Anders Totland: Vintertonar

Isak reiser hjem til barndomshjemmet sitt fra Bergen, til faren som er alvorlig syk og antagelig ikke har lenge igjen og til storesøster Rakel og Jon som flyttet inn i et hus på gården for lenge siden. Rakel er egentlig halvsøster til Isak.

Isak har ikke hatt kontakt med far sin siden moren tok ham med til Bergen. Isak har hatt noen ubehagelige opplevelser i barndommen. Moren hadde flere ganger snakket om at faren var brutal og voldelig og Isak har noen minner som støtter opp om dette. Isak har holdt familien på avstand, likevel synes han at han må komme å se til faren nå når det går mot slutten.

Isak er forfatter og har skrevet endel om barndommen sin, og det har vakt endel oppsikt i det vesle lokalsamfunnet.

Når Isak er tilbake i barndomshjemmet er faren nokså dårlig. Det er ingen direkte konfrontasjon mellom far og sønn, men stor avstand. Isak gjenopplever mange hostorier fra barndommen, mange gode minner er det også. En gang så jan faren holdt moren litt for hardt i armen. Men det dukker også opp en historie om at moren forsvant og hele bygda holdt på å lete etter henne.

Gjensynet med barndomshjemmet, faren og søsteren blir for sterkt for Isak og han reiser til Bergen igjen. Men ikke lenge etter blir han oppringt igjen, og nå virker det som om faren ligger på det siste. Så Isak trosser sine traumer og reiser ned igjen. Og i løpet av farens siste dager gjør han noen oppdagelser som får ham til å revurdere sitt syn på faren og det som foregikk mellom foreldrene sine før moren tok ham med til Bergen.

Jeg liker språket i boka og måten forfatteren lar Isak sine barndomsminnene trenge frem. Det er ingen klare konklusjoner på hva som egentlig foregikk mellom foreldrene, men det skinner igjennom at moren har hatt store psykiske problemer og at faren ikke har vært det monsteret som Isak har hatt i tankene sine. Men vi er i et miljø der fortielse er en dyd og åpenhet en umulighet.

Kanskje hadde boka vunnet på å være litt tydeligere, men jeg synes likevel det var en liten perle.