tirsdag 14. mars 2023

Zeshan Shakar: De kaller meg ulven

Zeshan Shakar skriver fremdeles fra innvandrermiljø i Oslo. Denne gangen er hovedpersonen sønn av en pakistansk innvandrer og en norsk kvinne med bakgrunn fra Finnmark. Nå har han virkelig plassert seg (eller romanen) midt mellom norsk og pakistansk kultur. 

Gutten vokste opp i Groruddalen. Foreldrene er et nokså umake par, men litt har de da felles -  pakistanerne overtok på mange måter den rollen som nordlendinger i Oslo hadde hatt tidligere. Men tidene har forandret seg og guttens mor som er svært så ressurssterk får en egen rolle som den som hjelper faren i de mange vanskelig møter med norsk byråkrati og andre uheldige møter med det norske samfunnet.


Gutten er voksen når boka starter. Han er gift med norske Ada og har datteren Mariam. Han har en grei jobb, noe uklart hva han gjør men han jobber en del hjemmefra. Foreldrene har lenge vært skilt. Mora har flyttet tilbake til Finnmark men viser fremdeles en viss omsorg for eksmannen. Faren er nå uføretrygda og bor i en leilighet i et strøk som skal saneres. Han har hittil klart seg greit, men nå blir han tvunget til å flytte fra leiligheten der han har bodd i mange år til en annen leilighet han blir tilbudt i et annet strøk.  Han bestemmer i stedet seg for å dra tilbake til Pakistan, til slekten, til familien. Hva kommer det til å bli igjen i Oslo etter ham? 


Romanens hovedperson vakler mellom å gå videre i den klassereisen han har holdt på med hele livet og å opprettholde kontakten med pakistaneren i seg. Han spiser fortsatt aldri svin, han har lært seg den først og den siste suraen i koranen utenat og kan snakke litt urdu. Når han treffer moren og halvsøsteren på en tur til Finnmarks har de alle stor glede av å høre på kasetter med gamle populære pakistanske sanger. Men han går aldri i moskeen og har ikke lært datteren noe urdu. Og det eneste som er igjen etter faren er noen gamle klær og et bilde av Pakistans første president.


Det er mye som minner om de andre to bøkene til Shakar, ikke minst en lett vemodig tone. Vi får mange eksempler på norsk «hverdagsrasisme» men det er likevel på ingen måte hovedtema i verken denne eller de tidligere bøkene hans. Miljøsettingen i denne boka er likevel ny, vi får litt mer innblikk i situasjonen for 1. generasjons innvandrerne og brytningene mellom kulturene i innvandrermiljøene i Oslo.  Skildringen av forholdet mellom far og sønn er aldeles nydelig, og det er også mye fin varme mellom mor og sønn og mellom mor og far. 


Dette er, i likhet med Shakars tidligere bøker, svært viktig litteratur og jeg håper han fortsetter med å skrive. Han utvider stadig sitt register og det er mange historier som behøver å komme frem.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar