J.R.Ellis: Murder at St.Annes

Vi er i J. R. Ellis' Yorkshire og i den kirkelige verden. Presten Clare Wilcox blir funnet drept i sin egen kirke, gamle St. Anne's. (Finnes det nye kirkebygninger i England?) Hun er tilsynelatende slått ned med et tungt våpen som ikke er å finne. Clare Wilcox var generelt godt likt og hun var nylig tildelt en stilling som biskop. Hun var også en nær venn av politietterforsker Jim Oldroyds søster, presten Alison.

Clare Wilcox var, i likhet med Alison, en moderne prest, engasjert i en rekke sosiale spørsmål og også mange  politiske saker. Et av temaene for etterforskningen blir hennes engasjement, et annet blir den uttalte motstandens som finnes blant enkelte i menigheten mot kvinnelige prester. Men det er også andre mulige motiver - noen har lånt av kirkekassen, kanskje vedkommende var redd for å bli avslørt?  Organisten i kirken er en homofil mann som ikke ønsker å komme ut av skapet, kan det være noe der? Og Clare Wilcox ektemann har visstnok hatt et litt for nært forhold til en som jobber på det lokale helsesenteret.

Og ikke nok med det - det hersker en overtro i landsbyen vedrørende gamle St.Anne. Og noen ser spøkelser ved høylys dag.

Det er veldig engelsk, vi er midt i en tett og trang og kanskje også trangsynt landsby, det er kaldt og vi formelig fryser sammen med Oldroyd når et snøvær tvinger ham til å overnatte sammen sin nærmeste medarbeider i kirkebygningen og en mystisk skikkelse viser seg i en sidegang midt på natten. Der kommer flere utfordringer også og det er flere som blir skadet før etterforskerne kommer til bunns i s
aken.

En grei engelsk småbykrim, dette, full av atmosfære. Ikke storslått, men god tidtrøyte.

Tove Alsterdal: Kvinnorna på stranden

Dette er en av de enkeltstående kriminalromanene Tove Alsterdal har skrevet. Eller kanskje denne er heller en triller. Boken åpner med Terese som våkner på stranden i Tarifa etter et lite eventyr som har kostet henne lommeboken og passet hennes. Hun sjangler bortover stranden og snubler over liket av en svart mann.

Mary sniker seg på land et sted i Spania, kanskje Tarifa. Hun har overlevd en dramatisk middelhavskrysning og prøver å komme i sikkerhet.

New York-scenografen Ally prøver å få tak i sin mann Patrick, en kjent frilansjournalist som er i Paris på en virkelig scoop av en historie. Men det virker som noe er galt. Ally reiser i desperasjon til Paris for å finne sin mann og dukker ned i det dypeste mørke av menneskesmugling og grov utnyttelse av sårbare flyktninger.

Det er Ally som er romanens hovedperson. Ally kommer opprinnelig fra Øst-Europa men har som barn flyttet rundt med moren sin diverse steder til hun karret seg frem i New Yorks teaterverden. Hun lever et godt liv der med sin Patrick, men nå forlater hun sin trygge tilværelse og kaster seg ut i et virvar av hendelser.

Det skjer noe hele tiden i denne boka. Ally ser etter hvert spor etter Patrick flere steder. Men hva har han hatt tak i? Og har han hatt noe muffens for seg? Ally er ofte dumdristig. Hun lar seg ikke avskrekke og følger ingen råd, særlig når hun blir truet på livet. Og med tid og stunder krysser hennes veier også svenske Tereses og flyktningen Marys spor. Og så har Tove Alsterdal gjort en fin vri som gjør at i alle fall ikke jeg ser en sammenheng i disse historiene før de kommer frem i klartekst helt mot slutten.

Det er et indre raseri som følger denne historien og det får sin utløsning i den dramatiske slutten. Kanskje litt i overkant, men jeg synes det er lov!

Mary Gordon:There your heart lies

Mary Gordon er en amerikansk katolsk forfatter av irsk avstamming. Det at hun er katolsk er faktisk av interesse, for den katolske kirke, katolske tradisjoner og katolsk tro spiller en viktig rolle i mange av hennes bøker. Jeg har selv vokst opp i en katolsk familie og selv om jeg har forlatt barnetroen synes jeg Mary Gordons innfallsvinkler ofte er interessante. 

Denne romanen foregår i to tidsplan. I 1936 reiser unge Marian Rabinowitz, tidligere Taylor til Spania for å hjelpe til under den spanske borgerkrigen. Hun har inngått et proforma-ekteskap med Russell, en ung lege og kommunist som var kjæresten til hennes kjære bror Johnny. Johnny tok livet sitt etter at hans legning ble oppdaget. Marian velger altså en annen vei vekk fra sin svært konservative katolske familie.

Det andre tidsplanet er 2009. Marian er nå en svært gammel kvinne og hennes barnebarn Amelia har flyttet inn hos henne i huset hennes i Rhode Island. Marian har holdt sine opplevelser i Spania for seg selv og først når hun blir diagnostisert med terminal kreft forteller hun sin historie til sitt barnebarn Amalia.

Marian sine opplevelser under borgerkrigen og ikke minst i den lange perioden hun er tvunget til å oppholde seg i Spania etter borgerkrigen er en dramatisk historie. Som helsearbeider ser og opplever hun vold og brutalitet i møte med Franco sine styrker. Men også på republikkens side er det store og tildels dødbringende motsetninger mellom anarkister, sosialdemokrater og kommunister. 

Marian og Russell kommer vekk fra hverandre, men hun møter kjærligheten et annet sted og opplever noen fine stunder oppi all elendigheten. Inntil hun havner i en situasjon hun ikke kommer ut av og som tvinger henne til å bli igjen i Spania i en årrekke. Og det er her vi kommer på innsiden av Franco-Spania på 1940/50-tallet på en måte jeg aldri har opplevd før.

Amalia er svært glad i sin bestemor, og når hun litt etter litt får høre historien om hennes liv tar hun affære og gjør noe som hun tror kan bidra til å sette enkelte ting på plass. Og jeg skal ikke si noe om hvordan det går.

Det er veldig mye bra i denne romanen. Idealisme og fanatisme blant de frivillige i borgerkrigen eksisterer side ved side. Den katolske kirke i Spania under og etter borgerkrigen får virkelig sitt pass påskrevet.  For ikke å snakke om hvordan diktatoren Franco holder kontroll over det spanske folket ved hjelp av frykt, rå makt og angiveri. Det stokk konservative katolske miljøet i USA som Marian er vokst opp i er skildret brutalt, det er nesten på grensen av det troverdige. Det er bare det at virkeligheten overgår ofte fiksjonen og jo - jeg tror på dette.

Og likevel er dette en roman og ingen politisk pamflett. Personene lever og opplever. Det er godt skrevet og en handlingsmettet historie.

 

Helen Garner: Bach for barn

Jeg fikk anbefalt denne boka og forfatteren men jeg husker ikke på hvilken måte, kanskje en bokomtale jeg har lest. Dessverre svarte den ikke til forventningene. Når det nærmet seg slutten og jeg skjønte at det ikke dukket opp noe mer interessant.

Dexter og Athena bor i utkanten av Melbourne med to barn, den ene mentalt sterkt utviklingshemmet. De lever et enkelt men tilfredsstillende liv, i alle fall tilsynelatende (og i følge teksten på baksiden av omslaget).  Tittelen henspiller på at Athena spiller piano og lærer barn å spille.

Dexters venninne fra ungdomstida, Elisabeth dukker opp, sammen med hennes lillesøsteren Vicky som hun har vært som en mor for etter at foreldrene døde og kjæresten Philip, en rockemusiker. Kontakten mellom disse personene blir komplisert og beskrives fra mange forskjellige ståsted. Det brygger opp til store konflikter og drama. 

Problemet er bare at jeg klarer ikke å engasjere meg i disse menneskene. Helen Garner sin skrivestil er bygd opp av mange hverdagslige detaljer. Jeg har ikke noe i mot det, men jeg synes ikke hun skaper mennesker ut av det. Athena snakker ned sin utviklingshemmede sønn som om hun skulle ønske han var død. Så kommer hun tettere på Philip. Dexter fremstår som en irriterende selvhøytidelig person som omfavner sin tidligere venninne og elskerinne med åpne armer. Det tegner til at katastrofen kan nærme seg, men det blir helt likegyldig for meg.

Boka traff ikke meg, og jeg kommer ikke til å lese mer av Helen Garner.

Gail Jones: One Another

Australske Gail Jones er en av mine yndlingsforfattere og jeg prøver å lese alle romanene hennes. Denne romanen handler dels om Helen Ross, australsk litteraturstudent i Cambridge i 90-årene, dels om forfatteren Joseph Conrad.  

Boka starter 6 måneder etter at Helen glemte igjen sitt omfattende manuskript om Conrad på et tog. Hun har ikke fått det tilbake og hun har ingen kopier (dette var før det var vanlig å lagre slike manuskripter på nettet). Helen har en elsker, Justin som hun har et nokså intenst erotisk forhold til. Men det er mye som skurrer i forholdet, Justin viser en del ubehagelige sider som senere skal vise seg å utløse alvorlige hendelser.

Vi følger Joseph Conrad gjennom hans barndom i Polen og videre gjennom hele livet. Han blir tidlig foreldreløs men hans onkel tar seg av ham. 16 år gammel forlater han Polen med støtte fra sin onkel. Han bor først fire år i Marseilles, så flytter han til England. Han starter fra bunnen av som sjømann i den britiske handelsflåten og kommer til å reise verden rundt. Det han har opplevd til sjøs kommer til å prege forfatterskapet hans. 

Helen slutter på universitetet og begynner å jobbe som rengjøringshjelp. Hun og Justin skiller lag. Justin har stort sett hele tiden har rakket ned på henne på alle måter. De er enige i å gå fra hverandre, men Justin fortsetter å plage henne så Helen flytter til en annen by.

De to historiene veksler om hverandre og blir en slags speiling av to nokså forskjellige liv. Når det gjelder Conrad  handler det mer om hans liv og opplevelser enn om detaljer i hans forfatterskap, og forfatterskapet blir gjerne sett i sammenheng med opplevelsene hans.

Helens liv blir litt stillestående sett i forhold til Conrads og jeg opplever henne kanskje som i overkant selvutslettende og tilbakeholden. Men det er svært fine kapitler som omhandler oppveksten hennes i Tasmania og hennes forhold til sin far som hun tydeligvis er svært glad i. 

Romanen gir meg lyst til å lese Joseph Conrad. Hittil har jeg bare lest "Mørkets hjerte".  Kanskje neste blir "Lord Jim"? Og selv om dette ikke var den beste Gail Jones-romanen jeg har lest gleder jeg meg til å lese den neste.

Åke Axelsson: En mann steg av bussen

Denne kriminalromanen fant jeg på billigsalg i en utmerket bokhandel i Östersund på gjennomreise. Ettter omtalen hørtes den litt ålreit ut., og det var den også. Og så er handlingen lagt dels til Storuman, dels til Umeå langs "den blå vägen" i Lappland. Det er et område der vi reiste mye i 70-årene da vi bodde i Mo i Rana.  Kult å finne igjen små og store tettsteder der vi har vært!

Boka er fra 2006 og handlingen fra 1971 så det hele er litt gammelmodig (men gjenkjennelig). En mann går av bussen i Storuman og sjekker inn på et av småbyens hotell. Så forsvinner han helt - for å dukke opp igjen som et lik i et skogkratt. Ingen vet hvem han er eller hva han skulle i Storuman, man tror han er fra Sydeuropa.

Dette er en politiroman og vi følger politifolk fra Storuman og etterforskere som er kalt inn fra byen, fra Umeå. Handlingen er ganske treg og full av blindspor og sidespor. Javisst er det noen som vet litt, har sett litt eller vet noen som vet eller som kanskje vet. Og vi følger de forskjellige politifolkene med sine private problemer eller vaner eller fordommer. Uten internett, mobiltelefoner og andre moderne hjelpemidler. Men til slutt kommer sannheten for en dag - en nokså troverdig forklaring på hvem den fremmede var (akkurat det kommer frem ganske tidlig), på hvorfor han ble drept og av hvem. Og jeg skal ikke si at jeg hadde gjettet det.

Jeg liker jo langsomme kriminalromaner og denne var fin for meg. Mitt eneste problem var at jeg gikk litt surr i de forskjellige politifolkene, de hadde så like navn og noen av dem oppførte seg nokså likt. Kjekt å være tilbake på "Blå vägen" med Hemavan, Lycksele, Gunnarn, Stensele og hva de nå het alle melkerampene!

Cecilie Enger: Et minutts stillhet

Cecilie Enger har skrevet flere fine romaner - jeg har lest "Himmelstormeren" og "Mors gaver" og likte godt begge to.

Hovedpersonen er Åsta Cooper. Hun er norsk, gift med en engelsk diplomat og har fulgt ham rundt omkring i verden. Nå bor de i Warszawa og Åsta er godt oppe i årene.Hun er blitt kjent med den førti år yngre Ane Knutsen. Disse to umake kvinnene deler interesse for kunst og kultur. For Åsta har det gjort tilværelsen mindre ensom og hun har hatt mye glede av samværet med Ane.

Men noe skurrer likevel mellom Åsta og Ane. Så får Åsta hjerneslag. Hun kommer langsomt til hektene igjen  men har mistet fullstendig det engelske språket som er det hun kommuniserer med mannen sin med. Ane få nå en annen rolle - hun blir den som Åsta er avhengig av for å kommunisere med Thomas og med andre som hun tidligere har kunnet snakke engelsk med.

Språk og kommunikasjon er viktige tema i boka og vi opplever hvordan Åsta gag på gang blir "sviktet" av ordene. Hun forstår engelsk ganske godt, men har vanskelig for å finne ord selv, og finner hun et ord kommer det ofte ut som noe helt annet når hun skal prøve å snakke. Hun går mer og mer inn i seg selv, blir mistenksom og gretten, særlig går dette ut over Ane. Samtidig går hun mer inn i sin egen historie. Gamle og til dels ubehagelige minner dukker opp, episoder som hun nærmest har fortrengt får en ny betydning.

Det jeg likte best ved boka var å komme inn under huden på et menneske som befinner seg i en slags livskrise. Åsta blir ikke fremstilt som noen hyggelig person å omgås - likevel er det noe forsonende ved henne sånn som hun er blitt kastet inn i en situasjon hun ikke er herre over.

Jane Harper: De overlevende

Jeg har vært inne i en Jane Harper-bølge fordi jeg husket jeg likte så godt de to første kriminalromanene jeg leste av denne australske forfatteren. Jeg ble litt skuffet over "Exiles", men i denne fant jeg igjen mye av det jeg likte i de andre bøkene.

Etterforsker Aaron Falk fra de andre tre bøkene er ikke med i denne romanen. Kieran Elliot kommer til sitt barndomshjem i kystbyen Evelyn Bay I Tasmania sammen med sin kone Mia og babyen Audrey. Kieran plages fremdeles av traumer etter at broren Finn og hans kamerat Toby gikk ned med båten sin i et forsøk på å redde Kieran  under en storm for mange år siden.  

Kieran har et godt forhold til de fleste av naboene men det er fortsatt noen som holder ham ansvarlig for det som skjedde den gangen, blant andre Tobys bror Liam. 

Et ubevart spørsmål er hvor det ble av Mias bestevenninne Gabby, hun forsvant også i stormen og bortsett fra en ryggsekk har det ikke vært noen spor etter henne.

Så forsvinner den unge Bronte, en kunststudent som har sommerjobb på byens pub. Hennes døde kropp blir funnet på stranden og hun ser ut til å være drept.

Kieran er ikke direkte involvert i den grundige etterforskningen, men det er små forhold i den vesle landsbyen. Alle blir berørt av drapet og undersøkelsene i etterkant. Tempoet er sakte, men dreier seg hele tiden om spenninger og relasjoner mellom folk. 

Jeg liker måten intrigen er bygd opp på, jeg synes at karakterene er troverdige og vi får også et innblikk i livet på sydkysten av Australias største og ganske værharde øy. 

Percival Everett: James

Denne romanen ga forfatteren tre høythengende amerikanske priser i fjor, Pulitzerprisen, National Award for Fiction og Kirkus Prize.

Boka er basert på Mark Twains klassiske roman Huckleberry Finn. Huck er fortelleren i Mark Twains roman, i denne er det slaven James som er fortelleren. Handlingen følger i hovedsak Mark Twains bok, men perspektivene er nokså forskjellige. Noen personer har endret karakter og i den siste tredjedelen er det svært mange endringer. 

Everett beskriver et miljø der slavene snakker godt engelsk, er dyktige og og noen av dem er også kunnskapsrike. Jims lidenskap for bøker går igjen som en rød tråd i historien. Men overfor de hvite fremstiller de seg som litt dumme og enfoldige. Dialekten de snakker er en underklassedialekt med svært enkle setninger.

Det oppstår et nært vennskap mellom Jim og Huck og de går gjennom mange utrolige prøvelser sammen. Men det er tydelig at Jim er den voksne, forstandige som legger planer. Huck er den impulsive guttungen, god på bunnen men en som Jim av og til må rettlede.

Det er så enge siden jeg leste Huckleberry Finn at jeg bare husker bruddstykker av de utrolige episodene, men Everett har tatt med seg mye av handlingen. Han gjør det skarpere, behandlingen av slavene fremstår grusommere og sannsynligvis mer realistisk.  Men han har beholdt en del av de burleske episodene og merkelige menneskene Huck og Jim  treffer på. Missisippielva står i sentrum for handlingen, elvebåter, kanoer, flåter, fisking, masser av vann. Og det er godt beskrevet. 

Det er mye jeg liker ved denne boka, men jeg har også innvendinger. Det skarpe skillet mellom slavenes dialekt og deres perfekte engelsk får litt for mye plass i boka og virker noe kunstig på meg. Everett avslører skarpt enkelte «snille» hvite slaveeieres hykleri - når deres interesser blir truet kommer forakten frem og volden er ikke langt borte. Men samtidig er dette et av dilemmaene i boka - jeg synes Everett gjør alle hvite  til mennesker som innerst inne har et «slaveeiersinn».  Og vennskapet mellom Huck og Jim, som er et hovedtema hos Mark Twain koker han ned til et godt hemmeligholdt familieforhold, altså: Ekte vennskap mellom hvit og farget er ikke mulig. For meg blir dette en slags omvendt rasisme.

For å lande en slutt der Jim muligens når en slags frihet med sin kone og datter skriver Everett inn en del brutale voldshandlinger preget av hevn og «rettferdig harme».  Det gjør dette til noe annet enn en omskriving av Huckleberry Finn. Det er for såvidt i orden, dette er jo en helt annen roman. Men jeg sitter igjen med følelsen av at Everett har prøvd å få litt for mange perspektiver inn i denne boka og latt dette gå ut over troverdigheten og gjort karakteren Jim til en annen enn den vi møter i begynnelsen.

For meg nådde denne boka ikke helt opp til forventningene.

Jane Harper: Exiles

Aaron Falk reiser fra Melbourne til "the Marralee Valley Annual Food and Wine Festival" for å stå fadder for lille Henry, sønnen til hans gode venner Greg og Rita Raco. Dåpen var planlagt for et år siden men da en nær venn av familien, Kim Gillespie forsvant så uforklarlig under festivalen valgte familien å utsette barnedåpen. 

Falk er politimann og etterforsker økonomisk kriminalitet. Han har vært hovedpersonen i to tidligere bøker jeg har lest av Jane Harper. Denne romanen handler aller mest om hans tilknytning til den utvidede Raco-familien, livet i småbyen midt i et av Australias vindistrikt, om tilhørighet, om karriere og om hva som er et godt liv. Det foregår ingen egentlig etterforskning, men litt etter litt kommer Falk nokså tett innpå de tette familienettverkene og relasjonene i småbyen og kommer til slutt frem til hva som egentlig skjedde med Kim Gillespie for et år siden.

Jeg som egentlig liker svært godt kriminalromaner med et sakte tempo synes dette ikke fungerte helt som kriminalroman. Storyen er god nok, men det går for tregt. Og forfatteren klarer ikke å avdekke bakgrunnshistorien til Kim i løpet av boka og legger i stedet inn et kapittel mot slutten som forklarer hele historien.  Johanna Mo bruker et lignende forfattergrep i Ölandbøkene sine men der beskriver hun hendelsene frem til drapet gjennom korte kapitler parallelt med etterforskningen og slik at vi aldri får vite mer enn etterforskerne, og hun får det til. Her synes jeg ikke det fungerer så godt.

Likevel var det kjekt å lese boka. Jane Harper er god til å få frem nyansene i menneskesinnet i et tett småbymiljø. Folk er stort sett gode venner og tar vare på hverandre. Men det er heller ikke greit å stikke seg for mye ut, og noen holder svært godt på hemmelighetene sine. Vi aner hele tiden at det er noen av de hyggelige folkene som har noen mørkere sider som de holder skjult, vi vet bare ikke hvem.

Aaron Falk er en grei fyr som det er bra å være sammen med. Et bra innblikk i australsk kultur og natur er det også. Men jeg savner etterforskningsatmosfæren fra de to andre bøkene jeg har lest av Jane Harper.

Carl Johan Vallgren: Din tid kommer

1993: Liket av en ung jente blir funnet i en bekk i Småland/Halland. Det kan se ut som om hun har vært holdt fanget og sultet ut.  Den lokale politimannen Bjørling og den erfarne etterforsker Johanna fra Rikskrim etterforsker saken. Begge bærer på traumer, han er nylig blitt ektemann, hun har hatt en svært vond oppvekst nettopp i dette området.

Mens etterforskningen pågår forsvinner Björlings datter mens hun er på campingtur med kjæresten Mattias. Både turen og kjæresten har hun holdt hemmelig for faren. Mattias' eldre bror dukker opp. Han er en litt sær type og har hatt adferdsproblemer gjennom hele barndommen men er sterkt knyttet til Mattias. Maria føler seg ikke trygg på ham. Maria våkner om natten, Mattias er ikke i teltet. Hun går ut og leter etter ham, men finner ikke frem i mørket...

Resten av boka følger dels den intense jakten på den som bortførte og drepte den døde jenta og som sannsynligvis har bortført Maria, dels Marias opplevelser  i fangenskap. Klarer Björling og Johanna å finne Maria før hun også blir drept? De har ikke mye å gå etter. Mishandlede dyrekadavre dukker opp flere steder. Björling er sterkt preget av frykten for at de skal komme for sent. Han opplever at han fører samtaler med din avdøde kone og kollegaene betrakter han som litt utilregnelig. 

Det blir en dramatisk avslutning på etterforskningen. Jeg synes ikke løsningen lå helt oppi dagen, og det ble riktig spennende. Boka er godt skrevet, beskrivelsene av den litt dystre og mørke naturen i skogene rundt Småland når det lir mot vinter drar opp spenningen noen hakk. Jeg synes også vi kommer godt innpå de to etterforskerne, uten at det blir for personlig.  Jeg får lyst til å lese mer av Vallgren.

 

Margaret Drabble: The Sea Lady

Det er gått lang tid siden jeg leste denne, for jeg har hatt noen tekniske problemer som nå er løst. Defor husker jeg svært lite detaljer fra handlingen. To personer møtes på en stor konferanse, begge er akademikere og nokså offentlige personer, begge er godt opp i årene. Deres fag har dreid seg om livet i havet og de ble kjent som barn ved ferieopphold ved Nordsjøen, derav tittelen. En gang i tiden var de barndomsvenner, så ble de et par, både før og i ekteskapet. En gang i tiden var Ailsa nokså vill av seg, Humphrey mere tilbakeholden. De skiltes ikke i fordragelighet og det er ubehagelig for begge to å møtes. Begge to har delvis fortrengt deler av fortiden sin.

Det viser seg etter hvert at møtet er regissert av en person som har kretset rundt dem begge en gang i tiden. Også noen andre mennesker blir dradd inn i handlingen, personer som på mange måter også lever litt "falske" liv. Det er mange tilbakeblikk og det kommer til noen konfrontasjoner men både Humphrey og Ailsa klarer seg gjennom de offisielle delene av konferansen. Deretter ender de opp der det hele begynte - ved en en liten lagune ved kysten av Nordsjøen der de møttes for et femtitalls år siden. En slags forsoning.

Dette er en bok det tar litt tid å komme inn i. Den begynner å utvikle seg med skildringene av barndomsopplevelsene ved kysten og tar virkelig fart når vi merker at det er noen som leker med både oss og de to gamle elskerne i den lille universitetsbyen. Jeg likte å lese den, den etter fortiden på hodet, får hovedpersonene til å tenke gjennom livene sine på nytt, vi aner ikke hva som vil skje før det skjer. Det meste jeg har lest av Margareth Drabble har jeg likt, kanskje aller best hennes aller siste roman "The Dark Flood Rises".  Det er synd hun ikke skriver bøker lenger, men hun er 86 år så hun kan få slippe!

Anne Serre: A Leopard Skin Hat

Denne fant jeg på kortlisten til Booker International prize og jeg syntes den så interessant ut. Anne Serre har gitt ut novellesamlinger og kortromaner og det er tydelig at hun trives i det korte formatet også i denne romanen.

Boken beskriver forholdet mellom fortelleren (the Narrator, en mann) og Fanny, en kvinne med sterk personlighet men som også er preget av store psykologiske utfordringer. Vi følger disse gjennom et tjuetalls år til Fanny tar livet sitt. Hun hopper rett og slett i havet for å drukne.

Fortelleren og Fanny er ikke kjærester. Tvertimot har de begge sine forhold, men Fanny krever, og klarer bestandig å komme øverst i fortellerens bevissthet.

Det skjer ikke spå mye i denne romanen. Ut og inn av forskjellige episoder, ofte handler det om hvordan Fanny opptrer, hvordan hun fremstår eller ønsker å fremstå. Bokas tittel henspeiler på en gang hun ble så begeistret for en hatt av leopardskinn (eller som så ut som leopardskinn, jeg er ikke helt sikker) at hun rappet det og gikk omkring med den på hodet.

Fanny er av og til ganske frittalende, er det hennes egne meninger hun kommer med? En gang blir det et poeng at hun holder på å kopiere (mimicking) Fortellerens utsagn. Ellers får jeg et sterkt inntrykk av at Fanny til stadighet er nokså misfornøyd med - ja med hva? med alt, kanskje, og kanskje mest av alt seg selv?

Hvorfor tar Fanny livet av seg? Har det sammenheng med at Fortelleren har utviklet et forhold tilen kvinne som virker svært seriøst? Det blir ikke antydet til erotisk sjalusi - mer at Fanny ikke tåler å spille annenfiolin. Eller kanskje det er hennes manglende evne til å glede seg over livet og tilværelsen? Fanny vender seg til Gud og til kirken en stund før hun dør. Og i bokas siste kapitel følger vi Fanny inn i etterlivet - en tilværelse hun ser ut til å trives svært så godt med, mye mer enn hun likte seg i livet på jorda.

Dette var en rar liten roman - eller kanskje heller jeg vil si kortroman. Det er greit å ha lest den, men jeg kan ikke akkurat si at den har gitt meg så mye. Jeg klarer ikke helt å relatere meg til personen Fanny, kanskje bortsett fra når hun svever omkring i limbo på slutten, det er noe lett forsonende med at hun endelig er blitt tilfreds med sin eksistens.

  

Kjell Ola Dahl: Lille tambur

Dette er en av Kjell Ola Dahls utmerkede kriminalromaner med Gunnarstranda i hovedrolla og Frølich som hans dr. Watson. Journalisten Lise Fagernes finner en ung dame død i en bil i et parkeringshus med en sprøyte ved siden av seg. Et opplagt overdosedødsfall. Det er bare det at obduksjonsrapporten viser at hun først har vært bedøvet med eter.

Omtrent samtidig blir den unge forskeren Stuart Takeyo fra Kenya meldt savnet. Det viser seg at disse har hatt kontakt med hverandre. Litt senere får Gunnarstranda vite at Lise Fagernes har hatt kontakt med Takeyo som har reist hjem til Kenya. Da er det jo opplagt at han har tatt livet av Kristine Ramm. Men det er likevel en del ting som skurrer. 

Frølich reiser til Kenya for å snakke med Takeyo, det samme gjør Lise Fagernes. Gunnarstranda holder fortet og det dukker opp stadig nye spor og vinklinger. AIDS-medisin, innsidehandel, mer eller mindre idealistiske uhjelpsarbeidere, bartendere, healere, båtturer med fiffen for å nevne noe.

Like kompliserte er forholdene i Kenya der både Frølich og Fagernes får virkelig brynt seg i møte med den fargerike og tildels nokså brutale virkeligheten i landet. Takeyo får de bare nesten snakke med - han blir skutt på åpen gate foran nesa på Frølich.

Og når de er tilbake fra Afrika er de nok noe klokere, men fortsatt mangler den endelige avsløringen av morderen, og spenningen tårner seg opp helt til det siste.

Dette var en riktig god krim, synes jeg. Av og til tipper boka nesten over mot det politisk ukorrekte i enkelte sidekommentarer fra etterforskerne, kanskje det er for å irritere leseren, eller kanskje det bare er det at boka er mer enn 20 år gammel. Men det er ikke noe vondt i disse kommentarene og jeg lar meg ikke irritere.

Synd at Dahl sluttet å skrive kriminalromaner. Men først skrev han tre veldig gode romaner med tema fra 30-40 årene - "Lasarus", "Kureren" og "Assistenten", gode som romaner og gode som krim, fantastiske tidsbeskrivelser. De vil jeg virkelig anbefale.

Merete Lindstrøm: Når vi synger

Dette er Agnes sin roman. Agnes har et nærmest symbiotisk forhold til tvillingbroren Kasper. Familien bor i et sommerhus som ikke er beregnet til helårsbruk. De lever  i et slags utenforskap selv om faren har en grei jobb. Det er med andre ord et valgt utenforskap. De kler seg som hippier og ungene går ofte for lut og kaldt vann. Når Agnes forteller mamma at skolelegen har befølt henne blir hun rasende - ikke på legen men på Agnes fordi hun forteller det. Det lille spedbarnet som nettopp er født dør, kanskje det var for kaldt i huset? 

Agnes er en observant jente og hennes beskrivelser av det som skjer i hjemmet og hos naboene virker ofte skremmende nøkterne og følelskalde. Men hun henvender seg stadig til sin døde lillesøster, det er som om det er der hun kan gi uttrykk for sine varme følelser. Og Kasper trekker seg lenger og lenger vekk fra det nære søskenforholdet.

Dette er en nokså mørk og dyster bok. Agnes stiger frem med en styrke som på mange måter er et tveegget sverd, hun reiser seg opp fra likegyldigheten til foreldrene og brorens avvisning men tramper gjerne på andre og gjør farlige valg som kan ødelegge henne for bestandig. Men kjærligheten til sin døde lillesøster bærer hun med seg.

Johanna Mo: Jag var tvungen att gå

Fjerde bok i en krimserie med etterforskeren Helena Mobacka i «hovedrollen». Jeg har likt godt de tre andre bøkene i serien. I denne blir Helena konfrontert med gamle demoner - det skjer et mord på nøyaktig samme måte som for mange år siden, mordet som ledet frem til at Helenas 9-årige sønn også ble myrdet. Jeg er ikke veldig begeistret for seriemorder-genren, da foretrekker jeg heller at intrigen dreier seg om relasjoner mellom mennesker. Og i denne romanen er det nettopp seriemorderen med en forskrudd hjerne som utfolder seg.

Men ellers er det mange gode elementer fra Johanna Mo’s bøker - samarbeidet (og spenningene) mellom etterforskerne, alle spor som må følges opp og som gir et nettverk av tråder og sidespor som går på kryss og tvers helt til de begynner å få en retning. Jeg synes personene i boken er levende mennesker uten å bli perfekte eller helt ufordragelige. Og spenningen tårner seg opp - en liten gutt er forsvunnet og hva vil skje med ham?

Boken var absolutt lesverdig og tildels spennende, men jeg synes likevel ikke så mye om selve krimintrigen.

Benedict Wells: Ut av ensomheten

Wells er en ung forfatter og nærmest genierklært, særlig med denne romanen som jeg tror har enkelte selvbiografiske trekk.

Fortelleren er Jules, yngst i familien. Liz er den eldste, Marty nummer to. De bor i München. Barna er nokså forskjellige. Liz er vilter og grensesprengende, Marty er nerdete og nokså innadvendt og kontrollert, Jules er nysgjerrig og kreativ, men også engstelig av seg. 

Søsknenes tilværelse blir grundig oppskaket når foreldrene omkommer i en trafikkulykke. De tilbringer resten av oppveksten på en internatskole der de tilhører de barna som ikke reiser hjem til jul, og  de tre blir spredt på hver sin avdeling. 

Jules er svært, svært ensom. Så en dag setter Alva seg ved siden av ham og begynner å prate, og fra den dagen er de bestevenner. Alva sine foreldre er skilt og også hun bærer på en sorg som hun ikke vil snakke om. 

Vennskapet med Alva gjør livet mer levelig for Jules. De to er uadskillelige og bare gode venner til de er ferdig med skolen. Men vennskapet klarer seg ikke i brytningen mot seksuell tiltrekning. Alva reiser ut i verden og Jules er alene igjen, har mistet det han innser er sitt livs store kjærlighet og er mer ensom enn noensinne.

Som voksen får han bedre kontakt med Marty og Liz som begge har store utfordringer i livet. Men så en dag får livet til Jules en annen vending. Jules får endelig oppleve å føle at han har et fullverdig liv. Så lenge det varer. Vil Jules klare seg videre i livet?

Boken har ingen direkte happy ending, men peker likevel fremover på,et vis.

Jeg synes Wells er svært dyktig til å beskrive hvordan ensomheten setter seg fast i et barnesinn og virker helt lammende på et menneske samtidig som det er både lys og glede i boka. Jeg liker også godt skildingen av forholdet mellom de tre svært umake søsknene. Det er konfliktfylt og ingen idyll men likevel solide bånd.

Kamila Shamsie: Burnt Shadowa (Brente skygger)

Jeg har lest flere av Kamila Shamsies romaner - dette er ikke den som har gitt meg mest. Romanen følger to tett sammenvevde familier fra 1945 til 2002. Den fortelles i lengre avsnitt fra historisk nokså ekstreme skjæringspunkt.

Hiroko Tanaka er bokas egentlige hovedperson. Hun er en ung japansk svært språkkyndig jente som bor i i Nagasaki. Hun underviser tyskeren Konrad i japansk, og de har blitt et par. Den fredselskende Konrad har klart å holde seg unna hjemlandets krigføring. Når bomben faller befinner Konrad seg nær krateret og dør. Hiroko overlever med noen svære, fuglelignende arr på ryggen.

Hiroko gjennomgår medisinsk behandling og kommer på beina igjen. I 1957 oppsøker hun Konrads halvsøster Ilse/Elizabeth som bor med sin mann James Burton. Elizabeth tar imot henne med (nokså) åpne armer, James er mistenksom til Hiroko men gir etter når undersøkelser viser at Hiroko er det hun gir seg ut for å  være. Ekteskaper mellom  Ilse og den svært tradisjonelle engelskmannen James skranter. Hiroko lærer seg urdu av James' indiske medarbeider Sajjad Ashraf som er muslim. Hiroko og Sajjad faller for hverandre og gifter seg trass i stor skepsis fra både Ilse og James. De reiser til Istanbul på bryllupsreise. Delingen av India skjer akkurat da, og når de reiser tilbake slipper ikke Sajjad inn i India så de slår seg ned i Karachi. De slipper såvidt unna grusomhetene under Partition, den brutale delingsprosessen mellom India og Pakistan, men Sajjad mister sin elskede fødeby og kontakten med hele familien sin.

I 1982 har Raza, tenåringssønnen til Sajjad og Hiroko problemer. Han er svært språkdyktig som sin mor men får plutselig problemer med å gjennomføre viktige eksamener. Harry Burton, sønnen til Elizabeth og James dukker opp. Harry jobber for CIA som er sterkt involvert i afghanernes frigjøringskamp mot den sovjetiske okkupasjonen. Harry får god kontakt med Raza. Han mener at eksamensproblemene hans kan fikses og forespeiler ham en mulig fremtid i USA. Raza roter seg opp i problemer i forhold til sin far. Han oppsøker et miljø av unge afganere og gir seg ut for å være hazara, en afghansk folkegruppe med mongolske trekk. Han lærer noen av dem engelsk, bl.a. Abdullah som han kommer nokså tett innpå. Og når Abdullah drar på treningsleir for å bli mujahedin og sloss mot Sovjet føler Raza seg forpliktet til å bli med. Det blir en opplevelse litt for tøff for ham men han slipper ut av leiren og kommer seg tilbake til Karachi. Imens er Hiroko og Sajjad svært bekymret og Sajjad klarer omsider å oppspore gjengen med unge afghanere i Karachi. Han blir skutt av en overivrig afghaner som tror han er er ute etter ham.

Ilse flyttet til New York når engelskmennene forlot India og hun forlot James Burton. Hiroko flyttet etter da hun ble enke. I New York bor også Kim Burton, Harry Burtons datter, og Raza når han av og til har pause i oppdragene sine fra en amerikansk privat etterretningsorganisasjon som han og Harry Burton jobber i. I etterdønningene etter 9/11 er det tøft å være pakistansk muslim i USA selv om Raza ikke ser ut som en. I dette avsnittet flytter vi oss frem og tilbake mellom New York og Afganistan der jakten på Osama bin Laden og krigen mot Taliban er i full gang. Og her mister jeg tråden. Jeg har problemer med å se hva Harry og Raza egentlig foretar seg i Afghanistan, hvem de hjeper, hvem er fiendene deres og hvorfor, hva som skjer når Hiroko og Kim skal prøve å hjelpe Raza's gamle kompis Abdullah ut av USA osv. Kanskje noe av forklaringen er at jeg leser boken på engelsk og at jeg derfor går glipp av et og annet?

Det er mye som er bra i denne romanen, bevares. Hiroko er en fin "heltinnefigur", helstøpt personlighet. Engelskmennenes nedlatende holdning til inderne er tatt helt på kornet. (Men jeg hadde ikke helt troen på Elizabeth's forvandling fra engelsk kolonisthustru til Ilse, en nokså liberal og åpenhjertig kosmopolitt i USA. Sajjad synes jeg er godt beskrevet. De to familienes liv i skyggen av de store omveltingene i verden er en god ide for en roman. Man kanskje Kamila Shamsie gapte litt for høyt her? 

 

Johanna Mo: Brottsjøen

Dette er den femte og siste av Johanna Mo's kriminalromaner fra Öland med Hanna Duckert i hovedrollen. Den begynner med at den eldre mann tar seg en kveldstur på stranden sør på Öland. Dagen etter blir han funnet død og det er tydelig at han er drept. Den døde er Hannas tidligere sjef Ove Hultmark. Hanna nærmer seg slutten av mammapermisjonen sin og ønsker å være med i etterforskningen. 

Det biser seg at Ove har drevet med flere undersøkelser selv om han er gått av med pensjon. Noen av disse er knyttet opp mot den store rettsaken so har gjennomsyret alle bøkene i denne serien - om drapet på Ester Jensen som Hannas far i sin tid ble dømt for, Dommen ble nylig omgjort og en annen ble kjent skyldig. Den dømtes halvbror har gjort flere alvorlige forsøk på å ta livet av Hanna, dette får også betydning for saken, men det er også flere andre spor.

Hanna har et svært godt samarbeid med kollegaene sine. Men det viser seg at Ove Hultmarks etterfølger tydeligvis har et horn i siden til henne. Dette skal vanskeliggjøre Hannas arbeid med denne saken.

Som i de andre bøkene i denne serien følger vi hendelsene på drapsdagen parallelt med etterforskningen. Jeg synes forfatteren får denne fortellingsmåten til å føles naturlig. Det blir ikke røpet noe vi ikke vet gjennom disse tilbakeblikkene, men vi får et godt innblikk i de personene som er involvert.

Løsningen en troverdig, men er slett ikke opplagt og er kanskje litt overraskende.

Jeg liker å være i selskap med Hanna Duckert og følge etterforskingen hennes. Og når denne boka er avsluttet føler jeg at dette nå er et avsluttet kapittel. Forhåpentligvis har Johanna Mo andre krimgåter i ermet?

J. R. Ellis: The Brewery Murders

Engelsk landsbykrim. Søskenparet Richard og Emily Foster kom i konflikt om det nedarvede bryggeriet, Emily startet sitt eget bryggeri, Richard driver det gamle. Vi er i en landsby i Yorkshire og søsknene er bitre fiender. Men den gamle, hemmelige oppskriften på det supergode lokale ølet ser ut til å være utdødd med faren, den gamle eieren.

Inntil Brendan Scholes dukker opp og påstår han har den gamle oppskriften og prøver å selge den, først til Richard, så til Emily. Ingen av den ser ut til å tro på Brendan. Han er lite populær, upålitelig, en kvinnebedårer og en skam for sin gamle far, gamle Foster sin bryggerimester. Brendan får en telefon og møter opp på Richards bryggeri om natten, men det går ikke bedre enn at han blir slått ned og havner i en diger gjæringstank.

Det er mange som kan ha hatt et horn i siden til Brendan, sjalu ektefeller til noen av erobringene hans, en finere godseier som er far til en annen erobring, noen har han svindlet for penger. Dessuten har han en bror som om mulig var et enda dårligere papir og som forsvant for mange år siden. Og så er det jo begge bryggerieierne da, de kan begge ha vært interessert i den gamle oppskriften.

Er grunntema i denne boka er vel avhengighet. Vi treffer på både spillavhengighet og alkoholisme, begge deler i nokså ødeleggende former. Litt feminisme er det også plass til - Emily sitt bryggeri er for det meste drevet av kvinner og hennes partner og bryggerimester er Janice. Ikke alle i landsbyen synes det er akseptabelt og bryggeriet deres blir utsatt for hets av den grunn.

Dette er grei tidtrøyte, jeg vil nesten betrakte det som "feelgoodkrim". Etterforsker Oldroy og hans medarbeidere er så dyktige og bra mennesker at det nesten er for mye av det gode. Jeg synes ikke dette er den beste i denne serien heller. Men en god porsjon landsbysjarm hjelper jo til. 

Gaute Heivoll: Mitt liv i disse skogene

Johannes er odelsgutten på gården Hesdal. Ingeborg er tjenestejenta på gården. De to har en sterk dragning mot hverandre, Ingeborg er noe helt annet enn alle kvinnene Johannes har møtt, "det er noe dunkelt og dragende ved henne". Og de får hverandre, de gifter seg i 1933, Ingeborg er tretti, Johannes to år eldre. Faren dør, og Johannes skal overta gården. Men en dag oppdager han at Ingeborg ikke trives på gården, det blir sterkere og sterkere, hun begir seg ut på vandringer, hun insisterer på at hun må vekk og det er utenkelig for Johannes å bli igjen.

Johannes finner et annet eldre bruk han kan overta, så får broren overta gården hans. De flytter inn på Kleveland og med hardt arbeid kommer de i gang. Men selv om de har et godt sexliv blir ikke Ingeborg gravid. Ingeborg får noen anfall av tungsinn uro og av og til raseri. Men de har også gode stunder sammen.

I det første krigsåret får Johannes en svært ubehagelig overraskelse. Det er dukket opp en arving etter Bertel, den forrige eieren av gården på Kleveland og han gjør krav på gården og får rettslig gjennomslag for det.  Igjen må de flytte, denne gangen noe lenger vekk. Igjen må Johannes jobbe hardt for å dra igang et gårdsbruk som har ligget nede lenge, men nå har han ikke lenger noe særlig hjelp fra Ingeborg. Ingeborg sine anfall kommer stadig oftere og er verre. Johannes prøver å ta seg av henne så godt han kan samtidig som han skjuler hennes tilstand for omgivelsene så godt han kan. Og er dette som er det egentlige hovedtemaet i boka - hvordan Johannes lever med en sterkt sinnslidende ektefelle gjennom det meste av sitt voksne liv.

Ingeborg har gode perioder og hun har slått seg på veving av filleryer. Store sekker med avlagte klær blir forvandlet til de nydeligste tepper når hun har sine lyse stunder. Men det er ikke noe partnerskap i gårdsarbeidet og Johannes har ingen samtaleparter i Ingeborg heller. Og så gir hun seg ut på vandringer alene, ut i skogen av og til riktig langt.

Slik lever de i flere år, men når Ingeborg under et raserianfall tar med seg en liten nabojente griper naboene inn. Ingeborg blir sperret inne med makt og hun blir tvangsinnlagt på Eeg, en anstalt for sinnslidende. Og det viser seg at Johannes hadde ingenting å være redd for når det gjelder naboene, de er både støttende og hjelpsomme og betrakter Ingeborg som et menneske med en alvorlig sykdom. Så går det noen år med flere langvarige innleggelser men til slutt vender Ingeborg hjem med medisiner som skal holde anfallene i sjakk.

Så følger det noen år der de lever et noenlunde normalt liv. De er begge i sekstiårene og nå jobber de sammen på gården og fordeler oppgavene seg imellom. Noe veving blir det på Ingeborg og Johannes får dyrke noen av sine interesser for bøker og historier. Men alderen tærer på, Johannes får hjerteproblemer. Ingeborg begynner å bli litt urolig igjen, så har hun sluttet å ta medisinene. Men det er ikke det største problemet hennes, hun har kjent store kuler i brystet, hun har fremskreden brystkreft. Når livet hennes tilslutt begynner å ebbe ut er også Johannes tilværelse over, han har ikke lenger noe mål, noe å leve for.

Det er på mange måter en nydelig roman der Johannes sin kjærlighet og tålmodighet måles opp mot de prøvelsene det må være å leve med en sinnslidende person uten hjelp. Og på den tiden var det vel ikke så mye hjelp å få, særlig når det var så mye skam forbundet med psykiske lidelser. Jeg blir likevel litt irritert på Johannes - så mye han legger i å skjule Ingeborgs tilstand fxor omgivelsene i alle de årene når han kunne ha fått god hjelp av folk rundt seg. Riktignok er det av kjærlighet, men er han ikke selv et menneske som har rett på kjærlighet og omsorg? Slike tanker gjør jeg meg, spesielt når han på slutten av boka (og i livet) nærmest betrakter sitt liv og sin innsats som ingenting verdt. Men boka er likevel mye verdt.

Colum Mccann: Zoli

Mccann har først og fremst gjort inntrykk på meg med sine kollektivromaner Transatlantic og The world is spinning. Begge disse er bygd opp av mange fortellinger som henger løst sammen og går opp i en slags høyere enhet. Dette er en fortellerteknikk som Mccann virkelig behersker Denne er fra 2006 og er en mer «vanlig» roman på den måten at den dreier seg om en enkelt kvinne - romkvinnen Zoli fra Slovakia, selv om den også blir fortalt fra flere ulike perspektiver.

Zoli blir foreldreløs som 6-åring når fascoster dreper en gruppe romfolk, deriblant foreldrene hennes. Dette skjer noen år før 2. verdenskrig. Hun vokser opp hos bestefaren og den gruppen de slutter seg til klarer å holde seg unna Holocost. Bestefaren er både fremsynt og gammeldags, han lærer Zoli å lese men sørger for at hun gifter seg tidlig

På 50-tallet er Zoli en vakker, ung dame med fantastisk sangstemme og har begynt å lage egne sanger og dikt. Engelskmannen Stephen Swann faller for hennes talent. Han har slovakiske røtter og har reist til Bratislava for å skrive. Ved hjelp av en diktervenn får ha skrevet ned mange av diktene til Zoli og gitt dem ut, hun synger og leser dikt på,store konserter og blir en berømthet. Stephen og Zoli blir elskere, hennes mann er svært gammel og sykelig.

De tsjekkoslovakiske myndighetene vil vingeklippe det romske samfunnet og tilbyr dem nye blokkleiligheter mot at de gir opp sin omreisende tilværelse. Dette viser seg å ikke være tilbud men tvang - romfolkets vogner blir ødelagt, hestene deres blir avlidet. Zoli blir anklaget for å ha skyld i aksjonene siden hun har «menget seg med» det etablerte samfunnet. Hun blir utelukket fra det eomske fellesskapet, evig fordømt. Zoli vandrer alene, et slags mål er Paris som hun har hørt så mye om, men veien er lang og det er flere godt bevoktede grenser å forsere. Hun bærer hele tiden på hatet mot Swann, hun ser på ham som medansvarlig for det som har skjedd med folket hennes og med henne selv.

Zoli finner til slutt fred og en slags tilværelse hun kan ha det godt i. Mot slutten av boka møter vi henne igjen som en gammel kvinne og historien avrundes på en ganske fin måte.

Det er en storslått beskrivelse av livet til romfolket i Mellomeuropa modt på 1900-tallet vi får her og det er skrevet med en inngående kjennskap til detaljer og i Colum Mccann sitt vakre språk, ofte med korte, malende innskutte halvsetninger. 

Jeg synes ikke at Mccann idylliserer romfolkets nomadetilværelse. Det er latter og farger og romslighet, men også nød, elendighet og rus. Forbannelsen som blir sendt over Zoli må hun leve med som en skade på sjelen resten av sitt liv.På den måten viser Mccann kompleksiteten i den romske kulturen. Samtidig viser han de fremmedfiendtlige og ødeleggende holdningene de ofte blir møtt med også i våre dager.  

SvarVideresend Legg til en reaksjon

Ann Cleeves: The Mill on the Shore

Molly og George Palmer-Jones blir bedt av Meg Morrissey om å undersøke omstendighetene rundt hennes mann Jimmys død. Politiets undersøkelser har konkludert med at det var selvmord. Jimmy Morrissey var berømt for sitt arbeid med miljø-og klimasaker og var en bekjent av George. Selvmordet virker opplagt og George og Molly godtar oppdraget nokså motvillig, men etter å ha jobbet en stund med saken er det flere og flere uklarheter som kan tyde på at det dreier seg om et mord.  

Miljøet på Morrissey-eiendommen er spesielt. Meg driver kurs og hjemmeundervisning med fast hånd og betrakter seg selv nærmest som en slags supermamma.   Meg og Jimmy trakk seg tilbake dit etter at Jimmy ble utsatt for en ulykke. Samtidig trakk han seg ut fra det suksessrike tidsskriftet "Green Scenes". Han har jobbet lenge på en bok, en slags selvbiografi og boken ser ut til å ha forsvunnet.

Jakten på Jimmy Morriseys manuskript blir viktig for saken. Morrissey var ikke en person som hadde lett for å få fiender, men kunne boken inneholde viktige avsløringer? Alvorlige miljøproblemer kommer frem i dagen, problemer som noen har prøvd å feie under teppet. Men det er også andre spor, ikke minst rundt noen av Morrisseybarna so  har flere  - og så skjer det et annet dødsfall.

Løsningen på krimgåten kommer nokså overraskende, synes jeg, men er likevel troverdig. Ann Cleeves skriver nok bedre både i Shetland-serien, bøkene om Vera og bøkene om Matthew Venn enn hun gjør i disse tidlige kriminalromanene. Men jeg liker godt hvordan hun får intrigene til å utvikle seg i utforskningen av relasjonene mellom de involverte - det dukker alltid opp noe uventet, kanskje det har noe å si for oppklaringen, kanskje ikke.

Ida Jessen: Barna

Ida Jessen har skrevet en rekke bøker fra den fiktive småbyen Hvium som ligger ved Limfjorden på Jylland. Jeg har lest to av dem tidligere og jeg likte særlig godt "Det første jeg tenker på". Sentralt i den sto bilulykken der presten Lisa's sønn Gustav blir påkjørt på sin 7-årsdag og dør av skadene. Den historien er et sidetema i denne romanen, men hovedtema er likevel hovedpersonen Solvej.

Helsesøsteren Solvej flytter til Hvium nærmest hals over hode for å bo i nærheten av sin 5-årige datter Christiane. Hennes eksmann har fått foreldreretten etter at Solvej flyttet fra dem på grunn av et intenst erotisk forhold til en annen mann. Nå vil hun prøve å gjenopprette kontakten med datteren. Hun har hverken jobb eller husrom men får hjelp til bolig av bonden Søren Martinsen. Etter hvert får hun også jobb. Hun innleder et seksuelt forhold til Søren. Dette blir et svært destruktivt forhold i den korte tiden det varer. Samtidig har Solvej so helsesøster ansvar for Sørens gravide kone Britta. Britta er et menneske som sliter med seg selv, med forholdet til sin brutale ektemann og med omsorgen for sine barn. 

Solvej blir nærmere kjent med Ebbe, rektor på Christiane sin skole og nå finner hun et godt, stabilt forhold. Og etter noen år får eksmannen hennes problemer og må flytte og Solvej får tilbake omsorgen for Christiane. Men forholdet mellom mor og datter blir aldri riktig godt. Når Christiane er voksen flytter hun hjemmefra så fort hun kan og ønsker ikke å ha mye kontakt med moren.

Det er også noen parallelle historier i boka. I Hvium blir Solvej kjent med Ragna som lever i et kjærlighetsløst ekteskap, og hun klarer ikke å rive seg løs fra det før det skjer noe dramatisk. Og så er det ungjenta Manne som er oppover ørene forelsket i Albin. Manne og Albin kjører bil og klarer ikke la være å ta på hverandre i godværet, det er hverken andre biler eller folk å se men så er det likevel en syvåring som er ute og rusler og katastrofen har skjedd. 

Det er mye godt stoff i denne boka og viktige tema som blir tatt opp. Når ens eget sex - og kjærlighetsliv kommer i konflikt med omsorg for egne bar er kanskje det aller viktigste. Men jeg ble likevel ikke sp begeistret for boka. Jeg synes ikke det fungerer så godt når handlingen springer fra Solvej til Britta og til Ragna og til Manne. Jeg har ingenting imot kollektivromaner, men i denne boka synes jeg det skiftende perspektivet fungere dårlig. Jeg opplever også at den svært rotete og uansvarlige Solvej som vi møter i begynnelsen ikke er den samme som den mere rolige og reflekterte Solvej som lever sammen med Ebbe på .slutten av boka. Og jeg synes ikke vi får se hvordan den forandringen har skjedd.

Men hvis jeg ser boka som en del av det store verket om befolkningen i Hvium passer det kanskje bedre?

 

Anders Totland: Til jord skal du bli

Jeg leste Totlands "Vintertonar" for noen år siden, og det var en roman som jeg likte svært godt. Jeg husker ikke så mange detaljer - en sønn kommer hjem, en døende far, traumatiske minner, noe uavklart i fortiden som kommer frem. Men den gjorde inntrykk på meg.

Dette er noe helt annet. Biblioteket har klassifisert den som "humor". Det er besk og svart humor. Den pensjonerte presten Jacob Juul bor alene i den gamle prestegården som han på mystisk vis har fått beholde selv om det er kommet en ny prest. Han driver med birøkt og hjemmebrent, det siste for å komme tettere innpå bygdemiljøet. hans kjære kone Margot har ligget på sykehjemmet i mange år og har mistet all evne til kommunikasjon. Deres eneste sønn Knut-Halvard reiste hjemmefra som 18-åring og de har ingen kontakt.

I løpet av kort tid blir Jacob angrepet av torpedoer og blir selv drapsmann,  barnevernet be ham om å ta omsorgen for barnebarnet Isabella Donnatina(som han ikke visste om) siden Knut Halvard har forsvunnet og Margot trekker sitt siste sukk. Det blir mye dramatikk av sånt. Vi aner også at Jacob selv ikke er av de enkleste personene å omgås.

Er det spennende? Er det morsomt? Ikke veldig spennende, det blir nærmest noe feelgood over den relativt sprelske intrigen og jeg synes ærlig talt Jacob blir en litt for lite troverdig figur, selv i en slik farseaktig fortelling som dette. Morsomt? Jeg dro på smilebåndet noen ganger, det gjorde jeg. Men det jeg sitter igjen med er dette spørsmålet: Hvorfor skrev Anders Totland denne boken?

Sara Stridsberg: Farväl til Panic Beach

Jeg har lest flere bøker av Sara Stridsberg, den første var "Darling River". Den husker jeg som litt rar. Bäckomberga elsket jeg - romanen om folk i og rundt det store psykiatriske syjehuset like ved Stockholm som nå er nedlagt. Såvidt jeg vet har Sara Stridsberg egne erfaringer med å ha nøre familiemedlemmer innlagt der som sikkert har inspirert denne glitrende romanen. Og "Kjærlighetens Antarktis" der fortellerstemmen er en myrdet prostituert kvinne.

Sara Stridsberg skriver ikke om A4-familier. Dette er en nokså stort anlagt familiehistorie som begynner tidlig på 1900-tallet og går frem til i dag. Også denne romanen er befolket av mennesker som befinner seg nokså langt fra det "vanlige", på godt og ondt. 

I begynnelsen slet jeg med å komme meg gjennom boka - det var så mange mennesker som var nevnt og jeg hadde problemer med å se hva slags relasjoner de hadde til hverandre. Handlingen går frem og tilbake i tid, det gjør det ikke enklere. Men gradvis begynte bitene å falle på plass - hvem som var foreldre til hvem, hvem som var nåværende og tidligere elskere. Hvem som var alkoholikere, for alkoholismen flyter langs boksidene i strie strømmer.

Hovedpersonen er Nina som i nåtiden er godt voksen - hvor gammel vet jeg ikke, hun har voksne barn.  Men en av de første som dukker opp er David. Han er sønn av Samuel Grossman og Laura - et elskende men umake par som ikke kan få hverandre. Samuel kommer fra en russisk jødisk familie, I stedet får Laura Harry som hun egentlig ikke vil ha og han blir oppført som Davids far.David og Lykke får barna Matti og Hanna og Matti er Ninas far. Matti er en uhelbredelig og sjarmerende alkoholiker og kvinnebedårer og totalt ansvarsløs. Siri kommer fra en familie med flere alkoholikere. Hun og Matti får Nina, senere slår han seg sammen med Jane, men det har vært mange kvinner i mellom. Mange år senere får Matti og Jane datteren Eddie. Nina blir og lillesøsteren blir svært knyttet til hverandre. Matti og Nina står hverandre også nær men Matti ignorerer nærmest Eddie.

Ninas forhold til Eddie preger store deler av boka, vi skjønner at Eddie dør, gradvis får vi vite mer og mer om hennes død, og vi skjønner at hun tok livet sitt. Det kommer også gradvis frem at noe har skjedd med Eddie, har Matti forgrepet seg på henne? Det blir aldri sagt rett ut, men antydet nokså sterkt. Og her er vi ved et punkt som jeg synes er vanskelig med boka. Eddie betror seg til Nina like før hun tar livet sitt, men Nina tar aldri noe egentlig oppgjør med Matti. Han får fortsette å leve sitt alkoholikerliv og det er vanskelig å forstå at Nina opprettholder en slags kontakt med sin far til tross for det hun har fått vite. 

Å lese denne boka er som å gå inn i en egen, nokså spesiell verden der ingen går på jobben om morgenen og kommer hjem og spiser middag, ingen går på skole, foreldre går ikke på foreldremøter og barna går ikke på fotballtrening eller i speideren. Det totale fravær av vanlig dagligliv. Det kan være forfriskende en stund, men så får jeg lyst til å trekke handlingen inn i en mer normal hverdag, eller i alle fall oppleve at handlingen forholder seg på en eller annen måte til det vanlige hverdagslivet.

Yal Van der Wouden: The safe keep

Isobel steller hagen i det store huset hun bor i, i en eller annen småby i Nederland i 1961. Hun har bodd i huset alene siden moren døde for et par år siden. Louis, storebroren og Hendrik, lillebroren er begge flyttet ut.  Vi aner at det var noe i situasjonen hjemme hos moren, eller kanskje småbyen sin trangsynhet som det ville vekk fra. Mest tydelig gjelder det Hendrik som kom ut av skaoet og etter hvert slo seg sammen med kjæresten Sebastian. Louis har derimot bare kvinnelige kjærester, og det er mange av dem. Nå er det Eva som gjelder, en platinablond-farget sexy og, etter Isobel og Hendriks oppfatning, nokså tomhjernet når de tre søsknene møtes på en restaurant. Eva blir ikke vel mottatt, særlig ikke av Isobel.

Kort tid etter kommer Louis og Eva på besøk til Isobel. Louis har fått et jobb-oppdrag i en annen by, Eva har ikke noe sted å gjøre av seg - kan hun ikke få bo i det store huset noen uker? Svært motvillig og etter sterkt press går Isobel med på dette.

Det blir noen pinefulle uker der Isobel ignorerer Eva så mye hun kan. Eva gjør sine egne ting, av og til overrasker hun ved å stille Isobel nokså inngående spørsmål om hennes tilværelse ensom i det store huset. Isobel får det for seg at det forsvinner saker og ting fra huset, og mens hun tidligere kunne mistenke hushjelpen for smånasking overvåker hun nærmest Eva.

Forholdene mellom dem endrer seg likevel - det oppstår når panseret som Isobel omgir seg med slår sprekker. Hun har vært ute med sin nabo, en venn og antagelig beiler men hun har ikke gitt etter for hans påtrengende amorøse tilnærmelser. Men hun drikker enda mer vin sammen med Eva og de utveksler et hett kyss. Og kysset blir til flere.

Like før Louis kommer tilbake skjer det brått noe annet mellom de to kvinnene som gjør at Eva forlater huset. Så får Isobel greie på mer om Eva sin bakgrunn og det gir lys til hendelser hun husker fra sin egen oppvekst som hun ikke har forstått før nå. Men hva kan fremtiden bli etter dette?

Dette var både en rørende, dramatisk og av og til sexy kjærlighetshistorie og et dystert innblikk i en del av Europas nære historie som vi ikke hører så mye om. Jeg likte hvordan boka var bygd opp, og jeg synes det var et interessant portrett av Isobel. Først virker hun som en innbitt og nesten aldrende peppermø, men det viser seg at hun er ikke så gammel likevel. Hun er bare stivnet i sin eneboertilværelse, gått på sparebluss først under morens vaktsomme øyne, deretter har hun nesten inntatt morens rolle. At begge brødrene nærmest flyktet hjemmefra sier vel noe om morens dominerende innflytelse over barna sine. Det er noe ved Isobel i første del av boka som minner om den gamle damen i Dickens "Store Forventninger", Isobel kunne ha blitt slik. 

Likevel stiller jeg spørsmål ved hennes jobbløse tilværelse - gikk det an å leve slik i Nederland på 60-tallet uten å være stenrik? Ta seg av et stort hus, ha hushjelp og leve helt fett uten egen inntekt? Jeg har større forståelse for Evas situasjon - hun er ribbet for alt, kjemper for sin eksistens som menneske i dette landet. Det er også noe ved transaksjonene rundt huset på slutten som virker litt for enkelt på meg. Men disse innvendingene går ikke utover det utbyttet jeg hadde av å lese boka.

Boka ble kortlistet til Bookerprisen 2024 og er oversatt til norsk - "I minnenes hus", noe som jeg syner er en dårlig oversettelse av tittelen.

Granta: Best of young british novelists 2023

Litteraturmagasinet Granta har gitt ut en slik samling hvert 10. år siden 1983. Jeg kom over det fra 2013 og der traff jeg på noen forfattere som jeg har hatt glede av å lese senere, Evie Wyld (Opprinnelig fra Australia, «All the birds, singing», «Bass Rock») Sarah Hall (en roman om utplassering av ulver i grenseområdene mellom England og Skottland) og Kamila Shamsie (opprinnelig fra Pakistan, «Home Fire» og flere andre, jeg har en av hennes tidlige romaner på min Kindle nå).

Det var mange fine noveller og flere lovende utdrag fra romaner i denne utgaven også.  Men dessverre var det ingenting som trigget meg til å lete etter bøker fra noen av forfatterne. Kanskje dukker de likevel opp senere med et eller annen jeg får lyst til å lese? Forresten savnet jeg en forfatter som Caleb Azumah Nelson, han er født i 1993, bor i London og har fått flere priser. Jeg har lest hans utmerkede roman «Small World».

I alle fall er det et godt tiltak å fremme ung litteratur på denne måten. Jeg husker jeg var på en premieutdeling i Lillehammer for ti forfattere under 35 år og ble kjent med bøkene til forfattere som Agnes Ravatn og Lars Petter Sveen.

Kjell Ola Dahl: Søsteren

Jeg har lest krimforfatter Kjell Ola Dahls tre historiske romaner med stor entusiasme, så jeg måtte jo få med meg denne også. 

Frank Frølich samarbeidet en gang med Gunnarstranda. Nå er han privat etterforsker. Han får oppdrag fra flere personer som er løselig linket til hverandre. Det første gjelder en kvinnelig asylsøker som vil ha hjelp til å oppspore søsteren sin, derav tittelen på boka. Og så er det en forfatter som skriver om skipsbrannen på «Sea Breeze» der 159 mennesker omkom, en helt klar parallell til «Scandinavian Star».

Noen av oppdragsgiverne blir myrdet, andre slår rundt seg med balltre. Det er også lagt inn en reise til Nordvestlandet for å grave i Sea Breeze-historien.

Mange biter faller på plass til slutt, men slett ikke alle og jeg må si at jeg syntes denne boka var nokså forvirrende. 

Tea Obreht: The morningside

Tea Obrehts tredje roman har som de foregående en tilknytning til hennes bakgrunn fra Balkan. Romanen foregår i en nokså nær fremtid. Vi merker at miljøproblemene er store og det har vært en ødeleggende krig, hvor? i Europa? På Balkan? Har USA vært involvert? Dette er ikke helt klart. 

Hovedpersonen og fortelleren er Silvia. Det meste av boka foregår når hun er elleve år. Sammen med sin mor har hun fått en leilighet i boligkomplekset Morningside av en komite som prøver å få folk til å slå,seg ned i en forlatt by som har store likhetstrekk med New York.  Silvia  og moren kommer fra Paraiso (i Sør Amerika?) men det kommer etter hvert frem at de opprinnelig kommer fra en uspesifisert del av Balkan. 

Silvia og moren bor sammen med tanten Ena som er en slags portner/vaktmester i Morningside. Ena har en hel skattkiste av fortellinger og eventyr fra deres felles hjemland som Silvia blir fascinert av, bl.a. om heksen Vila. I en takleilighet bor kunstneren Bezi Duras som hver kveld går på tur i byen med tre store hunder. Ena antyder at hundene egentlig er tre voksne gutter som Bezi Duras forvandler til hunder.

Silvia blir også kjent med Lewis May, en middelaldrende mann som tidligere hadde samme jobb som tante Ena.

Ena dør plutselig og Silvia er besatt av tanken på Bezi Duras. Hun får med seg den jevnaldrende Mila som nettopp har flyttet inn på diverse mer eller mindre mislykkede forsøk på å avsløre henne. 

Dramatiske ting skjer med Silvias mor og så må hun og Silvia bevege seg videre ut i verden.

Romanen foregår i en slags post-apokalyptisk virkelighet men jeg vil ikke kalle den dystopisk. Menneskene lever og klarer seg på et vis i dette problematiske universet. Alt som skjer ser vi med Silvias åpne, nysgjerrige blikk som også er litt naivt. Jeg liker godt hvordan forfatteren bruker folklore både for å skape en forbindelse til den «gamle» verden men også innføre en dimensjon av mystikk.