Som mange andre trodde jeg at "Rigels øyne" var den endelige avslutningen på Barrøy-historien. Jeg ble gledelig overrasket da "Bare en mor" kom ut i fjor og har gledet meg til å lese den.
Boka er jo på mange måter et gjensyn med mange av personene fra de tidligere bøkene og lenge følte jeg nok at boka var skrevet for å samle de unge og gamle og nøste opp trådene fra den nokså kaotiske krigstilværelsen i øysamfunnet. Jeg brukte litt tid på å memorere hvem som var barn av hvem og hvilken forbindelser det var mellom alle beboerne i de to husene på Barrøy. Og så dukker jo Mattis opp, da. Like gammel som Kaja, Ingrid sin datter med den russiske krigsfangen. Sjøsyk etter å ha fulgt sin antatte far Johannes i melkebåten utover til Barrøy og får bli igjen en stund. Moren Olavia har reist fra dem, til sin tyske kjæreste viser det seg senere. Johannes forsvinner på havet og Ingrid adopterer Mattis, for hans mors familie viser ingen interesse for den vesle gutten som antagelig har tysk far.
Ellers er Ingrid det ubestridte overhodet på Barrøy som ellers er bebodd av Barbro, hennes dugelige om enn litt tilbakestående tante, Barbros sønn Lars med kone og barn, Ingrids fostersønn Felix med kone og barn og fosterdatter Suzanne med sønn. Trass i sårene fra krigen hersker en relativ velstand, det har en stør skøyte, kyr og sauer beiter, det er sild i sjøen og rikelig med arbeidshender til å dra den opp og Lofotfisket bringer hvert år gode inntekter. Roy Jacobsen beskriver med innsikt det harde arbeidet men også de gode stundene.
Så inntreffer en hendelse som ryster Barrøy i sine grunnvoller og skaper store endringer for befolkningen på Barrøy. Dette fører bl.a. til at Ingrid innser at hun må gjenoppta kontakten med Mariann Vollheim i Trondheim som også hadde hatt et forhold til Ingrids russiske kjæreste. Gjensynet med Mariann blir ikke enkelt, minnene om Aleksander blir fort for sterke, men Mariann blir likevel en god støtte i den nye situasjonen, og livet går videre på Barrøy - på en eller annen måte.
Roy Jacobsen skriver godt om øysamfunnene på Helgelandskysten, strevet og slitet, det hårde klimaet men også den fantastiske naturen, daglige gjøremål på gården og på sjøen. Vi føler også på stemningen i etterkrigsårene, kolloboratørene, de deporterte fra Finnmark, de mange som har mistet noe eller noen. Som Ingrid.
Er det noe som mangler? Midtveis i boka begynner jeg å lure på om denne boka bare er et slags gjensyn med personene fra de tidligere bøkene, en slags "reunion". Og så blir vi slått av banen av noe som skjer, som aldri skulle ha hendt men som hender likevel, og boka blir dessverre helt nødvendig for å komme videre.
Vi kommer ikke så veldig tett innpå Ingrid, Roy Jacobsen lar henne ikke si så mye. Hun deler ikke så lett sine tanker med noen. Og dette oppleves på mange måter som riktig og troverdig. Hun er streng og viljesterk. Men så er hun også blitt Barrøy sin store mor - mor til Kaja, adoptivmor til Mathias, fostermor til Felix og Suzanne og en slags Mater Familias til alle de andre barna på Barrøy.
En flott bok, dette her, som de andre Barrøy-bøkene. Men likevel synes jeg "Seierherrene" ruver over den, det skal godt gjøres å overgå den. Barrøy-serien står seg godt, nå. Men om Roy Jacobsen velger å ta den enda lenger blir det sikkert også bra.
Herlig
SvarSlett