Petraq Rautiainen: Et land av snø og aske

Finland hadde flere vanskelige perioder i det forrige århundre som fremdeles bringer frem vonde minner og som også har gitt stoff til en lang rekke glimrende romaner. 

Først var det borgerkrigen i 1918 som kom i kjølvannet av den russiske revolusjon. De som kom seirende ut av borgerkrigen trakk Finland altfor nær Tyskland 20 år etter - så kom vinterkrigen, deretter alliansen med Tyskland og fortsettelseskrigen i 1941 samtidig som tyskerne marsjerte mot Moskva. Først i 1944 når det var klart at Tyskland kom til å tape krigen skiftet Finland side. Lappland befant seg da i et kaos mellom Tyskland og Sovjetunionen. 

Den ene delen av romanen handler om den unge soldaten Väinö som jobber som vakt og tolk i en tyskledet fangeleir i Lappland i 1944. I den andre delen kommer journalisten og fotografen Inkeri til området for å skrive om gjenoppbyggingen av Lappland tre år etter krigen. Men Inkeri har også en egen agenda - mannen hennes forsvant under krigen og Inkeri har fått opplysninger om at han kan ha vært i fangeleiren. Vi følger denne historien, snart fra 1944-perspektivet, snart fra 1948-perspektivet. 

Boka gir et innblikk i nazismens innflytelse i Finland under krigsårene, men også i årene etterpå og viser hvordan Hitlers raseteorien fant gjenklang også her. Dette ga seg bl.a. utslag overfor den samiske befolkningen. Men dette er likevel først og fremst en roman som har malende naturskildringer og interessante personer. Både Väinö og Inkeri er personer som interesserer meg, og ikke minst Bigga, samejenta som blir Inkeris assistent med sin glødende interesse og talent for fotografering. Det er også flere interesante bipersoner, ikke minst den nesten mytiske samekvinnen Saara som vi ikke møter noe særlig direkte men som har en sterk påvirkning på historien.

Bakteppet er et nedbrent og ruinert Lappland med krigens dystre minner - men samtidig en viss forsiktig optimisme og håp om en bedre fremtid.

 

Anders de la Motte: Slutet på sommaren

De la Motte var en av de svenske forfatterne jeg fant sterke anbefalinger av på nettet et eller annet sted. Kanskje som påskekrim eller noe sånt. Han har bl.a. skrevet årstidskvartetten ( i likhet med skotske Ali Smith - uten sammenligning forøvrig!). Jeg leste først "Høstdåd" og likte den svært godt. Det første jeg kan si om denne romanen er at den er svært, svært ulik "Høstdåd" der politietterforskning sto svært sentralt mens her spiller politiet i beste fall en liten birolle.

I prologen møter vi en liten gutt, Billy, som følger etter en kaninunge og oppdager noe skummelt.

Året er 1983 og Billy forsvinner. Det blir satt i gang en stor leteaksjon. Folk leter i dagevis - uten resultat. Men mistanken rettes mot Tommy som skal ha et horn i siden til familien. Mange tror at det kan være en kidnapping som har gått galt og at Billy finnes bortgjemt eller nedgravd noe sted.

Billy hadde mor og far, søsteren Vera og broren Mattias. Moren bryter sammen etter at Billy forsvant og tar livet sitt. 

Nåtiden er 20 år etter - 2003. Vera kaller seg nå Veronica. Hun leder en samtalegruppe som jobber med sorgterapi. Hun har med nød og neppe fått beholde denne jobben etter å ha drevet med stalking av sin ex-samboer. En dag dukker det opp en ung mann i gruppen som sier han har levd med en sorg etter at hans barndomsvenn forsvant for tjue år siden. Historien er identisk med Billys historie. Dette blir et sjokk for Veronica og med litt research finner hun at gutten ikke kan ha vært vennen til Billy men derimot er helt lik et fantombilde av hvordan Billy ville ha sett ut i dag.

Tapet av moren og av lillebroren gikk i sin tid svært hardt inn på Vera. Veronica klarer ikke å slippe saken nå. Er det mulig at Billy lever? Hun reiser tilbake til sitt barndomshjem der hun knapt har vært siden hun ble voksen. Faren er gammel men tar henne varmt imot. Hun gjør flere undersøkelser, snakker med folk, intervjuer den nå pensjonerte politimannen som ledet etterforskningen i 1983. Hun får mange skremmende opplevelser i huset og i hagen og ikke minst når hun undersøker et område i skogen der det ligger en nedlagt gruve. Men Veronica er også relativt skjør og noen ganger kan en lure på om hun har tatt seg vann over hodet.

Forklaringen på hva som skjedde den gangen for tjue år siden kommer nokså uventet, selv om det faktisk er lagt ut spor i romanen. Men det får mange brikker til å falle på plass.

Jeg synes dette var en svært god kriminalroman. Nok av spenning, både ytre spenning og i hvordan menneskene utvikler seg og/eller avslører seg. Jeg synes også at sorgtemaet er svært godt behandlet, det var jo også et element i "Høstdåd" men på en helt annen måte. Og det beste av det hele er at det er to bøker i årstidskvartetten som jeg ikke har lest ennå!

Solvej Balle: Om udregning af rumfang III

Tara Selter sitter fremdeles fast i 18. november. I begynnelsen av boka er hun i Düsseldorf men nå har hun en avtale - hun har møtt en mann som også sitter fast i 18. november. Det er Henry Dale. Han er skilt og hans ekskone og lille sønn har flyttet til USA. I løpet av de nesten 4 "årene" som har gått har han oppholdt seg i USA i lengre perioder for å ha kontakt med sønnen sin, selv om sønnen aldri vil huske at han var sammen med faren sin forrige dag. Men Henry får sikkert mangfoldig glede av samværet likevel.

Det er nemlig slik at ALLE sitter fast i 18 november, hver morgen starter dagen på nytt, det blir ikke vinter, vår, sommer eller høst på nytt. Men spesielt for Tara og Henry er at de husker forrige dag, de kan gjøre forskjellige ting hver ny 18. november. De fører regnskap med dagene og det har nå gått nesten 4*365 dager. Alle andre glemmer dagen som har gått.

Henry flytter inn hos Tara, ikke som et par men fordi de begge har glede av å oppleve tiden sammen med et annet menneske som husker forrige dag.  Men de er også nokså forskjellige, har forskjellig tilnærming til tidsproblemet og etter en tid reiser Henry til USA igjen og Tara reiser "hjem", til huset hun deler med Thomas som hver morgen tror hun er på antikvitetsmesse i Paris.

Tara og Thomas elsker hverandre og det er godt for henne å treffe ham igjen, men det er tungt når hun hver morgen må forklare på nytt at for henne er 18. november ikke en ny dag men en gjenopplevd dag. Hun prøver til sist å få han med på en tur til Düsseldorf, men han vegrer seg, han vil holde fast ved det gamle, trygge sikre. Så Tara drar igjen - det spiller ingen rolle for Thomas om hun er der eller ikke. Men så dukker tenåringen Olga opp - hun har også opplevd at tiden har gått i stykker, sammen med Ralf som nå er forsvunnet.

De fire kommer sammen i Düsseldorf - Ralf er opptatt av å forebygge ulykker - kan de redde noen som ville ha blitt skadet eller drept 18. november? Få dem til å ta toget i stedet for bilen? Gå i en annen gate? De kan jo skaffe seg kunnskap om alt som skjer og har da mulighet til å påvirke det?  Dette er en eksistensiell diskusjon som ikke blir løst helt opp i - Tara er skeptisk, forebygge ulykker - skape nye handlinger - hvordan vet de at ikke det igjen kan forårsake nye ulykker?

På de siste sidene i boka dukker det opp noen nye personer. Hva vil skje nå? Er de egentlig mange? Blir det flere og flere?

Dette er den siste av de tre bøkene som ga Solvej Balle Nordisk råds litteraturpris i 2022. Hun har visstnok planlagt 7, nr. 4 er allerede utgitt på dansk. Jeg var litt lunken når jeg leste den første - jeg synes kanskje ikke personen Tara  med sin antikvitetshandel i seg er så veldig interessant. Men alt hun opplever og alle tankene som settes i gang rundt forholdet mellom livet og tiden og historien blir bare mer og mer interessant og nå er jeg hekta. Nr. 4 ligger allerede på stuebordet mitt og det blir vanskelig å vente på de neste. Håper hun holder koken helt til det siste, spent på hva slags tvister som kan komme ut av dette.

Noah Gordon: Legen

Det har vært et visst påtrykk for å få meg til å lese denne boken som er en favoritt hos flere i familien min og nå har jeg gjort det. Dette er en bemerkelsesverdig historisk roman fra 1986, skrevet av en journalist som bl.a. har vært svært interessert i av medisinsk stoff. Den handler om en ung gutt som klarer å komme seg til Persia og oppnår sitt livs drøm - å tilegne seg det som da var det ypperste av legekunst og få titelen hakim - lege.

Boka starter i 1021. Robert Cole er 9 år. Hans far er tømrer og faren og moren dør i løpet av noen uker. Ved hjelp av tømrerlauget blir han og hans søsken plassert hos forskjellige voksne. Robert havner hos Barber, en mann som er omreisende bartskjær, tryllekunstner, gjøgler og produsent av eliksir mot all slags sykdommer. Han får en tøff oppvekst, men Barber er slett ikke ondsinnet og har mye å lære fra seg. Og noen pasienter klarer han faktisk å hjelpe. Men Robert finner gradvis en trang til å lære mer seriøs legekunst og en jøde han treffer forteller ham om legeskolen i Isfahan i Persia drevet av den store Ibn Sina. Det blir Roberts livsmål å komme dit.

Når Barber dør arver Robert litt penger og utstyr etter ham og han begir seg ut på den lange reisen til Persia, til sjah Ala-el-Dawlas rike. Dit kommer han omsider frem og mirakuløst klarer han å bli opptatt ved skolen.  På veien har han omskapt seg til jøden Isai Ben Benjamin, for det er mange jødiske samfunn i Østen og det er lettere å fremstå som jøde enn som kristen.

Vi følger Robert gjennom legestudiet og alle utfordringene det er å leve som kristen jøde i et muslimske Persia. Legefakultetet er nær knyttet il sjah'en og livet i nærheten av den eneveldige sjah'en er mange ganger farligere enn på landeveien. Robert er nysgjerrig og i tillegg til å måtte tilegne seg hebraisk, persisk og østlig filosofi er det store mengder medisinsk kunnskap. 

Noe som plager Robert gjennom hele læretiden er at islam har totalforbud mot å åpne menneskekroppen og det finnes heller ikke nedtegnelser fra andre folkeslag der dette ikke har vært forbudt. Han kommer mange ganger borti en sykdom som kalles buksott, som vi snart skjønner er det samme som blindtarmbetennelse og den gang førte til en sikker død.

Robert oppnår omsider tittelen hakim og blir en av Ibn Sinas betrodde medarbeidere. Han finner også en skotsk kvinne som han gifter seg med. Han kommer godt overens med sjah'en, men det er også svært farlig å være for nær toppen og det er bare med et nødskrik han klarer å få med seg familien sin tilbake til England når han står i fare for å bli drept.

Men det er ikke enkelt å komme hjem ti London. En lege med utdannelse fra Østen er ikke akseptabelt i London og den religiøse intoleransen i den engelske kirken er verre og farligere enn i det muslimske Persia. Til slutt må Robert flykte fra London og nøye seg med en nokså tilbaketrukket tilværelse som lege på det skotske høyland.

Dette er virkelig en fantastisk historisk roman. Noah Gordon må ha gjort et enormt researcharbeid. Livet i bakgatene i London og på den engelske landsbyen virker like troverdig som skildringene av karavanene på reisen og i og rundt hoffet til sjahen i Isfahan. Selvfølgelig finnes det hendelser som virker for utrolige til å kunne ha skjedd, men i det store og hele kjøper jeg hele historien. Sentralt står Robert sin intense vitebegjærlighet og interesse for menneskekroppen - ikke for å bli en rik lege men for å kunne bruke sine kunnskaper til å lindre plager og kurere sykdommer. 

Det er kanskje noe som kan minne om den fantastiske romanen "Egypteren Sinhue" av Mika Waltari. Jeg syntes nok den fungerte bedre som roman, men "Legen" forteller en masse om den seine middelalderen - om livet og om legekunsten på en svært underholdende måte.

Peter Strassegger: Om stein og jord

Peter Strasseggers morfar, Stein Rygstad var nazist. Under krigen meldte han seg som frontkjemper og deltok i den beryktede beleiringen av Leningrad. Han ble alvorlig såret og vendte hjem. Etter krigen fikk han en landssvikdom i rettsoppgjøret. Senere fikk han på beina en fabrikk som han drev parallelt med familiebedriften som broren Egil hadde overtatt. Faren ble selv etterforsket pga. bedriftens økonomiske samarbeid med tyskerne under krigen men ble frifunnet. Men Stein ble aldri tatt inn i familievarmen igjen.

I 1965 begynte Stein å skrive på notatet «Skriftemålet» som ble en viktig kilde til denne boka. Der prøver han å rettferdiggjøre sine egne, og delvis også tyskernes handlinger. Det er tydelig at Stein fortsatt var forgiftet av nasjonalsosialistisk tankegods helt til han døde.

Strasseggers beretning er todelt. Han beskriver morfarens oppvekst, ungdomstida, møtet med den norske nasjonalsosialismen, krigsutbruddet og konfliktene i familien om hvilken retning de skulle ta, beslutningen om å studere i Tyskland, hvordan han vervet seg til krigstjeneste og så om de månedene han holdt til i skyttergravene utenfor Leningrad. Og der stopper det, når han blir såret. Resten av hans livshistorie får vi ganske summarisk.

Den andre delen handler om Strasseggers dypdykking i sin morfars liv og livsvalg. Den ender opp på stedet der hvor morfarens krigsinnsats ender - Strassegger reiser til St. Petersburg for å få en slags nærkontakt med morfarens fortid: en togstasjon der Stein var i ferd med å kjøpe sex av storesøsteren til en gutt ham traff på, stedene der skyttergravene lå og selve byen der russerne døde i hopetall av sult.

Innimellom stanser Strassegger opp for å gi oss ofrenes historie, kanskje som en motvekt mot at morfaren utelater dette helt i sitt "skriftemål". Vi får høre hvordan det gikk med familien til den jødiske gutten som Stein og broren kjente som barn og vi får informasjon om livet (og døden) i det beleirede Leningrad.

Jeg synes det var mye bra i denne boka. Stein sin fascinasjon for den nasjonalsosialistiske ideen som et alternativ til bolsjevismen er forståelig selv om vi som sitter på fasiten og historiens dom vet at han tok feil. Forvirringen etter invasjonen i 1940 - det var ikke like opplagt for alle at det skulle ytes motstand. Og konfliktene i familien: faren som ville prøve å drive bedriften så mye som mulig som før - for å holde folkene sine i arbeid og sikkert også for å sikre sin egen familie. Storebroren Egil som trekker seg fra alt som heter politikk og går helhjertet inn sammen med faren. Lillebroren Georg som tar klart avstand fra den tyske okkupasjonen, drar til England og kjemper for Norge som pilot. Og så Stein som blir Quislingtilhenger og senere deltar aktivt i utsultingen av russerne i Leningrad.

Et annen høydepunkt synes jeg er Stein sin reise til St. Petersburg der vi får med hans refleksjoner til morfarens historie, refleksjoner som morfaren så til de grader mangler.

Likevel synes jeg det er en del som halter i boka. Jeg synes ikke Strassegger klarer helt å forene sin egen og morfarens versjoner av historien. Kanskje blir ikke Stein Rygstad levende nok, blir ikke helt en romanperson men blir en person som er oppdiktet? Jeg savner også noe mer om hva som skjedde med Stein etter Leningrad, hans fengselsopphold, hans ekteskap, det virker som om livet hans stoppet vinteren 1942, men det gjorde det jo ikke. Hvis innholdet i «Skriftemålet» skal ha betydning for boka burde vi kanskje ha blitt kjent med livet han etter krigen. 

Ida Hegazi Høyer: Kirurgen

Henrik Wold er en erfaren og svært dyktig kirurg ved en gastrokirurgisk avdeling på et sykehus. Han er ambisiøs og ser for seg at han er en god kandidat til lederstillingen når sjefen hans går av. Henrik er fremfor alt opptatt av å klatre oppover, gjøre det bedre enn andre, ha en penere elskerinne, ha bedre sex, kulere klær, virke utad perfekt. 

Og innad? Som jeg leser boka er det ikke noe innad. Når Henrik av og til støter på problemer kommer han med de forklaringene som han tror vil fungere for å opprettholde fasaden, enten han skal fortelle faren hvorfor han ikke kunne besøke ham eller han skal unnskylde seg for kjæresten Hedda fordi han snakket nedsettende om pasienter med ME uten å vite at hun har en søster som faktisk lider av ME. Han beklager uttalelsen, ikke fordi han har såret henne (anger), men fordi det setter ham i et dårligere lys hos henne (redde fasaden).

Henrik har ingen substans, og er ikke engang klar over at han mangler substans. Derfor synes jeg ikke han fungerer godt som hovedperson i en roman. Han blir endimensjonal, en fyr det er lett å mislike. 

Hovmod står for fall, det er kanskje essensen i romanen. Henrik gjør en gang en mikroskopisk feil, kanskje det ikke er en feil engang, bare en litt uheldig omstendighet som får katastrofale følger. En rutinemessig operasjon som dessverre ikke går bra. Men fordi han ikke kan tåle å vise svakhet gjør han en del dumme ting som sender ham utfor stupet. Dette lærer han jo ingenting av, han betrakter seg som offer for omstendighetene. I løpet av er kort periode klarer han å komme på kant med alt og alle rundt seg - sin kjæreste, sin far, sin nåværende og sin kommende sjef. Han taper fullstendig ansikt - og når det er det eneste han har?

Romanen er greit nok skrevet, tilforlatelige beskrivelser av sykehuslivet, godt språk ,men jeg synes likevel ikke den er god, mest fordi hovedpersonen blir så til de grader karikert.

Leander Djønne: Oskespiralen

Det begynner både dystert og dramatisk. En veiløs gård langs en vestlandsfjord.  En mann (faren) og ei kvinne (mora).Mannen er voldelig, drar kvinna etter håret nedover ei ur, slår henne i hjel og senker liket i fjorden. Forfatteren skildrer det grufulle drapet nesten som en urkraft i naturen, så full av stein og fjell.

I tillegg til faren og mora er det tvillingene. Sonen er fengslet for en alvorlig forbrytelse. Broren er kristelig, har en lederstilling i et gallupinstitutt, er gift og har to barn. Når Sonen slipper ut etter å ha sittet inne i 9 år kjenner han mora kalle på seg, «Kom heim». Mora svever over vannene, inn og ut av fjellmassiv, full av kraft og lys. Er det hun som vil ha hevn? I alle fall vil Sonen ha hevn. Han tar kontakt med Broren som får det for seg at han skal frelse både Sonen og Faren.

I årene som har gått har faren begynt et møysommelig arbeid med å hugge løs stein fra ura, bygge steingjerder og fylle husene på gården med stein.  Sonen og Broren reiser dit, i et forrykende uvær. For å komme over til gården må tvillingene kjøre til Naboen, den siste personen i boka, og låne den gamle, morkne båten hans over fjorden.

Det sier seg selv at dette ikke kan ende bra, og det ender også helt forferdelig. En dyster historie. Er det noe bra her? Jeg synes forfatteren har et dristig og malerisk språk, det er av og til helt fantastiske skildringer av tung og mørk vestlandsnatur. Det er litt Jon Fosse. Jeg kjøper også morens etterlivstilværelse, hun opptrer nærmest som en hevnende engel. Men jeg synes ikke historien henger helt sammen. Det er jo litt realisme her, Broren har mobiltelefon, de må ha vokst opp på 80-tallet, de må ha gått på skole, truffet lærere og andre barn, ingen spor av dette. Broren med lederstillingen må ha fått en del skolegang. Og faren som har brukt år på å ødelegge gården og livsgrunnlaget sitt, han kan ikke ha levd av stein og Naboens eplesider de siste årene. Brorens gjennombløte bil - jeg har da vokst opp i Bergen, og selv der klarer bilene å holde regnet ute! Det er for mange svakheter i det som finnes av realisme i fortellingen.

Og så blir det rett og slett for mye elendighet. Åpningens nokså direkte skildring av drapet er grusom nok - jeg synes ikke det er plass til så mye mer brutalitet. Moras spektakulære reise over himmelvelvingen og inni fjellet er storslått og står opp mot all vondskaoen. Men Sonens hevntanker, drømmen om å slå faren ihjel med en stein, det blir smått og puslete i forhold. På slutten av boka tårner all elendigheten seg opp så jeg synes det tipper over i det parodiske. 

Dette kunne kanskje blitt en bra, om enn en dyster roman hvis forfatteren hadde spart litt på konfekten. Nå synes jeg dessverre boka er blitt dårlig.  Men det er forfatterens første, og han kan sikkert utvikle seg til en bra forfatter.

Trude Marstein: Egne barn

Anja og Pål drar på helgeopphold til torpet Anja eier sammen med eksmannen Ivar. Det skal holdes dugnad. På torpet er også Ivar, samboeren hans Solveig og Anja og Ivars barn Lotta og Falk. Anjas eldste datter Tuva dukker opp med psykologistudenten Adrian. Påls datter Nora fra sitt tidligere samlivet er ikke med. Anjas tanker går også til Henrik, sønn av Tuvas første samboer Torstein. Og Tuvas andre halvsøsken dukker også opp i historien. Det er i det hele tatt et nettverk av forbindelser og relasjoner og det sitter barn i de fleste krysningspunkt. Hvorfdan forholder de voksne seg til det?

Det er Anja som er hovedpersonen og som forteller om dugnadshelgen. Det oppstår nesten forbausende få store kriser når det er ligger så mange potensielle konflikter på lur. Likevel ligger det mye spenninger i luften, og Anja drar oss inn i hele forhistorien hennes, forholdet til mennene i hennes liv og til egne og andres barn på veien. Forholdet til barna er ikke alltid på topp, kanskje har ikke barna fått den sentrale plassen i livet til de forskjellige foreldrene som de burde hatt?

Svært mye dreier seg om Anja og Ivar, om deres samliv, om deres dragning mot hverandre, om deres litterære ambisjoner, om deres av og til svært intense sexliv, om hvilken plass barna har i livet deres. Ivar er snill og sjarmerende og veldig, veldig full av seg selv. Anja har ofte følt seg som gledesdreper, den som må ta støyten mens Ivar tar all æren. Men er det for barnas skyld hun har gjort dette? Hvor mye har forholdet til barna egentlig betydd for henne?

Trude Marstein har samlet mange gode observasjoner i denne romanen om samværet mellom barn og voksne i et miljø preget av seriemonogami. Ingen av personene er bare sympatiske, heller ikke barna, men ingen er heller helt usympatiske. Jeg får jo en viss sympati med Anja og synes at Ivar på mange måter er som et stort barn. Men så er det det at jeg kan ikke helt stole på at Anja er helt ærlig med leserne heller, det virker i alle fall ikke som hun er helt ærlig med seg selv.

På slutten av boka føler jeg med Pål når han ber Anja pent om å ikke ta han som en selvfølge og jeg håper Anja klarer å leve opp til det så livet deres kan gå videre på en eller annen måte.

Jeg synes det er svært mye bra i denne romanen, selv om jeg likte bedre Marsteins siste bok «Så mye hadde jeg». Kanskje jeg av og til synes det blir litt tett på det lille torpet, litt lite handling, litt for mange litt traurige tilbakeblikk? 

Zeshan Shakar: De kaller meg ulven

Zeshan Shakar skriver fremdeles fra innvandrermiljø i Oslo. Denne gangen er hovedpersonen sønn av en pakistansk innvandrer og en norsk kvinne med bakgrunn fra Finnmark. Nå har han virkelig plassert seg (eller romanen) midt mellom norsk og pakistansk kultur. 

Gutten vokste opp i Groruddalen. Foreldrene er et nokså umake par, men litt har de da felles -  pakistanerne overtok på mange måter den rollen som nordlendinger i Oslo hadde hatt tidligere. Men tidene har forandret seg og guttens mor som er svært så ressurssterk får en egen rolle som den som hjelper faren i de mange vanskelig møter med norsk byråkrati og andre uheldige møter med det norske samfunnet.

Gutten er voksen når boka starter. Han er gift med norske Ada og har datteren Mariam. Han har en grei jobb, noe uklart hva han gjør men han jobber en del hjemmefra. Foreldrene har lenge vært skilt. Mora har flyttet tilbake til Finnmark men viser fremdeles en viss omsorg for eksmannen. Faren er nå uføretrygda og bor i en leilighet i et strøk som skal saneres. Han har hittil klart seg greit, men nå blir han tvunget til å flytte fra leiligheten der han har bodd i mange år til en annen leilighet han blir tilbudt i et annet strøk.  Han bestemmer i stedet seg for å dra tilbake til Pakistan, til slekten, til familien. Hva kommer det til å bli igjen i Oslo etter ham? 

Romanens hovedperson vakler mellom å gå videre i den klassereisen han har holdt på med hele livet og å opprettholde kontakten med pakistaneren i seg. Han spiser fortsatt aldri svin, han har lært seg den først og den siste suraen i koranen utenat og kan snakke litt urdu. Når han treffer moren og halvsøsteren på en tur til Finnmarks har de alle stor glede av å høre på kasetter med gamle populære pakistanske sanger. Men han går aldri i moskeen og har ikke lært datteren noe urdu. Og det eneste som er igjen etter faren er noen gamle klær og et bilde av Pakistans første president.

Det er mye som minner om de andre to bøkene til Shakar, ikke minst en lett vemodig tone. Vi får mange eksempler på norsk «hverdagsrasisme» men det er likevel på ingen måte hovedtema i verken denne eller de tidligere bøkene hans. Miljøsettingen i denne boka er likevel ny, vi får litt mer innblikk i situasjonen for 1. generasjons innvandrerne og brytningene mellom kulturene i innvandrermiljøene i Oslo.  Skildringen av forholdet mellom far og sønn er aldeles nydelig, og det er også mye fin varme mellom mor og sønn og mellom mor og far. 

Dette er, i likhet med Shakars tidligere bøker, svært viktig litteratur og jeg håper han fortsetter med å skrive. Han utvider stadig sitt register og det er mange historier som behøver å komme frem.

Alex Schulman: Glöm mig

Denne boken kom jeg over i en bokhandel i Malmö. Jeg hadde ikke hørt om den eller om forfatteren som visstnok er en svært kjent kulturpersonlighet i Sverige med flere kjente kulturfolk i slekten. Han har skrevet denne boka om sitt forhold til sin alkoholiserte mor. Den ble lansert som roman, men jeg opplever  den mer som en selvbiografisk beretning. 

En sommerdag kjører Alex og de to brødrene hans til familietorpet i Värmland for å hente deres døddrukne mor Lisette og få henne innlagt på en avrusningsklinikk. Etter 30 år med mer eller mindre konstant drikking aksepterer Lisette endelig å ta behandling. Men hun nekter å snakke med Alex. Det er fordi det var Alex som først snakket til henne om hennes alkoholisme i klartekst - det tålte hun ikke.

Gjennom tilbakeblikk helt fra Alex tidlige barndom danner det seg et bilde av Lisette som en kvinne som velger alkoholen fremfor samlivet med mann og barn. Og hun får lov til å gjøre det, hennes mye eldre ektemann beskytter henne og tar aldri opp kampen. Sønnene hennes tilegner seg en måte å leve på som dekker over for morens forsømmelser - men denne fortrengningen driver inn i dem selv.

Senere i  boka går Alex inn på om det kan være forhold i Lisettes bakgrunn som har fått henne til å gå inn i denne omtåkede tilværelsen og til å vise sønnene sine slik kulde og avvisning som hun ofte gjør. Han finner flere spor hennes oppvekst og i ekteskapet med en mye eldre mann, men dette blir likevel ikke det viktigste i denne boka.

Det som gjør boka svært lesverdig er Schulman sin åpne og nesten nakne fremstilling av det såre forholdet mellom mor og sønn opp gjennom årene.  Han legger ikke fingrene imellom når han beskriver hvordan moren svikter dem, men likevel bryter han ikke ned hennes verdighet som menneske.  Og han virker svært ærlig i beskrivelsene av sine egne reaksjoner og hvordan han i alle årene lot være å konfrontere henne.

Helt mot slutten av livet har Lisette et par tørrlagte år. Mor og sønn får noen gode stunder sammen, uten at det på noen måte veier opp for alt som har skjedd. Det blir ikke noen forsoning og tilgivelse, men likevel en slags fredelig avrunding.

Jørn Lier Horst: Forræderen

Det går et stort jordras i Larvikområdet. Mange hus blir revet med, men heldigvis ser det ut til alle beboerne har klart seg. William Wisting er med i søkearbeidet og klarer å frigjøre ei jente som ligger fastklemt. Mens mannskapet søker gjennom området oppdages en annen fastklemt kropp. Det er en død mann, men det er ikke raset som har tatt knekken på ham, han har et kulehull i nakken. 

Det viser seg at mannen var involvert i spaning på en gjeng kidnappere fra Sverige som har spesialisert seg på å angripe svært rike familier for å ta ut løsepenger i rent gull.  Det oppstår en ny kidnappingssituasjon. Svenske etterforskere blir også med på jakten. Wisting selv blir direkte angrepet av kidnapperne og det blir svært vanskelig for han å gjøre jobben sin.

Etterforskningen ender opp i en ganske forrykende jakt med både livet og jobben som innsats. 

Dette er ikke den beste Wisting-romanen jeg har lest. Politiet vet hele tiden hvem forbryterne er, det dreier seg om å få has på dem, redde livet til de kidnappede og samle bevis. Og dermed mangler mye av det som jeg synes Horst er bra på - etterforskning av vanlige mennesker som har eller ikke har rent mel i posen, vanlige mennesker som plutselig blir dradd inn i en farlig situasjon, forskjellige reaksjonsmønstre som noen ganger bringer politiet videre, andre ganger inn på ed blindspor.  I denne boka blir det i stedet en betydelig del som handler om Wisting selv og det dilemmaet han befinner seg i. Og der synes jeg Horst kommer til kort, dette er han ikke så god til å beskrive. Jeg kjenner ikke på Wisting sin fortvilelse og desperasjon, jeg tror nesten ikke på den.

Den dramatiske avslutningen er kanskje det som er best i denne romanen.