Keiko er ikke som andre. Som barn var det flere episoder der hun hadde en sterkt avvikende adferd fordi hun misforsto eller overtolket signaler fra jevnaldrende eller fra voksne. Uten at jeg har så mye greie på det oppfatter det som en form for autisme eller kanskje Asberger. Hun klarte seg på et vis gjennom skoleårene og på universitetet, men hadde svært vanskelig for å få seg arbeid. Inntil kioskjobben dukket opp.
Keiko går inn for kioskarbeidet med liv og lyst. Hun lærer seg alle detaljene prikkfritt, hvilke varer det trengs mye av i godt vær og hvilke som er populære i regnvær, når det må fylles på varer, presentasjon av salgskampanjer osv.. Hun har lært seg den perfekte opptreden i en døgnkiosk, både mot kunder og mot kolleger, i alle fall når ikke det blir for personlig. Hun er i jevnt godt humør og kiosken er blitt en del av henne - hun hører lydene av den selv i søvne.
En samling gamle klassevenninner får øynene hennes opp for at hun kanskje må gjøre noen forandringer i livet sitt, for hun blir stadig konfrontert med hvorfor hun ikke har fast jobb. Eller kjæreste. Eller mann. Eller barn. Så når den tidligere ubrukelige kollegaen hennes, døgenikten Shiraha dukker opp får hun en idé. Men det faller ikke riktig ut som hun hadde tenkt seg og til slutt finner hun ut hvor hun egentlig hører hjemme.
Boken er kort og lettlest, men det er fine beskrivelser av det moderne arbeidslivet midt i millionbyen Tokyo. Det som vi ofte ser ned på som noe overfladisk, som vi foraktelig kaller Fast Food fremstår plutselig som et vesentlig element i det moderne samfunn. Det er også interessant når Keiko beskriver hvordan hun tilpasser språk og klesdrakt til andres forventninger, og helt tydelig er tilfreds med det, ja dette er faktisk svært viktig for hennes personlige trygghet.
Jeg reagerer jo først veldig på Shiharas fremtoning - ikke bare lar han Keiko forsørge seg samtidig som han kommer med det ene nedsettende kommentaren etter den andre om hennes utseende, han tillater seg også å ha et slags filosofisk forsvar for sin egen latskap. Men så forstår jeg at dette betyr overhodet ikke noe for henne - det som er viktig for henne er å ha kontroll over livet sitt. Og det får hun jo på slutten, på sin måte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar