Trude Marstein: Egne barn

Anja og Pål drar på helgeopphold til torpet Anja eier sammen med eksmannen Ivar. Det skal holdes dugnad. På torpet er også Ivar, samboeren hans Solveig og Anja og Ivars barn Lotta og Falk. Anjas eldste datter Tuva dukker opp med psykologistudenten Adrian. Påls datter Nora fra sitt tidligere samlivet er ikke med. Anjas tanker går også til Henrik, sønn av Tuvas første samboer Torstein. Og Tuvas andre halvsøsken dukker også opp i historien. Det er i det hele tatt et nettverk av forbindelser og relasjoner og det sitter barn i de fleste krysningspunkt. Hvorfdan forholder de voksne seg til det?

Det er Anja som er hovedpersonen og som forteller om dugnadshelgen. Det oppstår nesten forbausende få store kriser når det er ligger så mange potensielle konflikter på lur. Likevel ligger det mye spenninger i luften, og Anja drar oss inn i hele forhistorien hennes, forholdet til mennene i hennes liv og til egne og andres barn på veien. Forholdet til barna er ikke alltid på topp, kanskje har ikke barna fått den sentrale plassen i livet til de forskjellige foreldrene som de burde hatt?

Svært mye dreier seg om Anja og Ivar, om deres samliv, om deres dragning mot hverandre, om deres litterære ambisjoner, om deres av og til svært intense sexliv, om hvilken plass barna har i livet deres. Ivar er snill og sjarmerende og veldig, veldig full av seg selv. Anja har ofte følt seg som gledesdreper, den som må ta støyten mens Ivar tar all æren. Men er det for barnas skyld hun har gjort dette? Hvor mye har forholdet til barna egentlig betydd for henne?

Trude Marstein har samlet mange gode observasjoner i denne romanen om samværet mellom barn og voksne i et miljø preget av seriemonogami. Ingen av personene er bare sympatiske, heller ikke barna, men ingen er heller helt usympatiske. Jeg får jo en viss sympati med Anja og synes at Ivar på mange måter er som et stort barn. Men så er det det at jeg kan ikke helt stole på at Anja er helt ærlig med leserne heller, det virker i alle fall ikke som hun er helt ærlig med seg selv.

På slutten av boka føler jeg med Pål når han ber Anja pent om å ikke ta han som en selvfølge og jeg håper Anja klarer å leve opp til det så livet deres kan gå videre på en eller annen måte.

Jeg synes det er svært mye bra i denne romanen, selv om jeg likte bedre Marsteins siste bok «Så mye hadde jeg». Kanskje jeg av og til synes det blir litt tett på det lille torpet, litt lite handling, litt for mange litt traurige tilbakeblikk?