Gaute Heivoll: Forklaringen

I sin siste roman er Gaute Heivoll på Sørlandet, nærmere bestemt Kristiansand og han skriver om hendelser fra virkeligheten. Gaute Heivoll er virkelig på hjemmebane når han dikter liv i virkelige hendelser.

I november 1967 blir Eli på 15 år funnet knivstukket og død i et skogholt like utenfor sentrum, ikke så lenge etter hun og venninnen Kristin hadde følge hjem fra skolen. Byen er i sjokk. Men politiet får fort en ung mann i søkelyset. 21-årige Arne Isaksen er kjent fra politiet for voldsepisoder og "upassende oppførsel" overfor kvinner. Han blir regnet som tilbakestående. Under forhør tilstår Arne forbrytelsen. Han blir fengslet og saken regnes som oppklart.

Men det er noe som ikke helt stemmer i Arnes forklaring og jo nærmere de kommer inn i saken jo mer uforståelig blir det. Og så kommer det en annen tilståelse...

I boka følger vi etterforskningen nøye i beste kriminalromanånd, men samtidig får vi høre hva som foregår i tankene på flere av de involverte. Dette kan av og til være ganske forvirrende, for det er ikke alltid et logisk mønster i disse tankene og det førte i alle fall meg på villstrå flere ganger. Jeg så også flere mulige gjerningspersoner i menneskene rundt den stille og beskjedne Eli. 

Det viktigste ved boka er ikke hvem som gjorde denne ugjerningen, det er heller å beskrive hvor mye som kan befinne seg i menneskesinnet og hva slags følger det kan få. Faren for at politiet kan fremkalle falske tilståelser blir jo berørt i boka, men blir egentlig ikke gjort til et hovedpoeng, slike som jeg kanskje hadde forestilt meg det ut fra bokomtalelsene.

Dette er en god roman, men av bøkene jeg har lest av Heivoll er jeg nok mest glad i "Over det kinesiske hav", og denne kommer ikke helt opp der.

Ia Genberg: Detaljerna

Dette er en svensk roman, vinner av Augustpriset 2022 og bokvalget mitt var inspirert av en forfattersamtale på litteraturfestivalen på Lillehammer i år, 2023. Eller der det riktig å kalle dette en roman?  

I en slags oppvåkning fra sykdom og isolasjon under pandemien skriver Ia Genberg om møter med fire personer  som har betydd mye for bokas jeg-person gjennom livet. (Bokas jeg-person kan godt være forfatteren selv, men ikke nødvendigvis). Det er hennes tidligere samboer/kjæreste Johanna, den ustadige og stadig dramatiserende venninnen Niki, den chilenske sjarmerende men nokså egoistiske Alejandro og sist men ikke minst moren Birgitte som ble utsatt for et overgrep i ung alder og aldri kom helt over det.

Hver av disse personene får sitt eget avsnitt i boka der Ia Genberg forteller åpent om gleder og sorger, om hva de opplevde sammen, om konflikter og problemer, om hva de hadde felles, de gode stundene, de katastrofale. I det siste avsnittet om Birgitte skildrer hun moren med ømhet og overbærenhet, men like varmt beskriver hun forholdet til faren som var en trygg og omsorgsfull person hele livet hennes, også etter moren og faren ble skilt.

Underveis i lesingen spør jeg meg selv om hva det er disse personene har felles, hva er egentlig meningen med boka? Jeg har lest anmeldelser som påpeker at den er en inngående skildring av 90-tallet - det kan hende, men mitt 90-tall er det i alle fall ikke. Er alt dette selvopplevd - i beste autofiksjons ånd? Det aner jeg ikke, og jeg synes ikke det spiller noen rolle heller. Men når jeg nå har lest ut boka, og særlig etter det siste kapitlet føler jeg at boka (og jeg) har landet på en eller annen måte. Det er som om forfatteren har våknet til live igjen gjennom å betrakte et liv gjennom disse fire fortellingene.

Noen punkter som jeg finner interessante - de fire hovedpersonene har alle sammen personlighetstrekk som man godt kunne finne på å gi en eller annen diagnose, men bortsett fra Birgitte blir det aldri gjort noe forsøk på dette fra forfatterens side.  Jeg-personens biseksualitet kommer frem der det er naturlig men blir  ikke problematisert eller gjort noe vesen av. 

Alt i alt lander jeg på at dette likevel er en roman og en svært god en.

Tove Alsterdal: Rotvälta

En svensk krim der handlingen er lagt til et lite bygdesamfunn i Norrland. Politikvinnen Eira Sjödin er flyttet tilbake til hjembygden sin for å ta vare på sin mor med begynnende demens. 

Olof Hagström kjører sørover på E4 på vei til Stockholm for å avlevere en bil, men når han nærmer seg Ådalen tar han en omveg mot sitt barndomshjem der han ikke har vært siden han var 14 år. Når han nærmer seg huset hører han hundeglam og ser vann som renner ned fasaden. Han tar seg inn i huset mot sine beste instinkter og finner hunden innestengt og i andre etasje ligger faren, Sven Hagström død på badet med et blødende sår i magen..

Eira får ansvaret for å etterforske drapet, og Olof Hagström blir fort den mistenkte. Olof som måtte rømme bygden mistenkt for voldtekt og drap på den unge jenta Lina. Han hadde tilstått udåden og det ble ingen rettsak på grunn av hans lave alder. Kanskje har han noe å hevne faren for? Men etter hvert viser det seg at denne saken ikke er så opplagt, det er forhold som svekker mistanken mot Olof og Eira må utvide undersøkelsen. Så blir Hagström-huset blir påtent og Olof holder på å stryke med. Saken får enda større dimensjoner.

Det blir en riktig omfattende kriminalsak av dette og historien om voldtekten og drapet på Lina kommer også i fokus. Eira er ung og uredd og prøver å snu hver en stein for å komme til bunns i saken, og får ikke alltid støtte av sine overordnede i dette. Men det blir virkelig ubehagelig når etterforskningen kommer altfor nær hennes egen familie. Eira var selv bare seks år når Lina forsvant, men hennes storebror og kameratene hans var på samme alder som Lina. 

Intrigen er godt fortalt og bygdemiljøet fremstår som troverdig. Og så er bakteppe den store, litt dystre  Norrlandske skogen som forfatteren gjør levende for oss, ikke minst med den dramatiske rotvelte-episoden. Og så kommer hun inn på Ådalens historie med streiken i 1931 da flere arbeidere ble drept da politiet skjøt med skarpt. Tove Alsterdal har fått med utrolig mye i denne boken, og likevel virker den ikke overlesset. Eira Sjödin er en politietterforsker jeg gleder meg til å lese mer om.

"Bygdekrim" er en genre der Sverige har svært mange godt forfattere. Tove Alsterdal, Stina Jackson, Sara Strömberg og Åsa Larsson for å nevne noen.

C. J. Sansom: Tombland

Nå har jeg vært på en 800 siders reise på 1500-tallet. Den pukkelryggede hederlige advokaten Matthew Shardlake er helten og hovedpersonen i Sansoms kriminalromaner fra 1500-tallet. Matthew blir denne gangen sendt ut på et oppdrag på vegne av 15-årige prinsesse Elisabeth (som senere skal bli dronning Elisabeth den første). Det er hennes enda yngre halvbror Edvard som er konge nå.

En slektning av Elisabeths mor Anne Boleyn (Henrik den åttendes kone nr. 2 som ble halshogd), John Boleyn er fengslet for drapet på sin hustru Edith. Kan Shardlake undersøke saken, kan han bidra til en rettferdig rettergang (om det er mulig?)finnes det andre mulige skyldige? Og vår kjære advokat reiser til Norfolk sammen med sin unge assistent Nicolas Overton.

Det er en vanskelig sak, Matthew er ikke overbevist om at John Boleyn er skyldig, men finner heller ikke beviser på det motsatte. Han får noen fiender på nakken når han gjør undersøkelser og så skjer det flere mord på personer som sannsynligvis sitter inne med informasjon.

Men plutselig befinner Matthew og Nicolas seg midt i et bondeopprør og det gjør også hans gamle våpendrager Jack Barak. Matthew havner mer eller mindre motvillig som juridisk rådgiver for en av opprørslederne og vi blir «vitne» til en av de største bondeoppstandene som fant sted i England noensinne. Opprørerne hadde egentlig loven på sin side - godseierne hadde urettmessig frarøvet dem store områder som skulle være felles beiteområder. De gjør godt fra seg, men det går jo sånn som det måtte gå, det var ikke nok å ha en lovlig og rettferdig sak. Opprøret blir slått ned og lederne blir henrettet.

Mordhistorienviser viser seg å ha forgreninger langt inn i opprørsleiren og får sin forklaring helt mot slutten av boka.

Dette var kanskje vel så mye en historiebok som en kriminalroman, men jeg fulgte villig med Matthew Shardlake rund omkring i Nordfolk-området og i den enorme opprørsleiren. Sansom klarer å gjøre historien levende for oss, og personene er troverdige. Nå tror jeg ikke boka hadde tapt noe på en slankekur, den kunne gjerne vært 200 sider kortere. Men likevel, jeg synes hele serien om Matthew Shardlake er storartet å lese. Jeg lest meg igjennom hele Henrik VIII sin regjeringstid og alle hans koner og nå altså hans eneste sønn på tronen, Edvard som dør svært ung. Da kommer Elisabeth og Edvard sin halvsøster Maria den blodige til makten - blir det en ny Shardlakehistorie ut av det, tro?

Noe av det som fascinerer meg ved disse bøkene er at det i det hele tatt fantes et rettssystem på denne tida da vi ellers får inntrykk av at overklassen og kongehuset hersker grusomt og enerådende. Men det fantes nok lover og regler, rettsaker ble holdt og det fantes faktisk grenser for overklassens makt på enkelte områder. Likevel, de mektige rådde, bestikkelser florerte og lovene var utformet av overklassen.

Jo Spain: Dity little secrets

Jo Spain er en irsk forfatter av krimbøker, bl.a. serien med den svært så hyggelige politiinspektøren Tom Reynolds i hovedrollen. I denne romanen utforsker vi et typisk øvre middelklassestrøk: seks villaer i et inngjerdet og beskyttet boligområde. Men ikke beskyttet nok - Olive Collins, en enslig kvinne i femtiårene blir funnet død i huset sitt og ser ut til å ha ligget der i tre måneder. Hvordan kunne dette ha skjedd i et lite samfunn der alle kjenner alle? 

Gjennom romanen følger vi beboerne i alle de seks husene og i tilleg de to inspektørene som etterforsker saken - enkemannen Frank som nærmer seg pensjonsalderen og Emma som er ung og ambisiøs og likevel bærer på tung livserfaring.

Beboerne er en herlig blanding av personer som er mer eller mindre er lett karikert: Den pornoavhengige George, casanovaen Rob, den vakre og ulykkelige Chrissie med den dominerende ektemannen Matt, Alison og Holly som er på flukt fra en voldelig far og ektemann, natur- og vegetarfreakene Lily og David, de velstående pensjonistene Ed og Amelia og ikke minst Olive selv som forteller sin historie fra det hinsidige. 

Alle har sine hemmeligheter, noe de holder skjult av ulike årsaker. Og etter hvert som disse blir avdekket flytter fokuset fra den ene til den andre. Olive viser seg å ha vært en nokså ubehagelig type. Hun var ekspert på å finne svakhetene hos folk, og utnyttet disse på det groveste, så det var ingen av naboene som ikke hadde en nokså god grunn til å ønske henne ut av veien.

Jeg like hvordan historien svinger fra den ene til den andre, og på slutten dukker det opp en forklaring som ikke jeg hadde sett komme. En stund virket det som om noen av konfliktene i boka ville løse seg litt for lett, og jeg var redd for at det ville ende opp i rene idyllen, men slik gikk det ikke. Likevel fantes det faktisk noen sympatiske mennesker i denne boka.

En artig kriminalroman, og jeg leser gjerne flere

Nina Lykke: Vi er ikke her for å ha det morsomt

Men er Nina Lykke her for å ha det morsomt med oss? Som i de to foregående romanene bruker hun satiren som våpen og kaster opp en rekke absurde situasjoner med tette koblinger til fenomener i samtiden. Her er det forfattere som får gjennomgå, eller kanskje først og fremst autofiksjonen som genre og alt som kan blomstre opp rundt den.

Hovedpersonen er forfatteren Knut. Knut skrev en roman for ti år siden som både ble bestselger og fikk mye oppmerksomhet og skryt i bokbransjen. Årene etter har det gått jevnt og trutt nedover. Han har gitt ut flere romaner men ingen har fenget i markedet. Også i privatlivet går det nedover. Det har begynt å gå opp for ham at skilsmissen fra Lene var et stort feilgrep. Hans nærmeste omgangsvenn er naboen Frank som i lange perioder er fullstendig oppslukt av et håpløst homofilt forhold til den sympatiske pakistanske legen M.

Nå er Knut invitert til litteraturfestivalen på Lillehammer for å delta i en panelsamtale om utroskap sammen med bl.a.  "Virkelighetsforfatteren" som har stor suksess med en roman der hun henger ut Knut med fullt navn for en fylleepisode for noen år siden når Knut fremdeles var i vinden. Knut er invitert i siste liten, sannsynligvis fordi at noen andre har trukket seg.

Knut gjennomgår diverse sjelekvaler, men reiser til Lillehammer der han roter det kraftig til, både for seg selv men også for "Virkelighetsforfatteren".  Jeg skal ikke røpe hva som kommer ut av dette, men det blir i alle fall noen interessante dykk i virkelighetslitteraturens mange krumspring, muligheter og fallgruber. For hva er virkeligheten, er det noen som eier den og er det egentlig sannheten som kommer frem?

Jeg kjenner (heldigvis) ikke godt nok til forfattermiljøet i Norge til å vite om denne historien er knyttet til spesifikke personer eller hendelser, så jeg velger å lese den som en kommentar til alle diskusjonene som har vært i kjølvannet av Knausgård sin "Min Kamp"-serie og Vigdis Hjorts "Arv og miljø" og autofiksjonen i sin alminnelighet. Kanskje også noen innslag av kritisk blikk på deler av  "Metoo" - bevegelsen. Jeg ser Knut som et slags talerør for Nina Lykke, han blir ingen helt, men en person som vi likevel kan sympatisere litt med. 

Nina Lykke svinger pisken mot forfattermiljøet, men kanskje like mye mot dem som svermer rundt forfatterne, forleggerne, litteraturjournalistene og alle som koser seg over pikante glimt inn i sexlivet til forfatterne i moderne liberal og frigjort stil.

Er det bra? Er det morsomt?  Og er det virkelig?  Heldigvis behøver det ikke være virkelig/realistisk, for Nina Lykke presenterer det ikke som virkelighet men som en fabulering over fenomener i samtiden.  Morsomt er det til tider, men kanskje blir Knut litt for mye fanebærer for Nina Lykkes kritikk av autofikasjonshysteriet? Likevel synes jeg vi trenger bøker som dette og jeg er spent på hvor forfatteren svinger pisken neste gang.  Men jeg holder fremdeles "Nei og atter nei" som hennes beste roman, den fikk meg til å tenke på Fay Weldon på hennes beste. 

Helene Flood: Terapeuten

En norsk krimforfatter jeg ikke har vært borti før. Boka har fått gode anmeldelser og er nokså hypet opp, så jeg ga den en sjanse.

Ekteparet Sara og Sigurd har et tilsynelatende idyllisk forhold. Sara er psykolog med kontor i den gamle villaen de har kjøpt seg. Sigurd er arkitekt og medeier i et arkitektkontor.

En morgen står Sigurd tidlig opp, kysser Sara farvel og drar på tur med gutta til Norefjell. Han ringer litt senere og tøyser med kameratene som holder på å bære ved. Utover dagen har Sara terapitimer med tre av pasientene sine. Hun regner med å høre mer fra Sigurd. Men Sigurd hadde ikke ringt fra Norefjell, kameratene ringer og etterlyser ham og ikke så lenge etter blir han funnet skutt i nærheten av familiens hytte på Krokskogen.

Sara får selvsagt etterforskningsteamet på døren og oppi all sin fortvilelse over Sigurds død må hun gjøre rede for seg selv og sine bevegelser. Hun merker at hun sannsynligvis er i søkelyset, kanskje til og med hovedmistenkt. Samtidig har hun ubehagelige opplevelser i huset - er det ubudne gjester? Er det noen som er ute etter henne?

Vi opplever denne historien helt og holdent fra Sara sin side, og etter hvert får vi mer og mer innblikk i hvordan forholdet mellom henne og Sigurd har utviklet seg etter at de ble kjærester. Det virker ikke lenger som det varme og stabile kjærlighetsforholdet vi fikk inntrykk av i begynnelsen.

Intrigen blir gradvis avdekket med forgreninger både til Saras profesjon og til den nære familien. Ikke helt som jeg hadde tenkt meg, men heller ikke helt overraskende.

Jeg synes styrken ved boka er skildringen av Saras situasjon, hvordan hun føler seg mer og mer trengt inn i et hjørne. Det var nok av spenning selv om det på ingen måte er noen actionroman. Men jeg synes beskrivelsen av Saras profesjon ikke holder helt mål. Hun fremstår som usikker og det virker som hun mangler livserfaring og menneskekunnskap til å gjøre den jobben hun gjør, og hun har veldig få pasienter. Dette kan umulig være realistisk.

Jeg hadde nok ikke gitt den terningkast 6, men kanskje 4?