Jeg leste de to første bøkene om tvillingene Claus og Lucas, skrevet av den ungarske forfatteren Agota Kristof som flyktet til under oppstanden i 1956 og skriver på fransk. Oversettelsen av den tredje boken kom ut på nytt i 2020, men hele serien ble først utgitt i Norge fra 1986-1992, kort tid etter originalene.
I denne boka kommer Lucas tilbake til hjembyen etter å ha bodd 10 år i utlandet. han dukker ned i minnene om sin oppvekst sammen med broren Claus i huset til bestemoren på gården like ved grensen, og han prøver å oppspore sin bror. Eller er det det han gjør? Finnes broren, eller er hele historien og livet hans basert på en serie med løgner?
Den første boka om tvillingene dreide seg om krigens redsler og hvordan overleve både fysisk og som menneske i en verden herjet av krig. I den andre møtte vi mennesker under et totalitært regime der mennesker plutselig kunne forsvinne, og særlig hvis de ikke gikk i takt med det politiske systemet. I denne boka er handlingen i etsamfunn etter murens fall, men jeg opplever likevel ikke at bokas handling er så direkte samfunnskritisk som de to andre, med mindre vi betrakter løgnene som delvis avdekkes, eller i alle fall antydes som metaforer for det ungarske samfunnet i hele perioden fra krigens dager og frem til 90-årene?
Jeg har litt problemer med å se helheten i denne serien. selv om denne boka er interessant nok alene. Men for meg står nok den første boka i et egen lys (eller kanskje vi skal heller si mørke).
Bøkene til Kristof er svært spesielle og gode. Er helt enig med deg i at første boka var best, og at det manglet en helhet. Tenkte først at det var jeg som ikke så den. Men likevel syns jeg det var interessant å følge historien fra Ungarn på femtitallet.
SvarSlett