 sett gjennom de forskjellige familiemedlemmene sin side.

På den måten bygger Arno Geiger gradvis opp et familieportrett og samtidig et portrett av Wien og Østerrike i hele etterkrigstiden. Det blir bare bruddstykker, men likevel nok til at vi kommer litt innpå hver enkelt og dikter videre på historiene selv. Jeg synes dette fungerer svært godt og det gir meg også lyst til å sette meg mer inn i Østerrikes etterkrigshistorie.  Det snakkes ikke noe særlig om Østerrikes støtte til Hitlertyskland under krigen i boken, men denne fortielsen ligger på en måte under som et bakteppe.

Denne boka er et eksempel på perler som kan dukke opp i gode bruktbokhandlere. Selv om den fikk strålende anmeldelser lå den nok under radaren når den kom ut i 2008 og da går det bare et par år før den forsvinner ut av markedet. Heia bokbyene!!!