Det er lenge siden jeg har lest noe av Karin Fossum. Hun er en av de norske krimforfatterne jeg setter høyest og har skapt en politietterforsker som fremstår som et helstøpt menneske. Jeg synes Karin Fossum har sin styrke i sine psykologiske skildringer av menneskesinnet. Ofte skildrer hun mennesker som på en eller annen måte har havnet i utkanten av samfunnet. I denne boka er det flere uforglemmelige typer - den unge gutten Ellef - genial kunstner og ellers nokså sær, et anstrøk av autisme? Eller har han skjulte, voldelige tilbøyeligheter? Den vakre og sjarmerende tenåringen Viktor, allerede en småkjeltring som har havnet på en ungdomsanstalt. Hans alkoholiserte mor Nanna som nærmest har rømt fra foreldreansvaret til Spania men som klarer å stramme seg opp når hun trengs mest? Og så er det den sterkt traumatiserte unge mannen vi blir introdusert for på første side med store lkomplekser for sin økende fedme og som vi ikke får vite navnet på før et godt stykke ut i boka.
Tidlig i boka blir seksten år gamle Gritt Zeeland funnet drept i Svartlandsskog. Hun er svært vakker og mange mulige spor og motiv må nøstes opp før Konrad Sejer kommer noen vei. Og så skjer det et annet mord som også krever full oppmerksomhet. Mordene er svært forskjellige, men det finnes noe krysninger mellom dem, har de en sammenheng?
I denne romanen er det Sejers tankevirksomhet som står i sentrum av etterforskningen, mer enn arbeidet til etterforskningsteamet. Imens skranter Frank, hunden hans og det viser seg at den er dødssyk og må avlives.
Jeg synes ikke dette var Karin Fossums beste bok, den kommer ikke opp på siden av f.eks. "Elskede Poona". Det som trekker opp er en del av karakterene vi møter i boka, både Nanna, Ellef og de to kunstnerparene vi møter er interessante mennesker på både godt og ondt. Karin Fossum klarer også å gå inn i problemstillinger rundt kunst og etikk so jeg synes glir godt inn i romanen. Jeg liker også hvordan det andre mordet blir avslørt gjennom morderens egne feilgrep. Men jeg er ikke helt begeistret for alle fortellergrepene hun bruker for å holde oss unna løsningen på det første mordet, og jeg synes i det hele tatt det første mordet ikke blir helt troverdig. Det er også noen tråder som blir hengende i løse luften, særlig i forbindelse med den helt første scenen i boka.
Karin Fossum har vissnok bestemt seg for at dette blir siste bok om Konrad Sejer, og det synes jeg er synd!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar