Peter Strassegger: Om stein og jord

Peter Strasseggers morfar, Stein Rygstad var nazist. Under krigen meldte han seg som frontkjemper og deltok i den beryktede beleiringen av Leningrad. Han ble alvorlig såret og vendte hjem. Etter krigen fikk han en landssvikdom i rettsoppgjøret. Senere fikk han på beina en fabrikk som han drev parallelt med familiebedriften som broren Egil hadde overtatt. Faren ble selv etterforsket pga. bedriftens økonomiske samarbeid med tyskerne under krigen men ble frifunnet. Men Stein ble aldri tatt inn i familievarmen igjen.

I 1965 begynte Stein å skrive på notatet «Skriftemålet» som ble en viktig kilde til denne boka. Der prøver han å rettferdiggjøre sine egne, og delvis også tyskernes handlinger. Det er tydelig at Stein fortsatt var forgiftet av nasjonalsosialistisk tankegods helt til han døde.

Strasseggers beretning er todelt. Han beskriver morfarens oppvekst, ungdomstida, møtet med den norske nasjonalsosialismen, krigsutbruddet og konfliktene i familien om hvilken retning de skulle ta, beslutningen om å studere i Tyskland, hvordan han vervet seg til krigstjeneste og så om de månedene han holdt til i skyttergravene utenfor Leningrad. Og der stopper det, når han blir såret. Resten av hans livshistorie får vi ganske summarisk.

Den andre delen handler om Strasseggers dypdykking i sin morfars liv og livsvalg. Den ender opp på stedet der hvor morfarens krigsinnsats ender - Strassegger reiser til St. Petersburg for å få en slags nærkontakt med morfarens fortid: en togstasjon der Stein var i ferd med å kjøpe sex av storesøsteren til en gutt ham traff på, stedene der skyttergravene lå og selve byen der russerne døde i hopetall av sult.

Innimellom stanser Strassegger opp for å gi oss ofrenes historie, kanskje som en motvekt mot at morfaren utelater dette helt i sitt "skriftemål". Vi får høre hvordan det gikk med familien til den jødiske gutten som Stein og broren kjente som barn og vi får informasjon om livet (og døden) i det beleirede Leningrad.

Jeg synes det var mye bra i denne boka. Stein sin fascinasjon for den nasjonalsosialistiske ideen som et alternativ til bolsjevismen er forståelig selv om vi som sitter på fasiten og historiens dom vet at han tok feil. Forvirringen etter invasjonen i 1940 - det var ikke like opplagt for alle at det skulle ytes motstand. Og konfliktene i familien: faren som ville prøve å drive bedriften så mye som mulig som før - for å holde folkene sine i arbeid og sikkert også for å sikre sin egen familie. Storebroren Egil som trekker seg fra alt som heter politikk og går helhjertet inn sammen med faren. Lillebroren Georg som tar klart avstand fra den tyske okkupasjonen, drar til England og kjemper for Norge som pilot. Og så Stein som blir Quislingtilhenger og senere deltar aktivt i utsultingen av russerne i Leningrad.

Et annen høydepunkt synes jeg er Stein sin reise til St. Petersburg der vi får med hans refleksjoner til morfarens historie, refleksjoner som morfaren så til de grader mangler.

Likevel synes jeg det er en del som halter i boka. Jeg synes ikke Strassegger klarer helt å forene sin egen og morfarens versjoner av historien. Kanskje blir ikke Stein Rygstad levende nok, blir ikke helt en romanperson men blir en person som er oppdiktet? Jeg savner også noe mer om hva som skjedde med Stein etter Leningrad, hans fengselsopphold, hans ekteskap, det virker som om livet hans stoppet vinteren 1942, men det gjorde det jo ikke. Hvis innholdet i «Skriftemålet» skal ha betydning for boka burde vi kanskje ha blitt kjent med livet han etter krigen.