Liz Moore: The god of the woods

Liz Woods "Lang lysende elv" var en fin leseropplevelse for meg. En kriminalroman fra Philadelphia med en kvinnelig etterforsker i hovedrollen høres ikke særlig spesielt ut, men det viste seg å være en god roman - krim fordi en serie brutale drap på kvinner var hovedtema men like mye en roman fra livet i en amerikanske storby.

Jeg vil ikke kalle denne for en kriminalroman selv om den også handler om forbrytelser og blir drevet fram av mitt ønske om å få vite hva som egentlig skjedde. Romanen utspiller seg svært langt fra storbyen. Adirondack er et stort  område nord i staten New York som ble fredet fra kommersiell tømmerhogst sent på 1800-tallet og nå er et eldorado for friluftsliv med store skoger, fjell, elver og innsjøer. 

Familien Van Laar har en stor eiendom som de bruker som sommerresidens, rike som de er fra bank og finans. De driver også en sommerleir for barn, en tradisjon fra den første Peter van Laar på området sitt. I to sommermåneder lærer barna "alt" om naturens mange gleder og muligheter og farer. 

Sommeren 1975 er Barbara van Laar deltaker. Barbara er en opprørsk jente som faren prøver å holde kustus på. Hun ble født et år etter hennes bror Bear forsvant sporløst fra området. Han var da 8 år. Et par uker før leiren skal avsluttes forsvinner Barbara. Like sporløst som hennes bror.

Romanen konsentrerer seg mest om tre kvinner - Louise arbeider som en av leirlederne hver sommer. Hun regner seg som forlovet med John Paul - gudsønnen til den nåværende Peter van Laar men blir ikke riktig tatt opp i familien. D4t er hun som først oppdager at Barbara er borte. Judyta, kalt Judy er en ung politikvinne som nylig har begynt å jobbe som etterforsker. Hun blir etter hvert svært sentral i etterforskningen og møter både støtte og motstand fra kollegaene sine. Den tredje er Alice, mor til Bear og til Barbara. Alice var svært ung da hun giftet seg med Peter. Hun har i alle år blitt neglisjert og holdt tilbake av mannen sin og dette fikk henne over i alkohol- og pillemisbruk. Hun var svært knyttet til Bear, og da han forsvant falt hun helt sammen og har aldri vært noen ordentlig mor for Barbara.

Det er ellers et stort persongalleri og historien bølger frem fra person til person og også frem og tilbake i tid. Ikke overraskende kommer Bears forvinning frem i lyset, selv om både van Laar-familien og den daværende etterforskeren prøver å unngå det. Det er hele tiden et underliggende tema hvordan en familie som van Laar bruker sin makt og innflytelse til å påvirke menneskene rundt seg. 

Det var en bok det var vel verdt å vente på. Mye snodig i beskrivelsen av en sommerleir for barn, men 1975 er tross alt femti år siden og jeg tenker det er troverdig. Jeg kjenner meg også igjen i mye av tidsånden - klærne, musikken - holdningene. Etterforskningen går nokså langsomt, men dette var en bok jeg ikke skummet igjennom for å komme frem til løsningen. Det tok meg nokså lang tid å komme skikkelig inn i historien, men jo mer jeg kom innpå personene jo mer interessant ble den. 

Det var ekstra artig for meg å lese boka fordi vi kjørte gjennom Adirondack på vår første USA-tur og overnattet på et motell der. Ikke helt ut i bushen, men jeg husker den store mørke skogen og følelsen av å være ganske langt fra sivilisasjonen. 

J. M. Dalgliesh:Hidden Norfolk book 2/3

Disse bøkene handler om etterforskerne  Tom Janssen og hans sjef Tamara Greave. I «Bury Your Past» blir liket av en ung kvinne avdekket i en sanddyne. Kvinnen er tydeligvis drept for mange år siden. 3 kvinner i riktig alder forsvant på den tiden det dreier seg om. Disse hadde alle en viss tilknytning til et alternativt miljø med sterke lederskikkelser. 

I «Kill Your Sins» finner en fisker liket av en kvinne. Hun blir senere identifisert som en kvinne som forsvant fra mann og barn mange år tidligere. Kvinnen hadde tilbrakt mange av barndomsårene på et barnehjem i området og flere av de involverte  personene i boka har bodd på det samme barnehjemmet i samme periode.

Begge historiene blir omhyggelig gransket og etterforskerne kommer til bunns i det hele som seg hør og bør.

Jeg har tidligere lest den første boka i denne serien. Den var velskrevet, hadde også en finurlig men likevel relativt troverdig intrige. 

Alle disse bøkene fungerer helt greit som tidsfordriv. Men jeg synes det ligger noe samlebåndsaktig over dem. Naturskildringene fungerer bra, men personskildringer har han mindre bra tak på. Og i de scenene som er dramatiske virker det som om handlingen i alt for stor grad er «funnet på» for å skape spenning, handlingen får ikke noe egentlig liv.

Samantha Harvey: Jordbaner

Denne vant Bookerprisen 2024 og er (heldigvis) allerede oversatt til norsk!

Originaltittelen er «Orbital».  Google translate har ingen norsk oversettelse av det ordet. Jeg synes "Jordbaner" er et utmerket valg, selv om ikke dette begrepet brukes mye på norsk. For boka handler om et romskip som går i bane rundt jorda på et sammensatt forskningsoppdrag, 16 runder rundt kloden vår på et døgn, litt forskjøvet slik at de «dekker» store deler av jordas overflate.

Om ord er 6 astronauter, 2 fra Russland, en fra Japan, en fra USA, en fra Italia og en fra Storbritannia. Russerne kalles kosmonauter, de har en egen avdeling, spiser egen mat, har eget toalett som seg hør og bør, men blander seg gjerne med resten.

Boka har ikke noe plot, ingen egentlig handling. Vi følger astronautene i deres tildels trivielle gjøremål, kroppenes reaksjoner på den vektløse tilstanden (alle astronauter mister benmasse for å nevne noe), følger deres betraktninger over observasjonene av jorda. 

Og det er ikke fritt for at evige spørsmål dukker opp når hjemmet deres er en liten metallkapsel og den store, solide jorda som har frembrakt dem og alltid har vært ting grunn under føttene deres er blitt en kule de betrakter fra utsiden. 

Samtidig er en månelandingsekspedisjon på vei opp mot sitt mål. Første månelanding siden 1972. Og hva med neste mål, den røde planeten Mars? 

En tyfon herjer i Sør-Øst Asia, den observerer de flere ganger i løpet av døgnet. De kan også se tydelige spor etter andre miljøproblemer. For ikke å snakke om søplet som de etterlater seg, og de enorme mengdene som menneskenes tidligere romferdsprosjekter har lagt igjen etter seg og som går i bane rundt jorda langt der oppe.

I denne romanen får vi ikke vite svært mye om de enkelte personene, bare et og annet glimt i deres historier, nåtidige opplevelser og personligheter. Jeg synes ikke det svekker romanen egentlig. Det som blir svært godt formidlet er kontrastene mellom å være i det fri i det uendelige verdensrommet og samtidig innestengt i en liten kapsel eller i en trang romdrakt og i et nitid fastlagt bane.

Jeg vil absolutt anbefale denne romanen!

Peter Robinson: Bad boy

Det er lenge siden jeg har lest Robinsons bøker med Alan Banks som etterforsker og har likt dem godt. Jeg har sett noe av TV-serien fra bøkene men synes ikke de har vært helt vellykkede verken mht. persongalleriet eller miljøet i Yorkshire som er svært sentralt i bøkene.

Denne var ny for meg og her er faktisk Banks bare med i den siste tredjedelen, det er hans ekskjæreste/venn/kollega Annie Cabbott som gjør det meste av arbeidet.

Det begynner med en politiaksjon for å sikre et ulovlig våpen en bekjent av samme Alan Banks har funnet i klesskapet til datteren sin. Aksjonen går katastrofalt galt, politiet skyter med et elektrovåpen mot jentas svært uskyldige far i en mørk gang, han har dårlig hjerte og dør.

Våpenet stammer fra jentas kjæreste som havner på rømmen med en av venninnene til jenta, Tracey som er Alan Banks datter. Det er denne gutten som er «Bad boy» og han er overtydelig beskrevet som en tiltrekkende men egoistisk, ondsinnet og mannssjåvinistisk person. det er utrolig at Tracey lar han herse med seg så lenge helt til han begår nok en forbrytelse og hun blir behandlet som gissel. 

Alan Banks kommer på sporet når han intetanende vender hjem fra en USA-ferie. Det blir mye dramatikk og til slutt blir den skyldige innhentet av skjebnen/den rasende far/en kollega med et godt øye til Annie i skjønn forening. 

I mellomtiden skjer det flere bestialske drap og tilfeller av grov tortur som er løselig knyttet til salen.

Mye dramatikk her, men jeg synes det var slengt på i overkant mye blod og gørr. Det er sikkert mye grusomt i forbrytermiljøet i Storbritannia, men det gjør ikke kriminalromanen mer troverdig (for ikke å snakke om lesverdig) å dynge på med alt en sadistisk torpedo kan finne på. Jeg ble også sjokkert over at politiets hårreisende fremferd når de skulle beslaglegge våpenet ble møtt med en viss forståelse i boka og på en måte også hos forfatteren..

Kanskje jeg legger Robinson på hylla for godt?

J.R.Ellis: The quartet murder

Dette er bok nr. 2 i Ellis sin serie der DCI Oldroyd og hans kolleger løser kriminalsaker i Yorkshire. Oldroyd elsker klassisk musikk og her er han på en konsert med den berømt Schubert String Quartet som spiller hans yndlingsstykke Døden og piken av samme Schubert.  Etter 2. sats legger førstefiolinisten fra seg fiolinen sin et øyeblikk men så faller han sammen med et blødende sår fra pannen. Døden har krevd et offer i tillegg til piken.

Fiolinisten er skutt, og man finner ut at det må ha skjedd fra et loftsrom, men det er ikke mulig at noen kan ha befunnet seg der på det tidspunktet skuddet ble avfyrt.

Og i oppstyret som fant sted på scenen har fiolinisten sitt instrument forsvunnet. Det er en Stradivarius, og en spesielt sjelden og kostbar en også.

Etterforskningen holder frem i musikkmiljøene men også i miljøer for omsetning av dyre instrumenter, både lovlige og ulovlige. Det er også spor tilbake til krigen, kanskje hadde fiolinisten tilegnet seg instrumentet sitt på uhederlig vis?

Denne romanen var grei nok som tidsfordriv men ikke den beste Ellis- romanen jeg har lest. Miljøene blir litt for sære, jeg liker bedre når han beveger seg rundt i landsbyene og på pubne.  Jeg synes også at han utviklet seg litt som forfatter siden denne boka.

Douglas Skelton: The Blood Is Still

Rebecca Connolly er journalist i Invernessavisa Cronicle.  Familien Burke har organisert nabolaget i bydelen Inchferry, også kalt Ferry, i en demonstrasjon mot at det foreligger planer for å plassere en ferdigsonet pedofilidømt mann i en kommunal leilighet der. Den formidable Mo Burke er overhode for familen som ellers er kjent for å stå bak mye av omsetningen av narkotika i byen. De stikker seg vanligvis ikke fram på denne måten, men Mo Burke er svært engasjert i saken. 

Interessert er også Finbar Dalgliesh som leder den nasjonalistiske og høyreorienterte organisasjonen Spioraid. Finbar overtar nærmest demonstrasjonen og bruker den som et springbrett for sitt politiske syn.

Samtidig dukker det opp et lik på Culloden, slagmarken til kampene som gikk mellom skottene og engelskmennene for lenge siden. Liket er kledd i en gammel uniform og er spiddet med et våpen av samme type som ble brukt under slaget.

Avisa Cronicle står i fare for å bli nedlagt og Rebecca sliter med å få gjort en hederlig jobb som journalist i begge disse sakene mens den nye manageren vil redusere all bruk av oppsøkende journalistikk. Journalistene skal helst sitte på kontoret og få all informasjon fra sosiale medier og en og annen telefonsamtale.

Høyrevridd populisme og oppildning av folkemasser er et hett tema. Det er også seksuelle overgrep overfor barn og flere tilfeller dukker opp i boka.

Rebecca er høyt og lavt, har kontakt med Burke-familien og klarer å få sensitiv informasjon ut av dem og fra flere andre kilder. Farlig blir det og, både for henne og for fotografen Chaz som hun samarbeider mye med.

Jeg synes dette var en bra kriminalroman. Det er noe ved Renecca Connolly som minner om Lisa Marklunds Annika Bengtzon men jeg synes Connolly er skarpere i kanten på en måte jeg liker.

Jerzy Andrzejewski: Aske og Diamant

Polske Jerzy Andrzejewski skrev denne romanen i 1948. Boka handler om spenninger og konflikter mellom forskjellige grupperinger i Polen i dagene like før den tyske kapitulasjonen i mai 1945. Denne boka var hans mest anerkjente roman, den har også vært filmet.

Romanen traff meg som en murstein. Ikke fordi den var ruvende i størrelse, den er på under 300 sider. Men den forteller en annen historie enn de ofte euforiske fortellingene om fredsdagene ved avslutningen av 2. verdenskrig. Den beskriver et polsk folk i konflikt med seg selv. Godt å bli kvitt nazistene, ja, men skal Polen bli et halvføydalt samfunn med store klasseforskjeller eller skal det bli et samfunn der arbeiderne har mer makt? Og hva med de forhatte russerne, vil de noensinne slippe taket?

Ledehistorien er det planlagte attentatet - den unge Maciek har fått i oppdrag av en gruppe (hvilke interesser representerer de?) å myrde marxisten og idealisten Sjtsjuka. Hvorfor akkurat Stsjuka skal ryddes av veien kommer aldri helt klart frem.

Det er et stort persongalleri. En kvinne har slitt seg gjennom krigsårene for å skaffe mat til seg og sine to sønner. Hennes mann advokaten kommer hjem fra en konsentrasjonsleir. Det som nesten ingen vet er at advokaten lot seg verve som torturist av nazistene for å få en lettere soning. Det er avdankede aristokrater. Det er en gjeng gutter som skaffer våpen for å drive med undergrunnsarbeid - mot hvem og hvorfor? Og snart vendere de seg mot sine egne.

Morderen Maciek blir glødende forelsket i en ung serveringsdame - dette forholdet er «diamanten» i boka, men det er ellers svært mye aske.

Litt tungt var det å lese. Det var så mange personer med navn som ligner hverandre men etter hvert kom det på plass.

Dette er ikke en roman hvor alle tråder nøstes opp. Vi får ikke forklaringer på alt, og det er heller ikke nødvendig. I stedet viser den oss det kaoset som oppsto i Europa når krigen sluttet - et kaos vi i Norge antagelig for det meste unnslapp.

Forfatteren ble feiret både i Polen og internasjonalt med denne romanen. Han meldte seg inn i kommunistpartiet i 1950 men meldte seg ut en del år senere og var en sterk kritiker av styresettet i Polen under den kalde krigen.

Elly Griffiths: The house at sea's end

Dette er en ny krimforfatter for meg og boka er nr. 3 i en lang serie om Ruth Galloway. Ruth er arkeolog og spesialist på menneskekroppen (vet ikke noen passende betegnelse på norsk) og blir visstnok ofte dradd inn i etterforskning av gamle lik som dukker opp ved Norfolk-kysten.

Noen av Ruths kollegaer undersøker tilstanden til kystlinjen på et av Norfolks mest værutsatte partier. I en kløft holder tidevannet på å avdekke ikke mindre enn 6 lik. Det viser seg å være unge menn fra Tyskland, de er skutt på kloss hold og de har ligget gravlagt siden 40-tallet. Og dermed er vi i gang med historier om engelske kystpatruljer av unggutter og eldre menn og rykter på 40-tallet om en forestående tysk invasjon.

Harry Nelson etterforsker saken og finner at Archie Whitcliff fra det lokale «heimevernet»  fortsatt er i live, etter måten sprek og klar men uvillig til å fortelle noe. Og så dør han brått samme kvelden som Harry har intervjuet ham. Og kameraten hans Hugh døde like brått et par uker tidligere.

En ung, tysk historiker dukker opp, invitert over av den samme gamle Hugh.

På en klippe i nærheten av funnstedet bor politiker og MP Jack Hastings sammen med sin kone, sin unge datter og sin svært gamle mor. Det viser seg at hans far var leder for patruljen som Hugh og Artie hadde vært med i.

Ruth er såvidt tilbake i jobb etter hun fikk den farløse datteren sin Kate. Hun er nokså uvant lite forberedt på morsrollen. Den ukjente faren er ikke ukjent for Ruth men hun er bestemt på å ta eneansvaret for datteren.

Ruths gamle kollega Tatjana fra undersøkelser av massegraver i Bosnia på nittitallet dukker også opp.

Det hele er fortalt i nåtid, i tredje person, uansett om det handler om nåtiden eller det er glimt fra tidligere opplevelser, og perspektiver flytter seg mellom flere av personene. Dette var litt uvant for meg, men jeg synes det fungerer godt. Vi kommer ganske tett på personene på den måten og flere av dem er riktig interessante.  Det fortelles ofte med en lett ironisk vri, samtidig som den allvitende forfatteren behandler karakterene sine med omsorg og varme.

Ruth er en god og kjærlig og uperfekt mor og hun er også glødende engasjert i faget sitt. Det er umulig for meg å ikke like henne. 

Det er mange mulige spor i denne boka og selv om det muligens ble lagt ut et lite hint om morderen tidlog i boka bar jeg nokså forberedt på løsningen.

Skulle jeg hatt noen innvendinger måtte det være at jeg synes morderens motiv ikke var så sterkt. Men det finnes jo fanatikere blant oss.

Deborah Crombie: Garden of Lamentations

Jeg har lest ganske mange av Crombies kriminalromaner om etterforskerne Gemma James og Duncan  Kincaid, par i hjemmet men ikke på jobben. Noen ganger syns jeg det kan bli i meste laget med familieliv i bøkene.

I denne romanen etterforsker Gemma det usannsynlige mordet på en barnepike i et bedre boligstrøk i Kensington. Duncan rører i en grøt av mulig korrupsjon innenfor londonpolitiets spaningsgrupper med røtter langt tilbake. Dette er tydeligvis ikke noe offisielt oppdrag og det er litt uklart for meg hvordan han kan holde på med det hele tiden

Det er mye som kan skje i et inngjerdet, penere boligstrøk på Londons beste vestkant. Barn starter på en lovende dansekarriere, barn mobber hverandre, det festes, drikkes, utroskap mer eller mindre åpent, er det stoff involvert? Gemma må gå mange runder med innbyggerne og flere av deres bekjente før hun får nøstet opp i noen av konfliktene som førte til drapet.

Duncan prøver å gå stille i dørene mens han graver i gamle tilfeller av spaningsoppdrag som har gått galt, selvmord som kanskje likevel ikke er selvmord, brannstiftelser, eksplosjoner og demonstrasjoner i Notting Hill-området. Hele tiden med redselen for å bli rammet selv, eller enda verre - at hans familie blir rammet eller truet. Og hvem kan han egentlig stole på?

Jeg likte å lese denne boka, kanskje mest av alt fordi den handler så mye om London. Deborah Crombie er selv amerikaner, men hun skriver om Londons T-baner, Londons puber, Londons utkantstrøk, Londons sossestrøk, Londons kanaler og Londons innbyggere som om hun skulle ha vokst opp der. 

Ann Cleeves: High Island Blues

Dette er den siste av de åtte bøkene Ann Cleeves har skrevet før "Vera" og Shetland - seriene. Det aldrende ekteparet George og Molly Palmer-Jones løser mordtilfeller, oftest i samarbeid med politiet. George er en ivrig fuglekikker og bøkene har alltid innslag av fuglekikkermiljøet.

I denne boka befinner George seg i USA. En fjern bekjent av ham er blitt drept på en øy i Texas der det arrangeres turer for fuglekikkere. Reiselederen, en annen gammel venn av George er i politiets søkelys. George blir bedt av turarrangøren om å se til at det ikke gjøres noen overtramp fra de amerikanske politiets side.

Den drepte, reiselederen og en annen mann som også er turdeltaker har en felles forhistorie - en gang i ungdomstiden reiste de rundt i USA og besøkte det samme hotellet som nå er gjenstand for et mord på en av dem.

George gjør som han pleier - han går rundt og snakker med de involverte og med alle som kan ha sett noe eller hørt noe og dette er han flink til. Molly får i denne boken nærmest en birolle. Hun reiser rundt i England for å finne informasjon om folk, ikke minst om bakgrunnen til de tre gamle vennene og hva som var bakgrunnen til at den drepte brøt med familien og slo seg ned i USA med ei jente de traff på den første turen.

Og i mens skjer et nytt drap -en av turdeltakerne, en litt nysgjerrig dame blir funnet drept i hotellhagen.

Henger drapet sammen med noe som skjedde med de tre studentene for lang tid siden eller gjelder det nyere konflikter, kanskje i turgruppen? Og hva med mordofferets ektefelle - de to var et nokså umake par.

Det som i alle fall er sikkert er det at George Palmer Jones kommer frem til løsningen på mordgåten. Og så må jeg ta farvel med Molly og George, for nå har jeg lest alle åtte bøkene.  De holder på ingen måte samme kvalitet som bøkene om Vera og Jimmy Perez - men på sitt beste har de mange av av de gode egenskapene som Ann Cleeves senere har utviklet. Gode personskildringer, etterforskingene borer seg inn i relasjonene mellom de involverte. Aldri noen quickfix, ting tar tid. Det er ofte blindspor - svært ofte har folk ting de velger å holde skult av forskjellige årsaker som ikke behøver å ha noe med kriminalintrigen å gjøre. Og så har jeg veldig sansen for Mollys måte å få folk til å åpne seg uten å være i nærheten av å bli sentimental.

Fuglekikkermiljøene som danner bakteppet i alle disse bøkene kan virke nokså sært og ofte synes jeg  George blir irriterende selvhøytidelig (og det synes hans kone Molly også!) Likevel kommer jeg til å savne dette paret.

Ann Cleeves: The sleeping and the dead

Dette er en frittstående kriminalhistorie fra 2001, fra før Ann Cleeves begynte på Vera- og Shetlandseriene. (The Crow Trap (Vera) ble utgitt et par år før).

Etter en tørkeperiode i Northumbria blir liket av en ung mann avdekket i Cranford Lake, en (oppdiktet?) innsjø i Northumbria. Peter Porteus blir sendt dit for å etterforske dødsfallet. Noen dagers etterforskning fører til at liket blir identifisert som Michael Grey, en tenåring som forsvant 20 åt tidligere. 

En av Michaels nære venner var Hannah Morton. Hun er bokens egentlige hovedperson. Nå jobber Hannah på et fengselsbibliotek. Hun er skilt og alenemor til tenåringen Rosie. Hannah var svært glad i Michael. Hun hadde følt seg tiltrukket av ham og det var et sjokk for henne at Michael forsvant.

Peter Porteus er en interessant karakter - han har hatt psykiske problemer men har nå fått en etterforskningsstilling på en småbystasjon.  Hans underordnede, detektiv Stout er en noe eldre etterforsker som hadde håpet på Porteus' jobb. Han var en gang med på etterforskningen av en sak der en antatt pedofil mann var mistenkt men han ble aldri dømt. Stout er overbevist om at denne mannen har drept Michael. Porteus går mer systematisk til verks og snur hver stein for å finne nye ledetråder. Hvilket blant annet fører dem til Hannah. Hannah kan ha vært den siste som så Michael i live etter et teaterstykke som var avslutning på det siste skoleåret deres og det er omstendigheter som tyder på at det har vært en konflikt, en krangel, kanskje noe mer alvorlig.

Hannah har mer enn nok å tenke på når hun plutselig befinner seg nesten i sentrum for en mordetterforskning. Hva med de stadige konfliktene med tenåringsdatteren Rosie? Og jobben på fengselet kan av og til være i tøffeste laget. Men så får hun hjelp av en kollega til å finne noe informasjon om hva Michael foretok seg de siste dagene han levde. Det beroliger henne og hun føler også at Porteus slipper litt taket på henne. 

Men når Rosies bestevenninne Mel blir funnet drept løsner Porteus presset på Hannah. Der er helt umulig at Hannah kan ha hatt noe med det å gjøre. Det viser seg etter hvert at det kan være en forbindelse mellom Mel og Michael og det er mulig at de to drapene kan henge sammen selv om det er 20 år mellom dem. Kan Mel ha oppdaget noe i forbindelse med det første mordet, kan hun ha sett eller hørt noe?

Etter dette begynner etterforskningen å bli mer intens og tilslutt skjer det en dramatisk utvikling.  Det blir rett og slett ganske så spennende. Løsningen er absolutt troverdig og ikke den jeg gjettet på.

Det var mye bra i denne kriminalromanen. Historien blir fortalt fra forskjellige vinkler, av og til fra Hannah, noen ganger fra Rosie og selvfølgelig fra etterforskerne. Alltid i tredje person, men likevel med et tydelig ståsted. Det liver opp historien som av og til kan ha i overkant mange tråder.

Det er mange gode personligheter, både Porteus og Stout er svært forskjellige, begge to er gode typer, Hanna og Rosie også, og vi blir til og med litt kjent med mordofferet Michael. Mennesker av kjøtt og blod med styrker og svakheter. Og gode miljøskildringer. Jeg ser for meg landsbyen Hannah og Rosie bor i, fengslet med de mange dørlåsene, det staselige huset til Mel's rike foreldre, pub'en der Rosie har en ekstrajobb.

Jeg kunne se for meg Peter Porteus i en kriminalserie, den kunne blitt riktig god, men nå valgte Ann Cleeves noe annet.

Anthony Doerr: Grace

Dette Anthony Doerrs første roman. Han ble verdenskjent med den Pulitzerprisvinnende romanen «Alt lyset vi ikke ser». Etter den har han også gitt ut «Byen i skyene». 

Grace er nokså annerledes enn disse to romanene. Vi følger David Winkler fra Anchorage i Alaska. Han er en nokså spesiell type, helt fra barndommen lidenskapelig opptatt av snøkrystaller, en kjærlighet som han også delte med sin mor som døde altfor tidlig. David drømmer også. Mye. Og etter hvert opplever han at han noen ganger er sanndrømt. Det viser seg først i en skremmende opplevelse som guttunge - han ser en mann bli overkjørt på gaten og drept av en buss, nøyaktig som han nylig har drømt om.

Han drømmer at han skal møte en vakker ung dame - det skjer også, nøyaktig som i drømmen. Damen er Sandy, gift, barnløs siden mannen er steril, og hun elsker å gå på kino. De går på kino sammen, blir et par, elsker, hun blir gravid, hun forlater mannen sin, Herman og flytter til Cleveland, Ohio. Hun føder datteren Grace som de begge elsker.

Forholdet skranter og David begynner å drømme om en stor oversvømmelse der han prøver å redde Grace ut av det oversvømte huset deres men hun drukner. Gang på gang drømmer han det. Han klarer ikke dele sine drømmeerfaringer med Sandy og klarer heller ikke å overtale henne til å reise bort når vannet stiger etter en periode med svært mye regn. 

Når vannet begynner å stige tar panikken ham. Han rømmer bort fra byen og havner til slutt på et lasteskip på vei til Karibien. Han håper at ved å ikke være tilstede vil ikke drømmen gå i oppfyllelse.

I Karibien prøver han desperat å kontakte Sandy, jobben, alle som kan vite noe om hva som skjedde med Sandy og Grace under oversvømmelsen. Utsultet og pengelens blir han til slutt plukket opp av chileneren Newton og kona Soma som bor på en liten øy i nærheten av San Vincent.

Der blir han i 25 år. Han jobber som altmuligmann på en restaurant, skraper gradvis sammen penger til å reise tilbake, mister motet flere ganger, prøver igjen til han til slutt reiser.

Det blir ikke så enkelt å spore opp informasjon om hans kone og datter og jeg skal ikke gå innpå hva som skjer og hvordan, men dette blir i alle fall nye faser i hans liv, nye innsikter.  Omsider får han kontakt med sin gamle fascinasjon for snøkrystaller og dette skal gradvis få ham på fote igjen, på en måte.

En lesverdig roman, men jeg synes Alt lyset vi ikke ser og Byen i skyene er bedre.

J.R.Ellis: The canal murders

Steph og Andy, to av etterforskerteamet ved Harrogate politistasjon er på kanalbåtferie og opplever en hissig diskusjon i en pub de er innom. Neste morgen oppdager Steph en førerløs kanalbåt. Eieren er en kvinne som var  med i krangelen kvelden før. Hun ligger død i båten

Miljøet er en blanding av kanalbåtbeboere, tidligere hippier og musikere. Vi befinner oss ikke i samfunnets øverste sjikt. 

Annie Shipton var en nokså vanskelig kvinne å omgås og hun var på kant med sin tidligere ektemann, sin voksne datter og en tidligere elskerinne, ja hun hadde noe utestående med de fleste hun var i kontakt med.

Etterforskningen går i ring i miljøet langs alle de som hadde et horn i siden til Annie eller som hadde en grunn til å frykte hennes av og til svært skarpe tunge og som ventet kommer sannheten gradvis frem i dagen.

En absolutt brukbar kriminalroman med mye båt- og kanalmiljø og troverdige konflikter i de mange relasjonene mellom personene som vi blir kjent med.

Elizabeth Strout: Tell me everything

Elizabeth Strout ble verdenskjent for sin tredje roman, den Pulitzer-vinnende Olive Kitteridge. Jeg tilhører de som ble glad i den nokså gretne og lite omgjengelige mattelæreren i småbyen i Maine. Senere ble Olive fantastisk fremført i en TV-serie av Francis McDormand.

Strout neste «berømthet» var Lucy Barton, forfatteren som kom fra oppvekstforhold i en familie fattig på både penger, omsorg og kjærlighet. De neste romanene til Strout kretser rundt de samme personene som opptrer i disse to romanene og noen av hennes tidligere bøker. Dette synes jeg er både en styrke og en svakhet ved hennes forfatterskap.

Lucy Barton har slått seg ned midlertidig i Crosby, Maine sammen med sin tidligere ektemann William. Hun har fått et nært vennskapelig forhold til Bob Burgess (som vi ble kjent med i «The Burgess Boys») og gjennom han blir hun kjent med den nå nittiårige Olive Kitteridge. Olive og Lucy møtes jevnlig og forteller hverandre historier.

Men dette er først og fremst forsvarsadvokaten Bob Burgess sin bok. Han tar på seg en sak der en middelaldrende mann som har tilbrakt livet sitt sammen med sin mor blir mistenkt for å ha tatt livet av henne. 

Bob har også sine private bekymringer, ekteskapet med presten Margareth hangler og broren Jim trekker seg tilbake når hans kone er døende av kreft. Lucy og Bob finner hele tiden styrke i sine samtaler, de snakker bedre og åpnere sammen enn de gjør med sine partnere. Kanskje de heller skulle bli partnere?

Dette blir mer interessant og givende enn det kanskje høres ut. Det skjer forandringer i livene til hovedpersonene, og vi som lesere kan lære ett og annet om oss selv og våre liv.

Av og til synes jeg Elizabeth Strout nærmer seg faretruende «feelgood»-sjangeren, men så skjer det gjerne noe uventet, ingenting er perfekt, noe du trodde skulle få en glatt og enkel vending går i en helt annen retning, folk tar uforutsatte valg. 

Men jeg skulle ønske at Strout lar Lucy få litt fred i sin neste roman, kanskje skaper et nytt persongalleri, kanskje videreutvikler personer som har hatt en underordnet rolle i hennes andre romaner.

Lars Mytting: Skråpånatta

Jeg regner med at dette er den endelige avslutningen på «sSøsterklokkeserien». Jeg må innrømme at jeg grudde meg litt til å lese den, jeg var litt rett for at Mytting bare rørte rundt i grøten etter de to foregående (som hver for seg var gode romaner). Men det gikk ikke lang tid før jeg ble slått helt av banen.

Først går Mytting dypere inn i historien til de to sammenvokste søstrene på Hekne med all sin vevkyndighet. Han viser oss 1600-tallets religiøse fanatisme, spesielt hos kirkens menn. Det er ingen grunn til å tvile på at den fordummende overtroen som ble utgitt for å være Guds vilje er historisk korrekt. Bare takket være presten Krafts utrettelige kamp unngikk søstrene en hekseprosess.

Men hovedvekta i boka er likevel budskapet i hekneveven som søstrene laget gjennom mange år, memlig skråpånatta som er en slags dommedagsprofeti. Og dommedagen blir koblet til 2. verdenskrig. Astrid Hekne er hovedpersonen, sønnedatter til Astrid i «Søsterklokkene». Like sentral er  presten Kai Schweigaard som en gang beilet til Astrids farmor og som nå er blitt en gammel mann. 

Astrid blir dradd inn i motstandsarbeid, men hun og andre og får samtidig føle bygdas forakt fordi de må spille et dobbeltspill for å unngå at okkupantene får mistanke. Og så er tyskerne ute etter den klokka som Kai Schweigaard bidro til å berge i 2019.

Bokas største styrke er balansen mellom mytene og de av og til litt overnaturlige hendelsene med søsterklokkene, både i Norge og i Tyskland på den ene siden og de brutale og ganske nøkternt beskrevne hendelsene på Buteigen under krigen. Mytting dikter med bred pensel, og klarer på forunderlig vis å skape en helhet av hele historien til heknetvillingene, søsterklokkene og hekneslekten. Samtidig skildrer han krigens brutalitet, menneskers svik og unnfallenhet men også mot og storhet.

For meg ble dette den beste av de tre bøkene i serien 

Colum Mccann: Twist

Twist er historien om (den fiktive) dykkeren John Conway og hans ofte heltemodige stunt for å reparere brudd på undersjøiske kabler som bærer all den kommunikasjonen som verden er blitt så avhengig av. I motsetning til det mange tror går bare en liten del av denne kommunikasjonen i luften via satelitter, det er de fiberoptiske kablene som gjør hobedjobben. Boken handler også om en verden somholder på å bryte sammen på så mange plan og hva som kan/må/bør gjøres for å reparere den.

Hovedpersonen er journalisten og forfatteren Anthony Fennell som i forståelse med sin forlegger følger reparasjonsskipet «Georges Lecointe» og teamet til John Conway på et vanskelig reparasjonsoppdrag utenfor Den Demokratiske Republikken Kongo. Før denne reisen har han blitt kjent med Conways samboer, skuespilleren Zenele. Dette møtet og etterspillet til det blir en viktig sidehandling i romanen. 

Reisen med «Georges Lecointe»  blir en nokså dyster affære for Fennell med sjøsyke, bekymringsfulle nyheter om angrep på Zenele under en forestilling i London, alvorlige problemer med å lokalisere og dra opp det verste kabelbruddet og den dramatiske avslutningen på sjøreisen. Conway forsvinner sporløst, og det blir et etterspill som vender opp/ned på historien om den heltemodige dykkeren som redder verdens kommunikasjonssystemer.

Mye interessant i denne boka fra en verden jeg ikke kjenner noe til men som likevel har mye å si om forholdet mellom menneskene og elementene. Mange trekker sammenligninger mellom Conway og Kurz i «Mørkets hjerte», men der er det mye som skurrer for meg - jeg synes ikke det er noe i boka som er i nærheten av den apokalyptiske båtturen oppover Kongoelven i Joseph Conrads roman. Det betyr ikke at denne boka er dårlig, det er bare en helt annen historie. 

Men dette er ikke den McCann-romanen jeg setter høyest, for meg er hans beste romaner «Transatlantic» og «Let the great world spin».

Ingeborg Arvola: Ulvespor

Arvolas tredje og siste roman om sin tipptippoldemor Brita Caisa var ledig for hurtiglån på biblioteket og det var ikke noe problem å lese den på en uke!

Den vakre Brita Caisa og hennes elskede Mikko nærmest rømte fra Neiden i forrige bok. Deres kjærlighetsforhold er forbudt og blir betraktet som hor, og det hjalp ikke dem at Mikkos ektefelle nå har akseptert skilsmisse.

Ferden går til Finland, til villmarken ved innsjøen Iijärvi, ikke så langt fra Enare. De slår seg ned i en gamme med de to døtrene sine. De har med mat og utstyr, et reinsdyr.  Mikko har fått felt en masse tømmer som han kan selge. De klarer seg godt i utmarken, holder varmen, tørker og salter fisk som det er nok av, finner molter og litt småvilt blir det også. Noe kan spises og så kan skinnene selges. Mikko er uvant med villmarkslivet, han er ingen dyktig jeger og er lite flink til å sette snarer, noe som Brita Caisa behersker fullt ut. Dette blir et konfliktområde men ikke nok til å ta fra dem deres stormende kjærlighet. Og de elsker også å være fri fra øvrighet og fordømmelse.

Et annet vanskelig tema er at Mikko ofte oppsøker Ison Antin Anna, en kvinne med overnaturlige evner, for å få trøst og støtte. Er han tiltrukket av henne? Er hun en rival?

Men de kunne nok ha levd slik i mange år hvis ikke naturen slo seg helt vrang. Det blir et år med konstant regn. Viltet forsvinner, det kommer ingen molter, potetene råtner i jorda. Sulten setter inn, og den skal vare i flere år. Det blir dette alt kommer til å dreie seg om. De gjør alt de kan for å finne noe å spise - lager barkebrød, spiser all slags vekster, all slags smådyr, koker skinnbiter og hår. Sulten svekker dem inn til beinet. Og hva slags valg har de? Gå tilbake til Varanger der de vet at de vil bli straffet med fengsel og ikke kan leve sammen eller gå til grunne i villmarken?

Boka er bygd opp av korte kapitler skrevet med Arvolas nydelige språk. Hele historien blir fortalt gjennom Brita Caisa og vi kjenner hennes styrke og hennes uslitelige kjærlighet til Mikko - men også hennes svake sider. For selv om hun elsker sine døtre over alt er hennes samliv med Mikko viktigere for henne enn at familien skal overleve.

Denne boka går nærmere innpå samlivet mellom de to elskende enn det samfunnet de lever i, og jeg synes Arvola gjør en glimrende beskrivelse av de to sterke personlighetene og hvordan de påvirker hverandre både på godt og på ondt. Det er samtidig en inngående skildring av hvordan livet i villmarken kunne arte seg, både i gode og i dårlige tider og hvor avhengig en slik levemåte er av naturens luner.

Jeg syntes det var interessant i den første boka ("Kniven i ilden") hvordan finske Brita Caisa dro til Finnmark for å finne det som må ha fortegnet seg for henne som "det gode livet". Småbruk med kyr og sauer, poteter og litt grønnsaker og fisket i Varangerfjorden som kunne gjøre noen søkkrik på en sesong og i alle fall sikre utkomme for mange mennesker.  Og så i denne boka det motsatte - hun holder på å gå til grunne i ødemarken.

Boka har fått bra, men ikke strålende anmeldelser, jeg vil gjerne snakke den opp, jeg synes den er en svært god roman og en stor leseropplevelse.

Evie Wyld: The Echoes

Jeg synes Evie Wyld er en svært spennende forfatter. Hun er oppvokst i Australia men bor i England. Dette er hennes fjerde roman og i likhet med hennes to første romaner foregår mye av boka i Australia.

The Echoes er navnet på et lite, nokså fattigslig landlig område i Vestaustralia der bokas hovedperson Hannah vokste opp. Men mye av boka dreier seg også om ekko på flere plan, mellom fortid og nåtid for eksempel. 

Bokas handling er på flere plan og kapitlene er inndelt i "After", "Before" og "Then" (og noen enkeltstående andre).  I "After " er det Max som snakker, Max som spøkelse. For Max er død. Han holder seg til leiligheten i London som han delte med sin elskede Hannah. Han observerer henne, husker det meste men ikke omstendighetene rundt sin død.

I "Before" forteller Hannah fra tiden like før Max døde. Hun elsker nok Max men har sine egne "spøkelser". Hun snakker aldri om sin oppvekst og har ingen kontakt med sin familie annet at hun leser brev som moren sender noen få av. Hun skader seg selv og har ettervirkninger etter en abort som Max ikke visste om. En av hennes "hemmelige" eiendeler er et svart/hvitt-foto av hennes bestemor som liten jente utenfor et hus i nærheten av der Hannah bor nå.

I "Then" følger vi Hannah sin ungdomstid i The Echoes. Foreldrene holder geiter, søsteren Rachel er noen få år eldre enn henne. Så er det morens bror Tone (Anthony) som bor i en campingvogn og er en svært sammensatt person, svært knyttet til søsteren og barna hennes, brutal, skadet fra barndommen og svært opptatt av uretten som ble begått mot urbefolkningen i det området de bor.

Gjennom  vekslingen mellom disse kapitlene er vi på sporet av flere gåter - hvordan døde Max? Hva var det som skjedde i Hannah's familie som gjorde at hun reise til London og nærmest brøt kontakten med  dem? Og hva er det med den vesle jenta på bildet - hvorfor havnet hun i Australia? Og hva er historien bak skolehuset der onkel Tone slår seg ned noen år med Melissa?

Denne fortellermåten er nesten en slags varemerke for Evie Wyld sine bøker. Fortiden og nåtiden utvikler seg gjennom boka og går hånd i hånd. Vi får en slags svar på alle spørsmålene, men mange dører er fortsatt åpne og det lurer andre fortellinger bakenfor. Jeg synes det er genialt gjort. Det eneste jeg har å innvende er at jeg skulle gjerne ha gått mer inn i disse sidefortellingene. Men det hadde kanskje blitt feil? Det var i alle fall en bok jeg skulle gjerne vært i lengre.

Det er mye dystert, men også artige øyeblikk. Kjærligheten mellom Max og Hannah er slett ikke perfekt men inneholder mye varme og toleranse. Avslutning på boka inneholder elementer av forsoning og trygghet. 

Jeg ser frem til Evie Wylds neste roman. Jeg håper denne blir oversatt til norsk, slik som "All the birds, singing" (Alle fuglene synger) og Bass Rock.

Erika Fatland: Sjøfareren

"Sjøfareren" er den portugisiske Henrik Sjøfareren som på en måte startet Portugals ekspedisjoner ut i den store verden på 1400-tallet en gang. Men ifølge forfatteren var egentlig Henrik sine bedrifter på havet nokså begrenset. 

Erika reiser verden rundt i portugisernes "fotspor" til landene der de har reist til, forlatt eller kommet tilbake til, erobret og beholdt eller senere er blitt beseiret av andre sjøfartsnasjoner. I dag er det vel bare de tidligere ubebodde øygruppene Azorene og Madeira igjen.

Det tok litt tid for meg å finne takten i boka men etter hvert lærte jeg meg å lese den som min egen reise, land for land og ikke prøve å kjøre igjennom for fort. Og da ble det en fantastisk tur.

Portugisernes store gjennombrudd var når de våget seg forbi de urolige havområdene sør for Kapp Verde, områder som var regnet for farlige og umulig å forsere. Etter den første ekspedisjonen klarte å bevege seg videre sørover utenfor Afrikas vestkyst ble ekspedisjonene lengre og lengre. De rundet såvidt Kapp det gode håp og så ledet Vasco da Gama den berømte ekspedisjonen som brakte portugiserne videre mot India.  Dermed lå hele Sør Øst-Asia der,  klar til å erobres. For sånn var det europeerne betraktet verden rundt seg. Som Vestmaktene delte Afrika mellom seg på slutten av 1800-tallet delte Spania og Portugal verden mellom seg på 1500-tallet, og vesle Portugal var på den tiden virkelig en makt å regne med til sjøs.

Erika tar oss med gjennom først gjennom Portugals fremstøt i Afrika, land for land. Deretter Goa i India, Malakka (Malaysia), Indonesia, Øst-Timor, Macao (Kina) med flere.  Ja, hun finner til og med en enklave med portugisiske "aner" i Japan. Portugiserne var også på St. Helena, den avsidesliggende øya i Atlanterhavet der Napoleon endte sine dager. Og mot slutten tar hun oss med til det største landet - Brasil.

Det er interessant å se hvordan portugiserne satte ulike avtrykk i ulike land - selv naboland i Afrika virker som å ha varierende erfaringer. Mange steder dannet kolonistene familier med kvinner i landene der de slo seg ned (med vold og makt) og i flere land fines det etterkommere som holder det portugisiske språket og kulturelle tradisjoner i live. Portugiserne brakte også med seg den katolske kirke til koloniene sine med det brutale maktapparatet det innebar i fra 1500-tallet til 1700-tallet. 

Hva var drivkraften bak alle disse til dels svært farefulle ekspedisjonene? Det må ha vært en blanding av nysgjerrighet, eventyrlyst og drømmen om enorm rikdom og makt. I perioder hadde Portugal monopol på krydderhandelen med mange av landene i Asia. Jeg tror det er vanskelig for oss å fatte hvilke rikdommer som lå i dette, men Erika Fatland er svært tydelig i sin beskrivelse av hvilke verdier dette var snakk om.

Menneskeliv var lavt verdsatt. Et enormt antall sjøfolk satte livet til på de første ekspedisjonene, for ikke å snakke om alle de drepte innbyggerne i landene som ble kolonialisert.

Baasil er en annen historie. Brasil ble Portugals største koloni og er i dag det landet med flest portugisisktalende folk i verden. Jeg ble litt skuffet over Brasil-kapitlet, jeg ville så gjerne fått enda mer informasjon om dette enorme landet. Men jeg innser at det ville ha sprengt rammene for boka. 

Likevel - jeg lærte mye om Brasil som jeg ikke visste fra før. At landet tok imot langt flere slaver fra Afrika enn Nord Amerika fordi det var en langt kortere transportetappe dit. Av samme grunn var levealderen for slavene langt lavere i Brasil enn i Nord Amerika - de var så mye lettere å erstatte. Det var også helt ukjent for meg at det portugisiske kongehuset flyktet til Brasil da Napoleon nærmet seg og at Portugal i mange år ble formelt styrt fra Brasil.

Jeg har vært med Erika Fatland på en svært omfattende reise og det er godt å ha kommet trygt hjem igjen. Dette var en fantastisk bok, selv om jeg fremdeles holder "Grensen" for hennes beste. Kanskje fordi den boka har et mer spenningsfylt og aktuelt tema - livet i landene rundt en aggressiv og diktatorisk stormakt. "Sjøfareren" sitt tema dreier seg i større grad om fortiden. Men fortiden er jo også interessant.

J M Dalgliesh: One Lost Soul

J M Dalgliesh er en britisk kriminalforfatter som har gitt ut en god del kriminalromaner på eget forlag etter at flere forlag avviste ham. Jeg har lest to av bøkene til Dalgliesh som foregår på Isle of Skye og syntes de begge var ganske gode, men ikke helt på topp. Jeg syntes det var en dash for mye alfahann over bøkene hans, selv om det var gode plot og greie miljøbeskrivelser. Jeg trodde jeg var ferdig med ham, men så lot jeg denne serien fra Norfolk med Tom Janssen som etterforsker få en sjanse.

Denne boka synes jeg hadde lite av det hypermaskuline som jeg var blitt litt lei av. Tom Janssen selv er en person som det er vanskelig å komme innpå både som leser og for hans kolleger. Men i denne boka må han underordne seg en kvinnelig kollega fra London, Tamara Grieve som blir leder for etterforskningsteamet. Han har også med seg den yngre kollegaen Eric som har lite erfaring, mye lokalkunnskap og stort pågangsmot.

Det er en ung jente, Holly som blir funnet myrdet på en høyde i nærheten av en populær strand. Holly sine foreldre trodde hun var reist til Norwich for å øve til en konsert. De er et svært ambisiøst par, ikke minst på vegne av sine døtre og hadde klare forventninger om at Holly skulle bli lege. Det kommer snart frem at Holly hadde helt andre tanker om sitt liv og sin fremtid.

Holly hadde en nær venn, Mark Mc Calls som hun var sammen med på en ungsdomsfest på stranda kort tid før hun ble drept. Mark er en nokså beskjeden gutt som er svært betatt av Holly. Etter vært kommer det frem at han antagelig har en Aspbergerdiagnose. Marks familie er beryktet i småbyen. Faren og flere av brødrene livnærer seg på småkriminell virksomhet og strøjobber.

Liket av Holly ble funnet av Jane Francis som er gift med kunstneren Ken Francis. Etter hvert kommer det frem at Holly har stått modell for Ken.

Det er også flere tråder, bl.a. knyttet til fortiden til Jane og Ken. Og det er flere som ikke har rent mel i posen - har dette med drapet å gjøre?

Avsløringen av morderen kommer helt på slutten i en dramatisk episode og kommer egentlig ikke som noen stor overraskelse. Jeg syntes kanskje at det var litt skuffende, kanskje litt forutsigbart.

Det jeg likte ved boka var selve etterforskningen - lag på lag ble avdekket, noe løgn, noe sannhet, noe viktig, noe uviktig helt til etterforskerne kom frem til sakens kjerne. Jeg likte også hvordan teamet spilte opp mot hverandre. 

Kanskje jeg leser flere bøker i serien, selv om dette ikke er på øverste hylle.

J.R.Ellis: Murder at St.Annes

Vi er i J. R. Ellis' Yorkshire og i den kirkelige verden. Presten Clare Wilcox blir funnet drept i sin egen kirke, gamle St. Anne's. (Finnes det nye kirkebygninger i England?) Hun er tilsynelatende slått ned med et tungt våpen som ikke er å finne. Clare Wilcox var generelt godt likt og hun var nylig tildelt en stilling som biskop. Hun var også en nær venn av politietterforsker Jim Oldroyds søster, presten Alison.

Clare Wilcox var, i likhet med Alison, en moderne prest, engasjert i en rekke sosiale spørsmål og også mange  politiske saker. Et av temaene for etterforskningen blir hennes engasjement, et annet blir den uttalte motstandens som finnes blant enkelte i menigheten mot kvinnelige prester. Men det er også andre mulige motiver - noen har lånt av kirkekassen, kanskje vedkommende var redd for å bli avslørt?  Organisten i kirken er en homofil mann som ikke ønsker å komme ut av skapet, kan det være noe der? Og Clare Wilcox ektemann har visstnok hatt et litt for nært forhold til en som jobber på det lokale helsesenteret.

Og ikke nok med det - det hersker en overtro i landsbyen vedrørende gamle St.Anne. Og noen ser spøkelser ved høylys dag.

Det er veldig engelsk, vi er midt i en tett og trang og kanskje også trangsynt landsby, det er kaldt og vi formelig fryser sammen med Oldroyd når et snøvær tvinger ham til å overnatte sammen sin nærmeste medarbeider i kirkebygningen og en mystisk skikkelse viser seg i en sidegang midt på natten. Der kommer flere utfordringer også og det er flere som blir skadet før etterforskerne kommer til bunns i s
aken.

En grei engelsk småbykrim, dette, full av atmosfære. Ikke storslått, men god tidtrøyte.

Tove Alsterdal: Kvinnorna på stranden

Dette er en av de enkeltstående kriminalromanene Tove Alsterdal har skrevet. Eller kanskje denne er heller en triller. Boken åpner med Terese som våkner på stranden i Tarifa etter et lite eventyr som har kostet henne lommeboken og passet hennes. Hun sjangler bortover stranden og snubler over liket av en svart mann.

Mary sniker seg på land et sted i Spania, kanskje Tarifa. Hun har overlevd en dramatisk middelhavskrysning og prøver å komme i sikkerhet.

New York-scenografen Ally prøver å få tak i sin mann Patrick, en kjent frilansjournalist som er i Paris på en virkelig scoop av en historie. Men det virker som noe er galt. Ally reiser i desperasjon til Paris for å finne sin mann og dukker ned i det dypeste mørke av menneskesmugling og grov utnyttelse av sårbare flyktninger.

Det er Ally som er romanens hovedperson. Ally kommer opprinnelig fra Øst-Europa men har som barn flyttet rundt med moren sin diverse steder til hun karret seg frem i New Yorks teaterverden. Hun lever et godt liv der med sin Patrick, men nå forlater hun sin trygge tilværelse og kaster seg ut i et virvar av hendelser.

Det skjer noe hele tiden i denne boka. Ally ser etter hvert spor etter Patrick flere steder. Men hva har han hatt tak i? Og har han hatt noe muffens for seg? Ally er ofte dumdristig. Hun lar seg ikke avskrekke og følger ingen råd, særlig når hun blir truet på livet. Og med tid og stunder krysser hennes veier også svenske Tereses og flyktningen Marys spor. Og så har Tove Alsterdal gjort en fin vri som gjør at i alle fall ikke jeg ser en sammenheng i disse historiene før de kommer frem i klartekst helt mot slutten.

Det er et indre raseri som følger denne historien og det får sin utløsning i den dramatiske slutten. Kanskje litt i overkant, men jeg synes det er lov!

Mary Gordon:There your heart lies

Mary Gordon er en amerikansk katolsk forfatter av irsk avstamming. Det at hun er katolsk er faktisk av interesse, for den katolske kirke, katolske tradisjoner og katolsk tro spiller en viktig rolle i mange av hennes bøker. Jeg har selv vokst opp i en katolsk familie og selv om jeg har forlatt barnetroen synes jeg Mary Gordons innfallsvinkler ofte er interessante. 

Denne romanen foregår i to tidsplan. I 1936 reiser unge Marian Rabinowitz, tidligere Taylor til Spania for å hjelpe til under den spanske borgerkrigen. Hun har inngått et proforma-ekteskap med Russell, en ung lege og kommunist som var kjæresten til hennes kjære bror Johnny. Johnny tok livet sitt etter at hans legning ble oppdaget. Marian velger altså en annen vei vekk fra sin svært konservative katolske familie.

Det andre tidsplanet er 2009. Marian er nå en svært gammel kvinne og hennes barnebarn Amelia har flyttet inn hos henne i huset hennes i Rhode Island. Marian har holdt sine opplevelser i Spania for seg selv og først når hun blir diagnostisert med terminal kreft forteller hun sin historie til sitt barnebarn Amalia.

Marian sine opplevelser under borgerkrigen og ikke minst i den lange perioden hun er tvunget til å oppholde seg i Spania etter borgerkrigen er en dramatisk historie. Som helsearbeider ser og opplever hun vold og brutalitet i møte med Franco sine styrker. Men også på republikkens side er det store og tildels dødbringende motsetninger mellom anarkister, sosialdemokrater og kommunister. 

Marian og Russell kommer vekk fra hverandre, men hun møter kjærligheten et annet sted og opplever noen fine stunder oppi all elendigheten. Inntil hun havner i en situasjon hun ikke kommer ut av og som tvinger henne til å bli igjen i Spania i en årrekke. Og det er her vi kommer på innsiden av Franco-Spania på 1940/50-tallet på en måte jeg aldri har opplevd før.

Amalia er svært glad i sin bestemor, og når hun litt etter litt får høre historien om hennes liv tar hun affære og gjør noe som hun tror kan bidra til å sette enkelte ting på plass. Og jeg skal ikke si noe om hvordan det går.

Det er veldig mye bra i denne romanen. Idealisme og fanatisme blant de frivillige i borgerkrigen eksisterer side ved side. Den katolske kirke i Spania under og etter borgerkrigen får virkelig sitt pass påskrevet.  For ikke å snakke om hvordan diktatoren Franco holder kontroll over det spanske folket ved hjelp av frykt, rå makt og angiveri. Det stokk konservative katolske miljøet i USA som Marian er vokst opp i er skildret brutalt, det er nesten på grensen av det troverdige. Det er bare det at virkeligheten overgår ofte fiksjonen og jo - jeg tror på dette.

Og likevel er dette en roman og ingen politisk pamflett. Personene lever og opplever. Det er godt skrevet og en handlingsmettet historie.

 

Helen Garner: Bach for barn

Jeg fikk anbefalt denne boka og forfatteren men jeg husker ikke på hvilken måte, kanskje en bokomtale jeg har lest. Dessverre svarte den ikke til forventningene. Når det nærmet seg slutten og jeg skjønte at det ikke dukket opp noe mer interessant.

Dexter og Athena bor i utkanten av Melbourne med to barn, den ene mentalt sterkt utviklingshemmet. De lever et enkelt men tilfredsstillende liv, i alle fall tilsynelatende (og i følge teksten på baksiden av omslaget).  Tittelen henspiller på at Athena spiller piano og lærer barn å spille.

Dexters venninne fra ungdomstida, Elisabeth dukker opp, sammen med hennes lillesøsteren Vicky som hun har vært som en mor for etter at foreldrene døde og kjæresten Philip, en rockemusiker. Kontakten mellom disse personene blir komplisert og beskrives fra mange forskjellige ståsted. Det brygger opp til store konflikter og drama. 

Problemet er bare at jeg klarer ikke å engasjere meg i disse menneskene. Helen Garner sin skrivestil er bygd opp av mange hverdagslige detaljer. Jeg har ikke noe i mot det, men jeg synes ikke hun skaper mennesker ut av det. Athena snakker ned sin utviklingshemmede sønn som om hun skulle ønske han var død. Så kommer hun tettere på Philip. Dexter fremstår som en irriterende selvhøytidelig person som omfavner sin tidligere venninne og elskerinne med åpne armer. Det tegner til at katastrofen kan nærme seg, men det blir helt likegyldig for meg.

Boka traff ikke meg, og jeg kommer ikke til å lese mer av Helen Garner.

Gail Jones: One Another

Australske Gail Jones er en av mine yndlingsforfattere og jeg prøver å lese alle romanene hennes. Denne romanen handler dels om Helen Ross, australsk litteraturstudent i Cambridge i 90-årene, dels om forfatteren Joseph Conrad.  

Boka starter 6 måneder etter at Helen glemte igjen sitt omfattende manuskript om Conrad på et tog. Hun har ikke fått det tilbake og hun har ingen kopier (dette var før det var vanlig å lagre slike manuskripter på nettet). Helen har en elsker, Justin som hun har et nokså intenst erotisk forhold til. Men det er mye som skurrer i forholdet, Justin viser en del ubehagelige sider som senere skal vise seg å utløse alvorlige hendelser.

Vi følger Joseph Conrad gjennom hans barndom i Polen og videre gjennom hele livet. Han blir tidlig foreldreløs men hans onkel tar seg av ham. 16 år gammel forlater han Polen med støtte fra sin onkel. Han bor først fire år i Marseilles, så flytter han til England. Han starter fra bunnen av som sjømann i den britiske handelsflåten og kommer til å reise verden rundt. Det han har opplevd til sjøs kommer til å prege forfatterskapet hans. 

Helen slutter på universitetet og begynner å jobbe som rengjøringshjelp. Hun og Justin skiller lag. Justin har stort sett hele tiden har rakket ned på henne på alle måter. De er enige i å gå fra hverandre, men Justin fortsetter å plage henne så Helen flytter til en annen by.

De to historiene veksler om hverandre og blir en slags speiling av to nokså forskjellige liv. Når det gjelder Conrad  handler det mer om hans liv og opplevelser enn om detaljer i hans forfatterskap, og forfatterskapet blir gjerne sett i sammenheng med opplevelsene hans.

Helens liv blir litt stillestående sett i forhold til Conrads og jeg opplever henne kanskje som i overkant selvutslettende og tilbakeholden. Men det er svært fine kapitler som omhandler oppveksten hennes i Tasmania og hennes forhold til sin far som hun tydeligvis er svært glad i. 

Romanen gir meg lyst til å lese Joseph Conrad. Hittil har jeg bare lest "Mørkets hjerte".  Kanskje neste blir "Lord Jim"? Og selv om dette ikke var den beste Gail Jones-romanen jeg har lest gleder jeg meg til å lese den neste.