Jeg kom over denne boken på Amazon. Dette er debutromanen til forfatteren, en amerikansk poet med indisk bakgrunn. Handlingen er lagt til tiden like etter delingen av India i 1947, en tid forbundet med masseflukt, massakrer og lidelser.
Boken har tre handlingsforløp. Tvillingene Keshav og Shankar på 6 er på vei til jernbanestasjonen i en pakistansk by nær grensen til India sammen med moren sin Sonia. De skal ta toget til Delhi sammen med tusener av andre hinduer. Det er et voldsomt kaos på stasjonen, de kommer vekk fra moren sin og finner ikke henne igjen. Så bestemmer de seg for å dra til Delhi på egen hånd på en eller annen måte.
Dr Ibrahim Masud bor i en by på den indiske siden av grensen. Han finner klinikken sin rasert, sikkert fordi han er muslim og han tar beina fatt, han også på vei mot grensen.
Den unge jenta Simran klarer så vidt å komme seg unna et familiedrap. Mennene i familien bestemmer seg for at det er mer barmhjertig å drepe kvinnene enn at de som sikh-kvinner kommer i hendene på de muslimske hordene i Pakistan. Så moren og alle jentene i familien blir dopet med morfin og deretter skutt. Simran klarer seg mirakuløst nok, etter at faren i et svakt øyeblikk antyder for henne hva som vil skje. Det er urenheten mer enn frykt for smerter og død som ligger bak.
Historien blir fortalt av Dr. Jaitly, faren til tvillingene. Han døde for flere år siden men hans ånd svever omkring og lar ham observere ikke bare sine sønner med verden omkring dem og også de andre personene i historien. Vi får også hans historie. Han er vokst opp i en brahminerfamilie. Han er middelaldrende når han bestemmer seg for å gifte seg med den unge Sonia, dels av kjærlighet, dels av ønske om å redde henne fra en ussel tilværelse. Faren tilgir ham aldri og han blir utstøtt av familien.
Keshav og Shankar er tillitsfulle og blir med kjeltringen Saif som sier han vet hvor moren deres er, men han selger dem til en barnløs enke. De klarer å rømme og kommer seg videre, men nå er de mer forsiktige.
Simran ønsker å leve, men hun er ingen opprører, hun er en ydmyk og troende sikh og vil prøve å komme seg til Amritsar i India for å leve i et kloster der. Hun følger landeveien og gjemmer seg for bilene men blir likevel oppdaget og overfalt langs landeveien av gjengen til Saif som kjører rundt og plukker opp unge jenter for å selge dem til prostitusjon.
Masud vandrer med sin doktorveske og et infisert sår i foten.
Alle sammen gjennomgår lidelser og nød, men tilslutt konvergerer historiene deres og vi øyner en mulig fremtid, akkurat for disse 4 menneskene i en hav av brutal vold og ufattelig grusomhet, som for eksempel det som skjedde med passasjerene på toget til Delhi som tvillingene ikke kom seg med på.
Romanen er skrevet som en slags fabel i et poetisk språk. Dette fungerer bra, ikke minst med fortellerstemmen til den døde Dr. Jaitly. Han viser oss både enkeltmennesker både med godhet og hjelpsomhet men også med griskhet og grusomhet og ikke minst mobbens stupide brutalitet. Og så kan man stille spørmål om sannsynligheten av at akkurat disse ble reddet fra de utrolige strabasene de måtte gjennom. Ja, mange døde men mange klarte seg også og Majmudar har valgt å skrive om noen av disse. Jeg synes det var en svært god roman.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar