Margaret Drabble: The gates of ivory

Den siste boken jeg leste av Margareth Drabble var "The Dark Flood Rises" der alderdomsproblematikk og død er et gjennomgangstema. Det var en bok jeg likte svært godt (hvorfor er den ikke oversatt til norsk?)og jeg fant  "The Gates of Ivory" på jakt etter noe å lese på min Kindle på reise.

Boka er den siste i en trilogi. Jeg valgt den fordi den handlet om en reise inn i Kambodsja på tidlig 80-tall når Røde Khmers redselsregime nylig var nedkjempet  og Pol Pot fremdeles ledet terrorgrupper i jungelen og jeg syntes det virket interessant, ellers hadde jeg nok valgt den første i trilogien.
Sentralt i boka (og i trilogien)er en gruppe 40-50-årige intellektuelle i London som har relasjoner på kryss og tvers. Det er en velmenende, kanskje litt snobbete og litt venstrevridde gjeng som i dag sikkert ville blitt kalt "eliten" av enkelte populistpolitikere.

Psykiateren Liz Headleand får en postpakke uten avsender men som inneholder papirer og gjenstander knyttet til forfatteren og dramatikeren Stephen Cox som ingen har hørt noe fra på et par år, etter at han fikk for seg at han skulle skrive et skuespill basert på en autentisk intervju med Pol Pot. Hun får hjelp hos noen av sine bekjente (ikke alle vil hun betegne som venner) til å gå gjennom innholdet i pakken og til sammen blir de slett ikke noe klokere. Men så skjærer Liz igjennom - hun vil finne ut hva som er skjedd med Stephen, og da må hun reise til Sør Øst-Asia og prøve å nøste i noen tråder. Hun ber sine venner om å være reisefølge, men ender opp med å dra alene.

Parallelt med scenene fra London og deretter med Liz' reise følger vi Stephen på hans ekspedisjon, først flyet til Bangkok der han får plass ved siden av den formidable Miss Porntip, Beauty Queen of Asia og forretningskvinne på sin hals. Ferden går videre via Ho Chi Mihn-byen og Hanoi til flyktningeleire og grenseområdene mot Kampuchea. Sammen med er par andre eventyrere kjører han inn i Kampuchea i en jeep. Den havarerer og de møter noen geriljasoldater som tar dem med til en liten, nesten forlatt landsby. Stephen er nå svært syk. En gjenværende landsbykvinne pleier han tilbake til livet, og når geriljasoldatene kommer tilbake tar de ham med til et sykehus. Transporten og/eller hospitalet blir hans endelikt.

Liz kommer til Bangkok der hun blir geleidet på en shoppingrunde av den stadig like formidable Miss Porntip. Hun reiser videre til Vietnam der hun finner noen spor etter Stephen. Hun kommer bl.a. til en flyktningeleir der han også har vært og intervjuet folk og til slutt treffer hun på et filmteam som kjenner til Stephens endelige skjebne. Så holder hun på å stryke med av en akutt infeksjon som muligens skyldes at hun gikk for lenge med en tampong (!), men hun klarer seg og reiser hjem til London der hun organiserer en minnestund over Stephen Cox. Der samles alle hans venner og bekjente og de fleste av historiens tråder nøstes opp.

Dette er delvis en bok om Stephens prosjekt, hans søking etter det ukjente, det som ligger bakenfor alt, både på det geografiske plan og på det menneskelige (selv om ideen om å intervjue PolPot virker nokså feilslått på meg). Men det er like mye en bok om hans store bekjentskapskrets - middelaldrende, velmenende kulturradikalere i England på åttitallet og deres forhold til hverandre og til verden utenfor. Det var interessant å lese om den tids forståelse av Røde Khmer og dets terrorregime både sett fra London, fra flyktningeleire langs grensen og inne i jungelen. Litt mindre interessant var det å lese om det kulturradikale miljøet i London. Det skjer ikke noe særlig og vi får heller ikke følelsen av at noen av karakterene utvikler seg gjennom historien.

Det var en grei bok å lese, men kom ikke opp mot hennes siste, "The Dark Flood Rises"

Merce Rodoreda: Diamantplassen

Denne boka var også en del av spaniaprosjektet mitt og jeg ble anbefalt den av en bibliotekar på Stavanger bibliotek, ellers hadde den garantert ikke funnet veien hjem til meg. En tynn liten flis av en pocketbok utgitt for første gang på norsk i 1984 og så i 2009 i bokserien Forfatterens forfatter, anbefalt av Brit Bildøen.
Romanen utspiller seg i Barcelona før, under og etter den spanske borgerkrigen, men den er likevel ikke først og fremst en bok om borgerkrigen. Bokens hovedperson og forteller er den unge piken Natalie som snakker med sin litt naive og godtroende stemme. Vi følger henne gjennom en (altfor?) kort ungdomstid, hun møter den fremfusende møbelsnekkeren Quimet som vil og får gifte seg med henne - selv er hun mange ganger usikker på om hun heller burde valgt den mer forsagte Pere.
Quimet og Natalie får to barn og livet med den svært dominerende Quimet blir ikke lett, særlig når det er Natalie som må ta seg av den etterhvert kolossale mengden duer som Quimet avler opp.
Så reiser Quimet og de fleste kameratene hans for å kjempe i borgerkrigen, og om livet med Quimet ikke var lett er det svært mye vanskeligere uten en forsørger. Den vesle familien har ingen oppsparte midler å tære på. og det er ikke lenge før de sulter. De må gjennom skuffelser og fornedrelser og Natalie går så langt at hun planlegger å ta livet av seg selv og barna. En uventet hendelse redder henne opp fra dypet og hun vender tilbake til en slags tilværelse igjen. Men fattigdommen og sulten har satt dype spor, også psykisk og det er bare såvidt vi øyner et håp.
Boka er skrevet i et nokså naivt og enkelt språk der små skildringer fra dagliglivet får stor plass. Men nettopp dette synes jeg er dens styrke, for vi aner hele tiden et bakteppe av 30/40-tallets Spania med enorme klasseforskjeller, overtro, uvitenhet, mannssjåvinisme og kvinneundertrykking og all den brutaliteten som den borgerkrigen førte med seg bak alle de små hendelsene som Natalie forteller om. Resultatet har blitt en stor liten roman om noen av de små¨skjebnene i borgerkrigen.
Og så et lite hjertesukk tilslutt. Bokhandlerne og media fokuserer hele tiden på nye bøker og store hauger av bestselgere blir lagt ut hele tiden. Så blir det meste solgt ut etter bare et par år på Mammutsalget. Det er svært vanskelig å oppdage bøker som har ligget for lavt for radaren, selv om de kan være svært gode. Hadde det ikke vært for Brit Bildøen som trakk frem boka igjen i 2009, og for bibliotekaren som hadde lest den og anbefalt den ville den aldri ha funne veien hjem til meg. Hurra for bibliotekene og for enkelte "smale" forlagsprosjekter som kan få perlene frem i lyset igjen!

P2-lytternes romanpris 2018

De siste årene har jeg prøvd å lese alle finalistene til P2-lytternes romanpris før programmet starter. Noen ganger har flere av bøkene vært tunge å komme igjennom, blant annet fordi de ikke traff meg. Men i år ble dette noen gode lesestunder. Jeg syntes alle bøkene hadde noe for seg, hver på sin måte og hadde fortjent å vinne. Jeg har skrevet om alle sammen i bloggen. Dessverre var ikke Lars Saabye Christensens "Byens spor. Maj" blant finalistene og den synes jeg er best av de 2018-bøkene jeg har lest. Jeg kan nesten ikke forså at den ikke slapp igjennom.

Av de seks finalistene holdt jeg personlig en knapp på "Det er lenge til skumring", boken med tema fra Sapmi i en oppdiktet, nær fremtid, først med etnisk rensning av samene, så oppreisning og dannelsen av en samisk stat og de konfliktene det medfører. Ikke fordi jeg syntes boken var feilfri - språket kunne av og til være unødig tungt og noe av handlingen var kanskje litt oppkonstruert. Men dette var et svært originalt prosjekt som utfordrer våre forestillinger om fredelige og tolerante nordmenn, uten å på noen måte forherlige samefolket heller. Og jeg syntes prosjektet landet stødig på beina. Fortellingen grep meg, og jeg syntes også stort sett at språket var levende og av og til neste poetisk, spesielt i naturskildringene. Dessverre traff ikke denne boken juryen like godt og den ble stemt ut i første omgang.

Når det er sagt synes jeg likevel at "Rød mann, sort mann" av Kim Leine virkelig fortjente prisen. Det var ellers mange gode diskusjoner, og noen gode porsjoner uenighet også. Det er viktig at deltakerne i juryen er tydelige på hva de mener om bøkene, både positivt og negativt og at de tør å gå imot flertallet. Alt dette synes jeg ble godt ivaretatt.

Jeg gleder meg til prisen for 2019 og håper jeg klarer å være så godt forberedt som i år.

Anna Burns: Milkman

Denne boka vant Man Booker-prisen i 2018 - prisen for beste engelskspråklige bok. Jeg plukket den med meg på en Englandstur i fjor, litt tilfeldig kanskje. Jeg visste ikke så mye om den bortsett fra at den hadde fått den prisen. Når jeg hadde lest noen sider dukket det opp personer som "eldest sister",  "maybe-boyfriend", "third brother-in-law" som fikk meg til å lure på hvor handlingen var fra,  Kina? eller?  Jeg måtte google litt for å finne ut hva dette egentlig gikk i.

Handlingen er fra Nord-Irland på åttitallet, de årene som britene kalte for "The troubles". Ingen personer eller steder i boka har navn. Alle personene har generiske navn som de jeg nevnte ovenfor. Hovedpersonen selv er "middle sister", hun har tre eldre søstre som er gift, og tre "wee sisters" som alle tre er små, intelligente og fryktløse.  Stedet de bor på skal ha sterke likhetspunkter med en bydel i Belfast. Så er det folk fra "the other side of the water" (engelskmenn), fra "the other side of the road" (protestanter), renouncers (IRA), paramilitære osv. Dette fortellergrepet gjør bidrar til å skape et inntrykk av at folk har gått i dekning, at de ligger lavt i terrenget, og er nokså spesielt, men jeg synes det er vellykket.

Det er et samfunn med svært snevre rammer. Det er regler og forventninger for alt, ikke minst for kvinnene - hva man kan kalle barna sine, hvem man kan snakke med, hvordan man kler seg. Middle sister liker å lese, særlig eldre romaner (underforstått bøker som ikke omhandler konfliktområdene og tabuene som hun er vant til) Og ikke nok om det - hun liker å lese mens hun er ute å går. Dette vekker reaksjoner fra miljøet for det er annerledes, og hva kan ikke annerledeshet føre med seg?
Så dukker Milkman opp. Han er ikke egentlig melkemann men kjører rundt i en bil som ligner på en melkebil. Milkman nærmest stalker henne gjennom hele boka, men vi vet at han blir drept, det hører vi på første side i boka. Og så tilhører han de paramilitære.
Middle sister synes Milkman er uhyggelig og hun gjør hva hun kan for å holde ham på avstand. I stedet for å gå og lese løper hun turer sammen med tredje-svoger. Og så har hun "maybe boyfriend" som hun  har et nesten fast forhold til - fast nok til at de har sex men ikke så fast at hun kan fortelle moren om det. For det vil være jevngodt med forlovelse og bryllup og det er hun ikke klar for. Moren på sin side vil ha henne gift jo før jo heller - hun er jo 18 år! Og det gjør det ikke lettere for henne at ryktene om at hun har et forhold til Milkman forfølger henne.
Vi følger Middle sister gjennom noen uker der spenningen tårner seg opp for henne - Milkman's lett fordekte trusler mot kjæresten, alle som mistenker henne for å stå i med Milkman og da en forskrudd ungjente forsøker å forgifte henne.
Boken var litt tung å lese på engelsk, og det oppleves også tungt å følge med på ferden i et samfunn så til de grader preget av gjensidige fordommer, selvpålagt sensur og frykt. Alle personene i boka har offer for drap og terror i familien og det oppleves som klaustrofobisk for meg som leser, men det er samtidig det som fascinerer ved boka. Så er det også en god porsjon humor, særlig galgenhumor men også andre pussigheter. Som når fransklæreren på kveldsskolen nærmest tvinger elevene til å oppdage at himmelen har mange andre farger enn blå. Det blir litt utenfor komfortsonen, og dermed skummelt.
En original og tankevekkende fortelling fra et samfunn nesten lagt i lenker av konflikter mellom grupper. Selv om den av og til var tung å lese synes jeg den var nesten genial. Når kommer den på norsk? Jeg finner ikke noe informasjon om det på nettet.

Dolores Redondo: Knoklenes arv

Dette er en av mine "Bli kjent med Spania"-bøker. Det er den andre i krimserien med Amaia Salazar som etterforsker og foregår i Navarra, i hjertet av Baskerland. Og baskisk språk, kultur, matvaner og tradisjoner er med oss hele tiden. Som i den forrige boken møter vi gamle sagn, myter og overtro. Amaia blir bedt om å etterforske noen tilfeller av skjending av kirker der gamle knokler etter døde spebarn har vært benyttet.
Samtidig har Amaia blitt tilkalt som vitne i en rettsak der tiltalte begår selvmord før selve rettsaken starter, men etterlater seg en beskjed til Amaia med ordet "Tarttalo".

Det viser seg snart at den andre saken har klare likhetspunkter med flere andre drapssaker i delstaten og i alle sakene forekommer ordet "Tarttalo", gjerningsmannen tar livet sitt og liket har fått fjernet en arm etter sin død. Står drapsmennene i ledtog med hverandre? Eller er det en uhyggelig "mesterhjerne" bak forbrytelsene?

Også i denne boken blir Amaias barndomsbygd sentrum for begivenhetene. Hun reiser dit med sin ektemann James og den nyfødte sønnen Ibai. De får bor hos Amaias tante Engrasi.

Gjennom oppklaringen av de to sakene slites Amaia mellom karrieren sin og sitt ønske om å gi sønnen den perfekte barndommen som hun selv aldri fikk, hun som vokste opp med moren Rosario som var schizofren og flere ganger truet henne på livet. Jeg synes det er interessant å lese om hvordan disse problemstillingene beskrives i en spansk bok, kjenner både forskjeller og likhetspunkter.

Intrigen i boka blir mer og mer grotesk og nærmer seg også mer og mer Amaia selv og hennes familie. Av og til synes jeg det tipper over, både når det gjelder troverdighet og når det gjelder flørting med overtro og folklore. Men jeg leser ivrig videre likevel, for det er tross alt ganske spennende å finne ut hva som egentlig ligger bak. Amaia selv har en svært dominerende lederstil i jobben som etterforskningsleder og mye av den samme stilen har hun også overfor sin elskelige ektemann (en helgen, spør du meg) men hun er vel egentlig god på bunnen.

Plusspoeng for å vise oss det baskiske samfunnet og for alle de vakre skildringene av den barske naturen i skogene i Navarra og for en tøff og kompromissløs kvinnelig etterforsker. Minuspoeng for å gjøre den baskiske kulturen litt for mye til folklore og overtro, og for å knytte for mye av intrigene til Amaias egen historie.

Det er tre bøker i serien. Jeg kommer nok til å lese den tredje en gang jeg er i humør til mer krim.

Lars Saabye Christensen: Byens spor. Maj

For noen dager siden flyttet jeg inn i Gørbitz gate på Fagerborg, hos Maj Kristoffersen, Jesper og Stine og har fulgt familien gjennom er år, fra 1956 til 1957. Men nå må kjeg flytte ut igjen, for jeg er dessverre ferdig med boken.

Egentlig synes jeg dette først og fremst er Jesper sin bok, selv om Maj også er svært sentral. Jesper går på realskolen og klarer seg godt. Han lever fortsatt for musikken og får undervisning av Enzo Zanetti. En dag blir han plassert på håndballaget, og som den idrettsvegrer han er slipper han inn mange mål inntil han gjør drømmeredningen som berger seieren men ødelegger høyrehånden hans. Vil han kunne spille igjen? Og blir han bra igjen til han skal spille Kjempeviseslåtten på skolens 17.maiarrangement?

Han og Trude begynner å bli et par. Hjemme synes han moren blander seg for mye inn  i livet hans, selv om han er veldig glad i henne og i Stine. Stine som går mye for seg selv og som har en liten talefeil. Jesper kommer rett som det er opp i vanskelige situasjoner, bl.a. fordi han er veldig rett frem og sier det han føler for i øyeblikket og ikke alltid det som er lurt å si.

Maj klarer å holde den lille familien sammen selv om det er krevende å være alenemor etter at Ewald døde så altfor tidlig. Hun får seg sekretærjobb i DekRek der Ewald hadde jobbet som tegner og klarer seg riktig bra i jobben, kreativ og samvittighetsfull som hun er. Men det er likevel tungt å være alene og det begynner å bli mange år siden hun hadde en mann. Men Maj behøver kanskje ikke være alene, finnes det håp om en ny vår for henne? Det viser seg at de valgene hun tar får utilsiktede men dramatiske følger for henne selv og for mange av hennes nærmeste.

Jespers barndomskamerat Jostein vantrives med å jobbe i farens slakteri og avreagerer bl.a. med å slippe løs en stor gris. Det får han juling for av sin svært brutale far. Jostein går jo ikke på skolen, men en gang sniker han seg inn på en av klassefestene som Jesper blir invitert med på og treffer såvidt den livstrøtte og deprimerte Elisabeth. Dette blir et vendepunkt for Jostein og han får seg en annen og mer interessant jobb.

Jesper har skaffet seg en pakke kondomer, men det blir bare "nesten" med Trude og ham. Så møter han en annen og mer framfusende jente på en sommertur til Hurdalen og han får sin seksuelle debut, men med mye farlig på slep.

Det skjer mye med våre venner sommeren 1957 og når skolen starter opp igjen er ingenting som før. Jeg er lei meg for at boka er ferdig og venter i spenning på neste bok. Jeg likte godt den første boka, Maj og Edwall, men denne gjorde et dypere inntrykk på meg og jeg ble rett og slett så glad i menneskene som bebor den at jeg savner dem nå når jeg har lest den ut.

Jeg har bodd i Oslo i endel år, på åtti- og nittitallet og det gjør nok at jeg kjenner meg godt igjen. Det betyr nok også endel at jeg er gammel nok til å huske litt fra femtitallet som boka handler om, men dette blir likevel bare bortforklaringer. Lars Saaby Christensen har rett og slett skrevet en svært god roman igjen.

Tove Jansson: Sommerboken

Dette er boken du skal lese noen kapitler i når det er lenge til sommeren, eller når det er sommer og du har lyst til å ta vare på følelsen eller når det er vår og sommeren er rett rundt hjørnet. Jeg har hatt den liggende på nattbordet og tatt små biter av den gjennom nesten ett år.

Sophia og farmoren tilbringer sommeren på en øy i den vakre finske skjærgården. Noen ganger er pappaen der også, men det virker som han jobber i byen og bare reiser ut noen helger. Sophias aler er ubestemt, men jeg kan tenke meg 5-6 år, hun går ikke på skolen.

En gang leter de etter gebisset til farmor. En annet gang er det et fantastisk måneskinn om natten når Sophia våkner. Så er det spøkelseskogen. Et kort kommer fra Venezia som setter fantasien i sving. Det er havblikk og en annen gang er det kraftig uvær. Båtturer og soppturer og jeg vet ikke hva. Sophia lever sitt lille liv, og det gjør farmoren også, hun blander seg ikke så ofte opp i leken selv om det også skjer. Forholdet mellom den skildres på en varm og vakker måte, vi aner store mengder av litt tilbakeholden kjærlighet men av og til også behov for litt avstand.

Jeg vet ikke om det er Tove Janssons stemme vi hører i farmoren eller i Sophia eller kanskje litt i begge deler?

Les den! Jeg er ferdig med den nå, men den skal tilbake i bokhylla selv om jeg resirkulerer de fleste bøkene som kommer inn i huset.