Björnjägarens dötre

Bjørnejegeren Heikki Leskinen har sju døtre. De bor i på et lite småbruk tett på skogen og Heikki prøver å holde seg og familien utenfor samfunnet. Døtrene går ikke på skolen, unndrar seg. Heikki er en mektig skikkelse og overfor døtrene sine spiller han helterollen. Han forakter kona Louhi og forakten har smittet over på døtrene.

Heikki dør og ikke lenge etter dør Louhi også. De sju døtrene bestemmer seg for å ta alle farens formaninger og råd bokstavelig og komme lengst mulig vekk fra samfunnet. Når våren kommer tar de med seg det mest nødvendige fra det falleferdige småbruket og begir seg innover i skogen til en jakthytte som faren har snakket om. Der har de tenkt å overleve på jakt, fiske, bær- og sopplukking. På høst- vinter og vårmarkedet kan de selge skinn og kjøtt så de får kjøpe med seg litt av sivilisasjonens nødvendigheter: sprit, tobakk, øl, ammunisjon og kanskje et par sko.

Livet er hardt i skogen. Jentene er hardføre og vant til å klare seg med lite, noen av dem er fysisk svært sterke. De holder sammen og de slåss innbyrdes, noen ganger nesten på livet løs. 

Johanna er det eldste og inntar snart rollen som diktatorisk familieoverhode. Ikke alle følger henne like godvillig. Den religiøse Simone er litt i sin egen verden. Kunstneren Laura vil helst bruke tiden til å lage figurer av leire. Erga, den yngste fikk noen måneder i skolen og elsker å lese. Aune er beretteren blant jentene, og til slutt er det henne som skal føre historien deres videre. Tanja og Tiina er begge fysisk sterke og støtter Johanna i ett og alt.

Den første markedsturen blir det lite utbytte av, Simone og Erga fikk greie priser for varene men det meste av pengene forsvant i baren om kvelden. De andre søstrenes straff var grusom. 

Den neste turen noen måneder senere gir bedre utbytte, men behovet for varme klær blir neglisjert. Simone forsvinner. Johanne blir mer og mer ondskapsfull. Konfliktene øker på og vinteren blir den kaldeste i manns minne.

Halvdøde av sult og kulde blir søstrene blir tatt hånd om i byen og blir også konfrontert med det moderne storsamfunnet med mobiltelefoner, klokkeslett, bankkontoer og sosialkontor. De takler det på ulike måter.

Boke er skrevet som en slags fabel, et moderne nordisk  motstykke til en Vill Vest-saga. Søstrene banner, slår og sparker, drikker helst brennevin og bader nakne i innsjøene. De vasker verken kroppen eller det lange røde håret de er velsignet med. Det er ikke akkurat noen realistisk historie men jeg synes den har svært mye bra i seg. Kontrasten mellom det enkle, idylliske men akk, så primitive livet i skogen og bylivet med rene laken, nok mat, skitten snø og bråkete gater. Heikki som guru for at jentene skal være tøffe og sjølstendige og er selv den verste kvinneundertrykkeren av alle og drikker gjerne champagne på byfest med kameratene. Samholdet mellom søstrene som slår sprekker når det ikke kan romme mangfoldet i gruppen.

Helene Flood: Elskeren

Jeg har tidliger lest «Terapeuten» av samme forfatter. Dette er også en psykologisk krim, men denne gangen er det ingen psykologer blant hovedpersonene.

Rikke og Åsmund har flyttet inn i en pen leilighet i en 4-mannsbolig på Tåsen. De har tenåringen Emma og lillebroren Lukas, har gode, interesante jobber og elsker hverandre. Gode liv med andre ord. Men likevel har Rikke et forhold til Jørgen i etasjen over. På bokens første sider er Jørgen er alene hjemme. Rikke sniker seg opp om natten og opplever en uhyggestemning foran den lukkede døren til hans arbeidsrom og hun løper ned igjen. Det viser seg at Jørgen er drept og heretter blir den idylliske stemningen i huset og området forøvrig snudd på hodet.

Hele boka er skrevet i jeg-form ut fra Rikkes perspektiv. Noen ganger følger vi hennes møter med etterforskerne, noen ganger møter hun naboene i huset og hører på/blir en del av alle spekulasjonene om hvem som kan ha anledning og/eller grunn til å ta livet av den sjarmerende Jørgen. Og noen ganger får vi tilbakeglimt fra livet hennes og fra den gryende forelskelsen/besettelsen. 

Over det hele henger redselen for å avsløre forholdet for Åsmund og for å miste livet sitt med ham og barna. 

Det ligger mye spenning og dramatikk både i forholdet mellom naboene og i forholdet i Rikke og Åsmunds familie. Jeg synes Helene Flood har et riktig godt grep om dette, enda bedre enn i «terapeuten». Mot slutten av boka er den skyldige avslørt og ring ser ut til å falle på plass, men det er fortsatt noen sider igjen. Og så viser det seg at forfatteren har enda noen kort gjemt oppi ermet……

Helene Floods siste roman, «Enken» er det venteliste på, og den gleder jeg meg til.

Ørjan N. Karlsson: Det siste stykket hjem

Jeg lånte denne boka fordi jeg trengte en kriminalroman å lese digitalt. Det er det som fungerer best hvis jeg skal lese om kvelden eller natten. Den siste boka til forfatteren ble rost opp i skyene og denne her fikk også gode anmeldelser. 

Vi er i Bodø. Jacob Weber er politietterforsker med lang fartstid og er hovedpersonen i denne romanen. Han har nylig mistet sin livsledsager.

Den unge og lovende Noora Yun Sande ankommer. Hun har bakgrunn fra Kripos men har av ulike grunner valgt å ta noen år i Bodø og skal bli Jacobs partner. Hun har en mørk forhistorie, det er en vond historie med en kollega fra Kripos som henger over henne.

Det dukker det opp et lik på en bortgjemt plass, liket av en kvinne som har ligget der i mange år. Selvmord eller mord? Jacob har også vært engasjert i et gammelt likfunn som aldri ble oppklart, også av en kvinne. Disse sakene blir lagt litt på is på grunn av en ny forsvinningssak. Iselin Grande (som har planer om å ta politihøyskolen) forsvinner under en joggetur. Hun har også en vond forhistorie med en mann og så har hun nettopp brutt med sin jevnaldrende kjæreste som er sønn av en av byens rike menn.

Mens dette skjer får vi små glimt av en drapsmanns og følger ham når han lokker med seg kvinner og torturerer dem på bestialske måter og vi skjønner at disse historiene henger sammen med de likfunnene som er gjort. Så hvordan skal det nå gå med Iselin - eller er hun allerede død?

Og så er det det siste forsvinningsnummeret som godt kan være et drap - influenceren Marte Moi er blitt borte på Røst, av alle steder. Jacob og noen av hans medarbeidere drar dit mens Noora blir igjen i Bodø. Og de bestialske mordene blir oppklart. Men det gjenstår ennå noe usikkerhet rundt Iselin som blir hengende i luften på slutten - kanskje det dukker opp i en annen bok?

På plussiden: Bodø, Lofoten og Nordland er jo interessante områder for krim. Jacob Weber gjør en god rollefigur, og det gjør også Noora med sine dystre opplevelser i fortiden. Naturen og lokalmiljøet er gode bakgrunner for krimhistoriene.

På minussiden: Her er det både vold og bestialsk torturering av kvinner så det holder, tildels grafisk fremstilt også. Jeg synes det nesten har noe spekulativt over seg. Jeg synes også avsløringen av morderen spriker - det er lov å la den skyldige juge for oss, i alle fall hvis dette er en bok der alle juger. Men her synes jeg forfatteren trør langt over grensen.

Jeg har lest at den siste boka av forfatteren handler om vold mot kvinner - er det mulig? Jeg kjenner jeg at jeg ikke behøver lese mer av ham. Da vil jeg heller ha svensk utkantkrim - Johanna Mo's bøker fra Øland, Sara Strømbergs fra Åre eller Stina Jacksons fra Västerbotten. Åsa Larsson har dessverre avsluttet sin Kirunaserie.

Elizabeth George: Denne dødens kropp

Denne krim'en er fra 2010 og gikk meg hus forbi i en periode da jeg var litt lei av forfatteren. Men jeg har lest noen bra bøker av henne de siste årene, så jeg ga denne en sjanse.

Thomas Lynley er så vidt tilbake i politiet etter drapet på hans elskede kone Helen. Det er Isabelle Ardery som får ledelsen av denne mordutredningen.  

Den unge kvinnen Jemima Hastings blir funnet ihjelstukket på en øde kirkegård i London. Jemima var en flyktig sjel som forelsket seg og skiftet partnere ofte, men hun hadde i et par år holdt sammen med taktekkeren Gordon Jossie på landet i New Forest.

Boka er full av vitner, bipersoner, mulige mistenkte og andre med forbindelser til mordofferet. Akkurat her ligger Elizabeth George sin styrke. Hun bygger opp historiene rundt alle involverte. Personer som virker uviktige i begynnelsen kan være svært viktige for handlingen senere. Her har vi Jemimas tidligere samboer Gordon, Gordons nåværende samboer Gina, Jemimas bror, flere av Jemimas tidligere elskere, hybelvertinnen hennes, en mystisk politisjef ved et distriktskontor, broren til en  berømt japansk fiolinist, en spåkone for å nevne noen. Alle har noe å fortelle. Mange husker feil og noen lyver, ikke nødvendigvis fordi de har noe med mordet å gjøre men de kan ha andre ting å skjule. Og flere personer har noe fordekt i bakgrunnen sin.

Parallelt med mordetterforskningen løper en beretning om et grusomt barnedrap: Tre gutter i 10-elleveårsalderen bortfører og dreper en liten gutt på to år. Denne historien er utvilsomt kopiert fra en like grotesk sak i Storbritannia.  De tre guttene er alle fra oppløste hjem og er selv ofre for vold og neglisjering. Det tar litt tid før jeg skjønner betydningen denne saken har i boka.

Barbara Havers har selvsagt en viktig rolle i etterforskningsteamet og Thomas Lynley påtar seg oppgaven med å være partner for Isabelle Avery. Hun er svært ambisiøs, er langt fremskreden alkoholiker og har lett for å sparke nedover på sine medarbeidere.

Jeg likte godt å lese boka. Den var underholdende, ikke minst på grunn av George sin enestående evne til å skape gode og troverdige personskildringer på alle plan. På den måten bygger hun også opp hele  miljøer. Og det er hun svært god til .Og alle personer vi møter har en eller annen rolle for handlingen.

MEN BOKA ER ALTFOR LANG! Det er ingen grunn til at en bok av denne typen skal være på over 800 sider. Altfor mange gjentakelser av Isabelle Arderys toalettbesøk med småflasker med sprit, og svært mye annet kunne vært strammet inn.  Derfor blir det også til at jeg av og til skummer sidene og hopper lett forbi enkelte episoder.

Det er problematisk å bruke en så grotesk mordsak som barnedrapet i Storbritannia i en kriminalroman av denne typen, men jeg synes Elizabeth George behandler dette temaet svært varsomt. Og hun er en dyktig forfatter. 

Leila Slimani: Vuggesang

Jeg lånte denne boka fordi forfatteren kom på litteraturfestivalen Kapittel i Stavanger. Semani er en fransk-marokkansk forfatter som har levd i Europa siden hun var 17 år. Hun slo igjennom med denne boka som nok kan sies å være en thriller.

Det begynner ganske så grotesk. To barn er utsatt for en grusom forbrytelse. Den lille gutten er død, søsteren hans er såvidt i live men dør kort tid etter. Det er dagmammaen som har gjort det. Disse skrekkbildene blir liggende som et bakteppe for resten av boka.

Myriam og Paul er et ungt fransk akademikerpar med to barn. Myriam har ofret sin karriere og vantrives med livet som småbarnsmor selv om hun elsker  barna sine. En dagmamma blir løsningen og Louise blir redningen. Hun er middelaldrende og har gode referanser. Louise er den perfekte dagmamma/hushjelp, får et godt tak på barna, lager mat og holder leiligheten i perfekt stand. Myriam kommer inn på et godt advokatkontor og stiger raskt i karrieren. 

Louie gjør seg mer og mer uunnværlig, men etter noen år slår idyllen sprekker. Det er noen mørke sider i Louises liv som gjør henne mer sårbar enn arbeidsgiverne aner og gradvis bygger det seg opp en konflikt som så vidt holdes i tømme helt til den springer ut i katastrofen.

Vi er inne på klasseforhold og innvandringsproblematikk, mor/barn-forhold og fransk arbeidsliv og familieliv. Det er tydeligvis vanlig at karriere-ektepar som Myriam og Paul kan overlate mesteparten av omsorgen for barna til en dagmamma og knapt nok ser ungene om hverdagen. Ingen henger i stroppen for å rekke barnehagen kl. halv fem der i gården!

For meg var ikke dette en stor eller viktig roman selv om den er godt skrevet. Det er svært ubehagelig å lese om drapene i begynnelsen, resten av boka leser jeg som en historie om en temmelig skadet personlighet som omgivelsene trenger opp i et hjørne uten å ane hva som foregår i hodet til denne kvinnen. Jeg synes Louises utvikling er sykelig men troverdig.  Av og til undres jeg på om forfatteren kritiserer kvinner som velger å gå ut i arbeidslivet. Men jeg ser det jo fra mitt norske ståsted der de fleste småbarnsforeldre som begge er i jobb tross alt ser mye mer til ungene sine enn i Frankrike. 

Jose Luis Gonzales Macias: Atlas over fyrtårn ved verdens ende

Tittelen kan jo ikke unngå å fascinere, i alle fall ble jeg fortapt når jeg så den. Den fikk meg til å tenke på Mumitrollets mamma på fyret.  Dette er en perle av en bok med beskrivelser av 34 fyrtårn på de mest utilgjengelige og noen ganger ugjestmilde steder i verden. Flere av dem har mange menneskeliv på samvittigheten, hvis fyrtårn har samvittighet.

Fyrtårn har en svært interessant historie. Skipsfarten fikk et økende behov for navigasjonshjelp på vanskelige sjøstrekninger, og så kom teknologiutviklingen så langt at en kunne spre en kraftig lyskilde over lange strekninger ved hjelp av avansert optikk. Men lyskilden måtte passes og en måtte sikre at fyrlyktene blinket med riktig frekvens. Fyrene ble helt nødvendige for sjøfarten.

De fleste fyrtårnene i boka er bygd på 1800-tallet. Det å være fyrvokter var et yrke som krevde en viss utdanning, fyrvokteren skulle loggføre og rapportere i tillegg til å holde fyrlykten i god stand. Noen fyrvoktere bodde på fyret med familie, andre fyr ble bemannet av en eller flere enslige menn som kunne leve i fordragelighet eller som kunne være bitre fiender. Frankrike utplasserte i en periode krigsinvalide som fyrvoktere, kanskje så myndighetene det for seg at de ville like å være langt unna mulige  krigshandlinger, men de to som var utplassert på La Vielle utenfor Bretagne søkte i årevis om omplassering helt til de nesten satte livet til.

Nesten alle fyrene i boka er fortsatt i drift, men samtlige er automatiserte. I dag finnes det så mange andre navigasjonsmuligheter at fyrene blir et ekstra hjelpemiddel for sjøfarten, og teknologien gjør det helt unødvendig å ha bemanning.

Boka er vakkert illustrert av forfatteren selv. Men jeg har vondt for å tro at han ikke er noe inspirert av Judith Schalansky's utmerkede "Atlas over fjerne øyer", og jeg finner dessverre ingen referanser til denne boka i forordet eller noen andre steder. Hun hadde fortjent å bli nevnt.

Kamila Shamsie: Broken Verses

Dette er den tredje romanen jeg leser av denne pakistanske forfatteren, og det er også den eldste. Hun ga den ut i 2005, to år før hun flyttet fra Karachi til London. 

Hovedpersonen i romanen, Aasmaani er tidlig i trettiårene kommer fra den intellektuelle overklassen i Pakistan. Hun er fremdeles sterkt preget av at hennes mor forsvant 14 år tidligere og antas å være død. Moren, Samina Akram var en feministisk aktivist. Hun og faren gikk fra hverandre like etter Aasmaani ble født, og moren gikk til sitt livs kjærlighet, en frittalende og svært beundret forfatter som blir kalt Poeten gjennom hele boka. Aasmaani vokste opp sammen faren og hans nye kone Beema. Hun hadde et nært forhold til sin mor som stadig var på farten  enten som aktivist eller som følgesvenn for Poeten på hans mange reiser, delvis for å unnslippe det brutale styret i Pakistan. Poeten blir funnet myrdet og torturert to år før Samina forsvant. 

Aasmaani har nettopp fått jobb i et TV-selskap som er i gang med å produsere en ny TV-serie med den tidligere store stjernen Sheenaz Saeed. Sheenaz var også en nær venn av Aasmaanis mor. Aasmaani  treffer Sheenaz' sønn Ed på TV-stasjonen. De får et spesielt forhold, vennskap/fiendskap/kjærlighet - ikke helt godt å si.

Så får Aasmaani tilsendt noen papirer som er skrevet i en hemmelig kode som Samina og Poeten brukte når de skulle skrive til hverandre for å unngå myndighetenes innblanding. Denne koden er det bare Aasmaani som kjenner utenom de to. Det begynner å reise seg en spire av tvil om det virkelig var liket av Poeten som ble funnet den gangen. Det kommer flere papirer og innholdet i dem kan muligens tyde på at de er skrevet av Poeten i fangenskap.

Aamaani begynner å lete, stille spørsmål, undersøke gamle avisarkiver og lignende, men det er ting som tyder på at sterke krefter i samfunnet vil forhindre henne i å lete. 

Bokas røde tråd er gåten rundt Poetens død og Saminas forsvinning, og den kommer til å tære hardt på Aasmaani og på hennes forhold til familien sin og til Ed.

Bakteppet for denne historien er Pakistan  fra Zia-Ul-Haq tok makten i 1977 ved et statskupp. Årene fremover ble preget av islamisering og et brutalt og kvinnefiendtlig styresett med visse svingninger og litt forskjellige ledere helt frem til i dag. 

Noe av det som jeg synes gjør boka nokså forskjellig fra de andre to jeg har lest er at vi hele tiden er plassert midt i dette veldige landet med sine tradisjoner og sitt levesett. vi gjennomgår en periode med Ramadan og  påfølgende Eid og opplever hvordan det er en helt naturlig del av livet. Så godt som alle personene vi møter er liberale mennesker som ønsker en utvikling med demokrati og flere rettigheter for  kvinnene. De er også smertelig klar over at hvis de forfekter slike synspunkt står de i fare for å bli forfulgt. Jeg opplever boka som veldig tydelig plassert inne i det pakistanske samfunnet mens de senere bøkene er mer påvirket av vesten og hvordan diasporaen lever der. Dette gjør kanskje boka mer interessant, men jeg opplevde den som mindre tilgjengelig, fjernere fra mitt eget liv på en måte. Jeg synes også at deler av romanen blir for tung, det er mange referanser til myter og historier som er ukjent eller lite kjent, både pakistanske men også myter fra den vestlige tradisjonen. Men så er det jo også et sterkt mor/datter-tema som er nokså almenmenneskelig. Ofret Samina datteren for sin egen aktivisme og for sin kjærlighet til Poeten - eller forlot hun datteren for å beskytte henne?