Granta: Best of young british novelists 2023

Litteraturmagasinet Granta har gitt ut en slik samling hvert 10. år siden 1983. Jeg kom over det fra 2013 og der traff jeg på noen forfattere som jeg har hatt glede av å lese senere, Evie Wyld (Opprinnelig fra Australia, «All the birds, singing», «Bass Rock») Sarah Hall (en roman om utplassering av ulver i grenseområdene mellom England og Skottland) og Kamila Shamsie (opprinnelig fra Pakistan, «Home Fire» og flere andre, jeg har en av hennes tidlige romaner på min Kindle nå).

Det var mange fine noveller og flere lovende utdrag fra romaner i denne utgaven også.  Men dessverre var det ingenting som trigget meg til å lete etter bøker fra noen av forfatterne. Kanskje dukker de likevel opp senere med et eller annen jeg får lyst til å lese? Forresten savnet jeg en forfatter som Caleb Azumah Nelson, han er født i 1993, bor i London og har fått flere priser. Jeg har lest hans utmerkede roman «Small World».

I alle fall er det et godt tiltak å fremme ung litteratur på denne måten. Jeg husker jeg var på en premieutdeling i Lillehammer for ti forfattere under 35 år og ble kjent med bøkene til forfattere som Agnes Ravatn og Lars Petter Sveen.

Kjell Ola Dahl: Søsteren

Jeg har lest krimforfatter Kjell Ola Dahls tre historiske romaner med stor entusiasme, så jeg måtte jo få med meg denne også. 

Frank Frølich samarbeidet en gang med Gunnarstranda. Nå er han privat etterforsker. Han får oppdrag fra flere personer som er løselig linket til hverandre. Det første gjelder en kvinnelig asylsøker som vil ha hjelp til å oppspore søsteren sin, derav tittelen på boka. Og så er det en forfatter som skriver om skipsbrannen på «Sea Breeze» der 159 mennesker omkom, en helt klar parallell til «Scandinavian Star».

Noen av oppdragsgiverne blir myrdet, andre slår rundt seg med balltre. Det er også lagt inn en reise til Nordvestlandet for å grave i Sea Breeze-historien.

Mange biter faller på plass til slutt, men slett ikke alle og jeg må si at jeg syntes denne boka var nokså forvirrende. 

Tea Obreht: The morningside

Tea Obrehts tredje roman har som de foregående en tilknytning til hennes bakgrunn fra Balkan. Romanen foregår i en nokså nær fremtid. Vi merker at miljøproblemene er store og det har vært en ødeleggende krig, hvor? i Europa? På Balkan? Har USA vært involvert? Dette er ikke helt klart. 

Hovedpersonen og fortelleren er Silvia. Det meste av boka foregår når hun er elleve år. Sammen med sin mor har hun fått en leilighet i boligkomplekset Morningside av en komite som prøver å få folk til å slå,seg ned i en forlatt by som har store likhetstrekk med New York.  Silvia  og moren kommer fra Paraiso (i Sør Amerika?) men det kommer etter hvert frem at de opprinnelig kommer fra en uspesifisert del av Balkan. 

Silvia og moren bor sammen med tanten Ena som er en slags portner/vaktmester i Morningside. Ena har en hel skattkiste av fortellinger og eventyr fra deres felles hjemland som Silvia blir fascinert av, bl.a. om heksen Vila. I en takleilighet bor kunstneren Bezi Duras som hver kveld går på tur i byen med tre store hunder. Ena antyder at hundene egentlig er tre voksne gutter som Bezi Duras forvandler til hunder.

Silvia blir også kjent med Lewis May, en middelaldrende mann som tidligere hadde samme jobb som tante Ena.

Ena dør plutselig og Silvia er besatt av tanken på Bezi Duras. Hun får med seg den jevnaldrende Mila som nettopp har flyttet inn på diverse mer eller mindre mislykkede forsøk på å avsløre henne. 

Dramatiske ting skjer med Silvias mor og så må hun og Silvia bevege seg videre ut i verden.

Romanen foregår i en slags post-apokalyptisk virkelighet men jeg vil ikke kalle den dystopisk. Menneskene lever og klarer seg på et vis i dette problematiske universet. Alt som skjer ser vi med Silvias åpne, nysgjerrige blikk som også er litt naivt. Jeg liker godt hvordan forfatteren bruker folklore både for å skape en forbindelse til den «gamle» verden men også innføre en dimensjon av mystikk.

Elizabeth George: Careless in red

Jeg har lest de fleste av Elizabeth George’s kriminalromaner med Thomas Lynley og Barbara Havers i hovedrollene. Noen av dem har jeg likt riktig godt. Denne synes jeg har viktige svakheter.

Thomas Lynley har trukket seg tilbake fra New Scotland Yard og begitt seg ut på en vandring langs kyststien i Cornwall. Han har ikke stort mer med seg enn det han går og står i. Vasker og barberer seg ikke og spiser svært lite og ser ut som en uteligger. Så kommer han over et lik av en ung gutt som ligger i en kløft, det ser ut som en klatreulykke. Han kommer ser inn i en hytte som viser seg tilhøre den enslige veterinæren Daidre Trahair. Det lokale politiet blir tilkalt og Lynley blir motvillig dradd inn i etterforskingen. Han vasker og barberer seg og fremstår som den galante mannen han er og får et godt forhold til Faidre som har noe hemmelighetsfullt over fortiden sin.

Den drepte, Santos,(noen har tuklet med klatreutstyret) tilhører et miljø med surfing og opplevelser i sentrum. Han har også en historie som notorisk rundbrenner. Det er mange som har et horn i siden på ham, ikke minst for måten han har behandlet sin siste kjæreste på. Det er mange som kan ha tuklet med klatreutstyret. 

Faren til Santo bærer på vonde minner fra ungsomstiden da han ble beskylt for å være direkte eller indirekte årsak til at en gutt druknet når høyvannet flommet  inn i en hule. Han er også uløselig knyttet til sin promiskuøse kone Dellen som nedlegger alle mannfolk hun kommer over i alle aldre.

I det hele tatt er det endel kvinner med et nokså spesielt seksualliv i denne boka. Det er den notoriske Dellen, der er også en som systematisk har forhold til menn som er i andre forhold for å skape spenning i sitt eget seksualliv. Det er en som stakk av fra familien sin.

Det er også svært mange som har nokså originale navn. Det er Cadan, Santo, Dellen, Selevan, Daidre og Madlyn for å nevne noen. Cornwall har vel sine språktradisjoner, men her har forfatteren grepet svært dypt i navneregisteret. Svært mange av karakterene er også nokså spesielle. Det hadde vært greit å ha noen A4-personer også…..

På pluss-siden: Det er hele tiden en slags spenning i boka over å finne ut hvem som er morderen og hva som er den bakenforliggende historien. Gjerne også å se om alle puslespillbrikkene forfatteren har slengt ut passer inn. Og det skal Elizabeth George ha: hun får samlet brikkene til slutt. Mordontrigen er vel troverdig, innenfor gitte forutsetninger?

Men boka er ALTFOR lang. Det er også så mange sidespor og retninger at det skygger for den egentlige intrigen. Dessuten griper forfatteren ofte til en slags eplekjekk stil som liksom skal gjøre det hele lett ironisk. Det har jeg opplevd før i de minst vellykkede bøkene hennes. Det skal være så ungdommelig (og kanskje stå i stil til det ferieblå surfemiljøet?) Men jeg opplever at det i stedet skaper en avstand mellom leseren og personene i boka. Og så bidrar det til bokas altfor mange sider.

Vi er også såvidt innom et miljø av reisende som jeg synes er sosialpornografi på sitt verste. Finnes det så hårreisende miljøer? Kanskje det, men skal de nødvendigvis brettes ut i all sin heslighet bare for å lage en sideintrige?

Amy Sackville: The still point

Jeg har lest en roman av forfatteren før, «Orkney» som var merkelig historie. Dette var hennes debutroman, kanskje enda merkeligere?

Julia Mackley har nylig fått overta den gamle familieeiendommen der hennes tippoldefar og mor (John Mackley og Arabelle) og hennes grand grandtante Emily (heter det det) bodde på begynnelsen av 1900-tallet. Der bor hun sammen med sin arkitektmann Simon. Hun har tatt på seg å samle alle de mange gjenstandendene i huset, flere av dem etter Emilys mann Edward. Han var forsker og eventyrer og satte ut for å nå Nordpolpunktet i år 1900. Emily elsket og beundret sin mann og ventet i flere år på at han skulle komme tilbake. Det gjorde han aldri og hans innfrosne legeme ble oppdaget i 1959.

Vi følger Edward på hans strabasiøse arktiske ferd. Han følger skipslogg så lenge han er ombord på ishavsskuten Persephone og skriver samtidig dagbok til sin Elskede Emily. Dagboken skriver han på helt til de siste dagene når han til slutt bukker under for sult og kulde den tredje aktiske vinteren. Den blir funnet sammen med ham og er blitt en del av familiehistorien.

Julia graver seg så dypt ned i historien at hun nesten blir en del av den. Ekteskapet med Simon halter. Romanen når et slags klimals når Julia oppdager en familiehemmelighet som slår beina under mye av det hun har trodd på om familien og seg selv.

Det virker som om Edward Mackley er en oppdiktet skikkelse - jeg klarer ikke å finne noe fakta om ham. Det spiller egentlig ingen rolle for lesingen av romanen. Det er svært mye bra her, synes jeg. Særlig liker jeg beskrivelsene av livet under ekspedisjonen. Snøen, isen, kulden, strabasene, jakten, kostholdet, forholdet innad i besetnongen. Og samtidig hvordan Julia også lar seg fascinere av dette livet. Jeg liker også at Simon slipper til i beskrivelsene av foholdet mellom disse to nåtidige personene. Vi ser hvordan kommunikasjonen mellom dem stopper opp, de glir delvis fra hverandre uten at de egentlig vil det.

Jeg har også innvendinger. Simon og Julie har vært gift i 10 år, de er nok velstående men ikke styrtrike og de er barnløse. (Ufrivillig??) Jeg har problemer med Julia sin rolle som en hjemmeværende kone som tilbringer dagene med å fordype seg i minner gamle gjenstander og (mer eller mindre vellykket) stelle for sin mann. Hallo, vi er i det 21 århundre. Få det en jobb, begynn å lev i nåtiden!! Det tenker jeg av og til når Julia nesten drukner i familiehistorien.

Jeg synes likevel ikke innvendingene oppveier det som er godt og vakkert ved romanen.

Jørgen Brekke: Det blinde vitnet

Starten er ganske grotesk: Det kommer inn en telefonmelding til Trondheimspolitiet fra en kvinne som sier hun er vitne til et øksedrap i en blokk hun har utsikt til. Når politiet kommer til stedet finner de ikke spor etter noen voldelig hendelse. Ingen av naboene har hørt eller sett noe. Men i leiligheten det ble ringt fra finner de en død kvinne hengende i taket som sannsynligvis har tatt sitt eget liv. Men Bente Bø var blind og kunne umulig ha sett et øksedrap - om det hadde vært noe.

Og øksedrap har det vært. Men det foregikk på hytten til Henrik Moe, en av beboerne i blokket vis a vis Bente Bø sin som ikke hadde vært hjemme da den mystiske oppringingen kom. Henrik Moe og hans nåværende samboer var begge blitt drept med øks, omtrent sånn som det var beskrevet over telefonen.

Det skjer flere drap. Og på alle åsstedene blir det funnet gjenstander som peker mot okkultisme og filosofiske tekster. Det starter med et utrevet blad fra en gammel utgave av «Utopia» av Thomas More, det er tarot-kort og andre tekster.

Etterforskningstamet blir ledet av førstebetjent Birgitte Fjellstad. Den erfarne Singsaker har bare en uke igjen før han går av med pensjon men han blir likevel dradd inn i etterforskningen. Han har hatt et hjerneslag for noen år siden som han er kommet seg helt fra men vi aner en viss bekymring for hans helse. Drt er ikke fritt for at Singsaker har en helt annen innfallsvinkel til etterforskningen. For Fjellstad er det harde fakta som teller, Simgsaker har ikke noe imot samtaler med psykologer, diskusjoner om filosofiske temaer og annet som kan gå litt bakpå de involverte i salen. Det ligger spenninger i lufta mellom disse to.

Det viser seg at Bente Bø og Henrik Moe og to andre personer tilbrakte noen år sammen i et slags kollektiv ved Avignon i Frankrike som i navnet skulle bygge på lignende ideer som var beskrevet i «Utopia». Det er ikke noen stor overraskelse for meg som leser at drapene i nåtid har forbindelse med hendelser i fortiden. Til slitt blir den skyldige ringet inn i en dramatisk operasjon.

Intrigen er nokså troverdig. Singsaker er en fin person i sentrum for hendelsene. Men jeg synes det er i overkant mye blod og vold i denne kriminalromanen. 

J. M. Dalgliesh: The dead man of Storr

Duncan Mc Adam har slått seg ned på sin barndoms Isle of Skye. En mann funnet død på fjellet Storr i dårlig vær. Det kan se ut som han har falt pg det ligger et kamera like ved ham. Han er ikke riktig kledd for fjelltur i uvær.

Liket viser seg å være fotografen Sandy Beaton. Han er fraskilt og har ord på seg for å være en rundbrenner. Han har enda dårligere kontroll på økonomien sin enn på kjærlighetslivet men de siste årene har han gjort det bedre på malerier enn fotografier og bl.a. vunnet en viktig pris.

Jakten på morderen følger flere spor, mannen til hun som styrer Sandy sitt galleri er et av dem. Det dukker opp en eldre kvinne, Lorna Somerwell som deler Sandys interesse for maling, så kunstmiljøet i Skotland er også et aktuelt tema. Det blir også sett et par dresskledde karer nær huset til Sandy Keaton.

Slitten tilspisser seg med en forbryterjakt i et forrykende snøvær på en øde plass på øya der været er minst like truende som de forbryterne Duncan og kollegaene er på jakt etter.

Parallelt med alt dette blir Duncan dradd inn i familieproblemene til sin ungdoms kjæreste som har en brutal og voldelig ektemann.

Miljøet på Isle of Skye spiller en stor rolle i denne romanen. Den har en finurlig intrige som fungerer greit nok, men på en eller annen måte faller jeg ikke helt for miljøet og persontegningene. Det er mye skotske personnavn og stedsnav, Mac ditt og Mac datt, Duncan og Alistair og Angie osv. Likevel klarer jeg ikke helt å ta dette innover meg, det virker litt kunstig og påtatt. Jeg kan for eksempel sammenligne med Ann Cleeves sine bøker, en av hennes styrker er nettopp at hun tar oss helt inn i miljøene hun beskriver. Og den dramatiske ekspedisjonen i snøstorm blir for mye av det gode, hvem vil sette på spill livet til et helt team i et slikt uvær??

Kanskje leser jeg mer av forfatteren hvis jeg er i beit for en grei krim, vi får se.

Jan Mehlum: Inn i mørket

Advokat Svend Foyn går tur med hunden sin i Tønsberg byskog og oppdager en ung mann som henger i et tre. Et opplagt selvmord, mener politiet men Foyn er ikke så sikker. Det er heller ikke foreldrene til Franz og de engasjerer Sven Foyn til å se nærmere på dødsfallet.

Samtidig blir Sven Foyn engasjert i en helt annen sak: En ung mann, Raymond, ble skadet for livet etter en brutal politiarrestasjon. Guttens mor sliter økonomisk med å gi ham pleie og advokatkontoret har tatt oppdraget som en "pro bono"-sak.

Disse to sakene har jo ingenting med hverandre å gjøre, eller er det mulig at de har det? Det viser seg at det fantes mer i livet til unge Franz enn foreldrene har noen anelse om. En vakker ungjente knyttet til en pakistansk matvarekjede med butikker i Oslo, Tønsberg og København dukker opp og har sterk tilknytning til saken. De to brutale politifolkene som slo ned Raymond har også operert i Tønsberg. Et vitne til politioverfallet dukker opp, det gjør også noen interessante pengeoverføringer.

Det blir nok for Sven Foyn og hans assistent Ute å grave seg ned i. Ute jobber vor advokatkontoret og er en slags løs kanon, jeg synes det er noe ved henne som kan minne om Lisbeth Salanderfiguren fra Milleniumbøkene. Forholdet mellom henne og Foyn er svært profesjonelt, han har sine interesser et helt annet sted, hos politiadvokaten Alice som bor i Oslo med sine to døtre.

Begge sakene finner sin løsning, om ikke akkurat slik Sven Foyn hadde tenkt seg det i utgangspunktet. Noen får oppreisning, andre ikke og det er også noen som får en knekk for livet.

En absolutt lesverdig kriminalroman.

Lundgren og Lundgren: Der isen sprekker

Dette er en debutroman med handling fra Nord Sverige, nærmere bestemt Kalix i Norrbotten, 4 mil fra grensen til Finland. Irene Thorsdottir har nylig flyttet fra Stockholm for å begynne som politi der. Hun har blandede følelser over arbeidet på det lille tettstedet. Noen av kollegene er greie, andre er fordomsfulle og heller mannssjåvinistiske. Arbeidsoppgavene er svært varierte, men det er uvant med de enorme geografiske avstandene i det tynt befolkede distriktet. 

Irene og kollegaen Max blir kalt ut til et tilfelle av grov mishandling.  Jacke ligger i en ambulanse med ødelagt kne. Svigerinne har tilkalt hjelp, men politiet er ikke velkomne selv om det er opplagt at Jacke er utsatt for en forbrytelse. Både han og broren Patrick er oppført i politiets registre.

Den samme Jacke dukker opp hjemme hos 10-åringen Nina som bor med sin kreftsyke mor og sin tante Anna Sofie. Moren har ikke lenge igjen. Anna Sofia skal ta seg av Nina men er hardt ute å kjøre med dop og den svært upassende kjæresten Jacke. Nina er en sterk og selvstendig jente som prøver å ta seg av sin syke mor så godt hun kan når Anna Sofie svikter, og hun hater Jacke.

Vi skjønner at det tårner seg opp for Jacke, han har antagelig havnet i narkogjeld etter noen politibeslag og prøver å skaffe penger ved å selge utstyr fra eiendommen til Ninas mor. Så forsvinner Nina på vei hjem fra skolen. Irene og kollegene hennes får store utfordringer i letingen etter henne, de kjenner bl.a. ikke noe til Anna Sofies forhold til Jacke. Under søket dukker det også opp en sykkel som har tilhørt en ung gutt som forsvant fra et flyktningemottak året før, 

Resten av romanen handler om letingen etter Nina og jeg skal ikke røpe hvordan det går. 

Når jeg begynte på romanen kunne det virke som om en del av handlingen  var nokså forutsigbar, bl.a. forholdet mellom Irene og hennes nærmeste medarbeider. Men heldigvis hadde ikke forfatterne gått i den fellen. Mesteparten av handlingen dreier seg om hvordan politiet langsom vrister ut informasjon fra omgivelsene som kan føre dem videre. Det går seint, men er nokså troverdig. Vi blir godt kjent med Irene med hennes brokete bakgrunn og hennes ukuelige vilje til å løse saken, selv når det kan koste henne anseelsen på jobben. Landskapet og miljøet i distriktet bli etter hvert en viktig ingrediens i boka. Det må da ligge muligheter for flere romaner fra denne settingen?

Jane Harper: Tørke

Detektiv og hovedperson i denne kriminalromanen fra Australia heter Aaron Falk. Jeg syntes jeg hadde vært borti ham før, og ganske riktig, jeg leste og skrev om en tidligere roman av Harper og jeg hadde likt den riktig godt. 

Aaron Falk er ikke etterforsker av voldskriminalitet nå, han jobber med økonomiske forbrytelser i Melbourne. Men når hans barndoms landsby blir rystet av tre drap reiser han tilbake. Alt tyder på at hans barndomsvenn Luke Hadler skjøt sin kone og sønn med hagle for deretter å ta sitt eget liv. Og det konkluderte også etterforskningsteamet fra nærmeste by med.

Men den lokale lensmannen Roca er ikke helt fornøyd, han har funnet noen uoverensstemmelser som han vil til bunns i. Og så lar Aaron seg lokke til å bli noen dager for å hjelpe til, sånn helt uoffisielt.

Aaron ble i sin tid nærmest jaget fra landsbyen da mange trodde han var direkte eller indirekte ansvar,ig for at han undomsvenn/kjæreste Ellie druknet i elva og han får mye motbør. Hele tiden klarer han ikke å la være å knytte drapene til den gamle tragedien. 

Det blir en overraskende avdekking av omstendighetene rundt drapene - men den er nokså troverdig. 

Jeg synes at boka har en god intrige som det er svært krevende å nøste opp i. Aaron er et solid menneske som er med på å dra handlingen fremover. Og boka gir et fint innblikk i livet på landsbygda i Australia med klimaproblemer, frykten for brann, samhold, sladder, fattigdom og fyll og spetakkel.

Fortellingen er for det meste i nåtid og tar utgangspunkt i det Aaron foretar seg. Men av og til dukker den allvitende forfatteren opp og vi får vite hva som skjedde for lenge side, av og til også hva noen av dem som nå er døde tenkte og gjorde. Dette blir en slags kommentar til oppdagelsene som blir gjort, og gir egentlig ingen frempek utover det vi allerede har blitt fortalt. Jeg synes det fungerer godt.

Jeg har satt meg på listen til Jane Harpers siste kriminalroman også, jeg vil gjerne ha mer!

Anne B. Ragde: Muttra og meg

Anne B Ragde var på høyden da hun skrev Berlinerpoplene og i alle fall den første av etterfølgerne. Det var sterk lesing, både underholdende og tankevekkende. Det beskrev en bondefamilie i forfall men hun holdt god avstand til sosialpornografi. 

Hun har også skrevet mange bøker om sin familie. Der synes jeg høydepunktet var Arsenikktårnet. Den bygde mye på hennes mormors og mors historie, men kunne godt leses som en roman. Hennes mormor ble ikke vakkert fremstilt, men var for lengst død da boken kom ut og avstanden i tid gjorde dette akseptabelt i mine øyne.

Denne boken er mer en slags erindringsbok og jeg synes den har mye til felles med "Jeg har et teppe i tusen farger". Ragde skriver om sin mor og like mye om seg selv. Jeg synes hun skriver for det meste nokså nedsettende om sin mor. Det kan hun jo ha gode grunner til, men det er lite refleksjoner om hva som kan være årsaken og hvordan disse forholdene har påvirket henne selv.  Når hun skriver om seg selv dreier det seg ofte om hennes forfattervirksomhet. Et greit nok tema, men jeg synes ikke hun gjør det noe særlig interessant, og noe er holdt i en nesten sutrende stil. Så er det noen nærmest anekdotiske fortellinger om håpløse reiser moren har foretatt, alene i ungdommen, eller sammen med Anne B. og søsteren Eva når de var barn. 

Jeg leste nylig Marit Eikemos bok om brødrene Eikemo. Der var det også en del som ikke hadde gått helt greit for seg, men Marit Eikemo skriver om dette med varme og respekt for menneskene i fortellingen. Det savner jeg her. 

Mot slutten kommer beretningen om reisen Anne B. Ragde hadde med sin mor til Oman. Denne delen har en del av den varmen og kjærligheten som jeg synes er fraværende i resten av boka. Men det er ikke nok til å gjøre dette til en god bok.

Karin Fossum: Farvel, Farah Dibah

Dette er den andre boka jeg leser med Eddie Feber som etterforsker. Det er en mørk historie, og den blir mørkere når vi kommer til løsningen enn det som fremgår av de «daglige» hendelsene.

Eddie blir oppsøkt av Alfie René. Han virker helt forstyrret, for datteren hans, Kandis er forsvunnet. Alfie er ellers dypt deprimert etter at hans iranske kone døde av kreft. Han har store smerter i kroppen etter en trafikkulykke som han selv var skyld i og som invalidiserte en annen mann.

Kandis har forsvunnet i bilen til Gusse, det får vi vite i første kapittel. Gusse har tatt med Kandis til en liten koie og har tydeligvis ingen planer om å kjøre henne tilbake. Hvilke planer han har ellers vet vi ikke, men vi følger de to parallelt med at Eddie etterforsker saken.

Jeg skal ikke si noe om hva som skjer, men historien har et svært mørkt bakteppe som blir rullet ut mot slutten. Det er ingen spektakulære groteske scener, men likevel dystert å tenke på. Såpass at jeg synes det er litt på kanten for en underholdende kriminalroman.

Ellers er jeg ikke fortrolig med Eddie Feber som etterforsker. Han blir litt for original for meg, det er for mye ironiske slengbemerkninger og han virker ikke helt troverdig, særlig i forhold til Konrad Sejer som jeg elsket. Tror det blir lenge til jeg tar opp en krim fra denne serien.

Mary Gordon: The other side

Dette er familiehistorien til Vincent og Ellen Macnamara, i fire generasjoner. Boka åpner med at Ellen står opp fra sitt sykeleie, slår ned sin åttiåtteårige ektemann og går ut på vandring i bare nattkjolen og den slutter med at Vincent kommer hjem fra sitt rekonvalesentopphold til sin døende kone der store deler av familien er samlet.

Vincent og Ellen har vært svært sterkt knyttet til hverandre. Ellen er en mektig personlighet. Glødende interessert i politikk og stor beundrer av Roosevelt. Men av de tre barna hennes er det bare sønnen, John, han som dør i 2. verdenskrig som hun er noe særlig interessert i. De to døtrene, Magdalene og Theresa har hun et mer lunkent forhold til. Men i neste generasjon åpner hun hjertet sitt mot to av barnebarna: den farløse Daniel (Dan) og den nokså forsømte Camille (Cam). 

Vincent har nok mer kjærlighet til overs for de to døtrene, i alle fall den ene, Theresa men han lar seg likevel stille i skyggen av Ellen sin avvisning. 

Dette er en familiehistorie som er preget av mødres (til dels også fedres) avvisning av sine barn, særlig døtre. Ellen selv ble i sin tid forlatt av sin far for å ta seg av sin mor som ikke evnet å ta vare på seg selv etter å ha blitt fysisk og psykiak nedbrutt av for mange mislykkede barnefødsler. Hun klarte til slutt å komme seg fra Irland til USA og bygget opp en tilværelse der på egen hånd. Vincent kom også fra Irland. Han hadde et stort talent som mekaniker og kom seg også over til «The other side».  Han jobbet seg oppover gjennom mange år, traff Ellen og stiftet familie. Fikk råd til å kjøpe seg et hus. Den amerikanske drømmen. Familiens historie blir fortalt gjennom mange historier fra familiemedlemmer i alle de fire generasjonene, som et puslespill. Det tar lang tid før vi får hele forhistorien til Ellen og Vincent. Sentralt står Dan og Cam. Disse to har et godt og solid søskenforhold til hverandre (de er søskenbarn). De har også det til felles at de har vokst opp med Ellen og Vincent som foreldrefigurer, selv om Cam vokste opp hos sin mor. De blir fremstilt som hele mennesker med hver aine svakheter og styrker men representerer i mine øyne både forbindelsen tilbake til besteforeldrene og mot den neste generasjonen.

Dette bar en bok som vokste mens jeg leste den. I begynnelsen syntes jeg det var så mange personer som jeg egentlig ikke syntes noe særlig om, men etterhvert som puslespillet bredte seg utover ble det et stort og sammensatt bilde av en innvandrerfamilie som drar nissen med seg i livet i USA. 

J.R.Ellis: The body in the dales

Jeg likte godt den første boka jeg leste av forfatteren så jeg prøvde meg på denne, den første av bøkene hans fra Yorkshire med DCI Oldroy i ledelsen av etterforskningen. Dette er hva jeg vil kalle en klassiske kriminalroman fra den engelske landsbygda der naturen og livet i de små landsbyene spiller hovedrollen. Sentralt i denne boka er de underjordiske hulene som det tydeligvis er mange av i Yorkshire. På en guidet vandring snubler nærmest en av guidene over liket til Dave Atkins. Han kan umulig ha blitt drept på stedet, for han er ikke kledd for hulevandring. Kroppen ligger så langt inne i hulesystemet at det er urealistisk at noen kan ha båret eller trukket han inn der. Med andre ord en umulig forbrytelse. 

Derimot mangler det ikke mistenkte, Dave Atkins hadde utallige fiender. Ektemennene til kvinnene han bedåret. forsmådde kvinner, folk han hadde lokket med på mislykkede økonomiske prosjekt, folk han hadde lånt penger av og aldri tilbakebetalt. Folk han hadde presset for penger. Likevel - det viser seg å bli svært vanskelig å knytte noen av de mistenkte opp mot muligheten for å begå forbrytelsen,

DCI Oldroy har en vag ide om hvordan forbrytelsen kan ha vært utført men det er først når han begynner å lete langt bakover i historien han finner nøkkelen til løsning av gåten.  

Boka er full av sitater fra en lokal poet fra 1800-tallet, Joseph Haverthwaite. Jeg har prøvd å finne ut om dette er en oppdiktet person, det er ting som tyder på at det faktisk var en poet fra Yorkshire med det navnet, men ikke så tydelig at jeg er sikker.

Litt romantikk er det også i boka. DS Andrew Carter er bygutt og nylig overført fra London og får interesse for sin kollega Stephanie, det skal vise seg å ikke være helt rett frem. Men politifolkenes privatliv blir ikke noe dominerende tema i disse bøkene og det setter jeg pris på. 

Det jeg liker ved boka er de interessante omgivelsene, mange mulige sidespor og en passe komplisert og troverdig intrige.

Idar Kristiansen: Svanevinger i nord (Kornet og fiskene - 1)

Ingeborg Arvola refererer til denne romankvartetten om utvandringen fra Finland til Finnmark i hennes siste bok "Vestersand". Bøkene hennes har gjort meg nysgjerrig på kvenenes historie og den fantes på biblioteket. 

Denne første delen av kvartetten har hele handlingen i Finland midt på attenhundretallet. Vi følger unggutten Heikki som kommer fra en familie av fattige småbrukere i nærheten av Oulu. Familien klarer seg på et vis på tjærebrenning , innlandsfiske og det jorda i gode år kan by på. Men når faren dør ser det svart ut og Heikki bestemmer seg for å prøve lykken i Finnmark - det ryktes at livet der byr på gode muligheter.

Det er fortsatt en gåte for meg hvordan livet i Finnmark har virket så attraktivt på så mange finner på denne tida, men denne boka illustrerer i alle fall hvor hardt det var på landsbygda i Finland. Boka er godt skrevet og gir en fin skildring av Heikki som midt i puberteten blir kastet inn i ansvar som han egentlig er altfor ung til. Likevel tar det en stund før den engasjerer meg. Det er først når han begir seg ut på den lange vandringen mot nord at jeg blir dradd med og jeg bestemmer meg for å gå videre til neste bok. Jeg må i alle fall få med meg Heikki's møte med det kvenske miljøet som Ingeborg Arvola skriver om i sine bøker.

Jørn Lier Horst: Tørt land

Dette er William Wisting-krim av godt merke. Farris-vannet har vært tappet  ned for reparasjoner, så det en tørkesommer uten like og vannstanden synker dramatisk i sommervarmen. Liket av en mann som har hånden tapet fast til et motorsykkelstyre dukker opp. Det viser seg å være unggutten Morten Wendel som forsvant for åtte år siden kort tid etter at han hadde voldtatt nabojenta. 

Pensjonisten Evert Harting leter etter interessante saker med metalldetektor på den andre siden av Farrisvannet og finner et gullkjede. Kjedet kan muligens stamme fra ungjenta Annika som forsvant fra en campingplass i Sverige for fem år siden. 

Klimaaktivisten Kicki Dalberg er også på utkikk i den tørre sjøbunnen sammen med noen venner. De finner en plastsekk med et kattelik.

William Wisting og teamet hans får ansvaret både for det antatte selvmordet og for forsvinningssaken. Det kommer ganske fort opp en mulig mistenkt i forsvinningssaken som nærmest får status som kidnapping. Men andre mulige mistenkte kommer også frem i bildet etter hvert. Det er ikke lett å bedømme hvem som er skyldig og hvem som er uskyldig....

Men begge sakene blir oppklart mot slutten, og løsningen var kanskje ikke helt som forventet og godt er det!

Mange tråder og spor 

Don Martin/Zeshan Shakar: Kan du høre byen puste ut?

Dette er vel nærmest en slags tosidig selvbiografi skrevet av rapperen Don Martin og forfatteren Zeshan Shakar, begge med bakgrunn i drabantbylivet på Oslos beste østkant, nærmere bestemt Romsås og Stovner. Boka har fått gode omtaler, men denne typen bøker leser jeg sjelden. Særlig når en del av den skulle handle om rap-miljøet i Oslo. Jeg er absolutt ikke i målgruppen for rap/hiphop-musikk. 

Det var to grunner til at jeg likevel gikk løs på den. Jeg har lest de tre romanene Zeshan Shakar har skrevet og har likt alle tre. Jeg synes han skriver godt og er en svært viktig stemme for de unge generasjonene av innvandrerbarn i storbyen. Og så har jeg selv en viss personlig tilknytning til drabantbyene på østsiden av Oslo. Jeg bodde i studenttida på hybel på Stovner - i en lavblokk i tante Ulrikkes vei. Samtidig bodde søsteren min i en av blokkene på Romsås. Jeg har en viss nostalgisk glede av å lese om disse stedene. Dette var lenge før disse bydelene ble så dominert av innvandrere som de er nå. 12 år senere flyttet jeg til Holmlia der jeg bodde med mann og tre barn i 11 år - og på den tida var Holmlia svært kulturelt sammensatt. Det var for det meste fine år. Alt var ikke bare idyll, det fantes sosiale problemer på Holmlia og vi opplevde noen av dem, men det hadde lite å gjøre med at det var så mange innvandrere i bydelen.

Det meste av boka er skrevet av Don Martin, og livet hans med musikken setter et tydelig preg på det han skriver. Det vekker egentlig ikke den helt store interessen hos meg. Det som griper meg med boka er heller forfatternes vilje til å skrive frem dagliglivet i drabantbyene i Groruddalen som noe positivt, som et motsvar til alt som blir skrevet og sagt om problemene i disse bydelene. Det ligger en stolthet over det å være vokst opp i Oslo. Don Martin knytter seg til tradisjonene fra Lillebjørn Nilsen som alltid har vært en ambassadør for Oslo, selv om han har musisert i en helt annen musikkstil og har skrevet mer om Oslos indre bydeler.

Nå mener jeg at Oslo er ganske godt beskrevet både i toner, dikt og romaner. Christian Krogh, Oskar Braaten, Knut Hamsun, Per Petterson, Lars Saabye Christensen, Lars Lillo Stenberg, Rudolf Nilsen og mange flere har skrevet om byen. Tove Nilsen og Anne Cath Vestli har begge skrevet fra drabantbylivet i Oslo. Men ingen av disse har nådd helt ut til Rommen Stasjon på linje 5 eller til Holmlia stasjon på Ski-toget. Og det har disse to skribentene,

Det blir i overkant mye ungdomsklubb-hip/hop for meg, men det meste er godt skrevet og jeg føler på iveren etter å nå frem, få spillejobber, bli tatt seriøst av Spellemannsprisen. Og på frustrasjonen over all nedsnakkingen av Groruddalen som foregår i media. Men av og til synes jeg at forfatterne går litt for langt, av og til fortrenger de reelle problemer med rus og kriminalitet. Som eksempel mener jeg at det går en grense et eller annet sted mellom tagging/tilgrising og gatekunst og jeg synes de bagatelliserer den grensen. Jeg synes også det mangler noe åpenhet mot folk fra andre miljøer som har begynt å like musikken de lager - det virker noen ganger som de VIL at det skal være et skille mellom innvandrerungdom og andre Oslo-ungdom.

Likevel synes jeg boka har en plass i dagens litteratur og det var interessant å lese den.  

Marit Eikemo: Vi er brødrene Eikemo

Det tok litt tid og flere anbefalinger fra andre før jeg fikk lyst til å lese denne boka. Jeg er vanligvis ikke så glad i å lese biografisk litteratur. Jeg angrer ikke på at jeg gikk løs på denne! 

Boka inneholder en samling historier, anekdoter og minner fra livet til disse fem karene, ispedd en del av forfatterens minner fra eget liv. Alt henger sammen på et vis som et brokete og ujevnt teppe men det er ingen kronologisk oppbygging og av og til tar fortellingene sine egne veier på kryss og tvers. Forsøksvis er det et avsnitt for hver av brødrene (tror jeg, stemmer dette helt???) men de griper ofte inn i hverandre.

Bestefaren Lars, faren til de fem guttene var en bemerkelsesverdig person. Under krigen klarte han å male et flott H7- tegn på en bergknatt i fjellet oven for Odda og klarte å komme seg unna tyskernes hevn selv om alle var klar over at det var han som hadde gjort det. Lars var født på den veiløse gården Eikemo ved Åkrafjorden men bodde i Odda i hele sitt voksne liv. Han var snekker, politiker og lærer på yrkesskolen og fikk 5 sønner. Han bygde det store huset i Berjaflovegen 9 som står i sentrum for boka. Når den yngste sønnen var 4 år faller han og skader seg stygt på jobben og døde av skadene. 

Nå var det Per, 14 år og den eldste av guttene som var familiens overhodet. Etterkrigstidens sosiale reisning med trygghet og pensjoner for alle var ikke kommet lenger og den vesle pensjonen Ragnhild fikk var ikke nok til å brødfø dem. Det ble forsøkt å adoptere bort Kåre til et ektepar i Arendal. Det falt ikke heldig ut, eller kanskje likevel heldig for Kåre kom hjem igjen til Berjaflovegen 9. Og slik kom de tilbake til Berjaflovegen alle sammen når de av en eller annen grunn trengte et sted å bo, når de ble skilt, slik flere av dem ble, eller barnebarna når de av en eller annen grunn trengte tak over hodet.

Det var en spesiell gjeng. Grenseløse i alt de foretok seg, blant annet i idrett. Samtlige var innom maratonløp og det var de store internasjonale konkurransene som senere fikk dem ut i verden. Grenseløse også når det gjaldt å bygge hus og hytter og sette seg  (og gjerne andre også) i fare i halsbrekkende klatreøvelser. Noe som slår meg når jeg leser boka er at det meste av det brødrene drev med som ble sett på som storslått og bra på den tida i dag antageligvis hadde blitt betraktet som farlig, umoralsk og kanskje til og med ulovlig.

Jeg kan tenke meg at samlivet med en av Eikemobrødrene kunne være svært utfordrende og antall skilsmisser ble høyt. Men det er også mange gode egenskaper som samhold, gjensidig støtte, pågangsmot og fremtidsoptimisme hos de fleste. Bare Per ble en notorisk pessimist, tynget hele livet av det altfor store ansvaret han tok på seg i ung alder.

Boka er personlig og beskriver ganske nådeløst mange alvorlige hendelser i familien, noe kaller frem smilebåndet. Men alt er likevel skrevet med en stor porsjon respekt, varme og kjærlighet og forfatteren skriver like nådeløst om sine egne opplevelser i familien. I tillegg får vi Oddas etterkrigshistorie brettet ut for oss med Hardangers storslåtte og ofte brutale natur som bakteppe.

Et lite men viktig pluss: Familietreet var til stor nytte når jeg leste om alle onklene, tante og søskenbarna og deres barn igjen. Hurra for det! Oddakartene bak i boka var også nyttige.

Omslaget til boka er kanskje  ikke det mest salgbare, men når jeg er midt i boka er det kjekt å ta det frem og se på de fem staute karene fra Odda som utgjør Marit Eikemo sin far og fire onkler.

Tracy Chevalier: Reader, I married him

Tittelen er den berømte setninger fra Charlotte Brontë's Jane Eyre der Jane forteller om sitt liv med Rochester etter hun oppdager at han er ruinert og blindet etter den voldsomme brannen. Den amerikanske forfatteren Tracy Chevalier (Pike med perleøredobb) har invitert 21 kvinnelige forfattere (inkludert henne selv) til å skrive en novelle inspirert av denne setningen fra en av Englands mest leste, elskede og berømte romaner. Resultatet har blitt denne novellesamlingen som belyser ekteskapet, kjærlighetsrelasjoner, herskap og tjenere og mye annet fra svært ulike ståsted. I noen av novellene er koblingen til Brontë's roman svært tydelig, i andre er den mer perifer. 

Dette var en riktig kjekk bok å lese - en novelle av gangen. Det har gitt meg lyst til å ta et dykk ned i originalen en gang til. Jeg leste Jane Eyre når jeg var tenåring (over 50 år siden) og har siden bare vært borte i den i forbindelse med noen av tv-seriene som har vært sendt.

Dessverre ser det ikke ut til at novellesamlingen er oversatt til norsk.

Liza Marklund: Stormberget

Dette er tredje bok i Marklunds krimserie fra den fiktive småbyen Stenträsk i Norrbotten. Som i bok nr. 2 er det politimannen Wiking Stormberg som står i sentrum for handlingen. En kropp flyter opp i Kallmyren der Stormbergs kone antas å være druknet for mange år siden. Men kroppen har tilhørt en storvokst mann og at han har blitt drept er tydelig - han har vært festet til bunnen av myra med en trepåle gjennom hjertet.

Wiking er fortsatt sykmeldt etter kreftbehandlingen men han blir nødvendigvis dradd inn i etterforskningen da undersøkelser av mannens DNA viser at avdøde må ha vært Wikings far og altså ikke den Gustav som moren var gift med. Men Wikings mor Karin er død så han må gå andre steder for å få svar.

Resten av boka dreier seg om å nøste opp i forhistorien - Wikings bakgrunn og alt som gikk for seg i småbyen. Ikke minst forhold rundt svenske "Vattenfall" sin utbygging av vannkraften i Norrbotten og det svært så kjente (fiktive) pengeranet i 1962 som aldri ble helt oppklart.

Som frittstående kriminalroman synes jeg ikke dette fungerer helt. Selve plottet krever en mye større historie rundt seg enn boka inneholder. Men som avslutning på trilogien er det helt utmerket. Noen av karakterene fra de to foregående bøkene er med, noen som perifere bipersoner mens andre er svært så vesentlige for handlingen.

Av og til blir det kanskje litt for lettvint. Den ondskapsfulle og brutale Store Nils er i overkant slem og helt uten forsonende sider. Og jeg synes at ungjenta Karin (Wikings mor) er litt for splittet mellom å være svak og ettergivende og senere ta svært så knalltøffe valg. Jeg skulle også gjerne sett at vi ble mer kjent med Wikings nygamle kjæreste Alice, hun blir dessverre for mye en statist. Jeg synes også at det er litt usannsynlig at Gustav Stormberg  ikke har hatt kontakt med de to brødrene sine etter det som skjedde og at Wiking ikke har ant at de eksisterte. 

Med det er mange ting som bærer boka fremover. Først og fremst hovedpersonen Wiking som vi kommer godt innenfor huden på og som fremstår som en helstøpt person men både sterke og svake sider. Skildringene av miljøet og naturen i dalen og forholdene rundt utbyggingen av kraftanlegget er også med på å gi boka troverdighet.

Og det er et riktig dramatisk plot i boka som vi lesere får direkte tilgang til ved at handlingen er fordelt på to tidsplan. Det er dyktig gjort. Noen ganger ligger vi litt foran Wiking, men det er han som til slutt får de vesentligste detaljene.

Også er det russerne da som lurer i bakgrunnen, russisk statsmafia. Kanskje har russerne like skumle og altomfattende systemer som det antydes her, det er mye i dagens politiske klima som tyder på det. I alle fal vil russerne sannsynligvis utgjøre en uutømmelig kilde for statlig og ikke-statlig internasjonal kriminell virksomhet i spenningslitteratur i mange år fremover!

Ingeborg Arvola: Vestersand

Jeg var litt spent på denne boka. Jeg var veldig begeistret for "Kniven i ilden", den elsket jeg og den fikk priser og topp anmeldelser. Denne boka har også fått gode omtaler, men litt mer lunkne.

Vi følger Arvola's tippoldemor Brita Cajsa fra hun slipper ut av fengselet i Vadsø. Hennes elskede Mikko Aksa sitter fortsatt inne for utukt og ekteskapsbrudd. Brita Cajsa fikk ikke fengselsdom, bare bot men uten penger måtte hun sone likevel.

Etter en strabasiøs tur får den høygravide Brita Cajsa får bo hos "tante" Elsi i Pykeijä/Bygøynes. Hun lengter etter en fremtid med Mikko, men vil han fortsatt ha henne eller vil han dra han tilbake til Greta Lisa og gården? Mikko kommer  og vil leve videre med henne. Hun føder hun datteren Britha Maria som blir kalt Marja.

Mikko har tatt ut en tomt til dem for sette opp et tømmerhus på Vestersand, men først må det tjenes penger til tømmervirke og da er det fiske som gjelder. Mikko, Brita, hennes yngste sønn Heikki og Marja reiser mellom Bygøynes, Vestersand og Neiden. Venner har de mange steder selv om Greta Lisa sprer mye hat og sladder om Brita. Men Brita har også mange venner og vinner mye respekt for sin medisinske kunnskap og evne til å stille blod. Det vondeste er at eldste sønnen Akseli tar avstand fra morens når hun velger et liv med Mikko.

Britas bror Pehr drar til Amerika med sin store familie. De reiser med en av de to utvandrerbåtene som dro ut fra Tromsø på den tiden. En stor del av passasjerene (ca 40%)hadde visstnok finske/kvenske etternavn. Dette er en svært lite kjent del av den norske utvandrerhistorien. Vi hører også om Sven Foyn som prøver ut forskjellige metoder til å fange større hvaler. Vi som lever i ettertiden vet at han lyktes, i boka blir han møtt med både glødende interesse og sterk skepsis.

Vil Brita og Mikko få en fredelig fremtid sammen? Mye av spenningen i boka er knyttet opp mot dette. Mye kan skje både til lands og til vanns og jeg kan jo ikke røpe hvordan det går!

Det tok litt tid før jeg kom riktig inn i boka, i begynnelsen skjønte jeg ikke helt retningen den tok. Men etter hvert fikk jeg den helt under huden og likte meg svært så godt i Brita Cajsas selskap der hun forteller oss om dagligdagse gjøremål, livet i de kvenske finnmarksbygdene, lengselen etter en fast bopel og om sin store og glødende kjærlighet. Arvola dikter henne frem for oss, på godt og ondt. Det er ikke å komme forbi at hennes livsvalg går ut over andre mennesker, samtidig har hun et åpent hjerte for ethvert menneske rundt henne som kommer til skade og går inn i healerrollen med kropp og sjel.

I etterordet knytter Arvola historien opp mot en del historiske hendelser både mht. Brita og hennes nærmeste og til noen av personene i boka. Det gir romanen en viss troverdighet, men jeg leser boka som først og fremst som skjønnlitteratur, ikke som en sann familiesaga.

Jeg setter "Kniven i ilden" kanskje litt høyere, men synes denne kommer godt opp. 

Det er fint at Arvola lar finske og kvenske ord å uttrykk få en plass i språket og det er en ordliste bak. Jeg skulle bare ønske at denne var større, og gjerne alfabetisk så jeg kunne slå opp ALLE ord og uttrykk.

I etterordet viser hun til et verk av norske Idar Kristiansen om kvenenes liv Det ble nominert til Nordisk råds litteraturpris på 80-tallet. Det må jeg ta en titt på! Biblioteket har det ennå.

Tore Renberg: Lorden

Tore Renberg skriver ikke den samme boka to ganger, det skal være sikkert. "Lungeflyteprøven" var stort anlagt, der beveget vi oss rundt i Tysklands renessanselandskap med bønder, tjenestefolk. maktsyke geistlige, ordrike jurister og bødler. Her foregår går det meste i hodet på en lett nevrotisk pensjonert lærer i en fiktiv norsk vestlandsbygd. 

Jon Magne Moi er på skitur med sin kjære kone Aase Astrid og oppdager den kalde kroppen til vidunderbarnet Ellen Sofie Bestandig som ligger med hodet ned i snøen. Ambulanse blir tilkalt, det viser seg at jenta likevel ikke er død, bare nesten og hun blir liggende i koma i det meste av fortellingen.

Jon Magne har nettopp sendt til trykkeriet den siste årboken til historielaget som han er leder for. Aase Astrid reiser på venninnetur til København. Det blir nok av tid til å gruble på det som  har hendt. Og når han grubler er er Jon Magne i sitt ess. Et av hans stadig tilbakevendende tema er historien om den blinde lord Cumberland som holdt til i en staselig bygning i området før krigen, de såkalte lordeslottet. Nå er bygningen for lengst forlatt og forfalt.

Jon Magne har mange tanker om Ellen Sofie og voldshandlinga som noen har begått mot henne. Jenta er vakker og intelligent og har vært bygdas store stolthet med musikken sin som bl.a. dreier seg om "Girl Power" eller "jentekraft" som han foretrekker å kalle det. Men jentekraften har også rettet seg mot andre jenter - det er tre jenter som Jon Magne kjenner godt til som har vært utsatt for mobbing og sjikane fra vidunderbarnet. Kan dette være noe som har fremprovosert drapsforsøket? Han kjenner på engasjementet og bekymringen en far kan føle for sin datter hvis hun ikke har det bra fra sin egen datter Margrete som har sine problemer.

Jon Magne starter en slags etterforskning, oppsøker de angjeldende fedrene og fritter dem ut, sitter på den vante kroken sin på kafeen og tenker sitt.  Og folk tenker sitt om ham, det er ikke fritt for at han kan gå for langt, det er noe manisk over interessen hans for denne saken som for mye annet han har holdt på med i livet sitt. 

I løpet av boka blir jeg mindre og mindre opptatt av hva som har skjedd med Ellen Sofie og mer og mer interessert i Jon Magne, hva slags liv han egentlig lever, hvor er hans plass i samfunnet med all kunnskapen hans og hans altoppslukende interesse for enkeltsaker. Han får jo med seg mye om sine medmennesker, han ser mye som kanskje ikke alle ser. Men er det plass for ham, kan omgivelsene hans tolerere ham, hvordan kan vi leve med med mennesker med hans nokså sære sider midt i blant oss?

Jeg kan godt like fortellingstilen til Jon Magne og hans intense bruk av fotnoter, hele tiden. Fotnotene blir et slags uttrykk for alle de sidesprangene og alt det rare som han er opptatt av på sin lett maniske måte. Og så griper jeg meg i å av og til bli inspirert av Jon Magne til å stille eksistensielle spørsmål både om livet i sin alminnelighet og om mitt eget liv, hva som er godt og storslått rundt meg, hva er egentlig meningen med alt?

Når boka er ferdig er det mye som henger igjen i luften, ikke minst om hvordan det skal gå med Jon Magne og med Ellen Sofie.  Men voldshandlingen får vi forklaring på og den passer godt inn i handlingen.

Romanen kan ikke måle seg med Lungeflyteprøven, men hvorfor skal vi måle den mot den? Jeg synes den finner seg godt til rette i Tore Renbergs forfatterskap.