Annie Ernaux: En lidenskap

Det virker som om Annie Ernaux' forfatterskap er ganske hett for tiden. Den nylig oversatte "Årene" får glitrende anmeldelser både her og der. Den var ikke ledig, og jeg reserverte denne lille kortromanen som ble utgitt på fransk i 1991.

Annie Ernaux skriver for det meste romaner som er selvbiografiske, dvs. de bygger i høy grad på egne erfaringer men er likevel litterære romaner. Ofte bruker hun sitt eget fornavn på hovedpersonen. I denne boka har bokas jeg-stemme ikke noe navn. Hovedpersonen forteller om sin lidenskap for en mann, en gidt mann, en utlending som arbeider i Paris som av og til reiser tilbake til sitt hjemland i Østeuropa et sted. 

Det er den altoppslukende lidenskapen hun skriver om, der hele hennes tilværelse dreier seg om hennes forhold til ham, hun lengter etter deres korte elskovsmøter, hun venter på at han skal ringe henne, hun tenker på hva hun skal ha på seg, hun leser om landet hans, han blir omdreiningspunktet i livet hennes.  

Pussig nok faller tankene mine på et par av bøkene til Elena Ferrante, som også beskriver besettelse på en intens måte. Men Ferrante ser  besettelsen utenfra, hun sørger for at vi blir vitne til den, mens Ernaux gir oss et nokså direkte innblikk i besettelsen. For meg blir dette først og fremst en bok om en besettelse, en nokså usunn og selvdestruktiv besettelse, selv om forfatteren ikke beskriver den direkte slik. Det er godt og intenst, men jeg kjenner likevel litt for mye avstand til at jeg lengter etter neste bok. Det kan likevel hende at jeg går løs på "Årene".

Katrine Marie Guldager: Bjørnen

Jeg liker å finne bøker når jeg er i utlandet. I juni var vi en liten tur i Danmark, og det er mye dansk litteratur som ikke blir oversatt til norsk og heller ikke finner veien til verken bokhandlere eller bibliotek her hjemme. Denne så lovende ut.

Sist jeg var i Danmark kjøpte jeg en fin liten novellesamling av Guldager som alle hadde handling fra København. Dette er en roman om en kvinne, Vibse, som er over livets middagshøyde og ikke helt i takt med tilværelsen. Hun kjører opp til familiens hytte i et nokså øde område i Sverige (hvor??) for å være alene. Men det blir snøstorm, strømmen går og det er slett ikke så greit å være alene. Og er hun alene?

Katrine Marie Guldager har en nokså minimalistisk skrivemåte. Det er ikke mange overflødige ord. Men hun klarer utmerket godt å formidle Vibses frustrasjoner, fortvilelse og etterhvert desperasjon - for dette begynner å gå på livet løs, og vi tror på det! Hun står ikke i fare for å tørste ihjel,  men sult og kulde blir større og større trusler. Og så er det bjørnen, da.....

Jeg har lese Helle Helle sin roman om de to som går seg vill i en dansk skog og får betydelige problemer om de ikke akkurat er døden nær. Og den trodde jeg på. Her er Vibse alene i de dype svenske skogene med frost og kulde og store avstander, for ikke å snakke om de indre frostskadene hun nylig har fått, både på jobben og privat. Det er ypperlig beskrevet, og svært troverdig.

I løpet av de 172 sidene (og sidene er små) blir vi svært så godt kjent med Vibse og danner oss også et levende bilde av det kalde og ulendte terrenget og av alle de håpløse aktivitetene for å skaffe mat og brensel.  Det er glimrende gjort!!

Susan Hill: The comforts of home

Jeg er alltid nysgjerring på nye krimforfattere. Denne kjøpte jeg i Glasgow i januar da jeg var på festival. Temaet virket lovende - DC Simon Serrailler, seriens hovedperson har et rekonvalesensopphold på en den skotske øya Taransay. Så skjer det et drap og pga ressursmangel blir han engasjert. 

Boka fikk gode anmeldelser og hva kan slå en god krim på en (nesten) øde øy? Det var mye bra her - vi følger Simon i de dramatiske dagene på sykehuset og i perioden når han begynner å vende seg til det barske livet på Ytre Hebridene i all slags vær, blir kjent med lokalbefolkingen og får besøk av sin unge nevø som ikke vet opp/ned på livet sitt.

Samtidig følger vi flere  andre parallelle handlinger, det er trillingsøsteren og trebarnsmoren Cat og hennes kjæreste som er Simon sin sjef, det er deres far Richard som prøver å leve det gode liv i Provence og det er Marion Still, mor til Kimberley HStill som forsvant sporløst for fem år siden og som gjør hva hun kan for å få politiet til å gjenoppta saken. 

Obduksjonen av den drepte på Taransay gir et svært overraskende resultat. Ikke så lang tid etter blir Simon fritatt for videre etterforskning da et permanent team fra fastlandet er satt på saken. Men Simon finner den sannsynlige løsningen like før han forlater øya.

Alle disse parallelle historiene blir godt fortalt og jeg er spent på hvordan de vil flette seg sammen. Så blir også Simon satt på nok et uoffisielt oppdrag, nemlig å se på den gamle forsvinningssaken. Det blir dette han kommer til å jobbe videre med gjennom resten av boka. Og her synes jeg boka begynner å tape seg. Det viser seg at de forskjellige historiene til søsteren og faren egentlig ikke har noen betydning for saken, de er bare med for å fortelle mer om privatlivet til Simon Serrailler.  Jeg synes generelt ikke at privatlivet til etterforskerne bør ha for mye plass i en kriminalroman - og her er det en klar svakhet. Disse historiene er ikke interessante nok til å forsvare en såpass stor plass i boka, det blir bare unødig fyllmasse. Og når det gjelder selv oppklaringen av Kimberleys forsvinning fader den på en måte ut, uten at vi får noe særlig informasjon om hvordan det går med den mistenkte.

Dette var skuffende og frister ikke til mer lesing om Simon Serrailler og hans familie.  

Sayaka Murata: Døgnåpent

En liten  bok på 157 sider om den 36-årige Keiko som jobber i en døgnåpen kiosk i Tokyo. Og ikke bare jobber hun i kiosk, hun er ikke engang fast ansatt men jobber på timebasis. Og det har hun gjort i 18 år.

Keiko er ikke som andre. Som barn var det flere episoder der hun hadde en sterkt avvikende adferd fordi hun misforsto eller overtolket signaler fra jevnaldrende eller fra voksne. Uten at jeg har så mye greie på det oppfatter det som en form for autisme eller kanskje Asberger. Hun klarte seg på et vis gjennom skoleårene og på universitetet, men hadde svært vanskelig for å få seg arbeid. Inntil kioskjobben dukket opp.

Keiko går inn for kioskarbeidet med liv og lyst. Hun lærer seg alle detaljene prikkfritt, hvilke varer det trengs mye av i godt vær og hvilke som er populære i regnvær, når det må fylles på varer, presentasjon av salgskampanjer osv.. Hun har lært seg den perfekte opptreden i en døgnkiosk, både mot kunder og mot kolleger, i alle fall når ikke det blir for personlig. Hun er i jevnt godt humør og kiosken er blitt en del av henne - hun hører lydene av den selv i søvne.

En samling gamle klassevenninner får øynene hennes opp for at hun kanskje må gjøre noen forandringer i livet sitt, for hun blir stadig konfrontert med hvorfor hun ikke har fast jobb. Eller kjæreste. Eller mann. Eller barn. Så når den tidligere ubrukelige kollegaen hennes, døgenikten Shiraha dukker opp får hun en idé. Men det faller ikke riktig ut som hun hadde tenkt seg og til slutt finner hun ut hvor hun egentlig hører hjemme.

Boken er kort og lettlest, men det er fine beskrivelser av det moderne arbeidslivet midt i millionbyen Tokyo. Det som vi ofte ser ned på som noe overfladisk, som vi foraktelig kaller Fast Food fremstår plutselig som et vesentlig element i det moderne samfunn. Det er også interessant når Keiko beskriver hvordan hun tilpasser språk og klesdrakt til andres forventninger, og helt tydelig er tilfreds med det, ja dette er faktisk svært viktig for hennes personlige trygghet.

Jeg reagerer jo først veldig på Shiharas fremtoning - ikke bare lar han Keiko forsørge seg samtidig som han kommer med det ene nedsettende kommentaren etter den andre om hennes utseende, han tillater seg også å ha et slags filosofisk forsvar for sin egen latskap. Men så forstår jeg at dette betyr overhodet ikke noe for henne - det som er viktig for henne er å ha kontroll over livet sitt. Og det får hun jo på slutten, på sin måte.

Karin Smirnoff: Vi for upp med mor

I boka "Jag for ner til bror" reiser Jana Kimmo til sin tvillingbror i den norrlandske småbyen Smalånger og ender opp med å redde han fra å gå under i alkoholisme. Samtidig jobber de seg igjennom minnene fra sin vanskelige oppvekst med en brutal og ondsinnet far som også var overgriper og en mor som ikke blandet seg inn.

Nå er mor Siri Kimmo død, og på dødsleiet ber hun om å få bli begravet i byen Kukkujärvi i Norrbotten der hun har en gravplass og forteller også at hun eier et hus der oppe. Hun har også et brev til Maria halvsøsteren deres som hun ber dem om å overlevere.

Så Jana og Bror pakker bilen og kjører nordover med kisten og det hele. Småbyen Kukkujärvi er dominert av en læstadiansklignende sekt der kvinnene er underdanige og alt styres av pastoren for menigheten. De får bo hos slektningen Jussi Rahanni som selv har fjernet seg fra sekten. Men allerede etter første møte med menigheten blir Bror tiltrukket av det fanatiske, men tette miljøet og bestemmer seg for å bli en del av det.

I resten av boka anstrenger Jana seg for å få Bror på bedre tanker, hun prøver seg også på moren sitt hus der et par alkoholikere har flyttet inn og nekter å slippe henne til. Hun får til slutt jobb som lærer i forming og tegning og har en viss suksess med det, selv om ungene stort sett bare har lært å tegne Jesus. Jana sin "gamle" elsker John, spøker i det fjerne, men Jussi er nærmere og tryggere og god å ha. 

Jana og Bror treffes tross alt av og til og leser igjennom Siris brev til Maria. Siri fikk Maria etter at den daværende pastoren hadde misbrukt henne og hun ble fratatt barnet ved fødselen. Maria tok sitt eget liv, men det visste ikke Siri. Det fremgår mer og mer av det lange brevet at Siri var mest opptatt av Maria som ble tatt fra henne ved fødselen.  Dette er noe av det som Jana sliter mest med i livet sitt - at hun (og bror) ikke fikk ta del i morens kjærlighet.  

Forholdet mellom Siri og Maria er også en parallell til Janas forhold til Diana, Janas datter som ble tatt fra henne etter fødselen da var en jente på 16 år. Diana ønsker mer kontakt med moren - men Jana synes det er vanskelig. Det er jo først og fremst den lille babyen som hun savner og alle barneårene, det er ikke det samme å forholde seg til en nesten voksen dame.

Janas liv i Kukkujärvi må jo ta slutt en gang, og hun der tilbake i Smalånger der boka slutter med en skikkelig cliffhanger.

Jeg er veldig begeistret for disse to bøkene, og vet heldigvis at det er kommet ut en tredje. Den må jeg få tak i. Jeg liker meg svært godt i Janas selskap - det er noe uoppslitelig godt i henne trass i at hun gjør mange dumme valg i livet, og jeg vil helst ikke at boka skal ta slutt. Karin Smirnoff har en særegen skrivemåte. Det er korte setninger, et nesten minimalistisk språk. Hun bruker stor bokstav i starten på setningene og punktum etter, men aldri komma eller andre tegn. Alle navn skrives med små bokstaver og uten mellomrom og det finnes mange dialektuttrykk. Jeg synes det kler fortellingen - den holdes på en måte veldig, veldig ned på jorda.

Bridget Collins: The Binding

Denne boken lå i store hauger  blant nye pocketbøker i Waterstones-butikkene når jeg var i Glasgow i januar. Jeg går sjelden etter bestselgerne når jeg er på bokshopping, men syntes likevel den så lovende ut. "Gotisk" og Philip Pullman ble nevnt i samme åndedrag. Jeg elsket Pullmanns "Det gyldne kompasset" selv om jeg ikke har lest boka, bare sett filmen. Og selv om jeg leser lite fantasy, kan det jo være kjekt med litt gotisk?

Her blir vi med en gang trukket inn i et univers som ligner på vår egen verden, eller rettere sagt England på tidlig nittenhundretall. Fabrikker finnes, men ikke biler. Det meste av jordbruket er manuelt. Det er ingen kristen kultur, høytidene har andre navn som knyttes mer til årstider og kanskje til månefaser. Men det spesielle her er bøkenes rolle. Menneskene kan lese, men bøker brukes bare til å nedtegne folk sine plagsomme minner for å radere de fra hukommelsen. Denne geskjeften, kalt bokbinding (Binding) er betraktet som mystisk, kanskje litt farlig. Og det er mange tilfeller av sjarlataner og også tilfeller der folk blir presset til å  "bindes", hva med en godsherre som har tvunget tjenestejenta til seksuelle tjenester? Det finnes mennesker som går rundt nærmest som zombies etter å ha fått slettet for mye av hukommelsen sin.

Den unge Emmet Farmer er bokas hovedperson og er også fortelleren i to av bokas tre hoveddeler. Foreldrene er strevsomme bønder og han har selv en litt uklar lidelse som gjør han dårlig egnet til gårdsarbeid. Så blir han engasjer som lærling hos det litt "heksaktige" gamle bokbinderen Seredith. Hun er en seriøs utøver av yrket sitt og tar seg godt av Emmet på sin litt uvørne måte. Senere må han flytte til verkstedet til en yngre slektning av Seredith der det dukker opp en bok som inneholder noe av hans minner. En dramatisk hendelse gjør at boka havner i ovnen og brenner opp.

I andre del hører vi om Emmets barndom og ungdom hjemme på gården sammen med lillesøster Alta. Rikmannssønnen Lucian Darnay dukker opp og blir  en stadig gjest i huset, til Emmets store irritasjon - helt til en hendelse snur opp/ned på hans tilværelse. 

I den siste delen er vi tilbake i bokas "nåtid" og tar opp tråden der Emmets bok brant opp, og det er Lucian som forteller historien videre. Han treffer Emmet igjen som kan fortelle ham at det finnes en bok med Lucians navn på, noe han ikke er klar over. I festen av boka følger vi hans anstrengelser for å finne denne boka.  

Bridget Collins er flink til å beskrive den verden vi befinner oss i, enten det er landskapet på den engelske landsbygda, landsens kneiper, herregårder eller verksteder, og på den måten klarer hun å lage et univers som gjør det interessant å følge handlingen. Selve plottet er relativt enkelt, og hadde det ikke vært for all mystikken rundt folks minner og hvilken rolle de spiller for en personlighet hadde det sikkert blitt litt tynt, men jeg synes det er blitt en veldig bra roman av det.

Dette er forfatterens første voksenbok, hun har gitt ut flere fantasyromaner for ungdom. Det synes jeg  nok skinner igjennom, denne kunne kanskje også vært presentert som en ungdomsbok men har nok litt lite action til det. Men jeg synes den var like lesverdig likevel. Og bestselger er ikke noe kvalitetsstempel - verken i positiv eller i negativ forstand.

Alex Michaelides: The Silent Patient

Denne engelske kriminalromanen har vært rost opp i skyene i alle anmeldelsene jeg har lest. Alicia Berenson har drept sin ektemann Gabriel. Det er det liten tvil om, derimot er det ingen som forstår hvorfor, og hun har selv ikke sagt ett ord til noen etter at hun ble funnet ved siden av det blodige liket for seks år siden og nå er hun pasient ved en psykiatrisk institusjon.

Theo Faber er psykoterapeut og er nesten lidenskapelig opptatt av Alicia Berensons tilstand. Når det blir utlyst en stilling på klinikken søker han og får jobben. Han er overbevist om at han skal få henne til å snakke. Og det skjer gradvis en endring av Alicias oppførsel, ikke uten dramatikk, og ikke nødvendigvis til det bedre.

Theo har selv en forhistorie med en barndom  preget av vold fra hans brutale far. Psykologistudiene var en av hans veier for å prøve å kurere seg selv fra skadevirkningene.

Både Alicia og Gabriel var fremstående kunstnere, Gabriel fotograf og Alicia maler. Theo ser Alicias kunstneriske sider som en mulig vei inn til henne,  dels gjennom å vurdere bilder hun har malt og dels ved å la henne male selv. Han tar også kontakt med folk som Alicia og Gabriel hadde kontakt med for å finne ut mer av det som har skjedd. Dette gjør han tvert imot retningslinjer han har fått fra institusjonen ledelse, men han synes selv at det bringer ham videre.

Vi får samtidig et innblikk i Theos eget liv, hans gleder og utfordringer og hans varme følelser for Kathryn, hans ektefelle. Men det er mørke skyer i horisonten - Theo får gradvis inntrykk av at Kathy treffer en annen.  Samtidig får Theo dannet seg et bilde av forholdene før og rundt drapet.

Alicia har en dagbok som vi får bruddstykker av underveis. Det fremgår at Alicia ofte så en skikkelse utenfor huset deres i perioden før drapet, og dette blir også bekreftet i noen av de samtalene Theo har med personer som kjente henne.

Helt på slutten tar boka en helt ny vending, og det er her jeg ikke følger alle de positive omtalene boka har fått. Det viser seg at det meste vi har lest må sees på med hel andre øyne. Det er ikke noe galt med det, i og for seg, men måten dette er gjort på synes jeg bryter med forfatterens "kontrakt" med leseren. Noen synes kanskje dette er genialt, jeg synes ikke det fungerer godt nok til at det blir troverdig, og da faller det helt igjennom fra min side.