Henrik Wold er en erfaren og svært dyktig kirurg ved en gastrokirurgisk avdeling på et sykehus. Han er ambisiøs og ser for seg at han er en god kandidat til lederstillingen når sjefen hans går av. Henrik er fremfor alt opptatt av å klatre oppover, gjøre det bedre enn andre, ha en penere elskerinne, ha bedre sex, kulere klær, virke utad perfekt.
Og innad? Som jeg leser boka er det ikke noe innad. Når Henrik av og til støter på problemer kommer han med de forklaringene som han tror vil fungere for å opprettholde fasaden, enten han skal fortelle faren hvorfor han ikke kunne besøke ham eller han skal unnskylde seg for kjæresten Hedda fordi han snakket nedsettende om pasienter med ME uten å vite at hun har en søster som faktisk lider av ME. Han beklager uttalelsen, ikke fordi han har såret henne (anger), men fordi det setter ham i et dårligere lys hos henne (redde fasaden).
Henrik har ingen substans, og er ikke engang klar over at han mangler substans. Derfor synes jeg ikke han fungerer godt som hovedperson i en roman. Han blir endimensjonal, en fyr det er lett å mislike.
Hovmod står for fall, det er kanskje essensen i romanen. Henrik gjør en gang en mikroskopisk feil, kanskje det ikke er en feil engang, bare en litt uheldig omstendighet som får katastrofale følger. En rutinemessig operasjon som dessverre ikke går bra. Men fordi han ikke kan tåle å vise svakhet gjør han en del dumme ting som sender ham utfor stupet. Dette lærer han jo ingenting av, han betrakter seg som offer for omstendighetene. I løpet av er kort periode klarer han å komme på kant med alt og alle rundt seg - sin kjæreste, sin far, sin nåværende og sin kommende sjef. Han taper fullstendig ansikt - og når det er det eneste han har?
Romanen er greit nok skrevet, tilforlatelige beskrivelser av sykehuslivet, godt språk ,men jeg synes likevel ikke den er god, mest fordi hovedpersonen blir så til de grader karikert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar