Leander Djønne: Oskespiralen

Det begynner både dystert og dramatisk. En veiløs gård langs en vestlandsfjord.  En mann (faren) og ei kvinne (mora).Mannen er voldelig, drar kvinna etter håret nedover ei ur, slår henne i hjel og senker liket i fjorden. Forfatteren skildrer det grufulle drapet nesten som en urkraft i naturen, så full av stein og fjell.

I tillegg til faren og mora er det tvillingene. Sonen er fengslet for en alvorlig forbrytelse. Broren er kristelig, har en lederstilling i et gallupinstitutt, er gift og har to barn. Når Sonen slipper ut etter å ha sittet inne i 9 år kjenner han mora kalle på seg, «Kom heim». Mora svever over vannene, inn og ut av fjellmassiv, full av kraft og lys. Er det hun som vil ha hevn? I alle fall vil Sonen ha hevn. Han tar kontakt med Broren som får det for seg at han skal frelse både Sonen og Faren.

I årene som har gått har faren begynt et møysommelig arbeid med å hugge løs stein fra ura, bygge steingjerder og fylle husene på gården med stein.  Sonen og Broren reiser dit, i et forrykende uvær. For å komme over til gården må tvillingene kjøre til Naboen, den siste personen i boka, og låne den gamle, morkne båten hans over fjorden.

Det sier seg selv at dette ikke kan ende bra, og det ender også helt forferdelig. En dyster historie. Er det noe bra her? Jeg synes forfatteren har et dristig og malerisk språk, det er av og til helt fantastiske skildringer av tung og mørk vestlandsnatur. Det er litt Jon Fosse. Jeg kjøper også morens etterlivstilværelse, hun opptrer nærmest som en hevnende engel. Men jeg synes ikke historien henger helt sammen. Det er jo litt realisme her, Broren har mobiltelefon, de må ha vokst opp på 80-tallet, de må ha gått på skole, truffet lærere og andre barn, ingen spor av dette. Broren med lederstillingen må ha fått en del skolegang. Og faren som har brukt år på å ødelegge gården og livsgrunnlaget sitt, han kan ikke ha levd av stein og Naboens eplesider de siste årene. Brorens gjennombløte bil - jeg har da vokst opp i Bergen, og selv der klarer bilene å holde regnet ute! Det er for mange svakheter i det som finnes av realisme i fortellingen.

Og så blir det rett og slett for mye elendighet. Åpningens nokså direkte skildring av drapet er grusom nok - jeg synes ikke det er plass til så mye mer brutalitet. Moras spektakulære reise over himmelvelvingen og inni fjellet er storslått og står opp mot all vondskaoen. Men Sonens hevntanker, drømmen om å slå faren ihjel med en stein, det blir smått og puslete i forhold. På slutten av boka tårner all elendigheten seg opp så jeg synes det tipper over i det parodiske. 

Dette kunne kanskje blitt en bra, om enn en dyster roman hvis forfatteren hadde spart litt på konfekten. Nå synes jeg dessverre boka er blitt dårlig.  Men det er forfatterens første, og han kan sikkert utvikle seg til en bra forfatter.