Colum Mc Cann: Transatlantic

Jeg kom over boken «Thirteen ways of looking» av samme forfatter for et par år siden. Jeg likte den veldig godt, og i fjor fant jeg "Danseren" av Colum Mc Cann i bokbyen i Fjærland, en biografisk roman om Rudolf Nurejev. Mc Cann klatrer stadig høyere oppover på min liste over forfattere jeg liker, og nå har jeg lest Transatlantic. Det er en samling noveller/fortellinger/kortromaner som er bygd rundt et tema og som er mer eller mindre løselig bundet til hverandre.

Forbindelsen mellom Europa, nærmere bestemt Irland og Nord Amerika er ryggraden i boka som godt kan kalles en roman. Noen av historien bygger på virkelige hendelser og personer. Den første er om de to pilotene Brown og Alcock som fløy over Atlanterhavet i 1919 i et ombygd bombefly. Deres hasardiøse reise var en bragd som dessverre ble overskygget av Charles Lindbergh åtte år senere. Flyturen gikk fra Newfoundland til Cork i Irland og vi føler med de to brave pilotene der de kjemper med og mot naturkreftene med svært lite instrumenter og innpakket i så varme klær som mulig. At de i det hele tatt overlevde....

Den svarte amerikaneren Fredrik Douglass kommer til Dublin på en foredragsturne i 1845/46, tyve år før slaveriet ble avskaffet i USA. Han har fått leve som en fri mann en stund, men lever hele tiden med faren for at han eller hans kone eller barn kan bli kidnappet og ført til slaveri igjen.

Vi følger også den pensjonerte amerikanske senatoren George Mitchell som deltar i forhandlingene om fredsavtalen i NordIrland i 1998.

Rundt disse historiske personene spinnes fortellingen om tjenestejenta Lily Duggan i huset der fredrik Douglass er innlosjert i Dublin, hennes reise til USA og hennes etterkommere som vi følger fra mor til datter til datterdatter og som har forskjellige relasjoner til de autentiske personene i boka.

Colum Mc Cann skriver på en måte som gjør at jeg blir glad i menneskene i universet hans. Lilly og hennes etterkommere - journalisten Emily, fotografen Lottie og hennes datter Hannah som mister sin eneste sønn Tomas i et formålsløst attentat. Likevel ble jeg nesten mest fascinert av flyturen til Brown og Alcock, hvor kaldt og vått det var, hvor avsindig risikabelt det var og hvilken betydning det hadde for dem å bruke en krigsmaskin til en fullstendig fredelig oppgave.

Jeg liker språket til Mc Cann og hvordan han klarer å bygge opp en stemning rundt personene sine. Dette blir nok ikke den siste av bøkene hans jeg leser.