Denne boken kom jeg over i en bokhandel i Malmö. Jeg hadde ikke hørt om den eller om forfatteren som visstnok er en svært kjent kulturpersonlighet i Sverige med flere kjente kulturfolk i slekten. Han har skrevet denne boka om sitt forhold til sin alkoholiserte mor. Den ble lansert som roman, men jeg opplever den mer som en selvbiografisk beretning.
En sommerdag kjører Alex og de to brødrene hans til familietorpet i Värmland for å hente deres døddrukne mor Lisette og få henne innlagt på en avrusningsklinikk. Etter 30 år med mer eller mindre konstant drikking aksepterer Lisette endelig å ta behandling. Men hun nekter å snakke med Alex. Det er fordi det var Alex som først snakket til henne om hennes alkoholisme i klartekst - det tålte hun ikke.
Gjennom tilbakeblikk helt fra Alex tidlige barndom danner det seg et bilde av Lisette som en kvinne som velger alkoholen fremfor samlivet med mann og barn. Og hun får lov til å gjøre det, hennes mye eldre ektemann beskytter henne og tar aldri opp kampen. Sønnene hennes tilegner seg en måte å leve på som dekker over for morens forsømmelser - men denne fortrengningen driver inn i dem selv.
Senere i boka går Alex inn på om det kan være forhold i Lisettes bakgrunn som har fått henne til å gå inn i denne omtåkede tilværelsen og til å vise sønnene sine slik kulde og avvisning som hun ofte gjør. Han finner flere spor hennes oppvekst og i ekteskapet med en mye eldre mann, men dette blir likevel ikke det viktigste i denne boka.
Det som gjør boka svært lesverdig er Schulman sin åpne og nesten nakne fremstilling av det såre forholdet mellom mor og sønn opp gjennom årene. Han legger ikke fingrene imellom når han beskriver hvordan moren svikter dem, men likevel bryter han ikke ned hennes verdighet som menneske. Og han virker svært ærlig i beskrivelsene av sine egne reaksjoner og hvordan han i alle årene lot være å konfrontere henne.
Helt mot slutten av livet har Lisette et par tørrlagte år. Mor og sønn får noen gode stunder sammen, uten at det på noen måte veier opp for alt som har skjedd. Det blir ikke noen forsoning og tilgivelse, men likevel en slags fredelig avrunding.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar