Margaret Skjelbred: Mors bok

Jeg hørte nylig en novelle av Margaret Skjelbred og kom på at jeg aldri fikk lest den boka hun skrev om sin mor. Men jeg har lest to av romanene hennes, "Gulldronning, perledronning" og "Andrea D" og likte godt begge to så endelig "Mors bok" fant veien hjem til meg.

Margaret Skjelbreds foreldre var strengt religiøse. Begge var haugianere (jeg visste ikke at det fantes haugianere i nyere tid), ja de var gammelhaugianere i motsetning til nyhaugianerne og de sto i statskirken mens noen andre haugianere visstnok ikke synes det er noe bra. Eller kanskje jeg har misforstått noe, i alle fall er det underlig at det finnes så mange avarter av den kristne lære som alle tror de sitter inne med den ene, riktige troen.

Hun vokste opp i et ganske så puritansk og også nokså fattigslig hjem på landsbygda i Vestfold. Hun er nummer 3 av fem søsken som ble født i løpet av seks år. I begynnelsen bodde de riktig så kummerlig, men så fikk faren en vaktmesterstilling ved skolen og det fulgte en vaktmesterbolig med - og den hadde innlagt vann og toalett og til og med vaskemaskin!

Margaret Skjelbred skriver om en barndom med varme og kjærlige foreldre, men også om hvordan foreldrenes puritanisme gjorde at barna ofte var utenfor det som andre barn fikk være med på, for det var mye som var synd. Jentene måtte ha langt hår og gå med lange skjørt eller kjoler, bukser var utenkelig. Ingen sanger eller bøker med verdslig innhold. Mirakuløst nok virker det som de ikke ble ertet så mye av de andre barna.

Til tross for at det var mye varme og omsorg i hjemmet var foreldrenes og menighetens gudsoppfatning og praktisering av religionen preget av fordømmelse, fornektelse av seksualitet og forakt for alt som var verdslig.   Forfatteren skriver mye om dette, bl.a. hva hun tenkte og tenker i dag om mye av den grusomheten som står beskrevet i det gamle testamentet og som ble livfullt gjengitt i den illustrerte billedbibelen som var en av de få bøkene som fantes i hjemmet.

Men det som går igjen som en rød tråd er den boka som moren hadde skrevet, boka om Signe og hvordan hun fant veien til frelsen og klarte å kjempe mot alskens djevelske fristelser som hun stadig møtte i dagliglivet. Det er dette som er "Mors bok", men egentlig mener Margaret Skjelbred nok at dette like mye er morens bok om seg selv.

Hun skriver om sin barndom og sine foreldre med mye varme, respekt og kjærlighet, men hun legger heller ikke skjul på at det har vært tungt å være omgitt av et så fundamentalistisk livssyn.  Djevelen lurer bak enhver fornøyelse, de som ikke har overgitt seg til vår tolkning av bibelen går fortapelsen i møte. Av og til synes jeg nesten hun toner ned hva slags virkning dette kan ha på et barnesinn.  

Noe av det som jeg synes hun får best frem er hvordan et relativt lukket miljø med en felles livsanskuelse har en selvforsterkende virkning på deltakernes holdninger, hvordan de blir mer og mer trygge på at de besitter den ene og fulle sannhet. Akkurat dette miljøet tolererte omgivelsene så langt at de ikke utstøtte barna sine når de gikk andre veier, men de var helt overbevist om at helvete ventet de frafalne på den andre siden.