Colum Mc Cann: Transatlantic

Jeg kom over boken «Thirteen ways of looking» av samme forfatter for et par år siden. Jeg likte den veldig godt, og i fjor fant jeg "Danseren" av Colum Mc Cann i bokbyen i Fjærland, en biografisk roman om Rudolf Nurejev. Mc Cann klatrer stadig høyere oppover på min liste over forfattere jeg liker, og nå har jeg lest Transatlantic. Det er en samling noveller/fortellinger/kortromaner som er bygd rundt et tema og som er mer eller mindre løselig bundet til hverandre.

Forbindelsen mellom Europa, nærmere bestemt Irland og Nord Amerika er ryggraden i boka som godt kan kalles en roman. Noen av historien bygger på virkelige hendelser og personer. Den første er om de to pilotene Brown og Alcock som fløy over Atlanterhavet i 1919 i et ombygd bombefly. Deres hasardiøse reise var en bragd som dessverre ble overskygget av Charles Lindbergh åtte år senere. Flyturen gikk fra Newfoundland til Cork i Irland og vi føler med de to brave pilotene der de kjemper med og mot naturkreftene med svært lite instrumenter og innpakket i så varme klær som mulig. At de i det hele tatt overlevde....

Den svarte amerikaneren Fredrik Douglass kommer til Dublin på en foredragsturne i 1845/46, tyve år før slaveriet ble avskaffet i USA. Han har fått leve som en fri mann en stund, men lever hele tiden med faren for at han eller hans kone eller barn kan bli kidnappet og ført til slaveri igjen.

Vi følger også den pensjonerte amerikanske senatoren George Mitchell som deltar i forhandlingene om fredsavtalen i NordIrland i 1998.

Rundt disse historiske personene spinnes fortellingen om tjenestejenta Lily Duggan i huset der fredrik Douglass er innlosjert i Dublin, hennes reise til USA og hennes etterkommere som vi følger fra mor til datter til datterdatter og som har forskjellige relasjoner til de autentiske personene i boka.

Colum Mc Cann skriver på en måte som gjør at jeg blir glad i menneskene i universet hans. Lilly og hennes etterkommere - journalisten Emily, fotografen Lottie og hennes datter Hannah som mister sin eneste sønn Tomas i et formålsløst attentat. Likevel ble jeg nesten mest fascinert av flyturen til Brown og Alcock, hvor kaldt og vått det var, hvor avsindig risikabelt det var og hvilken betydning det hadde for dem å bruke en krigsmaskin til en fullstendig fredelig oppgave.

Jeg liker språket til Mc Cann og hvordan han klarer å bygge opp en stemning rundt personene sine. Dette blir nok ikke den siste av bøkene hans jeg leser.

Dolores Redondo: Offergaven

Når jeg er så ofte i Spania syns jeg at jeg må lese noen spanske forfattere, og jeg manglet den siste i Dolores Redondos trilogi med inspektør Amaia Salazar i hovedrollen. Det viser seg at kriminalintrigene i disse tre bøkene har en viss sammenheng. 

Denne her syntes jeg var i overkant grotesk siden det dreier seg om rituelle barnedrap. I likhet med de foregående bøkene er denne boken  full av baskiske myter og folketro. Familien til Amaia er (litt for) sterkt inne i bildet. Forfatteren maler med bred pensel, ikke minst når det gjelder hovedpersonens erotiske liv. 

Forbrytelsene er svært så groteske, men jeg klarer å distansere meg såpass fra dette til at jeg blir drevet med i historien, for jeg må jo vite hvordan det går. Nå syntes jeg avsløringen av en av forbryterne var litt for opplagt, det var lagt ut litt for mange føringer synes jeg. 

Det som trekker opp er i grunnen at det er interessant å lese om livet i de baskiske provinsene i Nordspania som virker svært så forskjellig fra Costa del Sol. Det er frost og snø om vinteren, ufremkommelige veier, dype skoger og fossende elver. Myter og folklore fra en helt annen folketradisjon er også artig å lese om. Men rituelle drap har jeg fått nok av for en stund.

Gyrdir Eliasson: Ved Sandelva

Denne boka dukket opp på et boksalg i Oslo i september i fjor. Og etter at vi besøkte Island i fjor sommer var jeg litt gira på Islandsk litteratur, så den fikk være med hjem. Forfatteren har også fått Nordisk råds litteraturpris for en novellesamling i 2011.

Dette er en roman på 125 sider om en kunstmaler som har slått seg ned i en campingvogn i skogen for å leve og male i naturen. Han lever nesten som en eneboer, men er ikke helt alene. Det er noen flere vogner i området og et hvitt hus bor skogvokteren. Han kaller det for selvvalgt eksil.

Dagene går med til streifturer rundt i skogen og langs Sandelva. Fiskestangen er av og til med. Noen ganger maler han når han er ute på tur, men han maler også i og utenfor campingvognen.

Vi aner en av Islands allestedsnærværende vulkaner et sted i bakgrunnen. Mannen treffer på en kvinne i skogen ved et par anledninger, og hun dukker ofte opp i tankene hans. Hun holder til i skogvokterens hus, er fra Østeuropa et sted.

Mannen har vært gift og har to voksne barn, sønnen som han har litt kontakt med og datteren som han aldri hører fra.

En mann dukker opp i en fin bil, maleren synes han opptrer svært arrogant, det er en som har kjøpt en del bilder av ham tidligere og nå vil kjøpe noe av det han har holdt på med i skogen. Men han avviser kjøperen, ser hans selvsikre mine og hans velfylte pengepung, betrakter besøket nærmest som et overtramp.

Kvinnen ser han ikke noe til lengre. Det viser seg at hun har vært kokke for et arbeidslag som er ferdig for sesongen.

Det går mot høst, og campingsesongen går mot slutten. Det ser det også til at det gjør for maleren. Han går og legger seg og det virker som han er ferdig med noe som han har villet utrette før han forlater oss og verden.

Dette er en vakker bok, en vemodig bok men ikke først og fremst en trist bok. Det er en fortelling om et menneske som nesten går i ett med naturen og frivillig lar seg oppsluke av den. Språket er vakkert og poetisk. Det frister å lese mer av ham.

Dette er ikke en bok som sikter mot de høyeste bestselgerstablene og jeg er så takknemlig for at vi har forlag i Norge som gir oss mulighet til å lese slike bøker.

Mikhail Bulgakov: En ung leges opptegnelser

Forfatteren av "Mesteren og Margarita" var utdannet lege og ble utstasjonert på den russiske landsbygda i 1916 - rett fra skolebenken, uten praktisk erfaring. Han skrev senere ni noveller basert på sine erfaringer som ble trykt i noen tidsskrifter. Disse ble først utgitt som bok i 1963 i Sovjetunionen etter hans død.

Jeg kom over denne lille boken på et boksalg i Oslo i fjor høst. "Mesteren og Margarita" har jeg kjempet meg igjennom. En storartet bok men ikke av de mest lettleste. Senere så jeg den helt fantastiske russiske TV-serien over boken. Det var en åpenbaring og det kan hende jeg vil lese boken om igjen.

Jeg var nok inspirert av dette da jeg plukket fram denne vesle boka fra utsalgsdiskene. Dette er en jo helt annen type bok, men den er absolutt verdt å lese. Det er mye fin humor og ikke så rent lite selvironi over den unge legen i Bulgakovs beskrivelser av liv, sykdom og død på landet. Fattigdom, overtro, trofaste og troløse medarbeidere og mye varme og omtanke for pasienter, kollegaer og andre medmennesker. Boka burde vært pensum for dagens medisinerstudenter!!

Så bra at vi har forlag i Norge som ser litt lenger enn til de meterhøye bestselgerhaugene og gjør bøker som dette tilgjengelige for oss!

Morten Bjerga: Fyrtårnet

Dette var Morten Bjergas debutroman. Jeg har lest hans roman om en av sine forfedre, jeg tror det var tippoldefaren og den gjorde et kraftig inntrykk på meg så jeg tenkte å prøve en av hans andre bøker.

Denne boken handler om en prest som har kommet på kant med prestetilværelsen og samler tolv personer til et års opphold på et ensomt fyr iutenfor Jæren som de skal tilbringe med samtaler, meditasjon og bønn. Det er en svært broket forsamling, alt fra to somaliske asylsøkere via fiskere til en sliten  Hells Angels-aktivist.

I begynnelsen går dette veldig bra, de har avtale om forsyninger fra land og lever i fred og fordragelighet og har interessante diskusjoner.  Men så oppstår det en konflikt med samfunnet på land som jeg oppfatter har sin bakgrunn i de somaliske flyktningene. Det skjer en voldelig handling, og etter det blir konflikten gradvis mer tilspisset. Flere og flere dør, både av våpenbruk og andre dramatiske hendelser. Til slutt sitter bare presten igjen. Og skriver.

Dette kunne ha vært en god ide, det er mye symbolikk i plottet med presten og de tolv disiplene og mange av spørmålene presten stiller seg knyttet opp mot hendelser fra Bibelen er tankevekkende og interessante, men når folk begynner å bli drept blir det for stor avstand mellom disse voldelige hendelsene og presten sine kommentarer. Jeg synes rett og slett at historien ikke henger sammen.

A.J.Kazinski: Den siste gode mann

Jeg leste nylig en annen roman av dette forfatterparet, og ble så begeistret at jeg ville prøve en til med en handling som ligger noen år foran "Drømmetyderens død". I jakten på de som utrydder de 36 gode menneskene treffer Niels Bentzon her astrofysikener Hannah Lund, han er fremdeles gift med Kathrine men vi aner at forholdet er på vei nedover.

Historien er bygd opp rundt en myte i den jødiske Talmud om at Gud skal ha plassert ut 36 gode mennesker i verden som beskytter oss alle. Underforstått at hvis disse dør er det ute med oss.  Det har forekommet en del merkelige dødsfall forskjellige plasser på kloden, felles for dem er at ofrene har noen merkelige tegn på ryggen som kan se ut som brennemerker som viser et tall på ulike tallspråk. Den itelienske etterforskeren Tommaso di Barbara har forsket på disse dødsfallene og de to siste kjente tilfellene hadde tallene 33 og 34 på ryggen.
Niels Bentzon er en av Københavnerpolitiets eksperter på forhandling i gisselsituasjoner og etter et nervepirrende gisseldrama mener hans sjef at han trenger andre oppgaver i en periode og han blir satt på denne saken om de drepte, gode menneskene som Interpol er varslet om. Niels går løs på saken og finner mer informasjon enn det di Barbara har funnet ut, og da han kommer i kontakt med Hannah Lund får de frem et system, et slags mønster som preger drapene og som peker ut både tid og sted for offer nummer 35 og 36 - ikke uventet er København adressen for et av dem.
Og gradvis nærmer de seg tid og sted for den neste forbrytelsen og har samtidig fått samlet inn mye informasjon om mange av de andre tilfellene som gjør det lettere å ringe inn de siste sannsynlige ofrene. Og det er her jeg synes historien tipper over i en slags kvasitriller og opprullingen av forbrytelsene blir noe helt annet som jeg ikke skal røpe her, men jeg synes ikke det fungerer. Jeg la rett og slett fra meg boka da jeg hadde seksti sider igjen, for ordens skyld skumleste jeg mot slutten for å se om det var noen lyspunkter ved oppklaringen, og det syntes jeg ikke det var. Og ikke syntes jeg det hjalp å blande inn elementer fra "Nær døden-opplevelser" heller. Det hadde kanskje vært nok om de hadde nøyd seg med det.

Tor Åge Bringsværd: Djengis Khan

Denne boken ble først utgitt i 1987 og er en slags oppfølger til "Barndommens måne" som jeg nylig har lest. De utgjør nr. 1 og 2 i "Gobi-serien" og denne boka ble nominert til Nordisk råds litteraturpris. Jeg begriper ikke hvorfor jeg ikke leste dem når de kom ut, jeg hadde kanskje en oppfatning av at det var en slags science fiction. Man kan kanskje se på det som en slags omvendt science fiction, bare at vi ser tilbake i tid, og på en måte befinner vi oss i et annet univers.
Wolfgang fra Godesberg som startet sin barndom i barne-korstogene og ble en omreisende gjøgler har nå slått seg ned i byen Jiayuguan der han skjuler seg for sine fiender hos den vakre Tiao Ch'an som livnærer seg på prostitusjon. Vi vet ikke helt hvorfor han er forfulgt, men det kommer noen tråder helt på slutten av boka, og jeg vet jo det er flere bøker i Gobi-serien......
Også i denne boken tilbringer Wolfgang tiden med å skrive ned en beretning på silkeruller, og denne gangen skriver han beretningen om den mongolske gutten Temujins vei fra sin oppvekst i en liten yurt til å bli den mektige Djengis Khan, hersker over det meste av Asia og deler av Europa. Det er dette som er handlingen i boka, og det er en handlingsmettet historie som blir rullet frem for oss, med stammefeider, bruderov, lojalitet og svik, først og fremst konflikter mellom de forskjellige stammene i det som nå er Mongolia men hele tiden lurer Cathay i bakgrunnen, Cathay som vel tilsvarer våre dagers Kina og som Temujin kommer til å legge under seg når han er blitt Djengis Khan.
Wolfgang skriver sin beretning på silkeruller, men han er også en gjøgler og skuespiller og noen ganger får vi Temujins historie fortalt i sketsjer spilt av ham selv og gjerne med Tiao Ch'an i noen av rollene, av og til også tenkte oppsetninger der noen av hans gamle reisevenner er med. Alt dette gjør at beretningen om Djengis Khans ungdomstid blir sprell levende og jeg opplever en slags tankebro over de 800 årene som har gått.
Samtidig får vi høre litt mer om Wolfgangs egne opplevelser, blant annet da han var gift med Miriam og bodde i Kiev. Når mongolene nærmet seg gikk innbyggerne i Kiev løs på jødene for å blidgjøre sin Gud - kanskje trodde de at det ville verne dem fra de ville hordene fra nordøst - kanskje  var det bare menneskenes iboende hang til å sparke nedover når de er truet. Miriam og faren hennes nektet å flykte, men Wolfgang dro videre.
Dette er en fantastisk roman og gir et strålende innblikk i en gamme kultur og historie. Jeg må lese de andre bøkene i Gobiserien, det er klart!