Solvej Balle: Om utregning av romfang I

Solvej Balle fikk Nordisk råds litteraturpris 2022 for denne romanserien som hun visstnok har jobbet på i mange år. Jeg har lest nr. 1, nr. 2 og 3 er ikke oversatt til norsk ennå. Det er en svært original roman. Tara Selter bor i en liten by i Nord Frankrike sammen med sin ektemann Thomas. De driver et antikvariat sammen og er verdens beste venner og elskere.

En dag, nærmere bestemt 18. november er Tara på en auksjon i Paris for å handle inn varer til butikken deres. Hun legger seg på hotellet om kvelden. Når hun våkner neste morgen er det fremdeles 18. november og i de tidlige morgentimene opplever hun det samme som hun gjorde "dagen før" som ikke er dagen før men 18. november nr. 1. Det er litt skremmende. Hun ringer Thomas og for han er også dagen 18. november, men for ham er det den første gang mens Tara har opplevd dagen en gang før.

Tara reiser hjem. De følgende dagene, som alle er 18. november, gjentar alt seg: hun våkner om morgenen om må forklare Thomas hvorfor hun er der og ikke i Paris, hun nedtegner alle dagene i en notisbok og nummererer dem. un opplever det som om de er fanget i tiden, som om tiden er gått i stykker. Thomas står hver morgen opp til den samme dagen og har ikke opplevd den før. Grønnsakene han tok opp fra grønnsakhagen har vendt tilbake, mat han har kjøpt er forsvunnet. Men Tara ser at for henne er det annerledes. Hun ser av og til spor etter ting hun har gjort en tidligere 18. november: butikkhyllen hun tømte er fortsatt tømt, purren hun tok opp er borte. Hun begynner å se på seg selv som et monster som fortærer ting uten å legge noe igjen. Det hele blir så uutholdelig at hun flytter inn på gjesterommet uten at Thomas vet det - han tror jo hun er i Paris. Der lever hun en slags skyggetilværelse.

Vi følger Tara gjennom hennes nedtegnelser som pågår i 366 dager og ender med den 18 november igjen, men det skulle vært gått et år. Er det muligheter for at tiden lukkes opp igjen, at hun vender tilbake til et normalt liv og våkner opp 19. november? dette året eller neste år?

En spenstig fabulering om tid og rom og eksistens. Hva hvis hun kommer ut av 18. november - hva har skjedd i resten av verden? Hva med de 365 dagene hun har opplevd? Og hva med Thomas som bare har opplevd en eneste dag? Eller har resten av verden pågått i et år ved siden av hennes bevisshet?

Til tross for den klaustrofobiske tilværelsen i boka var den svært artig å lese og man kan gjøre seg mange tanker om livet og tiden og bevisstheten underveis i lesingen. Jeg ble likevel ikke superengasjert i hovedpersonen selv, jeg levde meg ikke inn i hennes bekymringer og fortvilelser - jeg betraktet det på en måte utenfra. Jeg tror nok jeg må prøve å få tak i nr. 2. Hun har visstnok planer om 7 bøker i alt. 

Men favoritten min til Nordisk Råds Litteraturpris var likevel Kerstin Ekmans "Løpe ulv".

Anna Mazzola: The clockwork girl

Jeg leste en av Anna Mazzolas tidligere bøker , "The Story Keeper" etter en reise til Skottland. Det var en historisk kriminal/spenningsroman sterkt knyttet il Isle of Skye. Jeg likte godt miljøbeskrivelsene og plottet var ok nok. Dette var bakgrunnen for at jeg gikk løs på denne romanen.

Dette er også en historisk krim/spenningsroman, denne gangen lagt til Frankrike midt på 1700-tallet. Hovedpersonen er Madeleine, en ung ubemidlet jente som har vokst opp på morens bordell og er vansiret i ansiktet etter et angrep fra en av hennes kunder. Madeleine ser det som sin livsoppgave å ta seg av den vesle nevøen Emile. Hun blir tilbudt et oppdrag fra politimannen Camille og pengene hun blir lovet vil hun bruke til en tryggere fremtid for seg og Emile. Oppdraget går ut på å spionere på klokkemakeren Dr. Reinhart mens hun jobber som tjenestejente i huset hans og levere jevnlige rapporter om det hun finner.

Dr. Reinhart er en dypt engasjert vitenskapsmann og har mange tanker og ideer om hva livet består av. Han lager klokker men også utallige andre mekaniske gjenstander, leker, opptrekkbare figurer som beveger seg, noen av disse er svært så livaktige.  Slikt er svært populært bland rikfolk og ved hoffet. Den 17-årige datteren Veronique er nettopp kommet hjem fra klosteret hun har bodd på siden moren døde. Hun er også en viktig person i denne romanen. Hun hadde det ikke godt i klosteret. Nå vil faren lære henne opp i yrket sitt. Dette er hun interessert i, men hvilken fremtid er det i dette for en ung kvinne?

Den tredje kvinnen som blir fremhevet i boka er Leanne. Hun kommer fra fattige kår men har klart å komme seg frem i verden og er nå kjent som Madame Pompadour, elskerinnen til Ludvig 15, barnebarnet til solkongen Ludvig 14. 

Madeleine klarer seg godt i det Reinhartske hus. Hun blir godt kjent med resten av tjenerskapet og kommer også på god fot med Veronique. Men til tross for de grundige undersøkelsene hun gjør finner hun svært lite å rapportere.

Samtidig ulmer det i befolkingen i Paris. Flere barn forsvinner fra bygatene og det verserer all slags rykter om hvem som står bak.

Kongen selv tar kontakt med Dr Reinhart for å få ham til å starte et hemmelig prosjekt som skal vises på hoffet. Han har store forventninger til dette og Dr. Reinhart sin husholdning flytter til Louvre for å jobbe med dette.

Flere barn forsvinner og det skjer også et tragisk dødsfall i Reinharthusholdningen. Madeleine er svært utsatt men må være med på den endelige presentasjonen av prosjektet. Dette blir først en stor sensasjon, senere fremvisninger blir katastrofal og det ser ut som om alt håp er ute for Madeleine. Jeg skal ikke røpe hvordan det går, men det blir mye drama mot slutten.

Jeg ville nok ikke lest en roman av denne typen hvis det ikke hadde vært for at jeg likte "The Story Keeper". Boka var lettlest og det var jo en viss spenning i å finne ut hva som lå bak det hele. Det var en viss logikk i plot'et men jeg synes nok det var en anelse for fantasifullt. Litt artig med de tre damene fra hoffet, fra borgerskapet og fra de fattige som hovedpersoner. Beskrivelsene av livet i Paris i fattigkvarterene, i de penere bydelene og ved hoffet var ok. Men hele settingen ble litt for fjernt fra det jeg er interessert i så jeg kommer neppe til å lese flere av denne forfatteren.

Vigdis Hjorth: Femten år. Den revolusjonære våren.

"Det var en rytme i tilværelsen". Slik møter vi Paula når hun er i 12-13årsalderen. Hun bor sammen med hjemmeværende mor, far som jobber på regnskapskontor, storesøster Elisabeth som går på Kristelig Gymnas, lillebror Lasse og bestevenninnen Karen. Paula er svært opptatt av tilværelsens rytmer, de trygge, kjente rutinene i hverdagen og ved de store høytidene, farmor og farfar som kommer på besøk fra Østfold, turene i skogen om sommeren og på ski om vinteren. Somrene i ei hytte i Østfold eller på Rødøy hos den strenge mormoren. Samværet med Karen som kommer fra en svært så annerledes familie, de er ikke kristne, faren er lærer og spiller gitar. 

Men Paula har noe annet inni seg - en vulkan, en dragning mot noe større, bedre eller verre, noe stort som utfordrer verden og som berører henne. Av og til må hun oppsøke denne trangen, det kan være følelsene hun får når hun blåser på et stearinlys når alle de voksne lukker øynene og hører på søndagsgudtjenesten i radioen eller det å gå alene til skøytebanen om kvelden og danse piruetter på isen. Slike ting oppleves som ukristelige og litt forbudte.  

Familien har noen utfordringer i dagliglivet. Elisabeth strever med matematikken og det går ikke bedre enn at hun stryker til avsluttende eksamen. Og faren mener at han er lite verdsatt på jobben, han burde få lønnsøking, han drømmer om en bedre bil.  Men når Paula tilfeldigvis oppdager at moren rett og slett skriver usant om tilværelsen deres i brevene hennes til mormor blir Paulas opplevelse av det trygge familielivet snudd helt på hodet. Og i sommerferien hos mormor på Rødøy finner hun flere brev og ser at dette ikke bare er en glipp men et mønster. 

For Paula betyr dette flere ting - for det første kan ikke moren være fornøyd med det livet de lever, med Paula, med Elisabeth, med ektemannen, de er ikke bra nok, livet deres er ikke bra nok. For det andre blir det trygge livet hun har levd bare en kulisse, hvordan kan de voksne holde ut å bry seg med slike småligheter som de har løyet om? Og hvordan kan hun forholde seg til dem?

Paulas finner nye steder for å utfolde sin trang til overskridelse av hverdagslivet. Lytte til en gammel radio hun har funnet om natten under dyna så ingen kan høre det.  Eller ligge på ryggen i en gamme pram som ligger fortøyd ved fjorden. Hun har mange tanker som svirrer i hodet og hun kan i alle fall ikke snakke med noen voksne om dette ettersom det viktigste av alt der i familien er å opprettholde fasaden.

Faren melder Paula blir opp til konfirmasjonsundervisning (uten å spørre henne), men Paula er ikke sikker på at hun tror på Gud, hvordan kan hun da konfirmere seg? Men hvordan kan hun la det være når mor og far og farmor og farfar og mormor tar det som en selvfølge? Paula skal konfirmeres til våren når hun er femten år. Så får hun hjelp fra uventet hånd til å takle dilemmaet rundt konfirmasjonen. Det er faktisk et menneske som ser henne. Men vil dette hjelpe henne videre i livet?

Vigdis Hjorth skriver om en ungpikes inn med stor innsikt. Hele boka er skrevet ut fra Paulas ståsted, vi blir ikke kjent med noen av de andre personene utenom gjennom det Paula opplever. Men det er ikke Paulas stemme vi hører, vi hører henne gjennom den allvitende forfatteren. Vigdis Hjorth sine tolkninger av en ung jentes tanker og følelser er kunne aldri ha kommet fra en tenåring selv, til det er de altfor voksne og modne. Dette er på ingen måte noen innvending mot boka, tvert imot. Det fungere svært bra for å la oss forstå tyngden av det som Paula opplever. Men et par ganger synes jeg nok forfatterens stemme blir litt overtydelig.

Jeg synes ellers at Vigdis Hjorth omhandler tanker om tro og tvil på en svært fin måte i denne boka, gjennom Paulas skyldfølelse over å glede seg over en hestesko og noen firkløver, hennes nokså dype tanker om meningen med livet og hennes diskusjoner med presten.

De siste bøkene jeg leste av Vigdis Hjorth var "Arv og miljø" og "Er mor død?". Flotte romaner, men jeg synes det er bra at hun her utforsker et helt annen tema.

Randi Fuglehaug: Fallesjuke

Boka starter friskt: 4 kvinnelige fallskjermhoppere i omsydde bunader kaster seg ut i et felles hopp i starten på Ekstremsportveko på Voss. En av disse treffer bakken altfor fort.  Det skal vise seg at noen har tuklet med fallskjermutstyret til Veslemøy Liland.

Journalisten Agnes Tveit kjenner noen av de fire venninnene fra sine skoledager. Hun har nylig flyttet fra Oslo med VG-jobb til hjemstedet og lokalavisa sammen med den prektige samboeren Fredrik. De ser for seg å stifte familie og Voss må vel være et bra sted for unger å vokse opp? Agnes nærmer seg 40 og skal hun får barn bør det skje snart. 

Jeg syntes begynnelsen var nokså haltende til tross for den spektakulære innledningen. Språket virket litt uferdig og skolestilaktig og jeg var nær ved å levere boka inn ulest. Men jeg ga den en sjanse, og etter en stund syntes jeg den ble mer engasjerende.

Intrigen i boka handler mye om relasjoner, både i nåtid og i fortid. En ung kollega fra avisa blir satt på å dekke saka, men Agnes engasjerer seg likevel. Men sitt kjennskap til miljøet klarer hun å nøste opp en del svært interessante hendelser som kan være relevante for oppklaringen. Det viser seg at det er flere som kan ha hatt grunn til å ta livet av Veslemøy. Hevn? Sjalusi? Utpressing? Ektemannen er jo alltid en kandidat, og var nå forholdet mellom de fire venninnene så bra som alle tror? Agnes oppdager en gammel voldtektssak, og hvordan var det nå  legeerklæringen som dekket over Veslemøys epilepsi som nesten ingen kjente til. 

Redaktøren av lokalavisa vil ikke at Agnes skal jobbe med saka, men det blir nok Agnes sin gravejournalistikk kombinert med hennes kjennskap til noen av de involverte som avslører bakgrunnen for fallskjermmordet og hvem som utførte det. Samtidig dras vi tett innpå Agnes sitt privatliv. Hun er en heltinne med stort pågangsmot og med stor evne til å gjøre en rekke dårlige personlige valg. 

Til tross for at det ble i overkant mye om Agnes sitt samliv likte jeg at hun kom så tett på. Bortsett fra innledningen og avslutningen er hele boka er skrevet ut fra Agnes sitt perspektiv, riktignok i 3. person men sånn at vi får alle vurderinger og beskrivelser av personer og relasjoner sett fra hennes ståsted. Dette gjør at handlingen blir litt langsom og omstendelig, men jeg synes det fungerer bra, på en måte sørger det for å holde alle de mange trådene samlet. 

Det passer godt å legge handlingen til Voss, bygde/småby-miljøet er fint skildret og i det hele tatt legger Fuglehaug ut en kabal med svært mange interessante personer og relasjoner. Dessverre synes jeg det blir litt for mange, vi kunne gjerne gått litt mer innpå noen av dem. Det er også en del stereotypier: Den dumme redaktøren som ikke vil bruke den dyktigste journalisten til en så sensasjonell sak, de gamle "gutta boys" som legger et lokk over gamle hendelser av hensyn til slekt og venner, den gamle lett senile bestemoren som kan komme med gullkorn i klare øyeblikk. Men det er en del originalt stoff også, og oppklaringen er på ingen måte opplagt. Men når den først kommer blir det avsluttende kapitlet  nokså forutsigbart, i alle fall tenkte jeg meg at det ville ende på den måten.

Nok godt stoff her til at jeg kan tenke meg å lese oppfølgeren også - Tonedød

Ingeborg Arvola: Kniven i ilden. Sanger fra ishavet

Brita Caisa reiser fra Nord-Finland til Norge. Året er 1859. Målet er Bugøynes sør for Vararangerfjorden der det har flyttet mange finner fra før, der havet koker av torsk og det er bedre å leve enn i de nordfinske skogene. Hun er en del av et større reisefølge og har med seg sine to sønner som hun har fått med to forskjellige fedre. Den ene av dem var gift og for dette har hun stått i kirketukt foran menigheten fire søndager på rad. Nå ønsker hun å finne et godt ektemannsemne, en staut og pålitelig kar som kan forsørge henne og de to guttene.

Brita Caisa er tipptippoldemor til Ingeborg Arvola. Hun er arbeidsom og har helbredende evner, hun kan gjøre dyr og mennesker friske. Hun er svært vakker og gifte og ugifte menn kan ikke få øynene vekk fra henne. 

Første stopp på reisen blir Neiden der hun kan få seg arbeid som slåttehjelp mens hun venter på fiskesesongen. Hun får plass på gården til Mikkel Aska og kona Gretha Lisa. De har vært gift i mange år men er barnløse.

Brita Caisa får bli på Askalaiset over vinteren og neste vår blir hun med til Bugøynes og får plass på Mikkos fiskelag. Det blir en svært hektisk sesong, og det dukker også opp flere muligheter for ekteskap. Men Brita Caisas skjebne er allerede lagt - hennes hjerte banker for Mikko og han er like opptatt av henne.  Brita Caisa er en kvinne som lar seg styre av følelsene sine mer enn fornuften. Hun lar seg rive med av sin kjærlighet. Forholdet blir umulig å holde skjult og det er ikke bare kirken som ser med ublide øyne på utroskap, dette er også noe en kunne bli straffet for.

Ingeborg Arvola tegner et bredt portrett av Brita Caisa. Vi opplever gjennom henne livet i den barske naturen ved Varangerfjorden, men tilværelsen der blir likevel blir det fremstilt som tryggere og bedre enn vi søringer i vår tid har lett for å tro. Det er fisk i havet og poteter og neper vokser i jorda. Noen kyr og sauer klarer de å holde liv i, litt reinsdyrhold blir det også, og bærsanking om høsten. Det er for det meste godt samhold, og en kvinne med legende evner blir som regel tatt godt imot. Men konflikter er det også. Skoltesamene er en utsatt gruppe. Og de norske kjøpmennene utnytter  manglende språk- og regnekunnskaper til å sette fiskerbøndene i gjeld - det kan ende med tvangsauksjoner og elendighet.

Brita Caisa selv er en person som er lett å like for meg som leser. Gjennom henne ser jeg landskapet i Øst Finnmark  for 150 år siden, jeg blir kjent med dagligdagse sysler, med navneskikker, den nære tilknytningen til naturen, den korte avstanden mellom liv og død. Så blir jeg også skuffet når hun tar dårlige valg, for det er et dårlig valg å ta Mikko fra hans ektefelle Gretha Lisa. Brita Caisas opptreden får meg til å tenke på Dolly Partons "Jolene" - hun blir Jolene. Til tross for dette trives jeg i hennes selskap. Jeg nyter å jobbe meg gjennom boka - det er sjelden jeg har denne opplevelsen når jeg leser. Brita Caisa er en spill levende person og har så mye å fortelle meg, så får jeg heller bære over med hennes svakheter. 

Dette er en helt fabelaktig roman - full av fortellerglede og historisk svært interessant. Det skulle ikke forundre meg om antall turister til Varanger kommer til å øke etter denne boka (og de to oppfølgerne som er lovet). 

Jo Spain: The sleeping beauties

Dette var min siste bok med Tom Reynolds som leder av et drapsetterforskerteam i Dublin. Boka er nr. 3 av de seks bøkene om teamet og jeg har lest de andre. 

Jo Spain har lagt handlingen i disse bøkene til svært forskjellige miljøer i Irland. Her reiser vi rundt på landsbygda i Vest Irland. I begynnelsen av boka er det en ung kvinne, Fiona Holland som er forsvunnet og hun blir ettersøkt. Så dukker det opp et lik i en godt besøkt naturpark. Det er liket av en ung kvinne, og ikke nok med det, flere andre graver blir avdekket på samme sted.

De døde blir identifisert. Det er alle sammen unge eller yngre kvinner, de kom fra forskjellige landsbyer i forskjellige distrikt i Sør- og Sørvest Irland og ser ut til å være drept med 1-2 års mellomrom.  De fleste har vært populære unge jenter med stor appetitt på livet. Drapene må ha vært utført av en seriemorder.

Etterforskingen kommer noen ganger farlig nær et par av Tom Reynolds kolleger i det lokale politiet. Det gjør ingen forskjell for Tom og hans team men får Toms overordnede Joe Kennedy til å prøve å legge bånd på undersøkelsene. Han er mer opptatt av politistyrkens ansikt utad enn noe annet.

Det er mange steiner å snu og det blir flere dramatiske episoder. Men når endelig seriemorderen er tatt er fremdeles ikke Fiona Holland dukket opp og det er ført helt på slutten vi får vite hva som er skjedd med henne.

En godt sammenskrudd intrige, gode miljøskildringer og troverdig beskrivelse at etterforskningen preger denne boka som de andre Tom Reynolds-bøkene. Det hele er kanskje ikke veldig originalt, men svært godt utført og holder spenningen min oppe i flere kvelder og netter. Det er nesten litt synd at Tom Reynolds tilslutt aksepterer opprykk og slutter med hands-on politiarbeid (ref.bok nr. 5 og 6 i serien), men det er vel en nokså sannsynlig utvikling?

Mette Karlsvik: Surtsey

Øya Surtsey steg fram fra havet sør for den islandske øygruppa Vestmannaeyr fra 1963 til 1967. Mette Karlsvik lar dette skje i løpet av en eneste natt, jonsoknatten. De to ungdommene Soley og Vidar er på midtsommerfest på Heimaey, den største øya på Vestmannaeyr. og begge to kjenner seg litt utenfor. De finner en båt og seiler ut i den lyse sommernatten og blir vitne til det kolossale vulkanutbruddet der lava og aske spruter opp og danner nytt land, en ny verden. For akkurat slik virker det på meg, som om de to ungdommene ser verden bli skapt på ny.

Det er en farlig ferd, de klarer ikke å håndtere båten midt i askeskyen. De mangler vann og det blir vanskelig å puste, men midt i faren de står i er de mest av alt overveldet og overmannet av den fantastiske opplevelsen. 

Soley er hovedpersonen.  Hun vokste opp i Danmark med dansk mor og islandsk far. Moren tilhørte et kunstnermiljø som var åpen for alt som rørte seg og eksperimenterte med narkotika, og så ble hun avhengig av stoff og fikk et distansert forhold til sin datter. En stund etter at lillebroren Ægir ble født døde hun og faren bestemte seg for å flytte med barna tilbake til Island. Soley klarer seg godt på det nye stedet, hun er den flinkeste i klassen og har ambisjoner om å sudere. Samtidig føler hun seg utenfor i ungdomsmiljøet og er svært ensom.

Vidar er en gutt som virker kjekk og selvsikker på alle måter men har sine egne problemer. Møtet mellom Soley og Vidar er famlende og ubehjelpelig, men på en eller annen måte finner de en slags tone denne midtsommerkvelden som fører til den farefulle båtturen som kommer til å gi dem et minne for livet.

Surtsey er den tredje hovedpersonen i boka. Mette Karlsvik beskriver hvordan Surtsey utvikler seg fra en inferno til en fast masse, en landskapning der mikroorganismer blander seg med mineralene i asken, mose vokser fram, encellede dyr blir næring til andre arter, planter slår seg ned,  insekter og fugler.  Øya blir et bilde på hvordan livet oppsto på jorda.

Jeg synes dette var en helt nydelig bok og annerledes enn noe annet jeg har lest. Det dukker opp en del islandske ord og uttrykk, jeg synes dette passer i boka men jeg har registrert negative kommentarer hos noen anmeldere.

Stine Pilgaard: Meter i sekundet

Hovedpersonen er en ung kvinne som flytter med sin kjæreste til en småby på Vest-Jylland der han har fått jobb som lærer på en folkehøyskole. Hun tar seg av deres lille sønn som også går i en slags familiebarnehage. Hun skaffer seg også en liten jobb i lokalavisen der hun betjener en slags Klara Klok-spalte. Innimellom tar hun kjøretimer og det burde ikke være så vanskelig i en så liten småby, men hun har svært dårlige evner som sjåfør. 

Boka består av småpussige betraktninger om livet på og omkring en landsens skole, om mer eller  mindre katastrofale kjøretimer, små pussigheter fra babyen og en mengde innlegg til avisspalten som  hun har nokså originale svar på. Og ikke nok med det, det dukker også opp sangtekster til kjente (for dansker) melodier. 

Det kan virke som om kjæresten er noe eldre enn henne, og han har kanskje et større barn fra før, det kommer ikke helt klart frem. I det hele tatt synes jeg forholdet til kjæresten er litt uklart. Det er det kanskje også for hovedpersonen og hun kan av og til virke litt bortkommen der ute på landet. Hun finner litt hjelp og støtte hos dagmammaen, hos hotelleieren og venninnen Krisser og hos Sebastian som også er "lærervedheng", dvs. hans samboer er keramikklærer på folkehøyskolen. Også er det den danske TV-programlederen Anders Agger som pussig nok dukker opp på de merkeligste steder. Hun er veldig nysgjerrig på ham, på en nesten stalker-aktig måte men til slutt får de litt kontakt og han gir henne noen sikkert velmente råd.

Jeg synes den litt småpludrende stilen gjorde seg bedre i den forrige boken jeg leste av Stine Pilgaard, "Leilighetssanger", jeg hadde glede av boken da jeg leste den, men jeg ventet på en måte på at det skulle skje noe, at noe skulle dukke opp, en eller annen hendelse som aldri kom. 

Johan Theorin: Beinrester

Jeg har lest alle Theorins tidligere kriminalromaner fra Öland og satte meg opp på venteliste så snart jeg hørte at han hadde skrevet en ny. Alle de andre har vært blant mine favoritter. Jeg liker når en kriminalroman beskriver et helt samfunn slik som disse bøkene gjør.

Også i denne boka er den gamle kapteinen Gerlof Davidsson sentral, men nå er han riktig gammel, bor på gamlehjem og beveger seg mest rundt med rullator. Grandniesen Tilda er politietterforsker og hun og Gerlof blir også her et radarpar i etterforskningen av av et dødsfall på en av Ölands øde strender. I de innledende kapitlene hører vi om noen andre mistenkelige dødsfall, det første helt tilbake til like før 2. verdenskrig. 

Ved siden av den døde på stranden finnes en slags gravhaug med en krans av roser oppå, og i denne graven ligger beinrester fra femtitallet. Finnes det en sammenheng mellom disse dødsfallene? Det viser seg at beinrestene stammer fra en person som Gerlof var i kontakt med i sin tid som kaptein, like før båten hans brant opp på sjøen. Dette trigger Gerlof til å drive på som amatørdeteltiv, selv om Tilda prøver å holde litt igjen. Det blir en riktig spennende oppklaring og forbryterjakt før vi har hele historien.

Det er artig å sammenligne Theorins bøker fra Öland med bøkene til Johanna Mo. De er svært forskjellige, og jeg synes også at Öland fremstår svært forskjellig, som om det var to forskjellige verdener. Theorin har mye stein, forblåste klipper, opprørt hav, mye maritimt. Johanna Mo har bølgende åkre, småbyer og flere mennesker. Jeg liker bøkene til begge forfatterne. 

Boka var riktig spennende, og Gerlof er som alltid et sjarmerende bekjennskap. Likevel har jeg noen innvendinger mot intrigen som jeg ikke fant helt troverdig på alle punkter. Jeg synes rett og slett at mordmotivene var litt for svake til at jeg kunne helt tro dem. Jeg må innrømme at jeg ikke synes denne var den sterkeste av Theorings Ölandsbøker, selv om den har blitt rost helt opp i skyene. 

Og nå venter jeg på den tredje av Johanna Mo's Ölandsbøker der jeg regner med vi får svaret på hva som skjedde med den draspssaken der faren hennes tilsto og ble dømt.

Jogvan Isaksen: Grå oktober

I sommer så jeg "Trom", en færøysk kriminalserie på Viaplay som var basert på romanene til Jogvan Isaksen. Det inspirerte meg til å få tak i et par av kriminalromanene hans.

Journalisten Hannis Martinsson er hovedpersonen i denne, i likhet med "Blid er den færøyske sommernatt" som var den første Isaksenkrim jeg leste. I denne romanen skjer det en serie riktig brutale drap, og Hannis Martinsson er tett på, dels av nysgjerrighet, dels for å sikre seg et scoop til avisen han for tiden jobber for. Han blir enda mer nysgjerrig når noen av drapene skjer kort tid etter at han har hatt kontakt med drapsofferet.

Det lugubre investeringsselskapet Gaia, forlengst nedlagt, står sentralt. Mange færøyinger satset penger i det og tapte alt. Noen er riktig sinte og fulle av hevnlyst. Så er det rederen Hanus i Rong, en forretningsmann og predikant som muligens sto bak Gaia. Hanus tilhører sekten Apostlene, en karismatisk sekt med røtter i USA med forkjærlighet for lukrative investeringer paret med gudsord. Hannis lurer seg inn i huset til Hanus og kommer på sporet av noen pengeplasseringer. Veien går via Roma og Vatikanstaten til en bank i Sveits.

Vel tilbake i Torshavn skjer det flere mord. Men så får vår Hannis nyss om en uventet ankomst av et av skipene til Hannis i Rong. Han mistenker at det skal ut på en smuglertokt og sniker seg ombord. På båten er både Hanus selv og flere av hans nærmeste medarbeidere. Mannskapet virker som de er vanlige sjøfolk. Kapteinen er bestukket med brennevin. Det blir en del katt-og-mus-lek mellom Hannis og banden men vår helt klarer merkelig nok å hamle opp med forbryterne.

Jaja. Dette var en virkelig røverhistorie, litt for blodig og full av testosteron etter min smak og jeg synes den manglet den litt eventyrlige snerten som var i "Sommernatten" så det blir neppe mer Jogvan Isaksen på meg. Men "Trom" var bra.

Anders de la Motte: Höstdåd

På jakt etter en god kriminalroman på en utenlandstur kom jeg over en anbefaling av svenske Anders de la Motte. Jeg leser gjerne krim på Kindle om kvelden (eller natten) og trengte noe nytt. Denne boken er nr. 2 i "Årstidskvartetten" som viser seg å være fire bøker som egentlig ikke henger sammen bortsett fra at titlene har med årstidene å gjøre.

Drapsetterforsker Anna Vesper har reist med sin sekstenårige datter Agnes til Mörkaby i Skåne der hun har fått en stilling som politisjef. Eller flyktet, kan man si. Den søvnige småbyen har lite interessant å tilby en med hennes erfaring. Men hun har reist fra ubehageligheter i Stockholm som gradvis blir avdekket gjennom boka. Det dreier seg om en internutredning i forbindelse med hvordan hennes kreftsyke eksmann Håkon døde. Anna var glad i Håkon og hun hører stadig hans stemme, særlig når hun er i vanskeligheter. Hun har også et anstrengt forhold til datteren.

Anna får et tøft møte med sitt nye arbeidssted. Hennes forgjenger har styrt politistasjonen i 30+ år og er en mann med gode forbindelser til politikere og forretningsmenn i byen og blir sett opp til av alle på stasjonen.  Det er helt klart at han, og alle de andre på stasjonen ville ha foretrukket et lokalt opprykk i stedet for dama fra hovedstaden.

I huset de leier oppdager Anna et stort veggmaleri der en kan skimte en død ung gutt som ligger i et skogstjern. 27 år tidligere døde Simon på en skogstur sammen med fire andre ungdommer. Dødsfallet ble raskt kategorisert som en ulykke. Simons mor er den som har leid ut huset til Anna og hun mener dødsfallet ikke ble sjekket grundig nok. Simons far er kunstneren som malte bildet og som i mange år har vært innlagt på et mentalsykehus. Anna er nysgjerrig og hun blir også oppfordret av Simons mor til å gjenoppta saken. Tre av de fire ungdommene bor fortsatt i Mörkaby, den ene er sønn av den avgående politisjefen, den andre datter av en lokal toppolitiker og gift med den tredje som er sønn av den lokale chef'en på byens beste restaurant. Den fjerde er sanger og forlot byen kort tid etter dødsfallet.

Det skjer et nytt dødsfall kort tid etter en bygdefest der to av de nevnte ungdommene havner i slåsskamp med en tredjemann og med Anna som griper inn i kampen. Og nå blir det etterforskning for alvor. Anna får et tøft løp, for byen lukker seg rundt alt som har med det gamle dødsfallet å gjøre, ikke minst hennes forgjenger som bruker all sin innflytelse til å legge saken død. Flere dramatiske situasjoner oppstår, og Anna blir selv utsatt for drapsforsøk. Samtidig puster internutredningen i Stockholm henne i nakken.

Det er mange kjente elementer i denne kriminalromanen. Den som kommer fra storbyen til småb yen og blir uglesett og motarbeidet av alle (men det er første gang jeg leser det om en kvinne) Ubehagelige hendelser på en ungdomsfest for mange år siden som skaper traumer har jeg også lest om før. Men det er godt snekret sammen og elementer som det store steinbruddet og gården til Simons foreldre skaper en slags skånsk herregårdsfølelse som jeg synes kler boka.  

I denne typen kriminalromaner forventer en at hovedpersonen overlever og at saken blir oppklart, og slik går det også. Men det var mange skjær i sjøen og jeg var på ingen måte sikker på hvem som var ansvarlig for de to dødsfallene før boka avslørte det.

Jeg synes boka var godt skrevet, intrigen var troverdig og beskrivelsen av de tette miljøet i småbyen og hvordan det kan legges lokk på ubehagelige sannheter bare en har de rette forbindelsene var glimrende. Noen gode personskildringer var det også, selv om jeg synes kanskje at hovedskurken ble vel mye  demonisert under den dramatiske episoden på slutten, men det fikk jo opp spenningen et par hakk. Det kunne kanskje vært greit å visst hvordan det gikk senere med Anna som politisjef, men en slik småby har nok ikke plass til flere mord på noen år!  

En god kriminalroman, selv om den ikke kommer helt opp mot "Fädernas misgärningar". Jeg har allerede skaffet meg en til av årstidskvartetten.

Åsa Larsson: Fädernas missgärningar

Jeg lastet ned denne fra en svensk ebokhandel for ganske lenge siden. Jeg har likt alle bøkene om Rebecka Martinsson svært godt. Åsa Larsson har gjort det helt klart at dette er hennes siste bok i denne serien. Derfor har jeg grudd meg litt til å lese den fordi jeg vet at det ikke kom flere.

Hendelser i nåtiden peker tilbake på fortiden, dette er ikke noe nytt i kriminallitteraturen og Åsa Larsson bruker det også mye i bøkene sine. I denne boka finner sykepleieren Ragnhild Pekkari et lik i en fryseboks i huset til Henry, hennes drukkenbolt av en bror. Henry selv ligger død på sofaen, tilsynelatende av naturlige årsaker. Mannen i fryseboksen døde for mer enn femti år siden så saken er  foreldet. 

Rebecka blir noe motvillig engasjert i uoffisielle undersøkelser på vegne av fryseboksmannens sønn, den tidligere bokseren Börje Ström. Han brenner etter å få vite hva som egentlig skjedde med faren hans den gangen da han forsvant fra far-og-sønn-turen på motorsykkel. Senere blir det offisiell etterforskning når det viser seg at Henry heller ikke døde en naturlig død. Flere lik dukker opp. Rebecka går på med sin sedvanlige stahet. Rebeckas mor var i fosterhjem hos foreldrene til Henry og Ragnhild så vi kommer inn på hennes forhistorie også. Dette bruker Rebeckas erkefiende på anklagerkontoret som påskudd til å ta henne fra saken, men hun klarer ikke å slippe den.

Det er svært mange gamle mennesker i denne romanen. Ragnhild Pekkari er nylig pensjonert, Börje er selv godt oppi årene, to tidligere boksetrenere på 80+ fra aldershjemmet er med, patologen er langt over pensjonsalderen og Rebeckas samarbeidsparter i etterforskningen er pensjonert politimann. Ja, selv mafialederen med tilnavnet Tyttebærkongen synger på siste verset. Hans nokså unge utenlandske kone er derimot i god form og bringer nye impulser til bandevirksomheten, godt hjulpet av to uspiselige voldsmenn av russisk herkomst. Mye av kriminalintrigen dreier seg om grov økonomisk kriminalitet innenfor byggebransjen. (En liten innvending: Ondsinnede østeuropeiske voldsforbrytere er en litt for velbrukt klisje i kriminallitteraturen.)

Rebecka trives godt sammen med disse gamle menneskene. Hun trives mindre godt med at hennes tidligere kjæreste Krister har flyttet sammen med sin nye kjæreste Marit (etter at Rebecka åpenlyst bedro ham i forrige bok). Hun dras fremdeles mellom advokatmiljøet i Stockholm og de faglige mulighetene der og hennes barndoms elskede Norrland. Når Åsa Larsson beskriver noen av hennes naturopplevelser skjønner jeg hvorfor hun føler denne tiltrekningen til det kalde og barske klimaet i Kirunaområdet.

Konflikter er det ellers nok av rundt Rebecka. Hun kommer på kant med sin gode venninne politisjef Anna Maria Mella og hun blir pålagt å rapportere til sin ufordragelige kollega Carl von Post mens hennes faste sjef er på ferie. 

Det er ikke så ofte jeg leser sex-skildringer i kriminalromaner, i alle fall ikke noen gode skildringer. Men i denne boka er det faktisk flere og alle sammen foregår i kjærlighetsforhold. Spesielt er det en nydelig beskrivelse av det gryende forholdet mellom den barske sykepleieren Ragnhild og bokseren Börje.

Alle trådene i boka - og det er mange - blir nøstet opp på en eller annen måte, men ikke alt  kommer for retten. Noen detaljer blir avslørt for oss lesere men ikke for etterforskerne. Og dessverre får vi ikke vite hva som kommer til å skje med Rebecka. Men det tilgir jeg Åsa Larsson.

Dette var en helt strålende kriminalroman. Forholdet mellom menneskene, den barske naturen, grådighet, fornedrelse, hat og misunnelse er bakgrunnen for forbrytelsene som finner sted. Frysebokshistorien kan høres latterlig ut, men den fungerer faktisk godt i boka. Rebecka selv og hennes kolleger blir fremstilt som hele mennesker med gode og dårlige egenskaper. Gruvebyen Kiruna som skal flyttes fordi den raser sammen er et godt bakteppe for handlingene. Et ekstra pluss for  de fine beskrivelsene av boksemiljøet som går som en rød tråd gjennom boka.

Jeg kommer til å savne Rebecka Martinsson! 

Jenny Erpeneck: Kairos

Det var lang ventetid på denne boken på biblioteket, men den var absolutt verdt å vente på. 

Dette er fjerde boken jeg leser av Erpenbeck. Det er også den som jeg synes var mest krevende å lese. Den nittenårige setterlærlingen Katharina treffer tilfeldigvis forfatteren Hans som er tretti år eldre og gift under en bro på Alexanderplatz i et kraftig regnvær. Han inviterer henne med på en kafe, de prater godt sammen, han invitere henne hjem og det er begynnelsen på det heftige kjærlighetsforholdet som denne boka handler om. Året er 1986, det bobler under overflaten i DDR som i de andre østeuropeiske landene.

Katharina bor hjemme hos sin mor som så mange andre ungdommer i DDR, foreldrene er skilt for lenge siden, faren er professor i Leipzig. Hun har hatt flere kortvarige forhold, men tiltrekningen til Hans er kraftigere og mer gjennomgripende enn noe hun har vært borte i før. Hun kommer fra en familie av sosialister, hennes bestefar kjempet i borgerkrigen i Spania og måtte gå under jorden.

Hans' far var glødende nazist og han vokste opp som privilegert under krigen, var ivrig medlem i Hitlerjugend. Men etter krigen tok han avstand fra nazismen og flyttet frivillig til DDR. Han har hatt utallige kvinnehistorier som han tildels har holdt skjult for kona Judith. De har en halvvoksen sønn.

I begynnelsen er det bare lykke, bortsett fra at de må holde forholdet skjult. Elskovsstundene er intense men de finner også mye glede i felles interesse for kunst, særlig klassisk musikk og litteratur. De treffer hverandre ofte men har også lengre opphold. Katharina får innvilget en reise til Köln for å besøke mormoren. Hans reiser til Rügen på badeferie med kone og barn. Begge ønsker å være sammen bestandig.

Forholdet blir oppdaget av Judith. Det blir støtet til at de flytter sammen for en periode.  Det blir en lykkelig periode, men Hans er en dominerende og sjalu natur og er stadig opptatt av at Katharinas tidligere elskere eller andre menn kan utkonkurrere ham. Hans tenner også på sadistiske fantasier. Katharina blir med på sado-masochistiske leker fordi hun elsker ham. 

Katharina får et års praksisplass ved et teater i Frankfurt an der Oder og flytter dit for en periode. Hun trives svært godt med sitt arbeid der, men ikke med fraværet fra Hans som har flyttet hjem til sin kone av praktiske årsaker. Hun får et nært vennskap til Vadim, en av kollegaene. Hans gir flere ganger uttrykk for tvil over forholdet.  Katharina går til sengs med Vadim. En gang. En stund etter oppdager Hans dette, og sjalusien hans vokser til de store høyder. Forholdet går inn i en ny fase. Hans leser inn kassetter til Katharina som hun går med på å høre på. Det blir en slags besettelse der han øser ut sin sjalusi og fornedrer henne på det groveste. Katharina fortsetter å elske ham, men forholdet går likevel langsomt mot sin avslutning.

Parallelt med kjærlighetsforholdet som går mot slutten går også DDR mot slutten. Hans og Katharina er en del av folket som er i opprør men deltar ikke aktivt. Vi opplever også den første perioden etter at muren faller, hvordan det øst-tyske samfunnet først er i nysgjerrig spenning på hva som vil komme og så merker at samfunnsstrukturene faller sammen. Universitet og kulturinstitusjoner blir nedlagt, folk blir oppsagt. Nye varer kommer i butikkene. Det er fritt å reise. Men sammen med friheten kommer tapet av at samfunnet sørger for hver enkelt.

Dette er også en svært intellektuell bok. Det er proppfullt av referanser til klassiske musikkstykker, til greske og romerske guder og til litterære og historiske personer fra Tyskland. Noen av dem har jeg hørt om (Bertold Brecht og Hanns Eisler, blant annet) men mange kjenner jeg ikke til. Men jeg synes det er interessant å lese om tilværelsen i et så totalitært samfunn som DDR, hvordan mange oppfattet dette livet som det naturlige: Vinen i butikkene kommer fra østblokkland eller land med gode forbindelser til østblokken, litteraturinteresserte leser klassisk litteratur, russiske eller øst-tyske forfattere men ikke Günther Grass, Doris Lessing eller Göran Tunström, og ikke minst forbudet mot å reise til land utenfor østblokken. Men Erpenbeck sparker også mot verdiene i Vest-Europa - på reisen til Köln reagerer Katharina over tiggerne på gata samtidig med den enorme tilgangen på konsumentvarer. 

Jeg syntes til tider det var tungt å lese om det svært ubalanserte forholdet. Av og til fikk jeg lyst til å skrike til Katharina at hun måtte komme seg vekk. Hans velger fritt mellom familielivet og livet med Katharina men opphever seg til dommer over hennes valg. Det er nesten en lettelse når bruddet kommer mot slutten samtidig som DDR går mot sin oppløsning.

Helle Helle: Bob

Det er Bob denne gang. Bob er kjæresten til den unge, navnløse jenta som var hovedpersonen i Helle Helles forrige roman "De". Da var han en lyspunkt i tilværelsen hennes, en slags trygghet midt i hennes ufattelige ensomhet når moren ble kreftsyk. 

Bobs kjæreste studerer i København og nå har Bob flyttet sammen med henne i en leilighet der. Han prøver å få seg jobb på en av fergene, men kommer for seint første dag fordi han hjelper en kvinne som har falt på gaten og synes han også må ta en kaffe sammen med henne.  Så får han en strøjobb på et lite hotell. Han får ikke mange vakter og får mye tid til å vandre gatelangs i København og falle i staver over gater og gatenavn.

Romanen blir i sin helhet fortalt av samboeren hans som blir en slags allvitende person som vet hva Bob gjør hele dagen, hva han tenker på, hva han har opplevd tidligere.  Av og til, men egentlig nokså sjelden handler det om "vi", da gjør de noe sammen, men Bob er svært mye alene.

Bob småflørter med kvinnen Kola som han har truffet på hotellet, Hun inviterer ham hjem, hun tar ham med på byvandring og mener hun skal kunne skaffe ham en ny og bedre jobb. I mellomtiden tilbyr hun ham å være med på et slags pyramidespill. Det tilbudet sier han nei til, men når hun insisterer på at dette er bra går han med på det likevel.

Det er Bob i et nøtteskall - han er en snill og flink gutt, antagelig glad i kjæresten sin, men han har ingen egen drivkraft, han lar seg rive med av tilfeldige møter, forskjellige ting som bare hender. Men på de siste sidene i boka synes jeg han muligens skjerper seg litt.

Boken har fått helt strålende kritikker, men den traff ikke meg helt. Jeg var svært begeistret for "De" og kan godt like Helle Helle sin stil. For det første hoppet handlingen en del mellom fortid og nåtid, og jeg syntes av og til det var vanskelig å henge med på når vi var i tiden. For det andre var jeg ikke så glad for det fortellergrepet som blir brukt. Jeg syntes det ble noe unaturlig over at kjæresten til Bob forteller så mye om de delene av livet hans som hun ikke kan ha vært med på og som de tydeligvis ikke snakker om heller. . Og når hun forteller om samlivet deres hadde jeg nesten ventet meg at hun holdt opp et lite speil for å vise interaksjonen mellom dem eller følelsene som er involvert, men det er ikke noe sånt med i beretningen.

I "De" syntes jeg det dirret av spenninger og følelser bak den nokså nøkterne og minimalistiske fortellerstilen, både hos den unge jenta, hos moren og i relasjonen mellom dem. Dette savner jeg i denne boka.   

Katrine Marie Guldager: Kilimanjaro

Jeg har lest Guldagers novellesamling "København" for en del siden, jeg tror det var det første jeg leste av henne. Tittelen på denne henspeiler på hennes tidlige barndom, familien bodde i Tanzania fra hun var tre til hun var seks. Novellene beveger seg mellom Afrika og Danmark. I Tanzania opplever vi hvordan de hvite lever liv som er så totalt forskjellig fra hvordan de innfødte som jobber for dem lever, spesielt trer forholdet mellom en hushjelp og hennes (danske?) kvinnelige arbeidsgiveren tydelig frem i flere noveller. Eller kanskje vi heller skal snakke om mangel på forhold mellom to mennesker som bor under samme tak. I det hele tatt opplever vi i svært mange av novellene vanskelige relasjoner mellom mennesker, også i dem som foregår i Danmark. Det er noen tette og fine historier, svært ofte aner du konturene av et helt menneskeliv omkring de sidene som er nedtegnet. 

Likevel var jeg enda mer begeistret for "København", for den syntes jeg maktet å gi et liv til hele byen i tillegg til de mange fine historiene, det ble en ekstra dimensjon.

Katrine Marie Guldager har skrevet mange fine bøker som ikke er oversatt til norsk, men det er jo så enkelt å lese dem på dansk. Jeg har lastet ned flere som ebøker fra danske nettbutikker og leser dem på min Kindle. Hun har skrevet en hel serie om en familie i Køge, jeg tror jeg skal gå løs på den en gang.

Dorthe Nors: Kart over Canada

Jeg måtte jo bare låne en novellesamling med den tittelen, spesielt siden den starter med et sitat av Joni Mitchell fra "A case of you": 

On the back of a catoon coaster

In the blue TV screen light

I drew a map of Canada

Oh Canada

Jeg har alltid vært fascinert av Canada. Nå er det ikke så mye i disse novellene som hender i Canada men Canada er med, liksom Los Angeles, Boston, mange steder i Danmark og til og med en hytte i Norge. Det er ganske korte noveller, eller små historier. Ofte bare et kort glimt i et menneskeliv. Det finnes noveller som i seg selv nesten rommer en hel roman, slik er ikke disse. Det er heller snapshots av livet. Noen raser fort forbi, men det er også noen som får meg til å stoppe opp og tenke.  Jeg likte godt å lese boka og kan godt tenke meg å lese mer av Dorthe Nors.

Og jeg vil også lese mer om Canada.

Olga Grjasnowa: Ryssar er såna som gillar björkar

Jeg lastet ned denne boka under en periode i vinter da jeg var på jakt etter russiske og øst-europeiske bøker. Jeg synes det er interessant å oppleve hvordan de som er vokst opp bak det nå nedrevne jernteppet ser på verden. Men min appetitt på russiske forfattere dalte kraftig etter 24. februar. 

Denne romanen derimot er ikke skrevet av en russisk forfatter. Olga Grjasnowa ble født i Baku, hovedstaden i Aserbajdsjan og flyktet sammen med foreldrene sine under urolighetene tidlig på nittitallet. Sovjetunionen etterlot seg et vepsebol i Nagorno Karabach. I kjølvvannet av krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan oppsto et enormt flyktningeproblem (på begge sider) og hat og mistenksomhet som lever videre helt til i dag. Olga Grjasnowa var såvidt jeg har forstått halvt jødisk, og familien var dermed ikke helt aserisk og ble dermed møtt med mistenksomhet og det var farlig.

Jeg bodde sammen min i Aserbajdsjan i ett år mens han var utestasjonert der og det gjorde meg spesielt nysgjerrig på denne romanen

Det er mange likhetspunkter mellom Masja i boken og forfatteren selv, i alle fall når det gjelder familiebakgrunn. Masja vokser opp som innvandrer i Tyskland. Hennes mor arbeider som pianolærer. Hennes far klarer ikke å få seg noe ordentlig arbeid, han som i sin tid arbeidet ved romskipsprogrammet i Sovjetunionen. Selv er Masja intelligent og svært språkmektig. Det skaffer henne en utdannelse som tolk. 

Boka gir et lite innblikk i tilværelsen til en ungjente midt i Europa i et miljø der hun treffer ungdommer fra mange forskjellige kulturer. Hun har til en viss grad fått en jødisk oppdragelse uten at religionen har vært en viktig del av den, foreldrene er vel nærmest ateister, og hennes første store kjærlighet var en araber fra Libanon. Men nå bor hun sammen med fotografen Elias. Elias skader seg under en fotballkamp og må opereres i benet. Operasjonen går ikke bra, det oppstår komplikasjoner. Han får en infeksjon og det går så ille som det kan gå. 

Sorgen over Elias setter seg fast i Masja som en dyp depresjon. Hun får hjelp og støtte hos sine foreldre, hos ekskjæresten og hos venner hun har, men det får henne ikke opp av hengemyra igjen. Så får hun et tilbud fra en professor på universitetet der hun har studerte tolkning - hun får et engasjement som oversetter ved en internasjonal organisasjon i Tel Aviv. Masja kan ikke hebraisk, det er først og fremst hennes kompetanse i arabisk og europeiske språk som er etterspurt. Det gir også Masja anledning til å møte tanter og andre familiemedlemmer fra den jødiske delen av familien som har utvandret til Israel.

I resten av boka følger vi Masja i Israel. I den første delen utforsket vi hennes rotløshet og identitetsjakt i Europa. Nå holder hun egentlig på med det samme - hun gjør et slags dykk i sin jødiske identitet. Det første møtet er ikke greit - ved grensen blir hun fra tatt sin pc som hun hører blir sprengt i stykker på et  bakrom. For immigrasjonsmyndighetene er hun ikke jøde men en mystisk utlending med farlige arabiske relasjoner.

Masja jobber for den internasjonale institusjonen, besøker slektninger, blir kjent med unge israelere, får et kortvarig forhold til en ung mann og deretter et ikke fullt så kortvarig forhold til hans venstreradikale søster. Men sorgen og depresjonen etter Elias har ikke sluppet taket. På slutten av boka befinner hun seg alene på jordene utenfor en palestinsk landsby og ringer til ekskjæresten fra Tyskland og ber ham om å hente henne hjem. Men hva er hjem? Bo med foreldrene i hennes barndoms Baku? Hannover og livet sammen med Elias? 

Jeg synes denne boka var best på å beskrive rotløsheten og samtidig den inkluderende åpenheten bland de unge menneskene som Masja treffer i forskjellige europeiske byer. Hun har liksom tatt sin aseriske bakgrunn med seg, men kan ikke bruke den til noe i Tyskland. Og hennes jødiske bakgrunn er ikke mye verdt i Israel, der vil hun aldri bli jødisk nok. Ikke kjenner hun seg hjemme heller i de palestinske byene der hun reiser sammen med sin venninne og elskerinne Haifa. Men jeg syntes slutten ble litt for åpen, jeg blir ikke helt klar over om hun virkelig har tenkt å reise til Tyskland eller om det bare er en av hennes mange rotløse avstikkere.

Bokas tittel er hentet fra en uttalelse som kommer opp på slutten av boka og forsidebildet viser klagemuren i Jerusalem der også Masja legger inn en klage - for syns skyld.

Ann Cleeves: The darkest evening

Denne boka starter med at Vera Stanhope, en av Ann Cleeves sine krimhelter, er på hjemveien i et forrykende snøvær. Hun kommer ut av kurs og stopper opp når hun ser en bil stå med døra åpen og den har tydeligvis kjørt av veien.  Det sitter en gråtende baby alene i barnesetet. Vera tar med seg ungen i bilen sin til et stort hus i nærheten. Neste morgen finner en nabo død kvinne ikke så langt fra bilen. Dette er Lorna, barnets mor som har bodd alene i en småby i området. Hun har svært lite kontakt med foreldrene sine og har ikke fortalt noen hvem som er fat til barnet.

Det store huset er en del av et gods som tilhører noen slektninger av Vera. Denne grenen av familien kjente hun som barn, men har ikke hatt noe å gjøre med dem etter at faren hennes ble erklært uønsket i huset.

Det er nok av tråder å ta tak i her.  Det blir helt sentralt å finne ut hvem som var far til den lille gutten. Veras kusine Juliet er gift med Mark som prøver å lage et kunst og kultursenter ut av det gamle godset. Han er ung og sjarmerende og kommer rask opp som en mulig kandidat. Men det er andre muligheter, Juliets avdøde far var kjent som en stor kvinnebedårer, og han kjente Lorna godt, muligens også Lornas mor. Her er det muligheter for arverettighetstvister, og hvordan ville Juliets snobbete mor Harriet reagert på det? Det finnes også en husholderske med nære bånd til familien, hva med hennes mann? Bonden som fant liket er også i søkelyset sammen med han kone og deres to halvvoksne døtre. 

Dette handler mye om familie og familiebånd. Vera sine familieforhold kommer opp, ikke som en del av etterforskningen, men relasjonene hviler likevel tungt på henne. Den vesle gutten blir plassert hos Lorna sine foreldre og så blir de også gått etter i sømmene.  Er det mulig at Lorna likevel ikke var datter av morens ektemann? 

Jeg må innrømme at mistanken min svirret rundt flere personer som viste seg å være helt uskyldige og jeg ble overrasket over oppklaringen. Jeg liker å bli lurt, særlig når forklaringen er troverdig.  I det hele tatt synes jeg dette var en god kriminalfortelling med mye engelsk landsbyliv og miljø. Skal jeg trekke ned noe er det kanskje  at jeg ikke helt er fortrolig med Vera i en "nær slektning av en godseier" posisjon, jeg har mer sansen for henne som datteren av krypskytteren.  

Ann Cleeves: The Heron's Cry

Dette er andre bok i Ann Cleeves sin nye krimserie fra Devon. TV-serien av den første i serien har allerede gått på norsk TV, for ca, et år siden. Hennes nye helt er Matthew Venn som har flyttet hjem til sine barndomstrakter sammen med sin ektemann Jonathan. Matthew er politietterforsker, Jonathan driver et slags dagsenter for barn og ungdom med lærevansker. Den første boka gikk grundig inn på Matthews problematiske barndom og hvordan det var å være homofil i et miljø av streng og nærmest fanatisk kristendom. I denne boka er ikke dette et hovedmotiv, men vi opplever også at Matthew sliter med sine demoner.

Den tidligere legen dr, Nigel Yeo jobber i en organisasjon som undersøker forhold ved helseinstitusjoner for å ivareta pasientsikkerhet, og i dete siste har det dreid seg om en (muligens flere) pasient som begikk selvmord etter å ha blitt utskrevet fra et psykiatrisk sykehus. Dr Yeo blir funnet død i datteren Eve's  glassblåserstudio stukket ihjel med en stor glassplint fra en av datterens kreasjoner.

Eve Yeo holder til sammen med en løst sammensatt gruppe på eiendommen til Frank Ley, en mann som har blitt styrtrik på sine økonomiske investeringer og som ønsker å gi noe tilbake til samfunnet bl.a. ved å stille noe av eiendommen til disposisjon for lokale håndverkere og for alternativt jordbruk.

Vi kommer innpå familien til Mack, ungdommen som begikk selvmord, den psykiatriske institusjonen som skrev ut Mack for tidlig får gjennomgå og vi blir også kjent med en landsby som Frank Ley også har investert i, ikke alle er begeistret for endringene i et lille samfunnet.

Det nære vennskapet mellom Jonathan og Eve Yeo kompliserer både etterforskningen og forholdet mellom Mattew og Jonathan. Der Matthew er opptatt av å gjøre sin plikt og holde en profesjonell avstand mellom seg selv og et nøkkelvitne i saken synes Jonathan det er viktigere å følge sitt gode hjerte og tilbyr bl.a. Eve å flytte inn til dem i en periode, noe som vil være svært ødeleggende for etterforskningen. 

Jeg synes Ann Cleeves beskriver dynamikken mellom Matthew og Jonathan på en glimrende måte. Det gjør hun også med Mattew sine kolleger - den hardt arbeidende og dyktige Jen som ikke alltid klarer å holde avtaler og den unge, eplekjekke Ross som tror fullt og fast på sin egen ufeilbarlighet og er mer opptatt av karriere enn å komme til bunns i etterforskningen. 

Det blir mange spor og blindveier før de kommer til bunns i saken og på veien blir vi kjent med mange interessante mennesker og miljøer. Alt i alt en kriminalroman etter min smak med troverdig intrige, gode miljøskildringer og en passe dose spenning.

Kerstin Ekman: Løpe ulv

Kerstin Ekman er nominert fra Sverige til Nordisk råds litteraturpris for denne romanen som vel kan kalles en kortroman.  Jeg har lest og likt mange av bøkene hennes, trilogien Vargskinnet fra skogene som grenser til Nord Trøndelag var stor lesning og jeg var svært begeistret for "Händelser ved vatten" som hun fikk Nordisk råds litteraturpris for er en av mine yndlingsbøker.

Ulf Norrstig er pensjonert skogvokter og bor sammen sin ektefelle Inga i Hälsingland et sted, i samme distrikt som de bøkene jeg har nevnt ovenfor foregår. En iskald nyttårsdag sitter med sin hund og betrakter naturen fra campingvognen sin. Han får øye på en høyreist hannulv og skal seinere tenke på den med navnet Høgbein. Dette synet går sterkt innpå ham. Han er formann i jaktlaget og ulvehatet står sterkt i dette distriktet i Sverige. 

Synet av ulven setter i gang tankeprosesser går gjennom menneskenes og sitt eget forhold til naturen gjennom de årene han har levd, grøfting og forgifting av myrene, håndtering av dyrene, juksing med fellingskvoter og oppi det hele sin egen forvitring. Hans "oppvåkning" for miljøet blir ikke så populært blant de gamle jaktkameratene hans. 

Bokas tittel henspiller på gamle myter om menn som "løper ulv", dvs. som i perioder blir omskapt til ulver og løper omkring i skogen. Når jeg først hørte om boka trodde jeg at hovedpersonen blir nærmest besatt av ulveforestillingen, men det er ikke helt sånn.

Ulf får et infarkt og havner på sykehus. Når han kommer tilbake og til hektene igjen oppdager han og Inga en dag at campingvognen er brent ned, og de finner noen beinrester i den. Her bakes det inn en slags krimgåte som vi til slutt får løsningen på. Den er på ingen måte hovedmotivet i boka, men den henger løselig sammen med den forbrytelsen som Kerstin Ekman beskriver så ypperlig - hvordan menneskenes virksomheter langsomt ødelegger og bryter ned naturen vi har rundt oss og er avhengig av.

Hele boka blir fortalt gjennom Ulf selv, og hans nøkterne, men likevel svært varme beskrivelse av det han ser, hører og lukter på sine vandringer i skogen er det som hever denne boka opp til øverste klasse. Jeg må også nevne Inga. Hun er hele tiden tilstede, har sitt eget liv som noen kanger, men ikke alltid konvergerer med Ulfs liv. Det beskrives et forhold mellom to mennesker som har levd sammen i mange år, kjenner hverandre ut og inn og ikke behøver å krangle lenger men heller ikke trør hverandre altfor nære.

Dette er en fantastisk bok, det er en bok som det er godt å være i og derfor kunne den gjerne vært lengre, men innholdsmessig er det greit at den ikke er det.

Hvis Ekman får prisen blir det for andre gang, og det synes jeg er fortjent.

Bart Van Es: Jenta med minneboka

På Kapittelfestivalen i Stavanger i fjor havnet jeg litt tilfeldig på en presentasjon av Bart Van Es’ bok. Det var et eller annet som fascinerte meg ved den historien, så jeg kjøpte den signerte boka hans der og da, noe som jeg sjelden gjør. Og nå har jeg lest den.

Jenta Lien levde i skjul hos Bart Van Es’ besteforeldre i deler av 2. verdenskrig og etter krigen ble de hennes fosterforeldre. Lien var nederlandsk jøde og da situasjonen tilspisset seg for jødene i Holland valgte foreldrene hennes å plassere henne i skjul hos ikke-jødiske familier. Det fantes et nettverk i Holland for å gjemme bort jødiske barn på denne måten. Og det gikk ikke så lang tid før Liend foreldre ble innhentet av nederlandsk politi og ble videresendt til Auswitch der de ble myrdet som så mange andre.

Bart van Es kjente til Lien, og visste også at det oppsto et brudd mellom henne og bestemoren på 70-tallet en gang. Han ble interessert i i finne ut mer om denne jenta som egentlig var hans (foster)tante. Han tok kontakt med henne, hun var interessert og så startet arbeidet med opprullingen av historien og arbeidet med å lage bom av dette.

Det har blitt en svært bra bok. Det er vel nærmest en slags biografi. Mesteparten beskriver Liens liv som barn under den brutale tyske okkupasjonen. Først avskjeden med foreldrene og så livet hos de forskjellige familiene, for det hendte flere ganger at Lien måtte omplasseres på grunn av at noen hadde tystet på familiene hun bodde hos.

Lien tilpasset seg ganske godt de mange forskjellige oppholdene, de forskjellige morserstatningene, søskenerstatningene og lekekameratene. Et sted ble hun nærmest en slags ubetalt hushjelp. Men det var også omsorg og vennlighet og like mye eller lite mat som andre familiemedlemmer hadde det på den tiden.

Det som likevel slår meg er det dype savnet av egen familie, hvordan det må ha påvirket den vesle jenta. Bart van Es forteller dette på en usentimental måte som likevel blir hjerteskjærende i all sin enkelthet.

Så klarer Lien seg gjennom krigen og etter en opprivende peridode med overgrep hos den familien hun bor hos får hun etter eget ønske bo hos Van Es. Overgrepene forteller hun ikke om, det finnes det ikke noe språk for og om det fantes ville det antagelig bare bli tidd i hjel.

Vi følger Lien etter krigen. Hun blir voksen, gifter seg med Albert, en troende jøde, får tre barn og lever som jødisk husmor. I denne perioden føler hun nok først en slags trygghet og ro, men så oppdager hun gradvis at den rollen hun har kanskje ikke passer for henne, hun konfronteres med sin fortid, men sine døde foreldre og sine døde slektninger. Hvis hun ikke passer i rollen sin, hvem er hun da? Og hvilken rett hadde hun egentlig til å overleve krigen når alle de andre døde?

Det blir en tung prosess å komme seg videre i livet, en prosess som også medfører et brudd med familien Van Es.

Deler av boka, særlig det som foregår under krigen er skrevet nesten som en roman. Innimellom følger vi Bart van Es møter med Lien og hans reiser rund i Holland på de stedene han skriver om. Vi får også vite en del generelt om hvordan de nederlandske jødene hadde det under krigen og etter krigen. Mye av dette er nytt for meg. Siden jeg leste Anne Franks dagbok som tenåring har jeg hatt inntrykk av at nederlenderne stort sett hjalp jødene under krigen. I denne boka kommer det frem helt andrevurderinger, og ikke minst av hvordan de få overlevende jødene ble behandlet da de vendte hjem etter krigen. Nokså rystende å lese om.

Likevel er det ikke noe kampskrift jeg har lest, det er først og fremst en beretning om et enkelt menneske og hva hun opplevde under og lite etter krigsårene. Det handler også om hennes (foster)nevø sitt møte med henne og hvordan det påvirket dem begge.

Kaaberbøl og Friis: Et stille, umerkelig drap

Jeg husker ikke hvordan denne havnet i bokhylla mi, det er ingen lånebok. Men jeg har lest «Gutten i kofferten» av samme forfatterpar og jeg husker at jeg syntes den var god. Noen anmeldere mener at denne ligner for mye på den, men det spilte ingen rolle for meg, det var så lenge siden jeg leste den.

Sykepleieren Nina Borg står i sentrum. Hun jobber på et senter for innvandrere og flyktninger i København. En dag blir hun kontaktet av en bekjent som skjuler noen illegale innvandrere på et nedlagt bilverksted, noen av barna er blitt nokså syke, og når Nina drar dit går det ikke bedre enn at hun også blir syk, alvorlig syk og må akuttinnlegges.

Boka åpner med at to sigøynergutter nord i Ungarn leter etter våpen og apparater på et nedlagt militærsykehus for å selge det og finner noe de ikke ser helt rekkevidden av.

En ungarsk jusstudent pugger til eksamen. Han er godt forberedt og klarer eksamen med glans, likevel presterer professoren å stryke ham.

En eldre dansk herre, tidligere arkitekt, er frustrert over at kona har kjøpt en eiendom under bygging i Spania for litt av deres felles formue.

En ung muslimsk innvandrerstudent er den eneste av flere lokale brukere av en internettside som nekter å utlevere PC’ en sin.

To menn som tydeligvis ikke har noe godt for seg henger sammen i København, den ene er en finsk, brutal fyr, den andre en velkledd danske med hund.

Vi følger alle disse historiene og de veves gradvis sammen til en helhet rundt sakens kjerne - en beholder med det radioaktive stoffet Cesium som noen vil betale en god slump penger for. Nina Borg blir, mot sin vilje, sterkt involvert og det blir også familien hennes. Det blir en spennende jakt. Selv syntes jeg den tildels svært brutale og voldelige jakten var mindre spennende enn å komme frem til hvem som var drivkraften bak det hele og hva som var bakgrunnen. Og det får vi jo greie på til slutt. Stort sett alle trådene blir nøstet opp og flere av de slemme får sin velfortjente straff. Men det er ikke sånn at helten kan lene seg tilbake og nyte seieren.

Jeg synes Kaaberbøl og Friis har snekret sammen en riktig god og spennende thriller med dansk innvandrerpolitikk og generelle holdninger til sigøynere som et viktig sidetema. Ungarns behandling av sigøynere blir heller ikke stilt i et heldig lys. Oppklaringen av hovedintrigen blir nesten et antiklimaks, men det er likevel noe jeg liker ved den.

Det tok meg et par dager å lese boka, men det var en driv over den som gjorde at den nesten leste seg selv.

Johan Harstad: Buzz Aldrin, hvor ble du av i alt mylderet?

På Sola bibliotek har vi «pusterommet» der vi møtes annenhver onsdag og blir lest for mens vi strikker. Første gang etter ferien leste bibliotekaren begynnelsen av «Buzz Aldrin». Den leste jeg for ca. 10 år siden. Etter det var vi på Færøyene og besøkte bl.a. bygda Gjogv der mye av hanclingen i boka foregår. Og deretter så jeg TV-serien som ble laget over boka.

Jeg skjønte med en gang bibliotekaren begynte å lese at denne boka må jeg lese om igjen, så det har jeg gjort. Og det var nesten kjekkere å lese den for andre gang, selv om jeg visste hvordan det gikk, i alle fall i grove trekk.

Mattias har aldri villet stikke seg ut. Han er en Stavangergutt som ble født samtidig som Neil Armstrong og Buss Aldrin tok sine første skritt på månens overflate. Han har alltid vært fascinert av Buzz Aldrin som var nr. 2 på månen og som aldri ble like berømt som Armstrong selv om de var helt likeverdige. Mattias har ellers en eksepsjonelt flott sangstemme som han absolutt ikke vil opptre med.

Mattias har en barndomsvenn, Jørn, som starter band når de går på videregående og vil gjerne ha Mattias med, men han vil ikke. På et skolekarneval får Mattias i seg litt for mye alkohol og han går opp på scenen og synger. Dagen etter begynner han og Helle, den søte jenta som Mattias har beundret lenge å henge sammen og det gjør de i 12 år.

Mattias har på en måte kommet inn i et blindspor. Han liker godt jobben sin på gartneriet. Han har ingen planer å gjøre noe annet enn å jobbe der og bo sammen med Helle i den vesle leiligheten de deler. Når Helle forlater ham og gartneriet blir nedlagt ligger livet hans i grus. Han blir med Jørn og bandet hans på en turne på Færøyene, men om morgenen etter fergen har lagt til blir han plukket opp søkkvåt i et busskur av psykologen Havstein. Havstein driver et ettervernshjem i Gjogv og Mattias blir en av beboerne der.

Mattias er på et nullpunkt og beveger seg rundt dette nullpunktet i lange tider, av og til opp, av og til ned. Store deler av boka handler om livet på hjemmet sammen med de andre beboerne og med noen svært få innbyggere i bygda.

Nyttårsaften dukker det opp en amerikaner på en livbåt og han blir også boende på hjemmet. Det forandrer først ikke så mye på tilværelsen. Mattias prøver en tur hjem til Stavanger, men er ikke helt moden for det så han reiser tilbake. Men nå har ettervernshjemmet fått kroken på døren fra myndighetene.

Det dukker opp nye ideer og forslag og gradvis vokser det frem en helt fantastisk og urealistisk plan som fyller resten av boka.

Hva skal jeg si om denne boka? Den er jo en uforbeholden hyllest til Færøyene med deres natur, kultur og på alle måter helt forferdelige klima. Den utforsker et ungt menneskes fullstendige sammenbrudd og uryddige vei tilbake til et voksenliv. Det er etter min mening ikke en hyllest til middelmådighet, men den utforsker tilværelsen i skyggen av rampelyset.

Av og til synes jeg det blir litt for mye prat, litt for mye Johan Harstad, litt for mye fabuleringer om absolutt alt og alle som dukker opp i historien, men samtidig er dette hans måte å fortelle historie på og det går greit likevel.

Slutten - hele historien om Karibien - er fullstendig vill og usannsynlig, men livet er jo full av slike usannsynligheter, så hvorfor ikke? Men å seile en slik hjemmebygd båt uten noe erfaring over Atlanteren er en større bragd enn månelandingen som hadde milliardbeløp og en enorm stab av ekspertise i ryggen, det er ikke noen «nummer 2» - historie.

Det var en flott reise å lese denne for andre gang!

Raynor Winn: The Salt Path

Denne boka kom jeg over i bokhandelen i Oban da vi var i Skottland i vår. Det virker som det har vært en del blest om den i Storbritannia, men den har nok ikke funnet veien til Norge. Oban er jo en kystby, så tittelen og coveret passet godt inn så boka fikk være med meg hjem

Dette er ingen roman men en beretning om en fottur forfatteren og hennes mann Moth la ut på når de var i en svært vanskelig livssituasjon. De hadde nylig tapt alt de eide på noen uheldige pengeplasseringer  og måtte selge huset og den vesle gården de hadde for å betale gjelden de uforskyldt hadde pådradd seg. Omtrent samtidig fikk Moth vite at han hadde en dødelig nervesykdom.

I stedet for å sette seg ned og vente på en kommunal bolig bestemte ekteparet seg for å legge ut på den 100 mil lange kyststien "South West Coast Path". De var begge vant til å leve nær naturen, nå skrapte de sammen de få pengene de hadde til ryggsekker, telt, soveunderlag og regnjakker. De hadde en svært beskjeden trygdeutbetaling å leve på, det skulle vise seg at den ikke var så altfor pålitelig.

Og så vandrer de, vår, sommer og høst. Landskapet er svært vekslende, det er ofte problematisk å finne en plass der de kan sette opp teltet (allemannsretten gjelder ikke i Storbritannia!), de lever stort sett på en diett av nudler, te og vann, det er en svært strabasiøs tilværelse. Men det verste er kanskje at hvis de forteller til folk de møter at de er hjemløse blir de ofte sett på som avskum, paria, utenfor alt. 

Likevel er ikke boka gjennomgående full av klager og syt, det er nok av naturopplevelser og fine stunder og problemene de møter blir fortalt nøkternt or rett frem. Best av alt - Moth blir gradvis bedre, slev om det ikke finnes noen medisinske data som støtter at en slik tur skal være gunstig for tilstanden hans.

Ut på høsten må de stoppe opp og finner et midlertidig husvære og strøjobber nok til å holde det gående til neste vår. Og på vårparten begir de seg ut på vandring igjen for å sluttføre prosjektet. De finner også en vei videre: Moth kommer inn på etterutdanning og får studiestøtte, og det beste av alt - de får et tilbud om et permanent sted å bo der de også kan leve nær naturen.

Noe av et jeg synes var fint med denne boken var at den utforsker en situasjon der noen moderne mennesker ufrivillig blir strippet for alt de omgir seg med - hus, bil, penger i banken, klær, vaskemaskin, solkrem, kafebesøk, pubturer, og ikke minst den tryggheten som vi er så vant til. Og dette skjer mens resten av samfunnet de bor i spinner rundt som før.

Arne Dahl: Ondt Blod

Jeg har sett mange av Arne Dahls bøker om A-teamet som TV-serier og har likt dem, så jeg tenkte jeg skulle prøve å lese en av bøkene. Denne har jeg ikke sett noen filmatisering av, i alle fall kan jeg ikke huske det.

Boken ble gitt ut i 1998, og det merkes på stilen og settingen. Det var  før sosiale medier fantes og til og med Internet var mest for spesialister. Det dreier seg om en amerikansk seriemorder som er på vei til Sverige, en seriemorder som  bruker en spesiell grotesk tortur med røtter fra Vietnamkrigen som drapsmetode. Den slags er noe jeg egentlig ikke er så begeistret for i kriminalromaner, men forfatteren dveler heldigvis ikke så mye med beskrivelsen av mordene. Det blir mest liggende som et bakteppe.

Etterforskerne i A-teamet kan jeg godt kjenne igjen fra serien, enten har de truffet godt eller også er det jeg som identifiserer dem med et jeg har sett, antagelig begge deler. Og så er det hovedtemaet da - ondt blod, kan fedrenes synder hjemsøkes på deres barn? Det blir en del filosofisk røre rundt denne problemstillingen, på mer enn en måte.

Forfatteren har en lett ironisk skrivestil som jeg gradvis venner meg til. Det blir mye gjennomgang av lister og overvåkingsbilder, men også feltarbeid med fart og spenning. Selve historien har forbindelser til internasjonal politikk, og det blir vanskeligere og vanskeligere å følge tråden selv om nettet snører seg sammen. Jeg synes det er ganske fiffig gjort, og når ordene er oppklart og jeg er ferdig med boken er jeg ikke helt sikker på hva som var den egentlige sammenhengen mellom Iran, arabiske terrorister, Vietnamkrigen, CIA og morderen. 

Jer er litt usikker på om jeg skal lese flere av disse bøkene. Det er noe litt gammelmodig over dem, og de jeg har sett som TV-serie blir det kanskje litt vanskelig å forholde seg til. Men det er et godt stykke skrivearbeid!  

Anki Edvinsson: Snøengelen

Denne krimromanen kom seilende forbi når jeg googlet nye bøker. Strålende omtaler, verdt å prøve.  Dette er en del av en serie med Charlotte von Klint ved Umeåpolitiet i hovedrollen. Jeg liker ofte krim fra de nordlige områdene, Åsa Larsson og Stina Jackson er noen av mine favoritter.

En gutt hopper fra en bro. En middelaldrende kvinne blir funnet drept i sin leilighet. Lederen for et beryktet narkosyndikat i Stockholm slipper ut av fengselet og er på vei til Umeå. En tenåringsjente forsvinner. Mange tråder her, og gradvis nærmer de seg hverandre. Alt henger sammen med alt.

Det er en driv i romanen som jeg liker. Flere av personene er ganske greit tegnet, du vet i alle fall hvem du håper det går bra med. Men det går ikke bra med alle.

Jeg klarer ikke helt å forsone meg med Charlotte selv. En rik Stockholmsjente som bare kan høyne budet på eiendommen hun har lyst til å kjøpe med 500 000 for å bli kvitt andre interessenter så hun får huset for 12 millioner. Adelig er hun også. Men hun tar altså til takke med en jobb som er risikabel, kronisk underbetalt og lite fritid. Det må jo bety at hun er full av motsetninger og de synes jeg kommer lite frem, bare i noen ytre ting som designerklær og dyre viner. For min det kunne forfatteren gjerne ha redusert prisen på huset til 8 millioner og fjernet adelstilknytningen.

Stoffmiljøet i Umeå blir kanskje overdrevet en smule, hva vet jeg?  Jeg synes det er flere svakheter ved boka, men det som trekker opp er et intenst driv som ansporer til å lese videre, og jeg synes også at intrigene er relativt tilforlatelige og alle tråder nøstes opp. Noen av personene synes jeg også blir godt beskrevet, ikke minst Linn, venninnen til den forsvunne tenåringen med sin anmassende designermamma og sine usunne spisevaner som grenser til det sykelige. Og så har boka en litt åpen slutt - det skal vel være noen usikkerhetsmomenter i de etterfølgende bøkene også.....

Jeg kommer ikke til å kaste meg over de andre bøkene i serien, men hvis en av dem tilfeldigvis krysser min vei kan det godt hende at jeg leser den. 

Men kan ikke Stina Jackson snart komme ut med en ny bok??