Ann Cleeves: High Island Blues

Dette er den siste av de åtte bøkene Ann Cleeves har skrevet før "Vera" og Shetland - seriene. Det aldrende ekteparet George og Molly Palmer-Jones løser mordtilfeller, oftest i samarbeid med politiet. George er en ivrig fuglekikker og bøkene har alltid innslag av fuglekikkermiljøet.

I denne boka befinner George seg i USA. En fjern bekjent av ham er blitt drept på en øy i Texas der det arrangeres turer for fuglekikkere. Reiselederen, en annen gammel venn av George er i politiets søkelys. George blir bedt av turarrangøren om å se til at det ikke gjøres noen overtramp fra de amerikanske politiets side.

Den drepte, reiselederen og en annen mann som også er turdeltaker har en felles forhistorie - en gang i ungdomstiden reiste de rundt i USA og besøkte det samme hotellet som nå er gjenstand for et mord på en av dem.

George gjør som han pleier - han går rundt og snakker med de involverte og med alle som kan ha sett noe eller hørt noe og dette er han flink til. Molly får i denne boken nærmest en birolle. Hun reiser rundt i England for å finne informasjon om folk, ikke minst om bakgrunnen til de tre gamle vennene og hva som var bakgrunnen til at den drepte brøt med familien og slo seg ned i USA med ei jente de traff på den første turen.

Og i mens skjer et nytt drap -en av turdeltakerne, en litt nysgjerrig dame blir funnet drept i hotellhagen.

Henger drapet sammen med noe som skjedde med de tre studentene for lang tid siden eller gjelder det nyere konflikter, kanskje i turgruppen? Og hva med mordofferets ektefelle - de to var et nokså umake par.

Det som i alle fall er sikkert er det at George Palmer Jones kommer frem til løsningen på mordgåten. Og så må jeg ta farvel med Molly og George, for nå har jeg lest alle åtte bøkene.  De holder på ingen måte samme kvalitet som bøkene om Vera og Jimmy Perez - men på sitt beste har de mange av av de gode egenskapene som Ann Cleeves senere har utviklet. Gode personskildringer, etterforskingene borer seg inn i relasjonene mellom de involverte. Aldri noen quickfix, ting tar tid. Det er ofte blindspor - svært ofte har folk ting de velger å holde skult av forskjellige årsaker som ikke behøver å ha noe med kriminalintrigen å gjøre. Og så har jeg veldig sansen for Mollys måte å få folk til å åpne seg uten å være i nærheten av å bli sentimental.

Fuglekikkermiljøene som danner bakteppet i alle disse bøkene kan virke nokså sært og ofte synes jeg  George blir irriterende selvhøytidelig (og det synes hans kone Molly også!) Likevel kommer jeg til å savne dette paret.

Ann Cleeves: The sleeping and the dead

Dette er en frittstående kriminalhistorie fra 2001, fra før Ann Cleeves begynte på Vera- og Shetlandseriene. (The Crow Trap (Vera) ble utgitt et par år før).

Etter en tørkeperiode i Northumbria blir liket av en ung mann avdekket i Cranford Lake, en (oppdiktet?) innsjø i Northumbria. Peter Porteus blir sendt dit for å etterforske dødsfallet. Noen dagers etterforskning fører til at liket blir identifisert som Michael Grey, en tenåring som forsvant 20 åt tidligere. 

En av Michaels nære venner var Hannah Morton. Hun er bokens egentlige hovedperson. Nå jobber Hannah på et fengselsbibliotek. Hun er skilt og alenemor til tenåringen Rosie. Hannah var svært glad i Michael. Hun hadde følt seg tiltrukket av ham og det var et sjokk for henne at Michael forsvant.

Peter Porteus er en interessant karakter - han har hatt psykiske problemer men har nå fått en etterforskningsstilling på en småbystasjon.  Hans underordnede, detektiv Stout er en noe eldre etterforsker som hadde håpet på Porteus' jobb. Han var en gang med på etterforskningen av en sak der en antatt pedofil mann var mistenkt men han ble aldri dømt. Stout er overbevist om at denne mannen har drept Michael. Porteus går mer systematisk til verks og snur hver stein for å finne nye ledetråder. Hvilket blant annet fører dem til Hannah. Hannah kan ha vært den siste som så Michael i live etter et teaterstykke som var avslutning på det siste skoleåret deres og det er omstendigheter som tyder på at det har vært en konflikt, en krangel, kanskje noe mer alvorlig.

Hannah har mer enn nok å tenke på når hun plutselig befinner seg nesten i sentrum for en mordetterforskning. Hva med de stadige konfliktene med tenåringsdatteren Rosie? Og jobben på fengselet kan av og til være i tøffeste laget. Men så får hun hjelp av en kollega til å finne noe informasjon om hva Michael foretok seg de siste dagene han levde. Det beroliger henne og hun føler også at Porteus slipper litt taket på henne. 

Men når Rosies bestevenninne Mel blir funnet drept løsner Porteus presset på Hannah. Der er helt umulig at Hannah kan ha hatt noe med det å gjøre. Det viser seg etter hvert at det kan være en forbindelse mellom Mel og Michael og det er mulig at de to drapene kan henge sammen selv om det er 20 år mellom dem. Kan Mel ha oppdaget noe i forbindelse med det første mordet, kan hun ha sett eller hørt noe?

Etter dette begynner etterforskningen å bli mer intens og tilslutt skjer det en dramatisk utvikling.  Det blir rett og slett ganske så spennende. Løsningen er absolutt troverdig og ikke den jeg gjettet på.

Det var mye bra i denne kriminalromanen. Historien blir fortalt fra forskjellige vinkler, av og til fra Hannah, noen ganger fra Rosie og selvfølgelig fra etterforskerne. Alltid i tredje person, men likevel med et tydelig ståsted. Det liver opp historien som av og til kan ha i overkant mange tråder.

Det er mange gode personligheter, både Porteus og Stout er svært forskjellige, begge to er gode typer, Hanna og Rosie også, og vi blir til og med litt kjent med mordofferet Michael. Mennesker av kjøtt og blod med styrker og svakheter. Og gode miljøskildringer. Jeg ser for meg landsbyen Hannah og Rosie bor i, fengslet med de mange dørlåsene, det staselige huset til Mel's rike foreldre, pub'en der Rosie har en ekstrajobb.

Jeg kunne se for meg Peter Porteus i en kriminalserie, den kunne blitt riktig god, men nå valgte Ann Cleeves noe annet.

Anthony Doerr: Grace

Dette Anthony Doerrs første roman. Han ble verdenskjent med den Pulitzerprisvinnende romanen «Alt lyset vi ikke ser». Etter den har han også gitt ut «Byen i skyene». 

Grace er nokså annerledes enn disse to romanene. Vi følger David Winkler fra Anchorage i Alaska. Han er en nokså spesiell type, helt fra barndommen lidenskapelig opptatt av snøkrystaller, en kjærlighet som han også delte med sin mor som døde altfor tidlig. David drømmer også. Mye. Og etter hvert opplever han at han noen ganger er sanndrømt. Det viser seg først i en skremmende opplevelse som guttunge - han ser en mann bli overkjørt på gaten og drept av en buss, nøyaktig som han nylig har drømt om.

Han drømmer at han skal møte en vakker ung dame - det skjer også, nøyaktig som i drømmen. Damen er Sandy, gift, barnløs siden mannen er steril, og hun elsker å gå på kino. De går på kino sammen, blir et par, elsker, hun blir gravid, hun forlater mannen sin, Herman og flytter til Cleveland, Ohio. Hun føder datteren Grace som de begge elsker.

Forholdet skranter og David begynner å drømme om en stor oversvømmelse der han prøver å redde Grace ut av det oversvømte huset deres men hun drukner. Gang på gang drømmer han det. Han klarer ikke dele sine drømmeerfaringer med Sandy og klarer heller ikke å overtale henne til å reise bort når vannet stiger etter en periode med svært mye regn. 

Når vannet begynner å stige tar panikken ham. Han rømmer bort fra byen og havner til slutt på et lasteskip på vei til Karibien. Han håper at ved å ikke være tilstede vil ikke drømmen gå i oppfyllelse.

I Karibien prøver han desperat å kontakte Sandy, jobben, alle som kan vite noe om hva som skjedde med Sandy og Grace under oversvømmelsen. Utsultet og pengelens blir han til slutt plukket opp av chileneren Newton og kona Soma som bor på en liten øy i nærheten av San Vincent.

Der blir han i 25 år. Han jobber som altmuligmann på en restaurant, skraper gradvis sammen penger til å reise tilbake, mister motet flere ganger, prøver igjen til han til slutt reiser.

Det blir ikke så enkelt å spore opp informasjon om hans kone og datter og jeg skal ikke gå innpå hva som skjer og hvordan, men dette blir i alle fall nye faser i hans liv, nye innsikter.  Omsider får han kontakt med sin gamle fascinasjon for snøkrystaller og dette skal gradvis få ham på fote igjen, på en måte.

En lesverdig roman, men jeg synes Alt lyset vi ikke ser og Byen i skyene er bedre.

J.R.Ellis: The canal murders

Steph og Andy, to av etterforskerteamet ved Harrogate politistasjon er på kanalbåtferie og opplever en hissig diskusjon i en pub de er innom. Neste morgen oppdager Steph en førerløs kanalbåt. Eieren er en kvinne som var  med i krangelen kvelden før. Hun ligger død i båten

Miljøet er en blanding av kanalbåtbeboere, tidligere hippier og musikere. Vi befinner oss ikke i samfunnets øverste sjikt. 

Annie Shipton var en nokså vanskelig kvinne å omgås og hun var på kant med sin tidligere ektemann, sin voksne datter og en tidligere elskerinne, ja hun hadde noe utestående med de fleste hun var i kontakt med.

Etterforskningen går i ring i miljøet langs alle de som hadde et horn i siden til Annie eller som hadde en grunn til å frykte hennes av og til svært skarpe tunge og som ventet kommer sannheten gradvis frem i dagen.

En absolutt brukbar kriminalroman med mye båt- og kanalmiljø og troverdige konflikter i de mange relasjonene mellom personene som vi blir kjent med.

Elizabeth Strout: Tell me everything

Elizabeth Strout ble verdenskjent for sin tredje roman, den Pulitzer-vinnende Olive Kitteridge. Jeg tilhører de som ble glad i den nokså gretne og lite omgjengelige mattelæreren i småbyen i Maine. Senere ble Olive fantastisk fremført i en TV-serie av Francis McDormand.

Strout neste «berømthet» var Lucy Barton, forfatteren som kom fra oppvekstforhold i en familie fattig på både penger, omsorg og kjærlighet. De neste romanene til Strout kretser rundt de samme personene som opptrer i disse to romanene og noen av hennes tidligere bøker. Dette synes jeg er både en styrke og en svakhet ved hennes forfatterskap.

Lucy Barton har slått seg ned midlertidig i Crosby, Maine sammen med sin tidligere ektemann William. Hun har fått et nært vennskapelig forhold til Bob Burgess (som vi ble kjent med i «The Burgess Boys») og gjennom han blir hun kjent med den nå nittiårige Olive Kitteridge. Olive og Lucy møtes jevnlig og forteller hverandre historier.

Men dette er først og fremst forsvarsadvokaten Bob Burgess sin bok. Han tar på seg en sak der en middelaldrende mann som har tilbrakt livet sitt sammen med sin mor blir mistenkt for å ha tatt livet av henne. 

Bob har også sine private bekymringer, ekteskapet med presten Margareth hangler og broren Jim trekker seg tilbake når hans kone er døende av kreft. Lucy og Bob finner hele tiden styrke i sine samtaler, de snakker bedre og åpnere sammen enn de gjør med sine partnere. Kanskje de heller skulle bli partnere?

Dette blir mer interessant og givende enn det kanskje høres ut. Det skjer forandringer i livene til hovedpersonene, og vi som lesere kan lære ett og annet om oss selv og våre liv.

Av og til synes jeg Elizabeth Strout nærmer seg faretruende «feelgood»-sjangeren, men så skjer det gjerne noe uventet, ingenting er perfekt, noe du trodde skulle få en glatt og enkel vending går i en helt annen retning, folk tar uforutsatte valg. 

Men jeg skulle ønske at Strout lar Lucy få litt fred i sin neste roman, kanskje skaper et nytt persongalleri, kanskje videreutvikler personer som har hatt en underordnet rolle i hennes andre romaner.

Lars Mytting: Skråpånatta

Jeg regner med at dette er den endelige avslutningen på «sSøsterklokkeserien». Jeg må innrømme at jeg grudde meg litt til å lese den, jeg var litt rett for at Mytting bare rørte rundt i grøten etter de to foregående (som hver for seg var gode romaner). Men det gikk ikke lang tid før jeg ble slått helt av banen.

Først går Mytting dypere inn i historien til de to sammenvokste søstrene på Hekne med all sin vevkyndighet. Han viser oss 1600-tallets religiøse fanatisme, spesielt hos kirkens menn. Det er ingen grunn til å tvile på at den fordummende overtroen som ble utgitt for å være Guds vilje er historisk korrekt. Bare takket være presten Krafts utrettelige kamp unngikk søstrene en hekseprosess.

Men hovedvekta i boka er likevel budskapet i hekneveven som søstrene laget gjennom mange år, memlig skråpånatta som er en slags dommedagsprofeti. Og dommedagen blir koblet til 2. verdenskrig. Astrid Hekne er hovedpersonen, sønnedatter til Astrid i «Søsterklokkene». Like sentral er  presten Kai Schweigaard som en gang beilet til Astrids farmor og som nå er blitt en gammel mann. 

Astrid blir dradd inn i motstandsarbeid, men hun og andre og får samtidig føle bygdas forakt fordi de må spille et dobbeltspill for å unngå at okkupantene får mistanke. Og så er tyskerne ute etter den klokka som Kai Schweigaard bidro til å berge i 2019.

Bokas største styrke er balansen mellom mytene og de av og til litt overnaturlige hendelsene med søsterklokkene, både i Norge og i Tyskland på den ene siden og de brutale og ganske nøkternt beskrevne hendelsene på Buteigen under krigen. Mytting dikter med bred pensel, og klarer på forunderlig vis å skape en helhet av hele historien til heknetvillingene, søsterklokkene og hekneslekten. Samtidig skildrer han krigens brutalitet, menneskers svik og unnfallenhet men også mot og storhet.

For meg ble dette den beste av de tre bøkene i serien 

Colum Mccann: Twist

Twist er historien om (den fiktive) dykkeren John Conway og hans ofte heltemodige stunt for å reparere brudd på undersjøiske kabler som bærer all den kommunikasjonen som verden er blitt så avhengig av. I motsetning til det mange tror går bare en liten del av denne kommunikasjonen i luften via satelitter, det er de fiberoptiske kablene som gjør hobedjobben. Boken handler også om en verden somholder på å bryte sammen på så mange plan og hva som kan/må/bør gjøres for å reparere den.

Hovedpersonen er journalisten og forfatteren Anthony Fennell som i forståelse med sin forlegger følger reparasjonsskipet «Georges Lecointe» og teamet til John Conway på et vanskelig reparasjonsoppdrag utenfor Den Demokratiske Republikken Kongo. Før denne reisen har han blitt kjent med Conways samboer, skuespilleren Zenele. Dette møtet og etterspillet til det blir en viktig sidehandling i romanen. 

Reisen med «Georges Lecointe»  blir en nokså dyster affære for Fennell med sjøsyke, bekymringsfulle nyheter om angrep på Zenele under en forestilling i London, alvorlige problemer med å lokalisere og dra opp det verste kabelbruddet og den dramatiske avslutningen på sjøreisen. Conway forsvinner sporløst, og det blir et etterspill som vender opp/ned på historien om den heltemodige dykkeren som redder verdens kommunikasjonssystemer.

Mye interessant i denne boka fra en verden jeg ikke kjenner noe til men som likevel har mye å si om forholdet mellom menneskene og elementene. Mange trekker sammenligninger mellom Conway og Kurz i «Mørkets hjerte», men der er det mye som skurrer for meg - jeg synes ikke det er noe i boka som er i nærheten av den apokalyptiske båtturen oppover Kongoelven i Joseph Conrads roman. Det betyr ikke at denne boka er dårlig, det er bare en helt annen historie. 

Men dette er ikke den McCann-romanen jeg setter høyest, for meg er hans beste romaner «Transatlantic» og «Let the great world spin».

Ingeborg Arvola: Ulvespor

Arvolas tredje og siste roman om sin tipptippoldemor Brita Caisa var ledig for hurtiglån på biblioteket og det var ikke noe problem å lese den på en uke!

Den vakre Brita Caisa og hennes elskede Mikko nærmest rømte fra Neiden i forrige bok. Deres kjærlighetsforhold er forbudt og blir betraktet som hor, og det hjalp ikke dem at Mikkos ektefelle nå har akseptert skilsmisse.

Ferden går til Finland, til villmarken ved innsjøen Iijärvi, ikke så langt fra Enare. De slår seg ned i en gamme med de to døtrene sine. De har med mat og utstyr, et reinsdyr.  Mikko har fått felt en masse tømmer som han kan selge. De klarer seg godt i utmarken, holder varmen, tørker og salter fisk som det er nok av, finner molter og litt småvilt blir det også. Noe kan spises og så kan skinnene selges. Mikko er uvant med villmarkslivet, han er ingen dyktig jeger og er lite flink til å sette snarer, noe som Brita Caisa behersker fullt ut. Dette blir et konfliktområde men ikke nok til å ta fra dem deres stormende kjærlighet. Og de elsker også å være fri fra øvrighet og fordømmelse.

Et annet vanskelig tema er at Mikko ofte oppsøker Ison Antin Anna, en kvinne med overnaturlige evner, for å få trøst og støtte. Er han tiltrukket av henne? Er hun en rival?

Men de kunne nok ha levd slik i mange år hvis ikke naturen slo seg helt vrang. Det blir et år med konstant regn. Viltet forsvinner, det kommer ingen molter, potetene råtner i jorda. Sulten setter inn, og den skal vare i flere år. Det blir dette alt kommer til å dreie seg om. De gjør alt de kan for å finne noe å spise - lager barkebrød, spiser all slags vekster, all slags smådyr, koker skinnbiter og hår. Sulten svekker dem inn til beinet. Og hva slags valg har de? Gå tilbake til Varanger der de vet at de vil bli straffet med fengsel og ikke kan leve sammen eller gå til grunne i villmarken?

Boka er bygd opp av korte kapitler skrevet med Arvolas nydelige språk. Hele historien blir fortalt gjennom Brita Caisa og vi kjenner hennes styrke og hennes uslitelige kjærlighet til Mikko - men også hennes svake sider. For selv om hun elsker sine døtre over alt er hennes samliv med Mikko viktigere for henne enn at familien skal overleve.

Denne boka går nærmere innpå samlivet mellom de to elskende enn det samfunnet de lever i, og jeg synes Arvola gjør en glimrende beskrivelse av de to sterke personlighetene og hvordan de påvirker hverandre både på godt og på ondt. Det er samtidig en inngående skildring av hvordan livet i villmarken kunne arte seg, både i gode og i dårlige tider og hvor avhengig en slik levemåte er av naturens luner.

Jeg syntes det var interessant i den første boka ("Kniven i ilden") hvordan finske Brita Caisa dro til Finnmark for å finne det som må ha fortegnet seg for henne som "det gode livet". Småbruk med kyr og sauer, poteter og litt grønnsaker og fisket i Varangerfjorden som kunne gjøre noen søkkrik på en sesong og i alle fall sikre utkomme for mange mennesker.  Og så i denne boka det motsatte - hun holder på å gå til grunne i ødemarken.

Boka har fått bra, men ikke strålende anmeldelser, jeg vil gjerne snakke den opp, jeg synes den er en svært god roman og en stor leseropplevelse.

Evie Wyld: The Echoes

Jeg synes Evie Wyld er en svært spennende forfatter. Hun er oppvokst i Australia men bor i England. Dette er hennes fjerde roman og i likhet med hennes to første romaner foregår mye av boka i Australia.

The Echoes er navnet på et lite, nokså fattigslig landlig område i Vestaustralia der bokas hovedperson Hannah vokste opp. Men mye av boka dreier seg også om ekko på flere plan, mellom fortid og nåtid for eksempel. 

Bokas handling er på flere plan og kapitlene er inndelt i "After", "Before" og "Then" (og noen enkeltstående andre).  I "After " er det Max som snakker, Max som spøkelse. For Max er død. Han holder seg til leiligheten i London som han delte med sin elskede Hannah. Han observerer henne, husker det meste men ikke omstendighetene rundt sin død.

I "Before" forteller Hannah fra tiden like før Max døde. Hun elsker nok Max men har sine egne "spøkelser". Hun snakker aldri om sin oppvekst og har ingen kontakt med sin familie annet at hun leser brev som moren sender noen få av. Hun skader seg selv og har ettervirkninger etter en abort som Max ikke visste om. En av hennes "hemmelige" eiendeler er et svart/hvitt-foto av hennes bestemor som liten jente utenfor et hus i nærheten av der Hannah bor nå.

I "Then" følger vi Hannah sin ungdomstid i The Echoes. Foreldrene holder geiter, søsteren Rachel er noen få år eldre enn henne. Så er det morens bror Tone (Anthony) som bor i en campingvogn og er en svært sammensatt person, svært knyttet til søsteren og barna hennes, brutal, skadet fra barndommen og svært opptatt av uretten som ble begått mot urbefolkningen i det området de bor.

Gjennom  vekslingen mellom disse kapitlene er vi på sporet av flere gåter - hvordan døde Max? Hva var det som skjedde i Hannah's familie som gjorde at hun reise til London og nærmest brøt kontakten med  dem? Og hva er det med den vesle jenta på bildet - hvorfor havnet hun i Australia? Og hva er historien bak skolehuset der onkel Tone slår seg ned noen år med Melissa?

Denne fortellermåten er nesten en slags varemerke for Evie Wyld sine bøker. Fortiden og nåtiden utvikler seg gjennom boka og går hånd i hånd. Vi får en slags svar på alle spørsmålene, men mange dører er fortsatt åpne og det lurer andre fortellinger bakenfor. Jeg synes det er genialt gjort. Det eneste jeg har å innvende er at jeg skulle gjerne ha gått mer inn i disse sidefortellingene. Men det hadde kanskje blitt feil? Det var i alle fall en bok jeg skulle gjerne vært i lengre.

Det er mye dystert, men også artige øyeblikk. Kjærligheten mellom Max og Hannah er slett ikke perfekt men inneholder mye varme og toleranse. Avslutning på boka inneholder elementer av forsoning og trygghet. 

Jeg ser frem til Evie Wylds neste roman. Jeg håper denne blir oversatt til norsk, slik som "All the birds, singing" (Alle fuglene synger) og Bass Rock.

Erika Fatland: Sjøfareren

"Sjøfareren" er den portugisiske Henrik Sjøfareren som på en måte startet Portugals ekspedisjoner ut i den store verden på 1400-tallet en gang. Men ifølge forfatteren var egentlig Henrik sine bedrifter på havet nokså begrenset. 

Erika reiser verden rundt i portugisernes "fotspor" til landene der de har reist til, forlatt eller kommet tilbake til, erobret og beholdt eller senere er blitt beseiret av andre sjøfartsnasjoner. I dag er det vel bare de tidligere ubebodde øygruppene Azorene og Madeira igjen.

Det tok litt tid for meg å finne takten i boka men etter hvert lærte jeg meg å lese den som min egen reise, land for land og ikke prøve å kjøre igjennom for fort. Og da ble det en fantastisk tur.

Portugisernes store gjennombrudd var når de våget seg forbi de urolige havområdene sør for Kapp Verde, områder som var regnet for farlige og umulig å forsere. Etter den første ekspedisjonen klarte å bevege seg videre sørover utenfor Afrikas vestkyst ble ekspedisjonene lengre og lengre. De rundet såvidt Kapp det gode håp og så ledet Vasco da Gama den berømte ekspedisjonen som brakte portugiserne videre mot India.  Dermed lå hele Sør Øst-Asia der,  klar til å erobres. For sånn var det europeerne betraktet verden rundt seg. Som Vestmaktene delte Afrika mellom seg på slutten av 1800-tallet delte Spania og Portugal verden mellom seg på 1500-tallet, og vesle Portugal var på den tiden virkelig en makt å regne med til sjøs.

Erika tar oss med gjennom først gjennom Portugals fremstøt i Afrika, land for land. Deretter Goa i India, Malakka (Malaysia), Indonesia, Øst-Timor, Macao (Kina) med flere.  Ja, hun finner til og med en enklave med portugisiske "aner" i Japan. Portugiserne var også på St. Helena, den avsidesliggende øya i Atlanterhavet der Napoleon endte sine dager. Og mot slutten tar hun oss med til det største landet - Brasil.

Det er interessant å se hvordan portugiserne satte ulike avtrykk i ulike land - selv naboland i Afrika virker som å ha varierende erfaringer. Mange steder dannet kolonistene familier med kvinner i landene der de slo seg ned (med vold og makt) og i flere land fines det etterkommere som holder det portugisiske språket og kulturelle tradisjoner i live. Portugiserne brakte også med seg den katolske kirke til koloniene sine med det brutale maktapparatet det innebar i fra 1500-tallet til 1700-tallet. 

Hva var drivkraften bak alle disse til dels svært farefulle ekspedisjonene? Det må ha vært en blanding av nysgjerrighet, eventyrlyst og drømmen om enorm rikdom og makt. I perioder hadde Portugal monopol på krydderhandelen med mange av landene i Asia. Jeg tror det er vanskelig for oss å fatte hvilke rikdommer som lå i dette, men Erika Fatland er svært tydelig i sin beskrivelse av hvilke verdier dette var snakk om.

Menneskeliv var lavt verdsatt. Et enormt antall sjøfolk satte livet til på de første ekspedisjonene, for ikke å snakke om alle de drepte innbyggerne i landene som ble kolonialisert.

Baasil er en annen historie. Brasil ble Portugals største koloni og er i dag det landet med flest portugisisktalende folk i verden. Jeg ble litt skuffet over Brasil-kapitlet, jeg ville så gjerne fått enda mer informasjon om dette enorme landet. Men jeg innser at det ville ha sprengt rammene for boka. 

Likevel - jeg lærte mye om Brasil som jeg ikke visste fra før. At landet tok imot langt flere slaver fra Afrika enn Nord Amerika fordi det var en langt kortere transportetappe dit. Av samme grunn var levealderen for slavene langt lavere i Brasil enn i Nord Amerika - de var så mye lettere å erstatte. Det var også helt ukjent for meg at det portugisiske kongehuset flyktet til Brasil da Napoleon nærmet seg og at Portugal i mange år ble formelt styrt fra Brasil.

Jeg har vært med Erika Fatland på en svært omfattende reise og det er godt å ha kommet trygt hjem igjen. Dette var en fantastisk bok, selv om jeg fremdeles holder "Grensen" for hennes beste. Kanskje fordi den boka har et mer spenningsfylt og aktuelt tema - livet i landene rundt en aggressiv og diktatorisk stormakt. "Sjøfareren" sitt tema dreier seg i større grad om fortiden. Men fortiden er jo også interessant.

J M Dalgliesh: One Lost Soul

J M Dalgliesh er en britisk kriminalforfatter som har gitt ut en god del kriminalromaner på eget forlag etter at flere forlag avviste ham. Jeg har lest to av bøkene til Dalgliesh som foregår på Isle of Skye og syntes de begge var ganske gode, men ikke helt på topp. Jeg syntes det var en dash for mye alfahann over bøkene hans, selv om det var gode plot og greie miljøbeskrivelser. Jeg trodde jeg var ferdig med ham, men så lot jeg denne serien fra Norfolk med Tom Janssen som etterforsker få en sjanse.

Denne boka synes jeg hadde lite av det hypermaskuline som jeg var blitt litt lei av. Tom Janssen selv er en person som det er vanskelig å komme innpå både som leser og for hans kolleger. Men i denne boka må han underordne seg en kvinnelig kollega fra London, Tamara Grieve som blir leder for etterforskningsteamet. Han har også med seg den yngre kollegaen Eric som har lite erfaring, mye lokalkunnskap og stort pågangsmot.

Det er en ung jente, Holly som blir funnet myrdet på en høyde i nærheten av en populær strand. Holly sine foreldre trodde hun var reist til Norwich for å øve til en konsert. De er et svært ambisiøst par, ikke minst på vegne av sine døtre og hadde klare forventninger om at Holly skulle bli lege. Det kommer snart frem at Holly hadde helt andre tanker om sitt liv og sin fremtid.

Holly hadde en nær venn, Mark Mc Calls som hun var sammen med på en ungsdomsfest på stranda kort tid før hun ble drept. Mark er en nokså beskjeden gutt som er svært betatt av Holly. Etter vært kommer det frem at han antagelig har en Aspbergerdiagnose. Marks familie er beryktet i småbyen. Faren og flere av brødrene livnærer seg på småkriminell virksomhet og strøjobber.

Liket av Holly ble funnet av Jane Francis som er gift med kunstneren Ken Francis. Etter hvert kommer det frem at Holly har stått modell for Ken.

Det er også flere tråder, bl.a. knyttet til fortiden til Jane og Ken. Og det er flere som ikke har rent mel i posen - har dette med drapet å gjøre?

Avsløringen av morderen kommer helt på slutten i en dramatisk episode og kommer egentlig ikke som noen stor overraskelse. Jeg syntes kanskje at det var litt skuffende, kanskje litt forutsigbart.

Det jeg likte ved boka var selve etterforskningen - lag på lag ble avdekket, noe løgn, noe sannhet, noe viktig, noe uviktig helt til etterforskerne kom frem til sakens kjerne. Jeg likte også hvordan teamet spilte opp mot hverandre. 

Kanskje jeg leser flere bøker i serien, selv om dette ikke er på øverste hylle.

J.R.Ellis: Murder at St.Annes

Vi er i J. R. Ellis' Yorkshire og i den kirkelige verden. Presten Clare Wilcox blir funnet drept i sin egen kirke, gamle St. Anne's. (Finnes det nye kirkebygninger i England?) Hun er tilsynelatende slått ned med et tungt våpen som ikke er å finne. Clare Wilcox var generelt godt likt og hun var nylig tildelt en stilling som biskop. Hun var også en nær venn av politietterforsker Jim Oldroyds søster, presten Alison.

Clare Wilcox var, i likhet med Alison, en moderne prest, engasjert i en rekke sosiale spørsmål og også mange  politiske saker. Et av temaene for etterforskningen blir hennes engasjement, et annet blir den uttalte motstandens som finnes blant enkelte i menigheten mot kvinnelige prester. Men det er også andre mulige motiver - noen har lånt av kirkekassen, kanskje vedkommende var redd for å bli avslørt?  Organisten i kirken er en homofil mann som ikke ønsker å komme ut av skapet, kan det være noe der? Og Clare Wilcox ektemann har visstnok hatt et litt for nært forhold til en som jobber på det lokale helsesenteret.

Og ikke nok med det - det hersker en overtro i landsbyen vedrørende gamle St.Anne. Og noen ser spøkelser ved høylys dag.

Det er veldig engelsk, vi er midt i en tett og trang og kanskje også trangsynt landsby, det er kaldt og vi formelig fryser sammen med Oldroyd når et snøvær tvinger ham til å overnatte sammen sin nærmeste medarbeider i kirkebygningen og en mystisk skikkelse viser seg i en sidegang midt på natten. Der kommer flere utfordringer også og det er flere som blir skadet før etterforskerne kommer til bunns i s
aken.

En grei engelsk småbykrim, dette, full av atmosfære. Ikke storslått, men god tidtrøyte.

Tove Alsterdal: Kvinnorna på stranden

Dette er en av de enkeltstående kriminalromanene Tove Alsterdal har skrevet. Eller kanskje denne er heller en triller. Boken åpner med Terese som våkner på stranden i Tarifa etter et lite eventyr som har kostet henne lommeboken og passet hennes. Hun sjangler bortover stranden og snubler over liket av en svart mann.

Mary sniker seg på land et sted i Spania, kanskje Tarifa. Hun har overlevd en dramatisk middelhavskrysning og prøver å komme i sikkerhet.

New York-scenografen Ally prøver å få tak i sin mann Patrick, en kjent frilansjournalist som er i Paris på en virkelig scoop av en historie. Men det virker som noe er galt. Ally reiser i desperasjon til Paris for å finne sin mann og dukker ned i det dypeste mørke av menneskesmugling og grov utnyttelse av sårbare flyktninger.

Det er Ally som er romanens hovedperson. Ally kommer opprinnelig fra Øst-Europa men har som barn flyttet rundt med moren sin diverse steder til hun karret seg frem i New Yorks teaterverden. Hun lever et godt liv der med sin Patrick, men nå forlater hun sin trygge tilværelse og kaster seg ut i et virvar av hendelser.

Det skjer noe hele tiden i denne boka. Ally ser etter hvert spor etter Patrick flere steder. Men hva har han hatt tak i? Og har han hatt noe muffens for seg? Ally er ofte dumdristig. Hun lar seg ikke avskrekke og følger ingen råd, særlig når hun blir truet på livet. Og med tid og stunder krysser hennes veier også svenske Tereses og flyktningen Marys spor. Og så har Tove Alsterdal gjort en fin vri som gjør at i alle fall ikke jeg ser en sammenheng i disse historiene før de kommer frem i klartekst helt mot slutten.

Det er et indre raseri som følger denne historien og det får sin utløsning i den dramatiske slutten. Kanskje litt i overkant, men jeg synes det er lov!

Mary Gordon:There your heart lies

Mary Gordon er en amerikansk katolsk forfatter av irsk avstamming. Det at hun er katolsk er faktisk av interesse, for den katolske kirke, katolske tradisjoner og katolsk tro spiller en viktig rolle i mange av hennes bøker. Jeg har selv vokst opp i en katolsk familie og selv om jeg har forlatt barnetroen synes jeg Mary Gordons innfallsvinkler ofte er interessante. 

Denne romanen foregår i to tidsplan. I 1936 reiser unge Marian Rabinowitz, tidligere Taylor til Spania for å hjelpe til under den spanske borgerkrigen. Hun har inngått et proforma-ekteskap med Russell, en ung lege og kommunist som var kjæresten til hennes kjære bror Johnny. Johnny tok livet sitt etter at hans legning ble oppdaget. Marian velger altså en annen vei vekk fra sin svært konservative katolske familie.

Det andre tidsplanet er 2009. Marian er nå en svært gammel kvinne og hennes barnebarn Amelia har flyttet inn hos henne i huset hennes i Rhode Island. Marian har holdt sine opplevelser i Spania for seg selv og først når hun blir diagnostisert med terminal kreft forteller hun sin historie til sitt barnebarn Amalia.

Marian sine opplevelser under borgerkrigen og ikke minst i den lange perioden hun er tvunget til å oppholde seg i Spania etter borgerkrigen er en dramatisk historie. Som helsearbeider ser og opplever hun vold og brutalitet i møte med Franco sine styrker. Men også på republikkens side er det store og tildels dødbringende motsetninger mellom anarkister, sosialdemokrater og kommunister. 

Marian og Russell kommer vekk fra hverandre, men hun møter kjærligheten et annet sted og opplever noen fine stunder oppi all elendigheten. Inntil hun havner i en situasjon hun ikke kommer ut av og som tvinger henne til å bli igjen i Spania i en årrekke. Og det er her vi kommer på innsiden av Franco-Spania på 1940/50-tallet på en måte jeg aldri har opplevd før.

Amalia er svært glad i sin bestemor, og når hun litt etter litt får høre historien om hennes liv tar hun affære og gjør noe som hun tror kan bidra til å sette enkelte ting på plass. Og jeg skal ikke si noe om hvordan det går.

Det er veldig mye bra i denne romanen. Idealisme og fanatisme blant de frivillige i borgerkrigen eksisterer side ved side. Den katolske kirke i Spania under og etter borgerkrigen får virkelig sitt pass påskrevet.  For ikke å snakke om hvordan diktatoren Franco holder kontroll over det spanske folket ved hjelp av frykt, rå makt og angiveri. Det stokk konservative katolske miljøet i USA som Marian er vokst opp i er skildret brutalt, det er nesten på grensen av det troverdige. Det er bare det at virkeligheten overgår ofte fiksjonen og jo - jeg tror på dette.

Og likevel er dette en roman og ingen politisk pamflett. Personene lever og opplever. Det er godt skrevet og en handlingsmettet historie.

 

Helen Garner: Bach for barn

Jeg fikk anbefalt denne boka og forfatteren men jeg husker ikke på hvilken måte, kanskje en bokomtale jeg har lest. Dessverre svarte den ikke til forventningene. Når det nærmet seg slutten og jeg skjønte at det ikke dukket opp noe mer interessant.

Dexter og Athena bor i utkanten av Melbourne med to barn, den ene mentalt sterkt utviklingshemmet. De lever et enkelt men tilfredsstillende liv, i alle fall tilsynelatende (og i følge teksten på baksiden av omslaget).  Tittelen henspiller på at Athena spiller piano og lærer barn å spille.

Dexters venninne fra ungdomstida, Elisabeth dukker opp, sammen med hennes lillesøsteren Vicky som hun har vært som en mor for etter at foreldrene døde og kjæresten Philip, en rockemusiker. Kontakten mellom disse personene blir komplisert og beskrives fra mange forskjellige ståsted. Det brygger opp til store konflikter og drama. 

Problemet er bare at jeg klarer ikke å engasjere meg i disse menneskene. Helen Garner sin skrivestil er bygd opp av mange hverdagslige detaljer. Jeg har ikke noe i mot det, men jeg synes ikke hun skaper mennesker ut av det. Athena snakker ned sin utviklingshemmede sønn som om hun skulle ønske han var død. Så kommer hun tettere på Philip. Dexter fremstår som en irriterende selvhøytidelig person som omfavner sin tidligere venninne og elskerinne med åpne armer. Det tegner til at katastrofen kan nærme seg, men det blir helt likegyldig for meg.

Boka traff ikke meg, og jeg kommer ikke til å lese mer av Helen Garner.

Gail Jones: One Another

Australske Gail Jones er en av mine yndlingsforfattere og jeg prøver å lese alle romanene hennes. Denne romanen handler dels om Helen Ross, australsk litteraturstudent i Cambridge i 90-årene, dels om forfatteren Joseph Conrad.  

Boka starter 6 måneder etter at Helen glemte igjen sitt omfattende manuskript om Conrad på et tog. Hun har ikke fått det tilbake og hun har ingen kopier (dette var før det var vanlig å lagre slike manuskripter på nettet). Helen har en elsker, Justin som hun har et nokså intenst erotisk forhold til. Men det er mye som skurrer i forholdet, Justin viser en del ubehagelige sider som senere skal vise seg å utløse alvorlige hendelser.

Vi følger Joseph Conrad gjennom hans barndom i Polen og videre gjennom hele livet. Han blir tidlig foreldreløs men hans onkel tar seg av ham. 16 år gammel forlater han Polen med støtte fra sin onkel. Han bor først fire år i Marseilles, så flytter han til England. Han starter fra bunnen av som sjømann i den britiske handelsflåten og kommer til å reise verden rundt. Det han har opplevd til sjøs kommer til å prege forfatterskapet hans. 

Helen slutter på universitetet og begynner å jobbe som rengjøringshjelp. Hun og Justin skiller lag. Justin har stort sett hele tiden har rakket ned på henne på alle måter. De er enige i å gå fra hverandre, men Justin fortsetter å plage henne så Helen flytter til en annen by.

De to historiene veksler om hverandre og blir en slags speiling av to nokså forskjellige liv. Når det gjelder Conrad  handler det mer om hans liv og opplevelser enn om detaljer i hans forfatterskap, og forfatterskapet blir gjerne sett i sammenheng med opplevelsene hans.

Helens liv blir litt stillestående sett i forhold til Conrads og jeg opplever henne kanskje som i overkant selvutslettende og tilbakeholden. Men det er svært fine kapitler som omhandler oppveksten hennes i Tasmania og hennes forhold til sin far som hun tydeligvis er svært glad i. 

Romanen gir meg lyst til å lese Joseph Conrad. Hittil har jeg bare lest "Mørkets hjerte".  Kanskje neste blir "Lord Jim"? Og selv om dette ikke var den beste Gail Jones-romanen jeg har lest gleder jeg meg til å lese den neste.

Åke Axelsson: En mann steg av bussen

Denne kriminalromanen fant jeg på billigsalg i en utmerket bokhandel i Östersund på gjennomreise. Ettter omtalen hørtes den litt ålreit ut., og det var den også. Og så er handlingen lagt dels til Storuman, dels til Umeå langs "den blå vägen" i Lappland. Det er et område der vi reiste mye i 70-årene da vi bodde i Mo i Rana.  Kult å finne igjen små og store tettsteder der vi har vært!

Boka er fra 2006 og handlingen fra 1971 så det hele er litt gammelmodig (men gjenkjennelig). En mann går av bussen i Storuman og sjekker inn på et av småbyens hotell. Så forsvinner han helt - for å dukke opp igjen som et lik i et skogkratt. Ingen vet hvem han er eller hva han skulle i Storuman, man tror han er fra Sydeuropa.

Dette er en politiroman og vi følger politifolk fra Storuman og etterforskere som er kalt inn fra byen, fra Umeå. Handlingen er ganske treg og full av blindspor og sidespor. Javisst er det noen som vet litt, har sett litt eller vet noen som vet eller som kanskje vet. Og vi følger de forskjellige politifolkene med sine private problemer eller vaner eller fordommer. Uten internett, mobiltelefoner og andre moderne hjelpemidler. Men til slutt kommer sannheten for en dag - en nokså troverdig forklaring på hvem den fremmede var (akkurat det kommer frem ganske tidlig), på hvorfor han ble drept og av hvem. Og jeg skal ikke si at jeg hadde gjettet det.

Jeg liker jo langsomme kriminalromaner og denne var fin for meg. Mitt eneste problem var at jeg gikk litt surr i de forskjellige politifolkene, de hadde så like navn og noen av dem oppførte seg nokså likt. Kjekt å være tilbake på "Blå vägen" med Hemavan, Lycksele, Gunnarn, Stensele og hva de nå het alle melkerampene!

Cecilie Enger: Et minutts stillhet

Cecilie Enger har skrevet flere fine romaner - jeg har lest "Himmelstormeren" og "Mors gaver" og likte godt begge to.

Hovedpersonen er Åsta Cooper. Hun er norsk, gift med en engelsk diplomat og har fulgt ham rundt omkring i verden. Nå bor de i Warszawa og Åsta er godt oppe i årene.Hun er blitt kjent med den førti år yngre Ane Knutsen. Disse to umake kvinnene deler interesse for kunst og kultur. For Åsta har det gjort tilværelsen mindre ensom og hun har hatt mye glede av samværet med Ane.

Men noe skurrer likevel mellom Åsta og Ane. Så får Åsta hjerneslag. Hun kommer langsomt til hektene igjen  men har mistet fullstendig det engelske språket som er det hun kommuniserer med mannen sin med. Ane få nå en annen rolle - hun blir den som Åsta er avhengig av for å kommunisere med Thomas og med andre som hun tidligere har kunnet snakke engelsk med.

Språk og kommunikasjon er viktige tema i boka og vi opplever hvordan Åsta gag på gang blir "sviktet" av ordene. Hun forstår engelsk ganske godt, men har vanskelig for å finne ord selv, og finner hun et ord kommer det ofte ut som noe helt annet når hun skal prøve å snakke. Hun går mer og mer inn i seg selv, blir mistenksom og gretten, særlig går dette ut over Ane. Samtidig går hun mer inn i sin egen historie. Gamle og til dels ubehagelige minner dukker opp, episoder som hun nærmest har fortrengt får en ny betydning.

Det jeg likte best ved boka var å komme inn under huden på et menneske som befinner seg i en slags livskrise. Åsta blir ikke fremstilt som noen hyggelig person å omgås - likevel er det noe forsonende ved henne sånn som hun er blitt kastet inn i en situasjon hun ikke er herre over.

Jane Harper: De overlevende

Jeg har vært inne i en Jane Harper-bølge fordi jeg husket jeg likte så godt de to første kriminalromanene jeg leste av denne australske forfatteren. Jeg ble litt skuffet over "Exiles", men i denne fant jeg igjen mye av det jeg likte i de andre bøkene.

Etterforsker Aaron Falk fra de andre tre bøkene er ikke med i denne romanen. Kieran Elliot kommer til sitt barndomshjem i kystbyen Evelyn Bay I Tasmania sammen med sin kone Mia og babyen Audrey. Kieran plages fremdeles av traumer etter at broren Finn og hans kamerat Toby gikk ned med båten sin i et forsøk på å redde Kieran  under en storm for mange år siden.  

Kieran har et godt forhold til de fleste av naboene men det er fortsatt noen som holder ham ansvarlig for det som skjedde den gangen, blant andre Tobys bror Liam. 

Et ubevart spørsmål er hvor det ble av Mias bestevenninne Gabby, hun forsvant også i stormen og bortsett fra en ryggsekk har det ikke vært noen spor etter henne.

Så forsvinner den unge Bronte, en kunststudent som har sommerjobb på byens pub. Hennes døde kropp blir funnet på stranden og hun ser ut til å være drept.

Kieran er ikke direkte involvert i den grundige etterforskningen, men det er små forhold i den vesle landsbyen. Alle blir berørt av drapet og undersøkelsene i etterkant. Tempoet er sakte, men dreier seg hele tiden om spenninger og relasjoner mellom folk. 

Jeg liker måten intrigen er bygd opp på, jeg synes at karakterene er troverdige og vi får også et innblikk i livet på sydkysten av Australias største og ganske værharde øy. 

Percival Everett: James

Denne romanen ga forfatteren tre høythengende amerikanske priser i fjor, Pulitzerprisen, National Award for Fiction og Kirkus Prize.

Boka er basert på Mark Twains klassiske roman Huckleberry Finn. Huck er fortelleren i Mark Twains roman, i denne er det slaven James som er fortelleren. Handlingen følger i hovedsak Mark Twains bok, men perspektivene er nokså forskjellige. Noen personer har endret karakter og i den siste tredjedelen er det svært mange endringer. 

Everett beskriver et miljø der slavene snakker godt engelsk, er dyktige og og noen av dem er også kunnskapsrike. Jims lidenskap for bøker går igjen som en rød tråd i historien. Men overfor de hvite fremstiller de seg som litt dumme og enfoldige. Dialekten de snakker er en underklassedialekt med svært enkle setninger.

Det oppstår et nært vennskap mellom Jim og Huck og de går gjennom mange utrolige prøvelser sammen. Men det er tydelig at Jim er den voksne, forstandige som legger planer. Huck er den impulsive guttungen, god på bunnen men en som Jim av og til må rettlede.

Det er så enge siden jeg leste Huckleberry Finn at jeg bare husker bruddstykker av de utrolige episodene, men Everett har tatt med seg mye av handlingen. Han gjør det skarpere, behandlingen av slavene fremstår grusommere og sannsynligvis mer realistisk.  Men han har beholdt en del av de burleske episodene og merkelige menneskene Huck og Jim  treffer på. Missisippielva står i sentrum for handlingen, elvebåter, kanoer, flåter, fisking, masser av vann. Og det er godt beskrevet. 

Det er mye jeg liker ved denne boka, men jeg har også innvendinger. Det skarpe skillet mellom slavenes dialekt og deres perfekte engelsk får litt for mye plass i boka og virker noe kunstig på meg. Everett avslører skarpt enkelte «snille» hvite slaveeieres hykleri - når deres interesser blir truet kommer forakten frem og volden er ikke langt borte. Men samtidig er dette et av dilemmaene i boka - jeg synes Everett gjør alle hvite  til mennesker som innerst inne har et «slaveeiersinn».  Og vennskapet mellom Huck og Jim, som er et hovedtema hos Mark Twain koker han ned til et godt hemmeligholdt familieforhold, altså: Ekte vennskap mellom hvit og farget er ikke mulig. For meg blir dette en slags omvendt rasisme.

For å lande en slutt der Jim muligens når en slags frihet med sin kone og datter skriver Everett inn en del brutale voldshandlinger preget av hevn og «rettferdig harme».  Det gjør dette til noe annet enn en omskriving av Huckleberry Finn. Det er for såvidt i orden, dette er jo en helt annen roman. Men jeg sitter igjen med følelsen av at Everett har prøvd å få litt for mange perspektiver inn i denne boka og latt dette gå ut over troverdigheten og gjort karakteren Jim til en annen enn den vi møter i begynnelsen.

For meg nådde denne boka ikke helt opp til forventningene.

Jane Harper: Exiles

Aaron Falk reiser fra Melbourne til "the Marralee Valley Annual Food and Wine Festival" for å stå fadder for lille Henry, sønnen til hans gode venner Greg og Rita Raco. Dåpen var planlagt for et år siden men da en nær venn av familien, Kim Gillespie forsvant så uforklarlig under festivalen valgte familien å utsette barnedåpen. 

Falk er politimann og etterforsker økonomisk kriminalitet. Han har vært hovedpersonen i to tidligere bøker jeg har lest av Jane Harper. Denne romanen handler aller mest om hans tilknytning til den utvidede Raco-familien, livet i småbyen midt i et av Australias vindistrikt, om tilhørighet, om karriere og om hva som er et godt liv. Det foregår ingen egentlig etterforskning, men litt etter litt kommer Falk nokså tett innpå de tette familienettverkene og relasjonene i småbyen og kommer til slutt frem til hva som egentlig skjedde med Kim Gillespie for et år siden.

Jeg som egentlig liker svært godt kriminalromaner med et sakte tempo synes dette ikke fungerte helt som kriminalroman. Storyen er god nok, men det går for tregt. Og forfatteren klarer ikke å avdekke bakgrunnshistorien til Kim i løpet av boka og legger i stedet inn et kapittel mot slutten som forklarer hele historien.  Johanna Mo bruker et lignende forfattergrep i Ölandbøkene sine men der beskriver hun hendelsene frem til drapet gjennom korte kapitler parallelt med etterforskningen og slik at vi aldri får vite mer enn etterforskerne, og hun får det til. Her synes jeg ikke det fungerer så godt.

Likevel var det kjekt å lese boka. Jane Harper er god til å få frem nyansene i menneskesinnet i et tett småbymiljø. Folk er stort sett gode venner og tar vare på hverandre. Men det er heller ikke greit å stikke seg for mye ut, og noen holder svært godt på hemmelighetene sine. Vi aner hele tiden at det er noen av de hyggelige folkene som har noen mørkere sider som de holder skjult, vi vet bare ikke hvem.

Aaron Falk er en grei fyr som det er bra å være sammen med. Et bra innblikk i australsk kultur og natur er det også. Men jeg savner etterforskningsatmosfæren fra de to andre bøkene jeg har lest av Jane Harper.

Carl Johan Vallgren: Din tid kommer

1993: Liket av en ung jente blir funnet i en bekk i Småland/Halland. Det kan se ut som om hun har vært holdt fanget og sultet ut.  Den lokale politimannen Bjørling og den erfarne etterforsker Johanna fra Rikskrim etterforsker saken. Begge bærer på traumer, han er nylig blitt ektemann, hun har hatt en svært vond oppvekst nettopp i dette området.

Mens etterforskningen pågår forsvinner Björlings datter mens hun er på campingtur med kjæresten Mattias. Både turen og kjæresten har hun holdt hemmelig for faren. Mattias' eldre bror dukker opp. Han er en litt sær type og har hatt adferdsproblemer gjennom hele barndommen men er sterkt knyttet til Mattias. Maria føler seg ikke trygg på ham. Maria våkner om natten, Mattias er ikke i teltet. Hun går ut og leter etter ham, men finner ikke frem i mørket...

Resten av boka følger dels den intense jakten på den som bortførte og drepte den døde jenta og som sannsynligvis har bortført Maria, dels Marias opplevelser  i fangenskap. Klarer Björling og Johanna å finne Maria før hun også blir drept? De har ikke mye å gå etter. Mishandlede dyrekadavre dukker opp flere steder. Björling er sterkt preget av frykten for at de skal komme for sent. Han opplever at han fører samtaler med din avdøde kone og kollegaene betrakter han som litt utilregnelig. 

Det blir en dramatisk avslutning på etterforskningen. Jeg synes ikke løsningen lå helt oppi dagen, og det ble riktig spennende. Boka er godt skrevet, beskrivelsene av den litt dystre og mørke naturen i skogene rundt Småland når det lir mot vinter drar opp spenningen noen hakk. Jeg synes også vi kommer godt innpå de to etterforskerne, uten at det blir for personlig.  Jeg får lyst til å lese mer av Vallgren.

 

Margaret Drabble: The Sea Lady

Det er gått lang tid siden jeg leste denne, for jeg har hatt noen tekniske problemer som nå er løst. Defor husker jeg svært lite detaljer fra handlingen. To personer møtes på en stor konferanse, begge er akademikere og nokså offentlige personer, begge er godt opp i årene. Deres fag har dreid seg om livet i havet og de ble kjent som barn ved ferieopphold ved Nordsjøen, derav tittelen. En gang i tiden var de barndomsvenner, så ble de et par, både før og i ekteskapet. En gang i tiden var Ailsa nokså vill av seg, Humphrey mere tilbakeholden. De skiltes ikke i fordragelighet og det er ubehagelig for begge to å møtes. Begge to har delvis fortrengt deler av fortiden sin.

Det viser seg etter hvert at møtet er regissert av en person som har kretset rundt dem begge en gang i tiden. Også noen andre mennesker blir dradd inn i handlingen, personer som på mange måter også lever litt "falske" liv. Det er mange tilbakeblikk og det kommer til noen konfrontasjoner men både Humphrey og Ailsa klarer seg gjennom de offisielle delene av konferansen. Deretter ender de opp der det hele begynte - ved en en liten lagune ved kysten av Nordsjøen der de møttes for et femtitalls år siden. En slags forsoning.

Dette er en bok det tar litt tid å komme inn i. Den begynner å utvikle seg med skildringene av barndomsopplevelsene ved kysten og tar virkelig fart når vi merker at det er noen som leker med både oss og de to gamle elskerne i den lille universitetsbyen. Jeg likte å lese den, den etter fortiden på hodet, får hovedpersonene til å tenke gjennom livene sine på nytt, vi aner ikke hva som vil skje før det skjer. Det meste jeg har lest av Margareth Drabble har jeg likt, kanskje aller best hennes aller siste roman "The Dark Flood Rises".  Det er synd hun ikke skriver bøker lenger, men hun er 86 år så hun kan få slippe!

Anne Serre: A Leopard Skin Hat

Denne fant jeg på kortlisten til Booker International prize og jeg syntes den så interessant ut. Anne Serre har gitt ut novellesamlinger og kortromaner og det er tydelig at hun trives i det korte formatet også i denne romanen.

Boken beskriver forholdet mellom fortelleren (the Narrator, en mann) og Fanny, en kvinne med sterk personlighet men som også er preget av store psykologiske utfordringer. Vi følger disse gjennom et tjuetalls år til Fanny tar livet sitt. Hun hopper rett og slett i havet for å drukne.

Fortelleren og Fanny er ikke kjærester. Tvertimot har de begge sine forhold, men Fanny krever, og klarer bestandig å komme øverst i fortellerens bevissthet.

Det skjer ikke spå mye i denne romanen. Ut og inn av forskjellige episoder, ofte handler det om hvordan Fanny opptrer, hvordan hun fremstår eller ønsker å fremstå. Bokas tittel henspeiler på en gang hun ble så begeistret for en hatt av leopardskinn (eller som så ut som leopardskinn, jeg er ikke helt sikker) at hun rappet det og gikk omkring med den på hodet.

Fanny er av og til ganske frittalende, er det hennes egne meninger hun kommer med? En gang blir det et poeng at hun holder på å kopiere (mimicking) Fortellerens utsagn. Ellers får jeg et sterkt inntrykk av at Fanny til stadighet er nokså misfornøyd med - ja med hva? med alt, kanskje, og kanskje mest av alt seg selv?

Hvorfor tar Fanny livet av seg? Har det sammenheng med at Fortelleren har utviklet et forhold tilen kvinne som virker svært seriøst? Det blir ikke antydet til erotisk sjalusi - mer at Fanny ikke tåler å spille annenfiolin. Eller kanskje det er hennes manglende evne til å glede seg over livet og tilværelsen? Fanny vender seg til Gud og til kirken en stund før hun dør. Og i bokas siste kapitel følger vi Fanny inn i etterlivet - en tilværelse hun ser ut til å trives svært så godt med, mye mer enn hun likte seg i livet på jorda.

Dette var en rar liten roman - eller kanskje heller jeg vil si kortroman. Det er greit å ha lest den, men jeg kan ikke akkurat si at den har gitt meg så mye. Jeg klarer ikke helt å relatere meg til personen Fanny, kanskje bortsett fra når hun svever omkring i limbo på slutten, det er noe lett forsonende med at hun endelig er blitt tilfreds med sin eksistens.

  

Kjell Ola Dahl: Lille tambur

Dette er en av Kjell Ola Dahls utmerkede kriminalromaner med Gunnarstranda i hovedrolla og Frølich som hans dr. Watson. Journalisten Lise Fagernes finner en ung dame død i en bil i et parkeringshus med en sprøyte ved siden av seg. Et opplagt overdosedødsfall. Det er bare det at obduksjonsrapporten viser at hun først har vært bedøvet med eter.

Omtrent samtidig blir den unge forskeren Stuart Takeyo fra Kenya meldt savnet. Det viser seg at disse har hatt kontakt med hverandre. Litt senere får Gunnarstranda vite at Lise Fagernes har hatt kontakt med Takeyo som har reist hjem til Kenya. Da er det jo opplagt at han har tatt livet av Kristine Ramm. Men det er likevel en del ting som skurrer. 

Frølich reiser til Kenya for å snakke med Takeyo, det samme gjør Lise Fagernes. Gunnarstranda holder fortet og det dukker opp stadig nye spor og vinklinger. AIDS-medisin, innsidehandel, mer eller mindre idealistiske uhjelpsarbeidere, bartendere, healere, båtturer med fiffen for å nevne noe.

Like kompliserte er forholdene i Kenya der både Frølich og Fagernes får virkelig brynt seg i møte med den fargerike og tildels nokså brutale virkeligheten i landet. Takeyo får de bare nesten snakke med - han blir skutt på åpen gate foran nesa på Frølich.

Og når de er tilbake fra Afrika er de nok noe klokere, men fortsatt mangler den endelige avsløringen av morderen, og spenningen tårner seg opp helt til det siste.

Dette var en riktig god krim, synes jeg. Av og til tipper boka nesten over mot det politisk ukorrekte i enkelte sidekommentarer fra etterforskerne, kanskje det er for å irritere leseren, eller kanskje det bare er det at boka er mer enn 20 år gammel. Men det er ikke noe vondt i disse kommentarene og jeg lar meg ikke irritere.

Synd at Dahl sluttet å skrive kriminalromaner. Men først skrev han tre veldig gode romaner med tema fra 30-40 årene - "Lasarus", "Kureren" og "Assistenten", gode som romaner og gode som krim, fantastiske tidsbeskrivelser. De vil jeg virkelig anbefale.

Merete Lindstrøm: Når vi synger

Dette er Agnes sin roman. Agnes har et nærmest symbiotisk forhold til tvillingbroren Kasper. Familien bor i et sommerhus som ikke er beregnet til helårsbruk. De lever  i et slags utenforskap selv om faren har en grei jobb. Det er med andre ord et valgt utenforskap. De kler seg som hippier og ungene går ofte for lut og kaldt vann. Når Agnes forteller mamma at skolelegen har befølt henne blir hun rasende - ikke på legen men på Agnes fordi hun forteller det. Det lille spedbarnet som nettopp er født dør, kanskje det var for kaldt i huset? 

Agnes er en observant jente og hennes beskrivelser av det som skjer i hjemmet og hos naboene virker ofte skremmende nøkterne og følelskalde. Men hun henvender seg stadig til sin døde lillesøster, det er som om det er der hun kan gi uttrykk for sine varme følelser. Og Kasper trekker seg lenger og lenger vekk fra det nære søskenforholdet.

Dette er en nokså mørk og dyster bok. Agnes stiger frem med en styrke som på mange måter er et tveegget sverd, hun reiser seg opp fra likegyldigheten til foreldrene og brorens avvisning men tramper gjerne på andre og gjør farlige valg som kan ødelegge henne for bestandig. Men kjærligheten til sin døde lillesøster bærer hun med seg.

Johanna Mo: Jag var tvungen att gå

Fjerde bok i en krimserie med etterforskeren Helena Mobacka i «hovedrollen». Jeg har likt godt de tre andre bøkene i serien. I denne blir Helena konfrontert med gamle demoner - det skjer et mord på nøyaktig samme måte som for mange år siden, mordet som ledet frem til at Helenas 9-årige sønn også ble myrdet. Jeg er ikke veldig begeistret for seriemorder-genren, da foretrekker jeg heller at intrigen dreier seg om relasjoner mellom mennesker. Og i denne romanen er det nettopp seriemorderen med en forskrudd hjerne som utfolder seg.

Men ellers er det mange gode elementer fra Johanna Mo’s bøker - samarbeidet (og spenningene) mellom etterforskerne, alle spor som må følges opp og som gir et nettverk av tråder og sidespor som går på kryss og tvers helt til de begynner å få en retning. Jeg synes personene i boken er levende mennesker uten å bli perfekte eller helt ufordragelige. Og spenningen tårner seg opp - en liten gutt er forsvunnet og hva vil skje med ham?

Boken var absolutt lesverdig og tildels spennende, men jeg synes likevel ikke så mye om selve krimintrigen.

Benedict Wells: Ut av ensomheten

Wells er en ung forfatter og nærmest genierklært, særlig med denne romanen som jeg tror har enkelte selvbiografiske trekk.

Fortelleren er Jules, yngst i familien. Liz er den eldste, Marty nummer to. De bor i München. Barna er nokså forskjellige. Liz er vilter og grensesprengende, Marty er nerdete og nokså innadvendt og kontrollert, Jules er nysgjerrig og kreativ, men også engstelig av seg. 

Søsknenes tilværelse blir grundig oppskaket når foreldrene omkommer i en trafikkulykke. De tilbringer resten av oppveksten på en internatskole der de tilhører de barna som ikke reiser hjem til jul, og  de tre blir spredt på hver sin avdeling. 

Jules er svært, svært ensom. Så en dag setter Alva seg ved siden av ham og begynner å prate, og fra den dagen er de bestevenner. Alva sine foreldre er skilt og også hun bærer på en sorg som hun ikke vil snakke om. 

Vennskapet med Alva gjør livet mer levelig for Jules. De to er uadskillelige og bare gode venner til de er ferdig med skolen. Men vennskapet klarer seg ikke i brytningen mot seksuell tiltrekning. Alva reiser ut i verden og Jules er alene igjen, har mistet det han innser er sitt livs store kjærlighet og er mer ensom enn noensinne.

Som voksen får han bedre kontakt med Marty og Liz som begge har store utfordringer i livet. Men så en dag får livet til Jules en annen vending. Jules får endelig oppleve å føle at han har et fullverdig liv. Så lenge det varer. Vil Jules klare seg videre i livet?

Boken har ingen direkte happy ending, men peker likevel fremover på,et vis.

Jeg synes Wells er svært dyktig til å beskrive hvordan ensomheten setter seg fast i et barnesinn og virker helt lammende på et menneske samtidig som det er både lys og glede i boka. Jeg liker også godt skildingen av forholdet mellom de tre svært umake søsknene. Det er konfliktfylt og ingen idyll men likevel solide bånd.

Kamila Shamsie: Burnt Shadowa (Brente skygger)

Jeg har lest flere av Kamila Shamsies romaner - dette er ikke den som har gitt meg mest. Romanen følger to tett sammenvevde familier fra 1945 til 2002. Den fortelles i lengre avsnitt fra historisk nokså ekstreme skjæringspunkt.

Hiroko Tanaka er bokas egentlige hovedperson. Hun er en ung japansk svært språkkyndig jente som bor i i Nagasaki. Hun underviser tyskeren Konrad i japansk, og de har blitt et par. Den fredselskende Konrad har klart å holde seg unna hjemlandets krigføring. Når bomben faller befinner Konrad seg nær krateret og dør. Hiroko overlever med noen svære, fuglelignende arr på ryggen.

Hiroko gjennomgår medisinsk behandling og kommer på beina igjen. I 1957 oppsøker hun Konrads halvsøster Ilse/Elizabeth som bor med sin mann James Burton. Elizabeth tar imot henne med (nokså) åpne armer, James er mistenksom til Hiroko men gir etter når undersøkelser viser at Hiroko er det hun gir seg ut for å  være. Ekteskaper mellom  Ilse og den svært tradisjonelle engelskmannen James skranter. Hiroko lærer seg urdu av James' indiske medarbeider Sajjad Ashraf som er muslim. Hiroko og Sajjad faller for hverandre og gifter seg trass i stor skepsis fra både Ilse og James. De reiser til Istanbul på bryllupsreise. Delingen av India skjer akkurat da, og når de reiser tilbake slipper ikke Sajjad inn i India så de slår seg ned i Karachi. De slipper såvidt unna grusomhetene under Partition, den brutale delingsprosessen mellom India og Pakistan, men Sajjad mister sin elskede fødeby og kontakten med hele familien sin.

I 1982 har Raza, tenåringssønnen til Sajjad og Hiroko problemer. Han er svært språkdyktig som sin mor men får plutselig problemer med å gjennomføre viktige eksamener. Harry Burton, sønnen til Elizabeth og James dukker opp. Harry jobber for CIA som er sterkt involvert i afghanernes frigjøringskamp mot den sovjetiske okkupasjonen. Harry får god kontakt med Raza. Han mener at eksamensproblemene hans kan fikses og forespeiler ham en mulig fremtid i USA. Raza roter seg opp i problemer i forhold til sin far. Han oppsøker et miljø av unge afganere og gir seg ut for å være hazara, en afghansk folkegruppe med mongolske trekk. Han lærer noen av dem engelsk, bl.a. Abdullah som han kommer nokså tett innpå. Og når Abdullah drar på treningsleir for å bli mujahedin og sloss mot Sovjet føler Raza seg forpliktet til å bli med. Det blir en opplevelse litt for tøff for ham men han slipper ut av leiren og kommer seg tilbake til Karachi. Imens er Hiroko og Sajjad svært bekymret og Sajjad klarer omsider å oppspore gjengen med unge afghanere i Karachi. Han blir skutt av en overivrig afghaner som tror han er er ute etter ham.

Ilse flyttet til New York når engelskmennene forlot India og hun forlot James Burton. Hiroko flyttet etter da hun ble enke. I New York bor også Kim Burton, Harry Burtons datter, og Raza når han av og til har pause i oppdragene sine fra en amerikansk privat etterretningsorganisasjon som han og Harry Burton jobber i. I etterdønningene etter 9/11 er det tøft å være pakistansk muslim i USA selv om Raza ikke ser ut som en. I dette avsnittet flytter vi oss frem og tilbake mellom New York og Afganistan der jakten på Osama bin Laden og krigen mot Taliban er i full gang. Og her mister jeg tråden. Jeg har problemer med å se hva Harry og Raza egentlig foretar seg i Afghanistan, hvem de hjeper, hvem er fiendene deres og hvorfor, hva som skjer når Hiroko og Kim skal prøve å hjelpe Raza's gamle kompis Abdullah ut av USA osv. Kanskje noe av forklaringen er at jeg leser boken på engelsk og at jeg derfor går glipp av et og annet?

Det er mye som er bra i denne romanen, bevares. Hiroko er en fin "heltinnefigur", helstøpt personlighet. Engelskmennenes nedlatende holdning til inderne er tatt helt på kornet. (Men jeg hadde ikke helt troen på Elizabeth's forvandling fra engelsk kolonisthustru til Ilse, en nokså liberal og åpenhjertig kosmopolitt i USA. Sajjad synes jeg er godt beskrevet. De to familienes liv i skyggen av de store omveltingene i verden er en god ide for en roman. Man kanskje Kamila Shamsie gapte litt for høyt her? 

 

Johanna Mo: Brottsjøen

Dette er den femte og siste av Johanna Mo's kriminalromaner fra Öland med Hanna Duckert i hovedrollen. Den begynner med at den eldre mann tar seg en kveldstur på stranden sør på Öland. Dagen etter blir han funnet død og det er tydelig at han er drept. Den døde er Hannas tidligere sjef Ove Hultmark. Hanna nærmer seg slutten av mammapermisjonen sin og ønsker å være med i etterforskningen. 

Det biser seg at Ove har drevet med flere undersøkelser selv om han er gått av med pensjon. Noen av disse er knyttet opp mot den store rettsaken so har gjennomsyret alle bøkene i denne serien - om drapet på Ester Jensen som Hannas far i sin tid ble dømt for, Dommen ble nylig omgjort og en annen ble kjent skyldig. Den dømtes halvbror har gjort flere alvorlige forsøk på å ta livet av Hanna, dette får også betydning for saken, men det er også flere andre spor.

Hanna har et svært godt samarbeid med kollegaene sine. Men det viser seg at Ove Hultmarks etterfølger tydeligvis har et horn i siden til henne. Dette skal vanskeliggjøre Hannas arbeid med denne saken.

Som i de andre bøkene i denne serien følger vi hendelsene på drapsdagen parallelt med etterforskningen. Jeg synes forfatteren får denne fortellingsmåten til å føles naturlig. Det blir ikke røpet noe vi ikke vet gjennom disse tilbakeblikkene, men vi får et godt innblikk i de personene som er involvert.

Løsningen en troverdig, men er slett ikke opplagt og er kanskje litt overraskende.

Jeg liker å være i selskap med Hanna Duckert og følge etterforskingen hennes. Og når denne boka er avsluttet føler jeg at dette nå er et avsluttet kapittel. Forhåpentligvis har Johanna Mo andre krimgåter i ermet?

J. R. Ellis: The Brewery Murders

Engelsk landsbykrim. Søskenparet Richard og Emily Foster kom i konflikt om det nedarvede bryggeriet, Emily startet sitt eget bryggeri, Richard driver det gamle. Vi er i en landsby i Yorkshire og søsknene er bitre fiender. Men den gamle, hemmelige oppskriften på det supergode lokale ølet ser ut til å være utdødd med faren, den gamle eieren.

Inntil Brendan Scholes dukker opp og påstår han har den gamle oppskriften og prøver å selge den, først til Richard, så til Emily. Ingen av den ser ut til å tro på Brendan. Han er lite populær, upålitelig, en kvinnebedårer og en skam for sin gamle far, gamle Foster sin bryggerimester. Brendan får en telefon og møter opp på Richards bryggeri om natten, men det går ikke bedre enn at han blir slått ned og havner i en diger gjæringstank.

Det er mange som kan ha hatt et horn i siden til Brendan, sjalu ektefeller til noen av erobringene hans, en finere godseier som er far til en annen erobring, noen har han svindlet for penger. Dessuten har han en bror som om mulig var et enda dårligere papir og som forsvant for mange år siden. Og så er det jo begge bryggerieierne da, de kan begge ha vært interessert i den gamle oppskriften.

Er grunntema i denne boka er vel avhengighet. Vi treffer på både spillavhengighet og alkoholisme, begge deler i nokså ødeleggende former. Litt feminisme er det også plass til - Emily sitt bryggeri er for det meste drevet av kvinner og hennes partner og bryggerimester er Janice. Ikke alle i landsbyen synes det er akseptabelt og bryggeriet deres blir utsatt for hets av den grunn.

Dette er grei tidtrøyte, jeg vil nesten betrakte det som "feelgoodkrim". Etterforsker Oldroy og hans medarbeidere er så dyktige og bra mennesker at det nesten er for mye av det gode. Jeg synes ikke dette er den beste i denne serien heller. Men en god porsjon landsbysjarm hjelper jo til. 

Gaute Heivoll: Mitt liv i disse skogene

Johannes er odelsgutten på gården Hesdal. Ingeborg er tjenestejenta på gården. De to har en sterk dragning mot hverandre, Ingeborg er noe helt annet enn alle kvinnene Johannes har møtt, "det er noe dunkelt og dragende ved henne". Og de får hverandre, de gifter seg i 1933, Ingeborg er tretti, Johannes to år eldre. Faren dør, og Johannes skal overta gården. Men en dag oppdager han at Ingeborg ikke trives på gården, det blir sterkere og sterkere, hun begir seg ut på vandringer, hun insisterer på at hun må vekk og det er utenkelig for Johannes å bli igjen.

Johannes finner et annet eldre bruk han kan overta, så får broren overta gården hans. De flytter inn på Kleveland og med hardt arbeid kommer de i gang. Men selv om de har et godt sexliv blir ikke Ingeborg gravid. Ingeborg får noen anfall av tungsinn uro og av og til raseri. Men de har også gode stunder sammen.

I det første krigsåret får Johannes en svært ubehagelig overraskelse. Det er dukket opp en arving etter Bertel, den forrige eieren av gården på Kleveland og han gjør krav på gården og får rettslig gjennomslag for det.  Igjen må de flytte, denne gangen noe lenger vekk. Igjen må Johannes jobbe hardt for å dra igang et gårdsbruk som har ligget nede lenge, men nå har han ikke lenger noe særlig hjelp fra Ingeborg. Ingeborg sine anfall kommer stadig oftere og er verre. Johannes prøver å ta seg av henne så godt han kan samtidig som han skjuler hennes tilstand for omgivelsene så godt han kan. Og er dette som er det egentlige hovedtemaet i boka - hvordan Johannes lever med en sterkt sinnslidende ektefelle gjennom det meste av sitt voksne liv.

Ingeborg har gode perioder og hun har slått seg på veving av filleryer. Store sekker med avlagte klær blir forvandlet til de nydeligste tepper når hun har sine lyse stunder. Men det er ikke noe partnerskap i gårdsarbeidet og Johannes har ingen samtaleparter i Ingeborg heller. Og så gir hun seg ut på vandringer alene, ut i skogen av og til riktig langt.

Slik lever de i flere år, men når Ingeborg under et raserianfall tar med seg en liten nabojente griper naboene inn. Ingeborg blir sperret inne med makt og hun blir tvangsinnlagt på Eeg, en anstalt for sinnslidende. Og det viser seg at Johannes hadde ingenting å være redd for når det gjelder naboene, de er både støttende og hjelpsomme og betrakter Ingeborg som et menneske med en alvorlig sykdom. Så går det noen år med flere langvarige innleggelser men til slutt vender Ingeborg hjem med medisiner som skal holde anfallene i sjakk.

Så følger det noen år der de lever et noenlunde normalt liv. De er begge i sekstiårene og nå jobber de sammen på gården og fordeler oppgavene seg imellom. Noe veving blir det på Ingeborg og Johannes får dyrke noen av sine interesser for bøker og historier. Men alderen tærer på, Johannes får hjerteproblemer. Ingeborg begynner å bli litt urolig igjen, så har hun sluttet å ta medisinene. Men det er ikke det største problemet hennes, hun har kjent store kuler i brystet, hun har fremskreden brystkreft. Når livet hennes tilslutt begynner å ebbe ut er også Johannes tilværelse over, han har ikke lenger noe mål, noe å leve for.

Det er på mange måter en nydelig roman der Johannes sin kjærlighet og tålmodighet måles opp mot de prøvelsene det må være å leve med en sinnslidende person uten hjelp. Og på den tiden var det vel ikke så mye hjelp å få, særlig når det var så mye skam forbundet med psykiske lidelser. Jeg blir likevel litt irritert på Johannes - så mye han legger i å skjule Ingeborgs tilstand fxor omgivelsene i alle de årene når han kunne ha fått god hjelp av folk rundt seg. Riktignok er det av kjærlighet, men er han ikke selv et menneske som har rett på kjærlighet og omsorg? Slike tanker gjør jeg meg, spesielt når han på slutten av boka (og i livet) nærmest betrakter sitt liv og sin innsats som ingenting verdt. Men boka er likevel mye verdt.