Morten Bjerga: Fyrtårnet

Dette var Morten Bjergas debutroman. Jeg har lest hans roman om en av sine forfedre, jeg tror det var tippoldefaren og den gjorde et kraftig inntrykk på meg så jeg tenkte å prøve en av hans andre bøker.

Denne boken handler om en prest som har kommet på kant med prestetilværelsen og samler tolv personer til et års opphold på et ensomt fyr iutenfor Jæren som de skal tilbringe med samtaler, meditasjon og bønn. Det er en svært broket forsamling, alt fra to somaliske asylsøkere via fiskere til en sliten  Hells Angels-aktivist.

I begynnelsen går dette veldig bra, de har avtale om forsyninger fra land og lever i fred og fordragelighet og har interessante diskusjoner.  Men så oppstår det en konflikt med samfunnet på land som jeg oppfatter har sin bakgrunn i de somaliske flyktningene. Det skjer en voldelig handling, og etter det blir konflikten gradvis mer tilspisset. Flere og flere dør, både av våpenbruk og andre dramatiske hendelser. Til slutt sitter bare presten igjen. Og skriver.

Dette kunne ha vært en god ide, det er mye symbolikk i plottet med presten og de tolv disiplene og mange av spørmålene presten stiller seg knyttet opp mot hendelser fra Bibelen er tankevekkende og interessante, men når folk begynner å bli drept blir det for stor avstand mellom disse voldelige hendelsene og presten sine kommentarer. Jeg synes rett og slett at historien ikke henger sammen.

A.J.Kazinski: Den siste gode mann

Jeg leste nylig en annen roman av dette forfatterparet, og ble så begeistret at jeg ville prøve en til med en handling som ligger noen år foran "Drømmetyderens død". I jakten på de som utrydder de 36 gode menneskene treffer Niels Bentzon her astrofysikener Hannah Lund, han er fremdeles gift med Kathrine men vi aner at forholdet er på vei nedover.

Historien er bygd opp rundt en myte i den jødiske Talmud om at Gud skal ha plassert ut 36 gode mennesker i verden som beskytter oss alle. Underforstått at hvis disse dør er det ute med oss.  Det har forekommet en del merkelige dødsfall forskjellige plasser på kloden, felles for dem er at ofrene har noen merkelige tegn på ryggen som kan se ut som brennemerker som viser et tall på ulike tallspråk. Den itelienske etterforskeren Tommaso di Barbara har forsket på disse dødsfallene og de to siste kjente tilfellene hadde tallene 33 og 34 på ryggen.
Niels Bentzon er en av Københavnerpolitiets eksperter på forhandling i gisselsituasjoner og etter et nervepirrende gisseldrama mener hans sjef at han trenger andre oppgaver i en periode og han blir satt på denne saken om de drepte, gode menneskene som Interpol er varslet om. Niels går løs på saken og finner mer informasjon enn det di Barbara har funnet ut, og da han kommer i kontakt med Hannah Lund får de frem et system, et slags mønster som preger drapene og som peker ut både tid og sted for offer nummer 35 og 36 - ikke uventet er København adressen for et av dem.
Og gradvis nærmer de seg tid og sted for den neste forbrytelsen og har samtidig fått samlet inn mye informasjon om mange av de andre tilfellene som gjør det lettere å ringe inn de siste sannsynlige ofrene. Og det er her jeg synes historien tipper over i en slags kvasitriller og opprullingen av forbrytelsene blir noe helt annet som jeg ikke skal røpe her, men jeg synes ikke det fungerer. Jeg la rett og slett fra meg boka da jeg hadde seksti sider igjen, for ordens skyld skumleste jeg mot slutten for å se om det var noen lyspunkter ved oppklaringen, og det syntes jeg ikke det var. Og ikke syntes jeg det hjalp å blande inn elementer fra "Nær døden-opplevelser" heller. Det hadde kanskje vært nok om de hadde nøyd seg med det.

Tor Åge Bringsværd: Djengis Khan

Denne boken ble først utgitt i 1987 og er en slags oppfølger til "Barndommens måne" som jeg nylig har lest. De utgjør nr. 1 og 2 i "Gobi-serien" og denne boka ble nominert til Nordisk råds litteraturpris. Jeg begriper ikke hvorfor jeg ikke leste dem når de kom ut, jeg hadde kanskje en oppfatning av at det var en slags science fiction. Man kan kanskje se på det som en slags omvendt science fiction, bare at vi ser tilbake i tid, og på en måte befinner vi oss i et annet univers.
Wolfgang fra Godesberg som startet sin barndom i barne-korstogene og ble en omreisende gjøgler har nå slått seg ned i byen Jiayuguan der han skjuler seg for sine fiender hos den vakre Tiao Ch'an som livnærer seg på prostitusjon. Vi vet ikke helt hvorfor han er forfulgt, men det kommer noen tråder helt på slutten av boka, og jeg vet jo det er flere bøker i Gobi-serien......
Også i denne boken tilbringer Wolfgang tiden med å skrive ned en beretning på silkeruller, og denne gangen skriver han beretningen om den mongolske gutten Temujins vei fra sin oppvekst i en liten yurt til å bli den mektige Djengis Khan, hersker over det meste av Asia og deler av Europa. Det er dette som er handlingen i boka, og det er en handlingsmettet historie som blir rullet frem for oss, med stammefeider, bruderov, lojalitet og svik, først og fremst konflikter mellom de forskjellige stammene i det som nå er Mongolia men hele tiden lurer Cathay i bakgrunnen, Cathay som vel tilsvarer våre dagers Kina og som Temujin kommer til å legge under seg når han er blitt Djengis Khan.
Wolfgang skriver sin beretning på silkeruller, men han er også en gjøgler og skuespiller og noen ganger får vi Temujins historie fortalt i sketsjer spilt av ham selv og gjerne med Tiao Ch'an i noen av rollene, av og til også tenkte oppsetninger der noen av hans gamle reisevenner er med. Alt dette gjør at beretningen om Djengis Khans ungdomstid blir sprell levende og jeg opplever en slags tankebro over de 800 årene som har gått.
Samtidig får vi høre litt mer om Wolfgangs egne opplevelser, blant annet da han var gift med Miriam og bodde i Kiev. Når mongolene nærmet seg gikk innbyggerne i Kiev løs på jødene for å blidgjøre sin Gud - kanskje trodde de at det ville verne dem fra de ville hordene fra nordøst - kanskje  var det bare menneskenes iboende hang til å sparke nedover når de er truet. Miriam og faren hennes nektet å flykte, men Wolfgang dro videre.
Dette er en fantastisk roman og gir et strålende innblikk i en gamme kultur og historie. Jeg må lese de andre bøkene i Gobiserien, det er klart!

A.J. Kazinski: Drømmetyderens død

Dette var en av de kriminalromanene som dukket opp som ledige på Bookbites når jeg skulle på reise og jeg var ute etter en god krim. Den andre jeg lånte var en skuffelse, men det var ikke denne.

Niels Bentzon er gisselforhandler hos Københavnpolitiet og blir innkalt da en nabo til psykologen Evelyn Heiberg melder fra om et mulig overfall. Når han kommer sammen med teamet finner de Evelyn Heiberg død, forbryteren har søkt tilflukt på loftet og under jakten på forbryteren blir Niels alvorlig skadet i en eksplosjon.

Det kommer snart frem at Evelyn jobbet med drømmetydning. De finner noe som de tror er nedtegnelser fra drømmene til en klient som Evelyn skulle treffe, og så er vi igang med en rekke nokså fantasifulle spor. Niels engasjerer seg i saken som ellers faller utenfor hans spesialfelt for å ha noe annet å tenke på enn hans kone, astrofysikeren Hannah Lund. Hannah har nettopp fått dødsdommen, hun har ignorert symptomene fra den alvorlige kreftsykdommen altfor lenge og nå har hun bare uker igjen. Hun beslutter å reise til en selvmordsklinikk i Sveits og tar farvel med Niels og barna.

Niels oppdager at saken kan ha forbindelser til en av Carl Jungs etterfølgere i Zürich, og siden Hannah er der går hun med på å ta kontakt med vedkommende. Hannahs opplevelser i Zürich og etterhvert Wien og Sarajevo blir en ab bokas parallellhistorier. Men vi har også en annen historie i Sarajevo som starter i 1984 der den bosnisk-serbiske Daro har påtatt seg noen oppdrag som leiemorder.

Etterforskningen i Danmark blir dramatisk nok, vi treffer på sjeldne, livsfarlige ulovlig importerte edderkopper, innbrudd på et laboratorium for ekstremt smittefarlige virus og et nesten fornøyelig besøk i fristaden Christiania.

Det er ikke noe poeng å gi mer informasjon om handlingen, men det er mer enn nok dramatikk, forfatterne nekter seg absolutt ingenting men jeg er ikke igrunnen så veldig opptatt av hvor sannsynlig dette er. Jeg synes historiene er godt fortalt, det dukker opp flere interessante filosofiske spørsmål rundt liv og død, noen artige eksempler på tallmagi får vi også med. Intrigen er om ikke veldig sannsynlig så absolutt sammenhengende, personenes handlinger har en tydelig logikk og så synes jeg rett og slett det er drivende spennende hvordan dette vil ende, vil forfatterne klare å samle alle trådene som er lagt ut? Og det synes jeg de får til. Helten er jo i overkant super, men han er også svært sårbar så jeg bestemmer meg for å tro på ham. Jeg leste boka i et strekk for jeg måtte jo vite hvordan det gikk.

Jeg tror nok jeg skal klare en bok til fra dette forfatterparet, det må bli oppfølgeren.

Tommi Kinnunen: Skår

Jeg har vært på reise og lånt bøker på Bookbites. Litt begrenset utvalg, men denne her var heldigvis ledig, den har stått på leselisten min lenge. Jeg var veldig begeistret for "Der fire veier møtes" og likte også "Lyset bak øynene". Disse romanene hadde jo en viss sammenheng. Denne romanen er helt uavhengig av de andre. Vi er i en lite industriby i Nord Finland. Der bor søsknene Tyynelä, Jussi, Helmi og Raili sammen på et lite torp. Faren forsvant for lenge siden, moren er død i nyere tid
.
Boken er skrevet som en beretning om tre dager der hver av dem får spille hovedrollen. Jussi forteller fra 1949. Han lever for det meste i sin egen verden, er noe tilbakestående og sterkt plaget av epileptiske anfall. Jussi blir ertet og baksnakket av mange, men han får likevel jobbe litt på verket under oppsyn av andre. Jussi er opptatt av naturen og har mange sterke assosiasjoner til alt han ser rundt seg. Han savner far sin. Noen sier faren er død, men hver fødselsdag får han brev fra han, stadig fra nye steder i USA. Jussi er glad i søstrene sine og i niesen Saara, men kanskje han liker aller best Reko, Helmis samboer og kjæreste som kommer langveisfra, fra Polen og Frankrike. Reko holder på å utvide det vesle huset for at Helmi, Saara og han selv skal få egne rom. Det ender med en tragedie.

Helmis fortelling fra 1950 starter når hun er blitt enke. Helmi er den eneste av søsknene som har fast arbeid på verket. Hun er pliktoppfyllende og arbeidsom, liker at alt har sin vante plass og i motsetning til Raili er hun opptatt av hva andre folk synes om dem. Når Reko fatter interesse for henne tror hun først ikke det er mulig, men de blir et par og når hun blir gravid blir Reko henrykt. Saara blir et elsket barn, både av Reko og alle tre søsknene, selv om Raili under noen ganger kunne virke nesten litt sjalu på Helmi.
Når Helmi starter sin fortelling har tragedien skjedd og livet hennes har falt i grus. Hun klarer såvidt å jobbe, Saara klarer hun ikke å ta seg av og det blir Raili som får tilbygget ferdig. Helmis fortelling er sår og vond og en glemmer nesten at hun  har hatt sine lykkestunder i livet.

Raili er den søsteren som går sine egne veier, hun blir kalt for Helsinkihore av noen etter hun bodde noen år i hovedstaden. Raili er ikke interessert i fast arbeid eller noen faste forpliktelser, men hun finner stadig arbeid og tar seg av og til av Saara når det trengs. Raili har en skarp tunge og er ikke redd for noen. Hun kan være øm og hensynsfull, men også ondskapsfull. Når hun forteller om sin reise til Helsinki (nærmest en flukt) skjønner vi mer av hele hennes personlighet. Det er hun som forteller oss om farens brutalitet, og vi aner at det også har vært misbruk inne i bildet. Det viser seg at hun også har vært gravid en gang. Barnet, en gutt, ble født for tidlig og var dødfødt. Hun fikk ikke se ham og har aldri forsonet seg med dette. Så tolker jeg også hennes siste setning som at hun endelig har klart å gi sønnen sin et navn.

Ellers følger vi industrisamfunnet og glassverket, produksjonsprosessen, fremstilling av kunstferdige dekorasjoner og av vindusglass, viktigheten av riktig fyring og kjøling, kvinnenes inntog under krigen når mennene var ved fronten mot Sovjet. Etter krigen kommer det flyktninger fra Karelen. Vi blir kjent med en rekke personligheter fra alle nivå i samfunnet. En av dem er "Nåden", glassverkets matriark som er en fin, eldre frue med stor avstand til undersåttene sine, og som i likhet med familien Tyynelä har et tilbakestående barn - dette barnet blir imidlertid holdt tilbake fra omverdenen.

Jeg synes også det er interessant å lese om hvordan dette vesle industrisamfunnet tross alt klarer å finne en liten plass til Jussi, han får litt forefallende arbeid, det er faktisk en del mennesker utenom familien som av og til stiller opp for ham og det er ingen som gjør noen forsøk på å sperre ham inne. Men så er vi jo heller ikke på 60-tallet - de store institusjonenes tiår.

Dette er en bok som jeg syntes det gjorde godt å lese, en bok som jeg flytter inn i og blir omslukt av mens jeg er i den og helst ikke vil bli ferdig med. Det dukker av og til opp slike bøker.

Yrsa Sigurdardottir: Dragsug

Yrsa Sigurdadottir er et hett navn blant Islands krimforfattere. Jeg har lest en av hennes romaner tidligere, den handlet om noen drap ombord på et skip. Jeg likte ikke den boken noe særlig, men jeg tenkte jeg skulle gi henne en ny sjanse. Jeg var på jakt etter noe lettlest å låne på en utenlandstur og denne boken hennes kom opp på Bookbites.

Radarparet i noen av bøkene hennes er politimannen Huldar og barnepsykologen Freyja. Begge er degradert i jobbene sine på bakgrunn av en dramatisk skyteepisode, antagelig i en annen av Yrsas bøker.

Forhistorien til romanen er noe som vi skjønner blir et grusomt overgrep mot den vesle jenta Vaka.

I nåtiden blir politiet innkalt til en videregående skole der de holder på å gå igjennom en 10 år gammel tidskapsel der elevene skulle beskrive Island om 10 år. En av beskrivelsene inneholder skremmende spådommer om fremtidige drap, og skolen vil at politiet skal se på saken. Huldur tar med seg Freyja for å gjøre en vurdering av innholdet. Politiet finner frem til hvem som skrev lappen. Det viser seg å være sønnen til han som ble dømt for overgrepet og drapet av Vaka 12 år tidligere.

Denne saken blir snart overskygget av en grotesk hendelse - politiet får en anonym henvendelse om noe de kan finne i en bestemt hage. Det er en hage full av skrot, og tilslutt finner de et par avhugde hender i en gammelt badekar. Det viser seg at hendene sannsynligvis er hugd av mens offeret levde.

Dette er bare innledningen til en rekke like hendelser som hver for seg er groteske nok til å kunne nå overskriftene til skandalepressen verden over. Det er forsåvidt god sammenheng i etterforskningen og det er en slags logikk i intrigen når den til slutt blir avslørt. Ikke overraskende er det klare sammenhenger mellom disse drapene og overgrepssaken fra innledningen. Men jeg synes jeg ikke dette henger på greip. Det blir for mye blod og gørr og det blir nesten som om hver ny hendelse må overgå den forrige i grusomhet. Som om ikke den opprinnelige overgrepssaken var grotesk nok.

Jeg klarer heller ikke å få den helt store sympatien med Huldar og Freyja, de virker begge to nesten litt distanserte fra saken. Og det hjelper heller ikke at Huldar ikke klarer å la være å antaste en av gjerningsmennene mot slutten - sikkert bare et grep for igjen å sette ham i "underdog"-rollen i senere bøker.

Da behøver jeg ikke lese mer av Yrsa Sigurdadottir, det hjelper ikke at hun får strålende anmeldelser.

Håkan Nesser: Levende og døde i Winsford

Hovedpersonen og jeg-fortelleren i denne boka er en svensk middelaldrende kvinne, Maria, som vi møter på vei til et lite hus hun har leid i nærheten av småbyen Dulverton ved Exmoor i Sørvest England. Huset heter Darne Lodge  og som selskap har hun hunden Castor. Kvinnen oppgir ikke sitt egentlige navn, og det er noe uklart for omgivelsene hva hun egentlig driver med, men etterhvert avslører hun at det er noe skrivearbeid.
For oss lesere avslører hun litt mer, litt etter litt utover i boka. Maria er gift, har permisjon fra en godt betalt produsentjobb i SVT og er kjent fra TV-skjermen fra den gang hun var ung og vakker. Hun  er gift med Martin og har to voksne barn som begge bor et stykke unna og som de har litt sporadisk kontakt med gjennom email og telefon.
Martin er professor i litteratur. Han har også en forhistorie fra noen reiser han gjorde i sin ungdomstid. Han bodde en tid sammen med en liten gjeng på en gresk øy, den gang det var regnet for å være eksotisk. Noen år senere møtte han den samme gjengen i landsbyen Taza i Marokko. Noe skjedde der som Martin aldri har villet dele med Maria. De har ellers et godt liv sammen, men Maria mistenker Martin for å skjule adskillige forhold til andre kvinner, med god grunn skal det vise seg.
Maria trives godt i Darne Lodge sammen med Castor. Hun går på turer på kryss og tvers over Exmoor, prater med folk på puber og vertshus. Det at hun har med hund virker som en døråpner til sosiale relasjoner. Noen blir hun bedre kjent med, og etterhvert får hun en venn, Mark Britton som bor alene med sin sønn som har en psykisk lidelse. Men det er ikke alt som er like enkelt for Maria, av og til får hun det for seg at det er noen som er ute etter henne. En bil som flere ganger kjører skremmende nær. En død fugl på trappen. Merkelige lyder.
Maria og Martin var på vei til Marokko, til Taza der Martin hadde planer om å jobbe frem en bok eller et skuespill med bakgrunn i noen av de menneskene har ble kjent med den gangen. Men hvor ble det av Martin?  Ganske tidlig i boka avslører Maria at hun har hatt en finger med i spillet til Martins forsvinning uten at jeg skal gå mer inn på det. Maria innser snart at hun må ta opp kommunikasjonen med omverdenen igjen og hun gjør det gjennom dels sin egen og dels Martins emailkontoer. Det får henne til å føle seg trygg en stund, men er det nå sikkert at Martin ikke kan følge etter henne eller få andre til å gjøre det? En rekke små hendelser tyder på at det kan være noe i det.

Forholdet til Mark Britton er det som beroliger Maria og får henne nedpå igjen. De har god kjemi, Maria liker seg godt i hjemmet hans og blir også akseptert av sønnen. Hun tar opp skrivearbeidet til Martin også for å ha noe å presentere når hun engang må reise hjem igjen. Hun er på sporet etter en fil som muligens inneholder detaljer om Martins historie fra Taza, men sliter med å gjette passordet og det tar lang tid før vi får delt det nokså uhyggelige innholdet med henne.

Mot slutten av boka føler Maria at det vil være trygt for henne å vende hjem, hun har klar en dekkhistorie om Martin og hun ser frem til et liv der Mark Britton kan ha en viktig rolle i fremtiden. Hvordan det går skal jeg ikke røpe.

Jeg har vært i akkurat det området som Håkan Nesser beskriver for oss. Vi var der riktignok ved påsketider, her er det mørkt, kaldt og dystert, men det er varme i peisen på pubene, det er lenestoler og masse varm te. Nesser gir en ypperlig beskrivels av livet på landsbygda i Sørvest England, sett med øynene til en utenforstående.  Boka er fint bygd opp, Maria er en troverdig forteller og jeg griper meg i å sympatisere litt med henne til tross for det hun har gjort. Uhyggen Maria føler er godt beskrevet. Og når handlingen til slutt blir nøstet opp på de siste sidene blir det nesten et antiklimaks - men også det fungerer godt. En svært god spenningsroman for den som ikke er opptatt av hvinende bilbremser, eksplosjoner og pistolskudd.