Jeg har lest ganske mange av Crombies kriminalromaner om etterforskerne Gemma James og Duncan Kincaid, par i hjemmet men ikke på jobben. Noen ganger syns jeg det kan bli i meste laget med familieliv i bøkene.
I denne romanen etterforsker Gemma det usannsynlige mordet på en barnepike i et bedre boligstrøk i Kensington. Duncan rører i en grøt av mulig korrupsjon innenfor londonpolitiets spaningsgrupper med røtter langt tilbake. Dette er tydeligvis ikke noe offisielt oppdrag og det er litt uklart for meg hvordan han kan holde på med det hele tiden
Det er mye som kan skje i et inngjerdet, penere boligstrøk på Londons beste vestkant. Barn starter på en lovende dansekarriere, barn mobber hverandre, det festes, drikkes, utroskap mer eller mindre åpent, er det stoff involvert? Gemma må gå mange runder med innbyggerne og flere av deres bekjente før hun får nøstet opp i noen av konfliktene som førte til drapet.
Duncan prøver å gå stille i dørene mens han graver i gamle tilfeller av spaningsoppdrag som har gått galt, selvmord som kanskje likevel ikke er selvmord, brannstiftelser, eksplosjoner og demonstrasjoner i Notting Hill-området. Hele tiden med redselen for å bli rammet selv, eller enda verre - at hans familie blir rammet eller truet. Og hvem kan han egentlig stole på?
Jeg likte å lese denne boka, kanskje mest av alt fordi den handler så mye om London. Deborah Crombie er selv amerikaner, men hun skriver om Londons T-baner, Londons puber, Londons utkantstrøk, Londons sossestrøk, Londons kanaler og Londons innbyggere som om hun skulle ha vokst opp der.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar