Det går et stort jordras i Larvikområdet. Mange hus blir revet med, men heldigvis ser det ut til alle beboerne har klart seg. William Wisting er med i søkearbeidet og klarer å frigjøre ei jente som ligger fastklemt. Mens mannskapet søker gjennom området oppdages en annen fastklemt kropp. Det er en død mann, men det er ikke raset som har tatt knekken på ham, han har et kulehull i nakken.
Det viser seg at mannen var involvert i spaning på en gjeng kidnappere fra Sverige som har spesialisert seg på å angripe svært rike familier for å ta ut løsepenger i rent gull. Det oppstår en ny kidnappingssituasjon. Svenske etterforskere blir også med på jakten. Wisting selv blir direkte angrepet av kidnapperne og det blir svært vanskelig for han å gjøre jobben sin.
Etterforskningen ender opp i en ganske forrykende jakt med både livet og jobben som innsats.
Dette er ikke den beste Wisting-romanen jeg har lest. Politiet vet hele tiden hvem forbryterne er, det dreier seg om å få has på dem, redde livet til de kidnappede og samle bevis. Og dermed mangler mye av det som jeg synes Horst er bra på - etterforskning av vanlige mennesker som har eller ikke har rent mel i posen, vanlige mennesker som plutselig blir dradd inn i en farlig situasjon, forskjellige reaksjonsmønstre som noen ganger bringer politiet videre, andre ganger inn på ed blindspor. I denne boka blir det i stedet en betydelig del som handler om Wisting selv og det dilemmaet han befinner seg i. Og der synes jeg Horst kommer til kort, dette er han ikke så god til å beskrive. Jeg kjenner ikke på Wisting sin fortvilelse og desperasjon, jeg tror nesten ikke på den.
Den dramatiske avslutningen er kanskje det som er best i denne romanen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar