Louise Erdrich: The Mighty Red

Hovedpersonen i denne romanen er den vakre unge jenta Kismet. Hun er nettopp ferdig med skolen og er åpen og nysgjerrig på livet. Hun liker seg godt sammen med den svært skoleflinke Hugo. Men Gary Geist er også en stor beundrer. Gary er sønn av en av de store sukkerbetefarmerne i distriktet. Når Gary frir til Kismet med ring og det hele blir hun så perpleks at hun gir etter, tross mange advarsler fra sin mor, Crystal, sin bestevenninne og ikke minst fra Hugo. 

Det blir bryllup, ivrig fremskyndet av Winnie, Garys mor som håper at Kismet vil hjelpe Gary til å få skikk på livet sitt. Kismet skjønner fort at ekteskapet var et feilgrep, ikke minst fordi Gary har store psykiske problemer. Men med stoisk ro hjelper hun Winnie å få orden på huset sitt, gjør seg til venns med svigerfaren og holder forholdet til Gary på et noenlunde brukbart nivå.

I mellomtiden forsvinner Crystals mann Martin og det gjør også pengene som var samlet unn av menigheten. Savnet av den sjarmerende men upålitelige og egosentriske Martin blir ikke så stort for Crystal men byr på en del praktiske problemer, særlig når det viser seg at han har tatt opp et lån på leiligheten som er hennes eiendom, ikke hans.  

Og sånn går nå dagene. Kismet blir den personen om alle tyr til og betror seg til og til slutt blir hele Garys forhistorie rullet opp med ulykken som førte til at to av kameratene til Gary mistet livet.

Historien er ispedd en god del informasjon om historien bak sukkerbetefarmingen og dens negative innvirkning på miljøet, om alternative dyrkningsmetoder om arbeidslivet på oljeanleggene og om sosiale forhold på landsbygda i de nordlige statene i USA. Det hele er skrevet i en lett ironisk stil, hvis ikke hadde dette vært uutholdelig å lese. 

Jeg kom meg greit gjennom denne romanen, men det er kanskje den av Louise Erdrichs romaner som har berørt meg minst. 

Peter May: The Black Loch

Jeg var veldig begeistret for de tre kriminalromanene fra de Ytre Hebridene som ofte kalles Lewis-trilogien med politimannen Fin McLeod i hovedrollen, og jeg har lest noen andre av Mays romaner fra Hebridene.

I denne romanen fra 2024 er Fin og hans kone Marsaili tilbake på øyene for å renvaske deres sønn Finonnlach fra anklagen om mordet på den atten år unge Caitlin. Fionnlach var læreren hennes og de hadde et intenst forhold. Det er svært mye som peker på han som den skyldige. 

Fin Macleod jobber sivilt på fastlandet nå og har ingenting å gjøre med etterforskningen. Det er svært tøft for både han og Marsaili å oppdage at sønnen deres har sviktet sin kone og sin datter til fordel for en ungjente men de velger å tro at han ikke er skyldig i drapet.

Fins undersøkelser bringer frem en gammel historie fra ungdomstiden der han og Niall Black og et par andre kompiser stjal fisk fra oppdrettsanlegget til faren til Niall Black og solgte til en svindler. Tyveriet ble aldri oppdaget men fikk en katastrofal utgang. Vi kommer også bort i dårlige hygieniske forhold rundt dagens oppdrettsanlegg som Niall eier.

Miljøbeskrivelsene er prima og vi opplever hvordan problemene eter seg inn på forholdet mellom Fin og Marsaili. Det er mye som minner om bøkene i Lewistrilogien.  Historien bygger seg svært langsomt opp mot en svært dramatisk sluttsekvens. Og det er der jeg synes den taper. Jeg synes romanen blir ødelagt av noen voldsomme overdrivelser i handlingen. Selv om mordintrigen kanskje er troverdig innenfor bokens rammer blir gjennomføringen av oppklaringen altfor usannsynlig. Dette kunne Peter May ha gjort på en bedre måte!!!

Sigridur Hagalin Bjørnsdottir: Eldane

Undertittelen på denne romanen er "Kjærleik og andre katastrofar" og den slå fast temaet. Allerede i innledningen får vi vite om den store naturkatastrofen som inntrer mot slutten av fortellingen og kjærligheten skal vi få vite mer om.

Geologen Anna Arnardottir har Islands vulkanske natur som sitt spesialfelt, inspirert av sin far. Hun er lykkelig gift, har en voksen sønn og en datter på åtte år.

Når det oppstår uventet aktivitet i havet sørvest for Reykjaneshalvøya har Anna en nøkkelrolle med å undersøke forholdene og gi råd til myndighetene. Det kommer også en serie mindre skjelv, etterhvert også på fastlandet. Reykjaneshalvøya er sørvest på Island og er det tettest befolkede området. Der er bl.a. Keflavik flyplass og hovedstaden Reykjavik. 

De geologiske aktivitetene blir mer intense. Det kommer et lite utbrudd ved flyplassen og så skjer det et spektakulært utbrudd der lavaspruten står høyt opp. Utbruddet er ikke farlig i seg selv og det er akkurat et slikt syn som trekker til seg turister. Anna og hennes kolleger blir fortløpende bedt av myndighetene om evaluering av sikkerheten. Rødt nivå vil bety full evakuering. Men ekspertene blir stadig konfrontert med at Rødt nivå vil utgjøre en økonomisk katastrofe og de blir utsatt for et betydelig press. Dert er ingen tydelige tegn i de seismiske målingene på en så alvorlig situasjon og Anna lar seg overtale til å holde igjen farevarslene til tross for at magefølelsen hennes sier noe annet. 

På en av ekspedisjonene er fotografen Tomas Adler med. Han fatter stor interesse for Anna, selv er hun nokså lunken. Men de møtes senere også, Tomas er pågående og så er det noe som brister i henne og hun slipper følelsene sine løs. Forholdet dere blir mer og mer intenst. Anna prøver å avslutte det men  klarer det ikke. 

Og så er katastrofen der, på Reykjaneshalvøya, i Annas privatliv og i hennes nærmeste familie. 

Jeg synes dette var en svært engasjerende roman. Beskrivelsene av usikkerheten rund den geologiske situasjonen og av kontrasten mellom Anna sitt harmoniske og stabile ekteskap og følelsene som tar taket i henne er glimrende. De voldsomme kreftene i naturen er skremmende.  Jordskjelv som metafor for en rystende kjærlighetsaffære er kanskje nokså opplagt, men når det opptrer i en slik sammenheng er det mer enn troverdig. Myndighetenes og næringslivets hang til å underspille en mulig katastrofe virker nokså sannsynlig. Boka er også spekket med korte info-snutter om vulkansk aktivitet på Island fra den gang vulkanene skapte øya for millioner av år siden og frem til i dag. 

Jeg har tidligere lest "Den avstengte øya" av samme forfatter. Den likte jeg også svært godt og den handler om en helt annen slags katastrofe. Felles for disse er de gode beskrivelsene av hvordan mennesker opptrer i pressede situasjoner samtidig som katastrofen blir beskrevet med stor troverdighet.. Dette er en genre forfatteren virkelig behersker. Spennende å se om hun gjør det like bra i andre settinger - for det er vel grenser for hvor mange slags katastrofer som kan råke Island. Eller????

Liz Moore: The god of the woods

Liz Woods "Lang lysende elv" var en fin leseropplevelse for meg. En kriminalroman fra Philadelphia med en kvinnelig etterforsker i hovedrollen høres ikke særlig spesielt ut, men det viste seg å være en god roman - krim fordi en serie brutale drap på kvinner var hovedtema men like mye en roman fra livet i en amerikanske storby.

Jeg vil ikke kalle denne for en kriminalroman selv om den også handler om forbrytelser og blir drevet fram av mitt ønske om å få vite hva som egentlig skjedde. Romanen utspiller seg svært langt fra storbyen. Adirondack er et stort  område nord i staten New York som ble fredet fra kommersiell tømmerhogst sent på 1800-tallet og nå er et eldorado for friluftsliv med store skoger, fjell, elver og innsjøer. 

Familien Van Laar har en stor eiendom som de bruker som sommerresidens, rike som de er fra bank og finans. De driver også en sommerleir for barn, en tradisjon fra den første Peter van Laar på området sitt. I to sommermåneder lærer barna "alt" om naturens mange gleder og muligheter og farer. 

Sommeren 1975 er Barbara van Laar deltaker. Barbara er en opprørsk jente som faren prøver å holde kustus på. Hun ble født et år etter hennes bror Bear forsvant sporløst fra området. Han var da 8 år. Et par uker før leiren skal avsluttes forsvinner Barbara. Like sporløst som hennes bror.

Romanen konsentrerer seg mest om tre kvinner - Louise arbeider som en av leirlederne hver sommer. Hun regner seg som forlovet med John Paul - gudsønnen til den nåværende Peter van Laar men blir ikke riktig tatt opp i familien. D4t er hun som først oppdager at Barbara er borte. Judyta, kalt Judy er en ung politikvinne som nylig har begynt å jobbe som etterforsker. Hun blir etter hvert svært sentral i etterforskningen og møter både støtte og motstand fra kollegaene sine. Den tredje er Alice, mor til Bear og til Barbara. Alice var svært ung da hun giftet seg med Peter. Hun har i alle år blitt neglisjert og holdt tilbake av mannen sin og dette fikk henne over i alkohol- og pillemisbruk. Hun var svært knyttet til Bear, og da han forsvant falt hun helt sammen og har aldri vært noen ordentlig mor for Barbara.

Det er ellers et stort persongalleri og historien bølger frem fra person til person og også frem og tilbake i tid. Ikke overraskende kommer Bears forvinning frem i lyset, selv om både van Laar-familien og den daværende etterforskeren prøver å unngå det. Det er hele tiden et underliggende tema hvordan en familie som van Laar bruker sin makt og innflytelse til å påvirke menneskene rundt seg. 

Det var en bok det var vel verdt å vente på. Mye snodig i beskrivelsen av en sommerleir for barn, men 1975 er tross alt femti år siden og jeg tenker det er troverdig. Jeg kjenner meg også igjen i mye av tidsånden - klærne, musikken - holdningene. Etterforskningen går nokså langsomt, men dette var en bok jeg ikke skummet igjennom for å komme frem til løsningen. Det tok meg nokså lang tid å komme skikkelig inn i historien, men jo mer jeg kom innpå personene jo mer interessant ble den. 

Det var ekstra artig for meg å lese boka fordi vi kjørte gjennom Adirondack på vår første USA-tur og overnattet på et motell der. Ikke helt ut i bushen, men jeg husker den store mørke skogen og følelsen av å være ganske langt fra sivilisasjonen. 

J. M. Dalgliesh:Hidden Norfolk book 2/3

Disse bøkene handler om etterforskerne  Tom Janssen og hans sjef Tamara Greave. I «Bury Your Past» blir liket av en ung kvinne avdekket i en sanddyne. Kvinnen er tydeligvis drept for mange år siden. 3 kvinner i riktig alder forsvant på den tiden det dreier seg om. Disse hadde alle en viss tilknytning til et alternativt miljø med sterke lederskikkelser. 

I «Kill Your Sins» finner en fisker liket av en kvinne. Hun blir senere identifisert som en kvinne som forsvant fra mann og barn mange år tidligere. Kvinnen hadde tilbrakt mange av barndomsårene på et barnehjem i området og flere av de involverte  personene i boka har bodd på det samme barnehjemmet i samme periode.

Begge historiene blir omhyggelig gransket og etterforskerne kommer til bunns i det hele som seg hør og bør.

Jeg har tidligere lest den første boka i denne serien. Den var velskrevet, hadde også en finurlig men likevel relativt troverdig intrige. 

Alle disse bøkene fungerer helt greit som tidsfordriv. Men jeg synes det ligger noe samlebåndsaktig over dem. Naturskildringene fungerer bra, men personskildringer har han mindre bra tak på. Og i de scenene som er dramatiske virker det som om handlingen i alt for stor grad er «funnet på» for å skape spenning, handlingen får ikke noe egentlig liv.

Samantha Harvey: Jordbaner

Denne vant Bookerprisen 2024 og er (heldigvis) allerede oversatt til norsk!

Originaltittelen er «Orbital».  Google translate har ingen norsk oversettelse av det ordet. Jeg synes "Jordbaner" er et utmerket valg, selv om ikke dette begrepet brukes mye på norsk. For boka handler om et romskip som går i bane rundt jorda på et sammensatt forskningsoppdrag, 16 runder rundt kloden vår på et døgn, litt forskjøvet slik at de «dekker» store deler av jordas overflate.

Om ord er 6 astronauter, 2 fra Russland, en fra Japan, en fra USA, en fra Italia og en fra Storbritannia. Russerne kalles kosmonauter, de har en egen avdeling, spiser egen mat, har eget toalett som seg hør og bør, men blander seg gjerne med resten.

Boka har ikke noe plot, ingen egentlig handling. Vi følger astronautene i deres tildels trivielle gjøremål, kroppenes reaksjoner på den vektløse tilstanden (alle astronauter mister benmasse for å nevne noe), følger deres betraktninger over observasjonene av jorda. 

Og det er ikke fritt for at evige spørsmål dukker opp når hjemmet deres er en liten metallkapsel og den store, solide jorda som har frembrakt dem og alltid har vært ting grunn under føttene deres er blitt en kule de betrakter fra utsiden. 

Samtidig er en månelandingsekspedisjon på vei opp mot sitt mål. Første månelanding siden 1972. Og hva med neste mål, den røde planeten Mars? 

En tyfon herjer i Sør-Øst Asia, den observerer de flere ganger i løpet av døgnet. De kan også se tydelige spor etter andre miljøproblemer. For ikke å snakke om søplet som de etterlater seg, og de enorme mengdene som menneskenes tidligere romferdsprosjekter har lagt igjen etter seg og som går i bane rundt jorda langt der oppe.

I denne romanen får vi ikke vite svært mye om de enkelte personene, bare et og annet glimt i deres historier, nåtidige opplevelser og personligheter. Jeg synes ikke det svekker romanen egentlig. Det som blir svært godt formidlet er kontrastene mellom å være i det fri i det uendelige verdensrommet og samtidig innestengt i en liten kapsel eller i en trang romdrakt og i et nitid fastlagt bane.

Jeg vil absolutt anbefale denne romanen!

Peter Robinson: Bad boy

Det er lenge siden jeg har lest Robinsons bøker med Alan Banks som etterforsker og har likt dem godt. Jeg har sett noe av TV-serien fra bøkene men synes ikke de har vært helt vellykkede verken mht. persongalleriet eller miljøet i Yorkshire som er svært sentralt i bøkene.

Denne var ny for meg og her er faktisk Banks bare med i den siste tredjedelen, det er hans ekskjæreste/venn/kollega Annie Cabbott som gjør det meste av arbeidet.

Det begynner med en politiaksjon for å sikre et ulovlig våpen en bekjent av samme Alan Banks har funnet i klesskapet til datteren sin. Aksjonen går katastrofalt galt, politiet skyter med et elektrovåpen mot jentas svært uskyldige far i en mørk gang, han har dårlig hjerte og dør.

Våpenet stammer fra jentas kjæreste som havner på rømmen med en av venninnene til jenta, Tracey som er Alan Banks datter. Det er denne gutten som er «Bad boy» og han er overtydelig beskrevet som en tiltrekkende men egoistisk, ondsinnet og mannssjåvinistisk person. det er utrolig at Tracey lar han herse med seg så lenge helt til han begår nok en forbrytelse og hun blir behandlet som gissel. 

Alan Banks kommer på sporet når han intetanende vender hjem fra en USA-ferie. Det blir mye dramatikk og til slutt blir den skyldige innhentet av skjebnen/den rasende far/en kollega med et godt øye til Annie i skjønn forening. 

I mellomtiden skjer det flere bestialske drap og tilfeller av grov tortur som er løselig knyttet til salen.

Mye dramatikk her, men jeg synes det var slengt på i overkant mye blod og gørr. Det er sikkert mye grusomt i forbrytermiljøet i Storbritannia, men det gjør ikke kriminalromanen mer troverdig (for ikke å snakke om lesverdig) å dynge på med alt en sadistisk torpedo kan finne på. Jeg ble også sjokkert over at politiets hårreisende fremferd når de skulle beslaglegge våpenet ble møtt med en viss forståelse i boka og på en måte også hos forfatteren..

Kanskje jeg legger Robinson på hylla for godt?

J.R.Ellis: The quartet murder

Dette er bok nr. 2 i Ellis sin serie der DCI Oldroyd og hans kolleger løser kriminalsaker i Yorkshire. Oldroyd elsker klassisk musikk og her er han på en konsert med den berømt Schubert String Quartet som spiller hans yndlingsstykke Døden og piken av samme Schubert.  Etter 2. sats legger førstefiolinisten fra seg fiolinen sin et øyeblikk men så faller han sammen med et blødende sår fra pannen. Døden har krevd et offer i tillegg til piken.

Fiolinisten er skutt, og man finner ut at det må ha skjedd fra et loftsrom, men det er ikke mulig at noen kan ha befunnet seg der på det tidspunktet skuddet ble avfyrt.

Og i oppstyret som fant sted på scenen har fiolinisten sitt instrument forsvunnet. Det er en Stradivarius, og en spesielt sjelden og kostbar en også.

Etterforskningen holder frem i musikkmiljøene men også i miljøer for omsetning av dyre instrumenter, både lovlige og ulovlige. Det er også spor tilbake til krigen, kanskje hadde fiolinisten tilegnet seg instrumentet sitt på uhederlig vis?

Denne romanen var grei nok som tidsfordriv men ikke den beste Ellis- romanen jeg har lest. Miljøene blir litt for sære, jeg liker bedre når han beveger seg rundt i landsbyene og på pubne.  Jeg synes også at han utviklet seg litt som forfatter siden denne boka.

Douglas Skelton: The Blood Is Still

Rebecca Connolly er journalist i Invernessavisa Cronicle.  Familien Burke har organisert nabolaget i bydelen Inchferry, også kalt Ferry, i en demonstrasjon mot at det foreligger planer for å plassere en ferdigsonet pedofilidømt mann i en kommunal leilighet der. Den formidable Mo Burke er overhode for familen som ellers er kjent for å stå bak mye av omsetningen av narkotika i byen. De stikker seg vanligvis ikke fram på denne måten, men Mo Burke er svært engasjert i saken. 

Interessert er også Finbar Dalgliesh som leder den nasjonalistiske og høyreorienterte organisasjonen Spioraid. Finbar overtar nærmest demonstrasjonen og bruker den som et springbrett for sitt politiske syn.

Samtidig dukker det opp et lik på Culloden, slagmarken til kampene som gikk mellom skottene og engelskmennene for lenge siden. Liket er kledd i en gammel uniform og er spiddet med et våpen av samme type som ble brukt under slaget.

Avisa Cronicle står i fare for å bli nedlagt og Rebecca sliter med å få gjort en hederlig jobb som journalist i begge disse sakene mens den nye manageren vil redusere all bruk av oppsøkende journalistikk. Journalistene skal helst sitte på kontoret og få all informasjon fra sosiale medier og en og annen telefonsamtale.

Høyrevridd populisme og oppildning av folkemasser er et hett tema. Det er også seksuelle overgrep overfor barn og flere tilfeller dukker opp i boka.

Rebecca er høyt og lavt, har kontakt med Burke-familien og klarer å få sensitiv informasjon ut av dem og fra flere andre kilder. Farlig blir det og, både for henne og for fotografen Chaz som hun samarbeider mye med.

Jeg synes dette var en bra kriminalroman. Det er noe ved Renecca Connolly som minner om Lisa Marklunds Annika Bengtzon men jeg synes Connolly er skarpere i kanten på en måte jeg liker.

Jerzy Andrzejewski: Aske og Diamant

Polske Jerzy Andrzejewski skrev denne romanen i 1948. Boka handler om spenninger og konflikter mellom forskjellige grupperinger i Polen i dagene like før den tyske kapitulasjonen i mai 1945. Denne boka var hans mest anerkjente roman, den har også vært filmet.

Romanen traff meg som en murstein. Ikke fordi den var ruvende i størrelse, den er på under 300 sider. Men den forteller en annen historie enn de ofte euforiske fortellingene om fredsdagene ved avslutningen av 2. verdenskrig. Den beskriver et polsk folk i konflikt med seg selv. Godt å bli kvitt nazistene, ja, men skal Polen bli et halvføydalt samfunn med store klasseforskjeller eller skal det bli et samfunn der arbeiderne har mer makt? Og hva med de forhatte russerne, vil de noensinne slippe taket?

Ledehistorien er det planlagte attentatet - den unge Maciek har fått i oppdrag av en gruppe (hvilke interesser representerer de?) å myrde marxisten og idealisten Sjtsjuka. Hvorfor akkurat Stsjuka skal ryddes av veien kommer aldri helt klart frem.

Det er et stort persongalleri. En kvinne har slitt seg gjennom krigsårene for å skaffe mat til seg og sine to sønner. Hennes mann advokaten kommer hjem fra en konsentrasjonsleir. Det som nesten ingen vet er at advokaten lot seg verve som torturist av nazistene for å få en lettere soning. Det er avdankede aristokrater. Det er en gjeng gutter som skaffer våpen for å drive med undergrunnsarbeid - mot hvem og hvorfor? Og snart vendere de seg mot sine egne.

Morderen Maciek blir glødende forelsket i en ung serveringsdame - dette forholdet er «diamanten» i boka, men det er ellers svært mye aske.

Litt tungt var det å lese. Det var så mange personer med navn som ligner hverandre men etter hvert kom det på plass.

Dette er ikke en roman hvor alle tråder nøstes opp. Vi får ikke forklaringer på alt, og det er heller ikke nødvendig. I stedet viser den oss det kaoset som oppsto i Europa når krigen sluttet - et kaos vi i Norge antagelig for det meste unnslapp.

Forfatteren ble feiret både i Polen og internasjonalt med denne romanen. Han meldte seg inn i kommunistpartiet i 1950 men meldte seg ut en del år senere og var en sterk kritiker av styresettet i Polen under den kalde krigen.

Elly Griffiths: The house at sea's end

Dette er en ny krimforfatter for meg og boka er nr. 3 i en lang serie om Ruth Galloway. Ruth er arkeolog og spesialist på menneskekroppen (vet ikke noen passende betegnelse på norsk) og blir visstnok ofte dradd inn i etterforskning av gamle lik som dukker opp ved Norfolk-kysten.

Noen av Ruths kollegaer undersøker tilstanden til kystlinjen på et av Norfolks mest værutsatte partier. I en kløft holder tidevannet på å avdekke ikke mindre enn 6 lik. Det viser seg å være unge menn fra Tyskland, de er skutt på kloss hold og de har ligget gravlagt siden 40-tallet. Og dermed er vi i gang med historier om engelske kystpatruljer av unggutter og eldre menn og rykter på 40-tallet om en forestående tysk invasjon.

Harry Nelson etterforsker saken og finner at Archie Whitcliff fra det lokale «heimevernet»  fortsatt er i live, etter måten sprek og klar men uvillig til å fortelle noe. Og så dør han brått samme kvelden som Harry har intervjuet ham. Og kameraten hans Hugh døde like brått et par uker tidligere.

En ung, tysk historiker dukker opp, invitert over av den samme gamle Hugh.

På en klippe i nærheten av funnstedet bor politiker og MP Jack Hastings sammen med sin kone, sin unge datter og sin svært gamle mor. Det viser seg at hans far var leder for patruljen som Hugh og Artie hadde vært med i.

Ruth er såvidt tilbake i jobb etter hun fikk den farløse datteren sin Kate. Hun er nokså uvant lite forberedt på morsrollen. Den ukjente faren er ikke ukjent for Ruth men hun er bestemt på å ta eneansvaret for datteren.

Ruths gamle kollega Tatjana fra undersøkelser av massegraver i Bosnia på nittitallet dukker også opp.

Det hele er fortalt i nåtid, i tredje person, uansett om det handler om nåtiden eller det er glimt fra tidligere opplevelser, og perspektiver flytter seg mellom flere av personene. Dette var litt uvant for meg, men jeg synes det fungerer godt. Vi kommer ganske tett på personene på den måten og flere av dem er riktig interessante.  Det fortelles ofte med en lett ironisk vri, samtidig som den allvitende forfatteren behandler karakterene sine med omsorg og varme.

Ruth er en god og kjærlig og uperfekt mor og hun er også glødende engasjert i faget sitt. Det er umulig for meg å ikke like henne. 

Det er mange mulige spor i denne boka og selv om det muligens ble lagt ut et lite hint om morderen tidlog i boka bar jeg nokså forberedt på løsningen.

Skulle jeg hatt noen innvendinger måtte det være at jeg synes morderens motiv ikke var så sterkt. Men det finnes jo fanatikere blant oss.

Deborah Crombie: Garden of Lamentations

Jeg har lest ganske mange av Crombies kriminalromaner om etterforskerne Gemma James og Duncan  Kincaid, par i hjemmet men ikke på jobben. Noen ganger syns jeg det kan bli i meste laget med familieliv i bøkene.

I denne romanen etterforsker Gemma det usannsynlige mordet på en barnepike i et bedre boligstrøk i Kensington. Duncan rører i en grøt av mulig korrupsjon innenfor londonpolitiets spaningsgrupper med røtter langt tilbake. Dette er tydeligvis ikke noe offisielt oppdrag og det er litt uklart for meg hvordan han kan holde på med det hele tiden

Det er mye som kan skje i et inngjerdet, penere boligstrøk på Londons beste vestkant. Barn starter på en lovende dansekarriere, barn mobber hverandre, det festes, drikkes, utroskap mer eller mindre åpent, er det stoff involvert? Gemma må gå mange runder med innbyggerne og flere av deres bekjente før hun får nøstet opp i noen av konfliktene som førte til drapet.

Duncan prøver å gå stille i dørene mens han graver i gamle tilfeller av spaningsoppdrag som har gått galt, selvmord som kanskje likevel ikke er selvmord, brannstiftelser, eksplosjoner og demonstrasjoner i Notting Hill-området. Hele tiden med redselen for å bli rammet selv, eller enda verre - at hans familie blir rammet eller truet. Og hvem kan han egentlig stole på?

Jeg likte å lese denne boka, kanskje mest av alt fordi den handler så mye om London. Deborah Crombie er selv amerikaner, men hun skriver om Londons T-baner, Londons puber, Londons utkantstrøk, Londons sossestrøk, Londons kanaler og Londons innbyggere som om hun skulle ha vokst opp der.