Kazuo Ishiguro: The remains of the day

Denne boken begynte jeg på mens jeg leste David Mitchells "Skyatlas". Større kontrast kan en knapt tenkte seg - begge bøkene er svært gode men på helt forskjellig måte. Kazuo Ishiguro fikk Bookerprisen for denne i 1989, og filmen med Anthony Hopkins og Emma Thompson ble en stor hit.

"The remains of the day" er lagt i munnen på hovedpersonen, butleren Mr. Stevens ved Darlington Hall. Den ytre rammen for boken er en bilreise som Mr Stevens gir seg ut på, etter anmodning fra den nye amerikanske godsherren Mr. Farraday. Dette er første gang han reiser rundt i England etter en lang tjeneste som butler, antagelig hans første ferie overhodet. Målet for reisen er å treffe sin tidligere "kollega", husholdersken Miss Kenton (nå Mrs. Benn) som han håper å få tilbake igjen i tjeneste på Darlington Hall. Miss Kenton har i et brev gitt uttrykk for at hun er alene nå.

Gjennom utallige tilbakeblikk i løpet av turen får vi gradvis avdekket mye av Mr. Stevens liv og karriere som butler. dvs. vi får hans versjon av det. Men mesteparten av boken ligger i det usagte, det som Stevens ikke snakker om, det han dekker over med sin korrekte fremtreden, sitt perfekte engelsk, sin streben etter verdighet (dignity) som er er verdi han setter svært høyt.

Gjennom den ytre fortellingen får vi høre om Lord Darlington som er en tradisjonell godseier med en politisk agenda. Han ivrer for Englands forsoning med Tyskland etter 1. verdenskrig og arrangerer private sammenkomster for å fremme denne tanken. Frem mot 30-årene utvikler dette seg til lefling med nazistene. Mr. Stevens er den perfekte tjeneren som utsletter seg selv til de grader at han støtter sin herre i ett og alt. Selv når hans far ligger på dødsleiet prioriterer han å gå sin herre til hånde i stedet for å la faren komme med sine siste ord til ham.

Miss Kenton er en meget dyktig husholderske, men i motsetning til Mr. Stevens setter hun mennesket foran tjenesten når det gjelder, og deres forskjellige holdninger kolliderer flere ganger. En viktig scene er når Stevens har formidlet Darlingtons krav om å si opp to dyktige stuepiker bare fordi de er jødiske til Miss Kenton. Hun tar dette svært tungt, mens Stevens bagatelliserer avgjørelsen, selv om han egentlig er dypt sjokkert selv. Etter en tidkommer Darlington på bedre tanker. Når Stevens igjen formidler dette til Miss Kenton reagerer hun kraftig på at han ikke hadde vært åpen overfor henne med at han var imot oppsigelsen så hun kunne ha noen å dele sin fortvilelse med.

Til tross for disse episodene går det frem - men blir aldri sagt - at Mr. Stevens har svært varme følelser for Miss Kenton, følelser som han aldri lar slippe frem, ikke engang til sin egen bevissthet.

Språket i boken er langsomt og omstendelig, slik Mr. Stevens uttrykker seg, og det kan av og til virke langsomt og stillestående. Men her ligger nettopp bokens styrke - i kontrasten mellom Stevens tanker, uttrykt på en nokså oppstyltet måte og de undertrykte følelsene hans som han aldri lar slippe frem til overflaten.

Det er også artig å lese denne boken etter å ha vært gjennom utallige sesonger av Downton Abbey. Jeg kjenner igjen tjenerskapets egen verden på et større gods, hierarkiet og de klart definerte rollene og enkelte oppgaver som virker totalt meningsløse for meg i dag. Vi opplever også adelens nedgangstider fra 20-tallet frem til 50-tallet, også velkjent fra Downton Abbey. Men boken lodder mye, mye dypere.

Dette var en bok som jeg likte å lese, jeg skulle gjerne "levd i den" lenger, men ikke for det - romanen er så lang som den bør være.

Jeg har lagt vekk Alfred Hauges "Mysterier"

Alfred Hauges "Mysterier" har ligget på min leseliste i flere måneder. Jeg lastet ned denne i forbindelse med Hauge-jubileet i 2015. Da hadde jeg lest hele Cleng Peerson-serien og var svært begeistret for den. Jeg visste også at Hauge hadde et forfatterskap som omfatter tyngre stoff, mer innadvendte bøker og mer grublerier. Jeg har lest omtrent halve "Mysterier". Mye av boka beskriver tildels groteske fantasier rundt hovedpersonens forpinte sjeleliv, og endel av dem er antagelig påvirket av Alfred Hauges medisinering. Dette er noe som jeg ikke klarer å engasjere meg i, og da legger jeg vekk boken for godt (dvs. fjerner den fra min kjære Kindle). Sorry!!

David Mitchell: Skyatlas

Jeg begynte å lese Skyatlas fordi jeg skulle til Lillehammer og høre David Mitchell, og da ville jeg gjerne ha lest noe av ham. Det var litt for pretensiøst - det er en murstein på over 600 sider, men jeg var i alle fall godt i gang da jeg kom på festivalen. Jeg har hørt om boken før, blant annet refererte Maja Lunde til den som inspirasjonskilde til "Bienes historie". Jeg kom gjennom resten av boken togturen hjem fra Lillehammer.

Boken er basert på 6 forskjellige historier som alle har en løs tilknytning til hverandre men som foregår på ulik tid og sted og de er også skrevet på svært forskjellige måter, hvert sitt formspråk osv.

En reisebeskrivelse fra en reise på Stillehavet ca. 1850
En serie brev fra en ung komponist og musiker fra 1931.
En slags thriller skrevet i korte kapitler om en kvinnelig journalist som prøver å avsløre miljøkriminalitet på høyt plan i USA på,
En engelsk forlegger som spiller kortene sine dårlig og havner på et sykehjem under streng bevoktning.
En intervjuserie fra et høyteknologisk fremtidssamfunn/diktatur i området rundt Korea
Et personlig beretning fra et primitivt samfunn etter en verdenkatastrofe som har utryddet all moderne teknologi.

Hver av historiene lever nok sitt eget liv, men vi jobber oss likevel fremover i tid til vi har nådd akopalypsen, og så nøster vi oss bakover igjen til vi til slutt møter vår sjøfarende venn. Da er mange av trådene nøstet opp og vi har fått en slags oversikt over universet i denne boken.

Det er en del felleselementer i historiene som jeg vil sammenfatte med "menneskenes forhold til naturen og til sin egen fremtid". Jeg synes likevel ikke det er riktig å si at boken er en miljøroman, den er mye mer omfattende enn det. Først og fremst synes jeg at det er en "leken" bok, Mitchell leker med ulike skrivemåter og genrer og med spor og symboler som dukker opp i flere av historiene. Noen fant jeg ikke helt ut av, blant annet den om et fødselsmerke som dukker opp hos flere personer. Det er også en bok som gir mer og mer jo lenger du leser. Jeg er vanligvis ikke begeistret for forfattere som skriver så lange bøker, men her synes jeg det er på sin plass, dette er ikke som å lese en bok men mer som å gå inn i et univers.

Jeg synes det var en krevende bok å lese, mye fordi det ble et så stort person- og hendelsesgalleri og det tok lang tid før jeg så noen sammenhenger mellom dem og kunne sile ut hva som var viktig og hva som var mindre viktig. Det var en bok som jeg var glad for å ha lest ferdig, selv om jeg hadde det kjekt når jeg var i gang - i alle fall etter de første 200 sidene. Jeg leste boken på norsk, for Stavanger bibliotek hadde ikke den engelske utgaven inne. Det er jeg glad for nå, den hadde nok vært tyngre på engelsk.

Alice Hoffman: The Marriage of Opposites

Det er lenge side jeg har lest noe av Alice Hoffman. Jeg har lest svært mange av bøkene hennes tidligere og flere har jeg likt svært godt. De som har gjort mest inntrykk på meg er noen av de tidligste. "Dama til" - om jenteliv i et bandemiljø i en amerikansk storby. "Stjerner lyser hvite" om en ung jente som får AIDS og dør og hvordan foreldrene hennes opplever det.

Alice Hoffman skriver ofte om overnaturlige hendelser og gjerne med en dash av magisk realisme. Jeg synes at dette har fått for mye plass i en del av bøkene hennes. Men denne boken fikk gode anmeldelser og jeg gav den en sjanse.

"The Marriage of Opposites" er et nokså ambisiøst prosjekt. Boken handler om den franske maleren Camille Pisarro som ble født på den danske kolonien St. Thomas i 1830, og kanskje enda mer om hans mor, Rachel Pomie Pizarro. Svært mye av det som skjer med Camille og hans mor har dekning i historiske hendelser, men dette er en roman og mesteparten av boken er likevel oppdiktet.

Romanen er kronologisk oppbygd og er skrevet dels i 1. person, dels i 3. person. I første del opplever vi Rachels oppvekst i en jødisk familie. Hun har et temmelig anstrengt forhold til sin strenge mor, et nært forhold til sin far og til familiens innfødte husholderske Adelle. Rachel beskrives som en person med en svært sterk selvstendighetstrang. Faren sørger for å gi henne utdanning og opplæring som om hun var en gutt. Hun gifter seg etter press fra begge foreldre med en mye eldre enkemann, Isaac som har tre barn, selv er hun 23 år. Dette gjør hun for å redde familiens forretning.

Rachel får ansvar for Isaacs barn og får selv 4 barn med ham. Hun lever et trygt men kjærlighetsløst liv med sin ektemann. Så dør Isaac. En yngre nevø av Isaac, Frederic Pizarro kommer til St. Thomas for å ta seg av forretningen. Etter datidens lover kan Rachel selv ikke arve eiendom, verken fra faren eller ektemannen. De to faller fullstendig for hverandre. Dette blir ikke godtatt i det jødiske samfunnet som regner det som incest. Rachel og Frederic holder likevel sammen, de får flere barn og lever som ektefolk. De blir holdt utenfor det jødiske samfunnet, og spesielt er mange skeptiske til Rachel. Etter mange år blir de endelig godtatt og får lov å gifte seg. Rachel har nå ansvar for 11 barn og blir etterhvert godtatt i den jødiske kolonien.

Historien dreier seg mot Rachels yndlingssønn Jacobo Camille. Han er kunstner av sjel og sinn. Det eneste han kan og vil er å male. Det vil ikke Rachel (og ikke faren Frederic heller), tegne og male er ikke noe mulig levebrød. Nå får Rachel etterhvert den samme rollen overfor Camille som hennes egen mor hadde overfor henne. Hun er den strenge, den som holder på formene og som vil hindre at sønnen gjør noe utradisjonelt. Utviklingen til Rachel er spennende og godt beskrevet. Jeg ser den såre jenta under den stramme masken, og jeg får lyst til å vite mer om Rachel sin mor når Rachel oppfører seg mer og mer på samme måte som moren. Men det er først og fremst Camille vi følger videre på hans kronglete vei til å bli kunstner, etter mange år også med morens og farens velsignelse (og finansiering).

Denne historien bygger for en stor del på fakta, men det er flere viktige sidehistorier om personer i tilknytning til Rachels familie, og disse historiene er også viktige for romanens forløp.  Barn bli unnfanget, født, kidnappet og oppfostret på tvers av raser og religiøse grupperinger. Disse historiene er absolutt med på å drive historien fremover, men av og til synes jeg det blir for mange brikker som passer litt for godt til hverandre og det hele blir litt forutsigbart.

Jeg har vaklet mellom begeistring og irritasjon under lesningen. Jeg synes Alice Hoffman gir en levende fremstilling av livet i det lille jødiske samfunnet i den danske kolonien på 18-hundretallet. Naturen, luktene, smakene, fargene,  heten, stormene - alt dette trer tydelig frem. Jeg synes også personene er nokså troverdig fremstilt. Rachel er en opprørsk og frittalende jente - likevel gir hun etter av lojalitet til familien når hun må gifte seg med en "gammel" mann mot sin vilje. Dette tror jeg på. Personene blir fremstilt med tanker og ideer som passer til 18-hundretallet. Det er bra. Men av og til synes jeg det blir for mye flørting med ånder og overtro, lavendelen som skal sikre at den kjære kommer tilbake blir brukt litt for mange ganger, det blir overtydelig. Jeg synes også historiene om Rachels fosterbror Aron, om venninnen Jestine Jestines datter Lydia blir litt for like og henger for mye i hop, så mye at det virker "oppdiktet".

Alt i alt har Alice Hoffman skrevet en fargerik og dramatisk fortelling om en av Frankrikes store kunstnere og samtidig gjort den danske karibiske kolonien St. Thomas levende for oss.

Diego Marani: Ny finsk grammatikk

Denne boken kom jeg over på Sola Bibliotek. Jeg har ikke hørt om den før men syntes den så lovende ut. Forfatteren er italiensk. En lege behandler en ung mann i Trieste under 2. verdenskrig - mannen kan ikke gjøre rede for seg fordi han har fullstendig hukommelsestap. Etterhvert finner legen (som selv har finsk bakgrunn) ut at mannen må være finsk. Han får navnet Sampo Karjalainen på grunn av et merke som er sydd inn i sjømannsjakken hans.

Boken er en liten perle. Den er på 233 ikke-så-tettskrevne sider, og vakkert skrevet om språk, identitet og kjærlighet. Når den unge Sampo våkner opp i Trieste har han mistet alt, også språket. Han lærer det det finske språket fra grunnen av. Vi følger Sampo til Finland hvor han blir undervist av kapellanen Koskela i finsk språk og tradisjon. En god porsjon beretninger og myter fra Kalevala inngår i opplæringen. Han er lærenem og klarer etterhvert å få et godt språk og kan kommunisere med hvem som helst, men han er alltid litt utenfor, han mangler noe - han savner identitet og historie.

Sampo prøver desperat å finne spor som kan hjelpe han til å gjenskape i alle fall en liten flik av sin fortid. Samtidig får han god kontakt med sykepleieren Ilma. Det oppstår et nært vennskap mellom dem, og vi aner kimen til et kjærlighetsforhold. Ilma vil gjerne utvikle forholdet til Sampo, og hun ønsker å skyve sin egen historie og sine vonde minner i bakgrunnen og heller leve ut fra situasjonen der og da. Sampo er nok også betatt av henne - men han klarer ikke å engasjere seg i kjærlighetslivet før han har funnet ut mer om seg selv. Dette blir Sampos store problem, han kan lett miste sin skjøre, nye identitet i jakten på seg selv.

Livet i Helsinki under 2. verdenskrig er bakteppe for største delen av boken. Vi opplever Sovjethæren i bakgrunnen og føler på finnenes underlegenhet overfor sin mektige nabo. Jeg syntes det var spesielt interessant å lese dette like etter at jeg leste boken til Kjell Westø: 1938 Svik.  Også finsk dagligliv blir godt skildret - maten, klimaet, stemningen når årstidene skifter. Det er utrolig at dette kan beskrives så godt av italieneren Marani - har han spesielt kjennskap til Finland eller baserer alt seg på research?

Historien har ingen happy ending, så mye kan jeg vel si, men jeg skal ikke gå inn på akkurat hvordan Sampos identitetkrise utvikler seg. Slutten er trist, men også logisk.

Marani skriver svært godt om identitet og tilhørighet, eller mangel på tilhørighet, og hvilke betydning språket har. Boken var en nytelse å lese og gir mersmak.

Jeg har sett at noen har sammenlignet denne boken med Michael Ondaatjes "Den engelske pasient". Det kan jeg ikke begripe - jeg synes ikke disse bøkene har noe særlig til felles. "Den engelske pasient" er forøvrig en av mine favoritter.

John Irving: Siste natt i Twisted River

Denne boken begynte jeg på men jeg la den fra meg på side 66. Tviler på at jeg kommer til å ta den opp igjen. Jeg fikk følelsen av at John Irving bare koker suppe på gamle meritter. Jeg har lest mange av bøkene hans tidligere. "En bønn for Owen Meany" var helt fantastisk - jeg har leste den flere ganger, jeg måtte lese den om igjen etter at jeg visste hva som kom til å skje, og da var den om mulig enda bedre.
"Siderhusreglene" og "Garps" bok var også veldig gode og "Hotell New Hamshire" var crazy men morsom. På den tiden syntes jeg at jeg måtte lese alle bøkene til Irving når de kom ut. Så kom "Enke for et år", den var grei nok, men det ble litt mye sære folk og burleske hendelser og lite annet. Så mistet jeg interessen for Irving. Jeg leste noen positive anmeldelser av "Twisted River" og tenkte jeg skulle prøve - men det er så mange gode bøker og jeg vil heller lese noen som er bedre.

Arnaldur Indriðason: Skuggasund

Jeg har lest mange av Indriðasons kriminalromaner med Erlendur Sveinsson som etterforsker, han er en av de krimforfatterne jeg liker best. I alle romanene hans spiller Island en viktig rolle, enten det er bakgater i Reykjarvik med dunkelt belysning eller det er åpne myr, lava eller steinlandskap.

I Skuggasund er det Erlendur Sveinsson og teamet hans ikke med. Romanen inneholder to kriminalgåter som vever seg inn i hverandre. Den ene handler om et drap på en ungjente i 1944 som etterforskes av politimannen Flóvent (tok litt tid før jeg fant det riktige tegnet der!) med hjelp av den islandsk/kanadiske Thorson som jobber for de amerikanske styrkene. I den "nåtidige" historien blir den samme Thorson, nå i 90-årene, funnet død i leiligheten sin. Det kommer frem tegn på at han er blitt kvalt, og saken etterforskes av politikvinnen Marta med hjelp av den pensjonerte politimannen Konráð. Ganske snart blir det Konráð som utfører etterforskningen med tillatelse fra Marta. Denne konstruksjonen synes nok jeg er litt søkt, selv om det virker bra rent litterært her i boken med en rolig og erfaren etterforsker som har all verdens tid på seg..

En krimgåte som samtidig avslører en eldre krimgåte er brukt en del i kriminallitteraturen, og også i enkelte andre av Indriðasons bøker. Her synes jeg det er svært godt gjennomført. Vi får kjennskap til den eldre historien dels gjennom direkte beskrivelser av hendelsene under den gamle etterforskningen og dels gjennom funn i den nåtidige. Det gamle mordet blir relevant for Konráð's arbeid med oppklaringen av mordet på Thorson, dermed henger historien godt sammen.

Indriðason er spesielt god på å skildre stemning og miljø under den amerikanske okkupasjonen som på folkemunne ble kalt "Tilstanden" og dette fungerer godt som et bakteppe for den gamle krimgåte og i grunnen også for den nyere. De amerikanske soldatene var populære hos mange islandske ungjenter, og det var sikkert mange som lot seg lure av løfter om en fremtid i USA etter krigen fra soldater som hadde både kone og barn hjemme. Det var også bakgrunnen for det unge paret som finner liket av en myrdet ung kvinne bak Nasjonalteateret i Reykjarvik.

Selve etterforskningen skrider langsomt frem og avsløringen kommer først mot slutten, men da er den ikke særlig overraskende. Denne "langsomheten" kjenner jeg igjen fra Indriðasons andre bøker, og jeg liker den så lenge det skjer noe. Men det var noen partier i boken der jeg syntes det gikk litt trått. Jeg syntes også det var noen svakheter i den endelige avsløringen - jeg syntes ikke innrømmelsene fra forbryteren var helt troverdig. Jeg kan derfor ikke si meg helt enig i at dette er "en av Indriðasons beste bøker noensinne" (sitat Morgunbladid).

Jeg er spent på om Indriðason har tenkt å bruke Konráð som etterforsker i flere bøker - da bør han gjøre noen grep for å unngå å komme på kanten av det som er troverdig.