Tore Skeie: Hvitekrist

Denne boken er den første i en serie Tore Skeie planlegger å skrive om norske sagakonger. Det er Olav den hellige, eller Olav Haraldsson som står i fokus i denne boka. Skjønt store deler av boka beskriver de danske kongenes vikingtokter mot England i tiden før og etter år 1000, året da Olav Tryggvason ble drept i et sjøslag på Svolder.

Danskekongene tok for seg av de store rikdommene i England, rikdommer som var basert på den store ullproduksjonen. England var preget av store interne stridigheter mellom etterkommerne etter en av de avdøde kongene. Dette visste de danske erobrerne, eller røverne kan vi kanskje si, å benytte seg av, og vi får høre hvordan angrepene bølget frem og tilbake, først og fremst i de sørøstre delene, og hvordan danske vikinger gikk i tjeneste til den ene og snart den andre av partene og av og til kjørte sitt eget løp, men hele tiden med gull og andre rikdommer i sikte. Olav Haraldsson kom inn som en av deltakerne i disse røvertoktene.

Tore Skeie sitt prosjekt er tydeligvis å rive Olav ned fra den pidestallen han har fått som helgenkonge, og smører på med bred pensel når han beskriver de skandinaviske vikingenes blodige fremferd i England, Frankrike og også i Spania. På den måten snur han opp ned på den historieskrivingen vi er oppflasket med som skriver seg mye fra Snorres kongesagaer. Snorre skrev disse flere hundre år etter Olav og måtte holde seg til muntlige overleveringer av skaldekvad, for Norge hadde nesten ikke noen samtidige skriftlige nedtegninger fra denne tiden. Det fantes derimot i England og på kontinentet. Det ble nedskrevet beretninger bl.a. i klostrene som Tore Skeie bruker mye som kilder.

Dette var en interessant bok å lese, og det er sunt å få snudd litt opp ned på barnelærdommen. Det gir lærerike innblikk i hvordan vikingene for frem. Olav blir fremstilt som en blodtørstig, pengegrisk og maktsyk røver, verken bedre eller verre enn sine «vikingkolleger». Tore Skeie mener Olav sitt kristningsprosjekt av Norge er helt og holdent et maktprosjekt, og jeg tror på at det er mye maktlyst inne i bildet. Men jeg er likevel ikke helt fornøyd med fremstillingen. Vi kommer ikke nok innpå Olav, spesielt ikke i perioden fra han søkte å overta kongemakten i Norge. Hva som var drivkraften hans, hvor var hans styrker. Svakhetene hans er derimot svært godt beskrevet. Olav klarte tross alt å sette ganske tydelige spor etter seg. Han blir gjort så liten og hans regjeringstid som norsk konge så begrenset at jeg synes ikke det henger helt sammen med hans ettermæle. Og hvorfor tar ikke Tore Skeie med seg litt om årene etter han falt, når han ble helgenkåret, det er en del av fortellingen, det også.